NATO bryter med folkeretten

"Ingen regering skulle underteckna ett sådant dokument som omvärlden försökte få Jugoslavien att acceptera i Rambouillet", skriver Kjell Magnusson, forsker ved Centrum för multietnisk forskning i Uppsala. Fredsforskeren Jan Öberg sier at Rambouillet-avtalen gjør NATO til høyeste myndighet i Jugoslavia, og at han forstår at serberne ikke har akseptert det. I en lederartikkel om NATOs krig mot Jugoslavia skriver Le Monde Diplomatique i sin mai-utgave at Vestmaktene ønsket å tvinge fram sin tilstedeværelse i Kosovo gjennom denne avtalen, en avtale man visste ville bli avvist i Beograd, slik at man fikk et påskudd til å gå til krig.

Så journalist Kjell Arild Nilsen har i en viss forstand rett når han skriver (Aftenposten 10/5) at de synspunktene jeg gir uttrykk for i min kronikk (26/4) "er blitt akseptert langt utenfor ytterste venstre". De er faktisk så akseptert at det godt skal gjøres å finne en ekspert på folkerett som vil gå god for Rambouillet-avtalen. Slik sett er det krigstilhengerne og Nilsen som framstår som ytterliggående. Nilsen er den eneste jeg har sett til nå som har gått ut med et offensivt forsvar for Rambouillet-avtalen.

La oss se en gang til på denne "avtalen". For det første gir den NATO all makt over det sivile livet i Kosovo. Dette står klart beskrevet i kapittel 2, artikkel IX av avtalen. Der heter det at lederen for gjennomføringa av aksjonen fra NATOs side (på engelsk forkortet til CIM) har den endelige beslutninga når det gjelder fortolkninga og at avgjørelsene er bindende for alle parter og personer. Kapittel 1 i avtalen innebærer blant annet at lederen for gjennomføringa fra NATOs side skal ha sin egen raidio- og fjernsynsstasjon i Kosovo (artikkel 2, punkt 9). Andre del av avtalen slår fast at ingen kan inneha offentlige stillinger eller stille til valg dersom de ikke tar avstand fra "vold som mekanisme for å oppnå politiske mål" (Kapittel 1, punkt 9 (b), selvsagt uten at det blir beskrevet hva "vold" i denne sammenhengen betyr. Det er opp til CIM å avgjøre dette – som alt annet. Kort sagt: NATO skal avgjøre hvilke partier og enkeltpersoner som kan stille til valg.

I Artikkel II, punkt 5, som gjelder opprettinga av en valgt forsamling for Kosovo heter det at den grunnloven som er slått fast i avtalen og de lovene som Forsamlinga i Kosovo måtte gjøre i framtiden, ikke kan endres av myndighetene i Jugoslavia. Det er på dette punktet ikke tatt noen forbehold.

Kapittel 4 bærer navnet "Økonomiske emner". Her blir det slått fast i Artikkel 1, punkt 1 at økonomien i Kosovo skal fungere etter frie markedsøkonomiske prinsipper. (Etter Helsinki-avtalen er det forbudt å påtvinge et land et annet økonomisk system enn det det selv ønsker. (Artikkel 1))

Tilleggene til Rambouillet-avtalen klargjør at NATOs kontroll ikke skulle begrense seg til Kosovo. Viktigst er følgende som Jugoslavia må godta: NATO-personell, inkludert kjøretøy, skip, fly og utstyr skal uhindret ha adgang til hele Jugoslavia (Tillegg B, punkt 8). Det blir videre slått fast at NATO har retten til å bruke flyplasser, veier, havner og jernbaner uten å måtte betale for det (punkt 11). I punkt 15 heter det at NATO har retten til å overta kontrollen over og bruke alt kommunikasjonsutstyr som fins. Dette inkluderer all kringkasting i landet.

I sin kronikk forsøker Nilsen å avvise dette ved å vise til at Jugoslavia allerede skal ha godtatt identiske bestemmelser i Dayton-avtalen.

Nilsen skriver: "Dayton-avtalen har aller først et militært tillegg (Annex 1-A) med nesten identiske formuleringer som i forslaget til Rambouillet-avtalen. Det er underskrevet av Milosevic. Annex 1-A har dessuten et Appendix B, som beskriver NATOs rettigheter i Bosnia, inkludert Republika Srpska. Det er ikke like detaljert, men gir like omfattende fullmakter som NATO er foreslått gitt i Kosovo. Det er godkjent av Milosevic. Appendix B inneholder dessuten to avtaler mellom NATO og henholdsvis Kroatia og Jugoslavia, den siste underskrevet av Slobodan Milosevic. Avtalen gir NATO tilnærmet samme rettigheter til fri og uhindret passasje, NATO-flagg, pass- og visumfrihet osv. over jugoslavisk territorium som det er foreslått i Rambouillet-avtalen." Og han tilføyer retorisk: "Har Jugoslavia da vært et NATO-protektorat siden 1995?"

