|
Lege-Lena
Etter en pause i intervjuene, har vi ambisjoner om å
ta opp igjen denne tradisjonen. Og første kvinne ut er
Lena Lande Wekre, lege på TRS. Rebecca er for tiden
innsatt/bosatt/innlagt (stryk det du synes ikke
passer) på Sunnaas, og Marit kjørte ut til Nesodden
for å slå to fluer i et smekk: besøke Rebecca og i
samarbeid med henne, intervjue Lena. For ordens skyld:
verken Rebecca eller Lena er fluer!
Når tre skravlesjuke jenter møtes, kan det til tider
være vanskelig å holde seg strikt til SAKEN. Men
innimellom klarte vi det, og nedenfor følger et forsøk
på et referat fra denne trivelige samtalen. |
 |
Lena så
dagens lys for første gang i -63 i Sarpsborg og er
oppvokst i Tune. Hun er ei Østfold-jente av beste sort med
andre ord. Doktor-skolen tok hun imidlertid i Tromsø og
avsluttet studiene der i 1992. Etter et år på Kongsberg
sykehus, arbeidet hun en kort periode som kommunelege i
Balsfjord. Deretter satte hun kursen sørover igjen, denne
gang til Haugesund hvor hun jobbet med arbeidsmedisin.
Undertegnede hadde ikke hørt denne betegnelsen, og måtte
derfor spørre hva dette innebar. Lena forklarer at det
best kan sammenliknes med det som før het bedriftslege, og
som i dag innebærer oppgaver innen helse, miljø, sikkerhet
og bedriftsintern attføring, for å nevne noe. I 1995 kom
hun så til Sunnaas sykehus, hvor hun startet
spesialiseringen innen fysikalsk medisin og
rehabilitering. På spørsmål om hvordan hun havna på TRS,
forteller hun med et smil at Svend kom med stadige hint om
at hun burde søke stilling her. Takk, Svend , sier vi da!
Godt jobba!
Ellers
er Lena gift med en advokat og de har to barn på 4 og 7
år.
Det har
jo vært en del snakk om at det er så vanskelig å få leger
til TRS, og vi er derfor litt nysgjerrige på hva en lege
egentlig gjør på TRS, og hva forskjellen er på
legerollen her og andre steder?
”Jeg har
lang nese og store ører”, påstår Lena.
Vi ser
nøye etter og finner ut at hun må mene i overført
betydning, for hun ser da ikke ut som noe troll, snarere
tvert i mot!
”Jeg
kommer derfor borti mye, klarer ikke å la være å engasjere
meg”, tilføyer hun. ”Men jeg jobber jo med alle de tre
hovedoppgavene TRS er pålagt å arbeide med. Det vil si:
brukerkontakt, kompetanseoppbygging og
kompetansespredning. Og selvfølgelig har jeg kontakt med
alle de 7 diagnosegruppene som har et tilbud her. Dette
innebærer konsultasjoner når brukere er inne på senteret,
besøk på hjemstedet der folk bor, undervisning på
gruppeopphold etc. Reisevirksomheten blir imidlertid litt
mindre enn jeg kanskje skulle ønske på grunn av få
kolleger og i tillegg på grunn av familien. To små barn
krever en mamma som er tilstedeværende.
”Mitt
første møte med flere OI-ere, var på deres 20-års-jubileum
og etter dette har jeg fulgt dere i flere sammenhenger.
Jeg var for eksempel med på å arrangere det nordiske
seminaret i høst, jeg deltok på den internasjonale
kongressen i Canada og det siste jeg var med på, var
konferansen i Bergen. Denne arrangerte OI-foreningen i
samarbeid med Osteoporose-foreningen og Norske Kvinners
Sanitetsforening. Jeg har også deltatt på
likemannssamlinger, så jeg føler at jeg kjenner dere
ganske godt etter hvert.”
”Det
beste ved å jobbe på TRS er den gode kontakten man får med
brukerne. Det tverrfaglige samarbeidet her på huset, gjør
at vi i langt større grad forholder oss til ulike sider
ved hele mennesket, og ikke bare 1 stk. kasus med en
diagnose. Dette er meningsfylt for meg, selv om min
hovedoppgave er å drive med medisin. Alle gruppene på TRS
trenger stor grad av spesialisert kompetanse. Jeg er
derfor meget opptatt av å få til et godt og fruktbart
samarbeide med spesialisthelsetjenesten, og mener at dette
må være et av hovedfokusene i omorganiseringa av
helsevesenet, som foregår i disse dager. Det jeg som
fagperson savner mest er nok et medisinsk miljø hvor jeg
kan får diskutert mitt fag og hente nye impulser. Det er
viktig for min faglige utvikling. Jeg prøver å kompensere
med å knytte kontakter utenfor TRS. De nevnte konferansene
er for eksempel viktige fora for å treffe andre medisinere
som arbeider innen samme felt som jeg. Et eksempel på
slikt videre samarbeid kunne være at TRS knyttet nærmere
kontakt med de som forsker på osteoporose. Dette er tanker
jeg har gjort meg etter konferansen i Bergen”, sier Lena.
