I over en måned har Nato bombet Jugoslavia i filler. Krigen har satt fart i den etniske rensingen av Kosovo. Ingen tror lenger krigen hadde som formål å hindre den heller. Inne i Jugoslavia er det den vanlige serber som dør - ikke Milosevic og hans menn. Nato gjør stadig beklagelige feil og bomber sivile mål. Det er legitimt å drepe TV-journalister og industriarbeidere. Krigen er ren terror mot vår nye fiende - serberen.
 
Norge er uten reservasjoner med på krigen. Våre gutter bidrar så godt de kan med sine dødbringende bombelaster. Norge deltar også på Natos 50-årsfest og støtter vedtaket som gir en ny strategi for alliansen. Nato vil nå gripe inn hvor som helst i verden, uten sjøl å være truet. Gjerne uten FN-mandat. Den norske regjering - og i praksis hele det norske Storting - støtter dette. Norge er blitt et land av krigere, vurdert ut fra hva våre folkevalgte foretar seg.
 
Men mange av oss vil ikke være med på at dette skal være Norges nye kurs. Vi vil tilhøre en verden der internasjonal rett rår. For svært mange - ikke en liten sær klikk - er det feil å bruke bomber for å oppnå fred.
 
Gaustadklubben var tidlig ute med en uttalelse der vi framholdt at fagbevegelsen står i en antimilitaristisk tradisjon. Derfor krevde vi slutt på krigen. Vi fikk følge av noen fler. LO i Oslo. Oslo Grafiske Forening, og endel andre fagforeninger og klubber rundt om i landet. Så ble det nesten stille.
 
Nå spør vi: Er fagbevegelsen ikke imot at Norge skal bli en krigernasjon? At landet vårt skal være med og leke verdenspoliti sammen med USA? Hvorfor er det så få som protesterer? Lørdag 17. april ble den den hittil største antikrigsdemonstrasjonen arrangert i Oslo. Der gikk vi med vår fane sammen med to - TO - andre fagforeninger.
 
Hvor er resten av Kommuneforbundet? Hvor er Helse- og sosialforbundet? Hvor er LO? I det minste: Hvor er heismontørene, barnevernspedagogene, bryggeri- og havnearbeiderne, de sporveisansatte, NSB og de sosiale institusjonene - alle de vi er blitt vant med er i opposisjon også innad i fagbevegelsen?
 
Natos skitne krig fortsetter og trappes opp. Men antikrigskreftene styrker seg også, som under Vietnamkrigen. Nettverk blir bygget, i vårt land, i resten av verden, mellom landene. Fagbevegelsen i mange land engasjerer seg.
 
Jeg minner om neste antikrigsmarkering. Det er selvfølgelig 1. mai. Deretter er det ny markering 8. mai. La oss se mange fagforeningsfaner bak paroler mot krigen i tida framover.