Svaret på det retoriske spørsmålet er nei. Om det øvrige tar Nilsen feil. Den delen av Dayton-avtalen som handler om NATOs rettigheter i Jugoslavia er ikke bare mindre detaljert, men kvalitativt forskjellig fra Rambouillet-avtalen. Det Dayton-avtalen krever er at "Regjeringen i Jugoslavia skal tillate fri transitt over landjorden, jernbane, veier, sjø og i luften…" (paragraf 2) men at "NATO skal gi Jugoslavia beskjed på forhånd om hvordan transporten skal foregå. Transportene skal følge de rutene partene blir enige om." (paragraf 4).

En trenger ikke å være ekspert på folkerett for å se at det er en helt grunnleggende forskjell på det å stille hele sitt territorium til fri disposisjon for verdens største militærmakt (Rambouillet) og det å tillate en på forhånd avtalt og tidsbegrenset passasje av denne maktens væpnede styrker (Dayton).

Jeg står derfor ved min påstand om at Jugoslavia som selvstendig nasjon ikke kunne godta diktatet fra Rambouillet. Jeg mener videre at det var i strid med FN-pakten og Helsinki-avtalen å stille slike krav til en selvstendig stat, og, noe som til nå ikke har vært særlig fremme i debatten: Det er i strid med internasjonale avtaler å prøve å tvinge fram en avtale gjennom vold eller trusler om vold.

I Wien-konvensjonen om traktatlov (Vienna Convention on The Law of Treaties) finnes det en seksjon om ugyldighet. Der heter det i artikkel 52: "En traktat er ugyldig hvis den har framkommet gjennom trusler om eller bruk av vold i strid med prinsippene i internasjonal lov uttrykt i FN-pakten." Dette bygger igjen på Nürnberg-dommen, som tok for seg de avtalene Hitler hadde tvunget fram gjennom trusler eller voldsbruk, og slo fast at selv om motparten hadde signert disse avtalene, var de likevel å regne som ugyldige fordi de var framkommet gjennom trusler om eller bruk av vold. Det NATO har gjort gjennom sin opptreden i Rambouillet og etterpå er å gjenreise Hitlers metode for å påtvinge en selvstendig nasjon sin vilje. Dette setter hele det internasjonale avtalesystemet som har vokst ut av Nürnberg-dommen og FN-pakten ut av kraft. Det er sjokkerende at tale- og skriveføre verdikonservative og kristne forholder fullstendig tause overfor dette.

På ett punkt vil jeg imidlertid gi Nilsen rett. Han arresterer meg for å ha oppgitt feil tall på serbere som er utsatt for etnisk rensning fra Krajina i Kroatia. Jeg skrev 650.000. Det er tallet på serbere totalt som er drevet ut av hele Kroatia og Bosnia-Hercegovina, mens tallet på serbere som ble drevet ut av Krajina var over 200.000. Nilsen skriver 210.000, andre kilder, deriblant Le Monde Diplomatique skriver 300.000. (LDM 11/98) Jeg beklager min sammenblanding av disse to tallene. Det viktigste er imidlertid at forbrytelsen ikke blir noe mindre ved at det var 2-300.000 mennesker som ble fordrevet. Dette sier Nilsen seg, så vidt jeg skjønner, enig i. Men da kommer neste spørsmål: Er det ikke slik som alle tilgjengelige kilder, blant annet Le Monde Diplomatique og N.Y. Times, sier at Vestmaktene ikke bare har godtatt Kroatias fordrivelse av serberne, men faktisk har bistått militært? Og hvis dette er tilfelle, hvor blir det da av NATOs troverdighet som forsvarere av menneskerettighetene? Krigsforbryterdomstolen i Haag har slått fast at kroatiske styrker har begått krigsforbrytelser i Krajina. NATO sto for luftstøtte da disse forbrytelsene ble begått. Hvor mange serbere ble drept? Det vet vel ingen nøyaktig, dessverre. Den kilden jeg brukte oppga 14.000. Tallet stammer fra serbiske flyktninger og kan være overdrevet. Le Monde skriver tusenvis, og det er vel kanskje det mest eksakte man foreløpig kan oppgi. NATO har jo ikke vært spesielt initiativrike for å oppnå større klarhet om dette, og det har jo heller ikke myndighetene i Kroatia. Begge har åpenbare grunner til å la disse forbrytelsene bli borte i natt og tåke.

I det han selv kaller et sleivspark spør Nilsen om hvorfor jeg nå er så opptatt av brudd på FN-pakten, når jeg i 1991 protesterte mot Sikkerhetsrådets støtte til krigen mot Irak. Her må man prøve å holde to tanker i hodet på en gang. FN-pakten slår fast at det er forbudt å angripe et selvstendig land, men den åpner for at Sikkerhetsrådet i unntakstilfeller kan gjøre vedtak om voldsbruk mot et medlemsland. NATO har ingen slik hjemmel for krigen mot Jugoslavia, derfor bryter den med folkeretten. Sikkerhetsrådet hadde hjemmel til å vedta voldsmidler mot Irak, men det at rådet hadde en slik hjemmel, betyr jo ikke at det var politisk riktig å bruke den. Og framfor alt er det ingen tvil om at USA og Storbritannia har gått langt utover dette mandatet med sin stadige bombing av Irak, sine bruk av ulovlige bomber, sin terrorisering av sivilbefolkningen og sin vedvarende boikott av landet. At hundretusener av barn dør på grunn av denne politikken, er verken i tråd med FN-paktens ånd eller dens bokstav.

Pål Steigan