”På slike konferanser er også møtet mellom fagfolk og
brukere viktig og gir utvidede perspektiver. Brukerne er
den viktigste linken mellom oss fagfolk!"
På
spørsmål fra oss om hva hun tror det skyldes at det er så
vanskelig å få leger til TRS, svarer Lena at det nok er
flere grunner til dette. En årsak er det vi nettopp har
snakket om. På TRS har legene en annen rolle enn den
tradisjonelle legerollen, noe som kanskje ikke er så
attraktivt for alle. Et lite faglig miljø er en annen
viktig grunn. Lønnsbetingelser og beliggenhet har sikkert
også litt å si.
Det har
versert visse rykter om forskning på OI og vi er selvsagt
nysgjerrige på om disse ryktene har rot i virkeligheten
eller om det hele er en drøm?
Lena
smiler og forteller at da hun begynte på TRS, var det
egentlig for å skrive en protokoll på et
forskningsprosjekt om voksne med OI. Dette har foreløpig
ikke blitt noe av bl.a. fordi man ikke fikk penger til
det. Hun har imidlertid ikke gitt opp håpet og ønsker å
komme i gang om ikke så altfor lenge med en deskriptiv
studie, hvor hun skal beskrive den voksne OI-populasjonen.
Det kan også være aktuelt med en klinisk studie hvor man
måler bentetthet og tar diverse blodprøver og ser disse
resultatene i forhold til bentap/benproduskjon og samt en
kartlegging av blødningstendens hos personer med OI. I
begge tilfeller er det ønskelig å kunne følge opp over
tid.
”Når vi
er inne på forskning, er det umulig å komme utenom dette
med bisfosnonater. På konferansen i Bergen hadde overlege
Eva Åstrøm ved Karolinska sjukehuset et meget interessant
foredrag om en studie i Sverige, hvor man har gitt
bisfosfonater til 48 barn. Resultatene herfra er
overveiende positive. Barna rapporterte om betydelig
mindre smerter, de ble mer aktive og kom på den måten inn
i en god sirkel. Behandlingen har foregått på det lokale
sykehus som barnet sogner til, mens innledende
undersøkelser og oppfølgende kontroller har blitt foretatt
av Eva Åstrøm i Stockholm. En slik modell reduserer det
praktiske bryet for familiene i og med at de slipper å
reise langt, samtidig som man sikrer at resultatene blir
sammenlignbare når de blir gjort samme sted. Man hadde
riktignok ingen kontrollgruppe. Dette fordi de fant det
uetisk å gi narremedisin til noen barn, som dermed ville
gå glipp av en mulighet til forbedring. En mulighet kunne
eventuelt være å sammenligne med en tilsvarende gruppe i
for eksempel Danmark eller Norge der man ikke har vært
aktiv med denne type behandling foreløpig. Uansett vil
forskning på OI være komplisert, både fordi vi er så få og
fordi tilstanden arter seg så forskjellig fra individ til
individ, det kan derfor bli vanskelig å sammenlikne.”
”I Europa har man drevet
med medikamentell behandling en tid, men her i Norge har
vi vært noe avventende. Først nå begynner vi her i landet
å se nærmere på dette i en større sammenheng. Man har vært
skeptisk til eventuelle bivirkninger og
langtidsvirkninger, men nå foreligger det en del
dokumentasjon som gjør at skepsisen har blitt mindre.”
Som
nevnt innledningsvis, ble dette en lang og hyggelig
samtale mellom tre taletrengte jenter. Lena hadde sørget
for kaffe og egenkjøpte, deilige lefser, så det var litt
problematisk å holde tråden. Så selv om vi har prøvd å
sammenfatte samtalen i dette intervjuet, vil nok også det
bære preg av en viss ”hopping”. Lena er som sagt
”nesten-spesialist” innen fysikalsk medisin og
rehabilitering, og ser på OI-gruppen som en utfordring i
den sammenheng. Dette først og fremst fordi gruppen
trenger å ha kontakt med så mange ulike spesialister for å
få en samlet og tilfredsstillende vurdering og oppfølging.
Hun ser derfor behovet for en koordinerende spesialist som
kan samle trådene. Til dette vil vi (”journalistene”)
bemerke at dette nettopp bør være en av TRS sine oppgaver,
men at nettopp denne viktige oppgaven kan være vanskelig å
få gjort på en tilfredsstillende måte all den tid TRS ikke
får dekket sitt legebehov.
Tiden
flyr i godt selskap og plutselig måtte Rebecca av gårde
til fysioterapi. Lena og Marit ble sittende enda en stund
og sludre, men hva vi snakket om da, får dere ikke vite!
Æddabædda, hehehe…
Lena er
iallfall et meget hyggelig bekjentskap, og vi håper
inderlig at vi får beholde henne lenge! Vi takker for at
hun tok seg til dette intervjuet midt i en travel hverdag
og ønsker henne lykke til i det videre arbeidet og vi
håper hun får mulighet til å komme i gang med forskningen.
Rebecca
og – ho Marit