Norsk Forening for Osteogenesis Imperfecta
The Norwegian Osteogenesis Imperfecta Foundation
Meny:
Summary in English
Michel Petrucciani – jazzpianist med OI
Artikkelen er hentet fra en amerikansk avis:
Jazz-pianist Michel Petrucciani, et vidunderbarn født med en knokkel-sykdom som hindret veksten hans, men ikke det musikalske talentet, døde på New York Hospital onsdag 6. Januar. Han ble 36 år gammel.
Petrucciani ble behandlet ved Beth Israel Medisinske Senter på Manhattan for en lungeinfeksjon da han døde, ifølge hans Paris-agent Bernard Ivain. Sykehusets talskvinne Michelle Pipia bekreftet Petruccianis død, men ville ikke frigi ytterligere informasjon.
Inspirert av jazz-piano kjemper som Bill Evans, Duke Ellington og Bud Powell, var musikken kjernen i pianistene skjøre liv.
Han ble født med osteogenesis imperfecta eller medfødt benskjørhet, som medfører en kollagenfeil som kan hindre vekst og lede til hyppige benbrudd. Petrucciani ble bare litt over 3 fot høy og veiet rundt 65 pund. Pianoene hans var utstyrt med spesialbygde pedal-forlengere, og han måtte ofte bli båret til og fra pianoet, for bena hans var så skjøre. Men de store tøyelige hendene hans var mesterlige til å forme velkjente melodier til fantastiske improvisasjoner.
”Den forbløffende tingen med å se Petrucciani live var å se hvor fort funksjonshemmingen hans bleknet bort”, sa Don Heckman, The Times’ jazz-skribent. ”Selv om man fra starten av var oppmerksom på størrelsen hans, og den kompliserte måten som han kom seg til pianoet på, glemte man fort det når han begynte å spille med en intensitet, en drivende følelse for sving og en harmonisk finesse som var totalt uimotståelig.” ”På sitt beste var han sammenlignbar med de beste amerikanskfødte jazz-artistene”, legger Heckman til.
Petrucciani var ikke introvert av natur. ”Jeg liker å bringe fram latter og følelser i mennesker” sa han en gang. ”Det er min måte å jobbe på”. Han begynte å spille piano i en alder av fire. Faren hans, jazz-gitaristen Antoine Petrucciani introduserte ham for jazzen, insisterte på at han fikk øvelse i klassisk musikk og oppmuntret ham til å spille i et familie jazz-band som bestod av brødrene hans, Lois en bassist, og gitaristen Phillipe. ”Jeg tror han gjorde den beste tingen noen kunne ha gjort for meg, fordi det reddet livet mitt”, sa Petrucciani om faren sin for noen år siden. ”I dag kunne jeg ikke ha blitt akseptert slik jeg er, hvis jeg ikke hadde hatt mitt musikalske talent.” Men om hemmelig-heten bak hans musikalske suksess, sier Petrucciani at det var begrensningene som sykdommen hans medførte. ”På grunn av min fysiske funk-sjonshemming til-bragte jeg mye tid hjemme med å øve på pianoet, i stedet for å spille fotball ute med de andre barna”, sa han i et intervju en gang. ”Jeg kunne forbli ved pianoet i fem eller seks timer om dagen, i stedet for en time…og det utviklet seg gjennom årene.” Geni? ”
Jeg tror ikke på genialitet”, la han til. ”Jeg tror på hardt arbeid.” Stilen hans har blitt sammenlignet med Evans sin, ved at han kombinerer teknisk mesterlighet, talentfull improvisasjon og en romantisk sans for harmonier. Petrucciani innrømmet at han kunne høre påvirkning fra Evans i musikken sin. ”Vi har alle en far, en åndelig far,” sier han. ”Det er en del av å opprettholde tradisjonen.”
Født i Orange, Frankrike, og oppvokst i Montelimar, gjorde Petrucciani sin profesjonelle debut i en alder av tretten. Dette var på en utendørs jazzfestival i Frankrike, hvor han spilte sammen med den amerikanske trompetisten Clark Terry. Petrucciani sa at Clarks første reaksjon var å erte han på grunn av størrelsen hans, ved å spille barnesanger som Fader Jakob. Men, ertingen stoppet så snart som Petrucciani begynte å spille, og de to ble venner.
På begynnelsen av 80-tallet flyttet Petrucciani til USA og bodde flere år i Big Sur, hvor han møtte saksofonisten Charles Lloyd, som den gang var isolert og ikke spilte så mye. Forholdet deres inspirerte til at Lloyd begynte å være mer aktiv igjen. ”Han bare fikk meg til å ønske å spille,” fortalte Lloyd senere reporterne. Petrucciani spilte med Lloyds kvartett i tre år før han flyttet til New York for å danne sin egen trio.
Han spilte inn mer enn dusin plater. Den første, ”Flash”, da han var 16 år. I tillegg til ”Promenade with Duke” en hyllest til Ellington, laget han en rekke plater for Blue Note for eksempel ”Pianism” (1986), ”Michel Plays Petrucciani” og ”The Best of Petrucciani – The Blue Note Years” (1994), en samling av hans syv år med plateselskapet. De siste platene hans ble produsert og distribuert av den franske selskapet Dreyfus Jazz.
Til tross for sin suksess ved tangentene, forble han veldig følsom med hensyn til funksjonshemning ”Folk forstår ikke at å være et menneske er ikke å være høy; det er hva du har i hodet og ikke i kroppen. Når du er kortvokst, tror folk du er et barn og behandler deg som det…. Jeg blir så lei av det.”
Petrucciani etterlater seg sin kone Erlinda og to barn.