Norsk Forening for Osteogenesis Imperfecta
The Norwegian Osteogenesis Imperfecta Foundation
Meny:
Summary in English
O hjul med din glede
Hvordan reagerer du på en rullestol? Hva tenker du når du hører ordet nevnt? Og hva føler du når du ser en? Tenk litt på det!
De aller fleste forbinder noe negativt med den. Hvorfor? Mange blir redde, noen blir sinte, andre blir fylt av medynk med de som sitter i en slik innretning. Jeg har hørt folk si at de heller ønsker å dø enn å havne i rullestol. Kan noen fortelle meg hvorfor i all verden det er så om å gjøre å holde seg unna rullestolen?????? Hva er det med dette fantastiske hjelpemiddelet som er så avskyelig?
Før jeg fikk rullestol, kunne jeg ikke bevege meg på egen hånd mer enn 100m. Nå kan jeg komme meg nesten hvor som helst, og det uten å være avhengig av andre! Jeg slipper å være redd for å ramle dersom jeg er ute på glatta. Og når jeg kommer innomhus, trenger jeg ikke å først sørge for at all sne og fuktighet er borte fra skoene og krykkene før jeg kan begynne å gå med skjelvende museskritt. For som vi alle vet; du får aldri bort alt vannet og det er nesten bestandig vann på gulvet innenfor døra, i hvert fall om vinteren og når det regner. Dette trenger jeg ikke lengre å bry meg med: jeg sitter trygt i stolen og kan bevege meg rundt uten å være paralysert av angst for å falle.
Jeg kan gå i butikken og handle nesten så mye jeg vil uten å tenke på om jeg klarer å bære varene ut i bilen og videre inn i huset. Jeg bare stabler det i stolen og kan t.o.m. få en 10 kilos potetsekk i hus, uten det minste problem!
Og så lenge jeg har stolen med meg, trenger jeg heller ikke å bekymre meg for hvordan stolene er der jeg skal, jeg sitter godt uansett. Og for oss med smerter er dette av stor betydning. Kvelden kan bli spolert av smerter dersom man ikke sitter bra. Og vi som i tillegg er langt fra EU-standard når det gjelder høyde over havet, synes også det er deilig å vite at vi vil få haka over bordplata. Det er ikke bestandig tilfelle når vi må sitte på stoler beregnet på langt høyere mennesker enn oss.
Og som om ikke dette er nok, har jeg i tillegg et mer forfengelig argument på lager: Jeg synes at jeg beveger meg mer elegant i rullestolen enn når jeg kommer vaggende til fots. Særlig dersom jeg er anspent fordi jeg er redd for å ramle eller når jeg er sliten, er i allfall mitt ganglaget ikke spesielt vakkert, for å si det sånn. Dette er nok ikke det viktigste momentet, og jeg innrømmer at det er litt på siden, men for meg er det faktisk en realitet.
Jeg har, som dere sikkert skjønner, tenkt mye på dette. En grunn til at jeg er så fornøyd med rullestolen, kan selvfølgelig ha sammenheng med at jeg faktisk er i stand til å gå ut av stolen og bevege meg på egenhånd, jeg kan til og med forsere trapper. Og det er jo en stor fordel, for det er langt igjen til våre fysiske omgivelser er så tilrettelagt at det er uproblematisk å komme seg fram i rullestol. Så jeg er fullstendig klar over at jeg er privilegert som har denne muligheten. Og jeg håper inderlig at jeg vil være like sprek framover også. Så det er ikke det at jeg ikke ser at det er problemer knyttet til det å skulle bruke en rullestol. Jeg blir bare så inderlig frustrert over at det er knyttet så mange negative tanker og holdninger til dette hjelpemidlet, som for meg har gitt livet mitt en ny dimensjon. Og hvis dere tenker etter, må dere være enig med meg i at tilværelsen hadde vært meget problematisk for mange av oss dersom rullestolen ikke hadde eksistert? Da hadde mange blitt sittende pal hjemme og vært avhengig av sterke folk som kunne bære oss rundt. Det hadde vel ikke vært noe hyggelig?
Et annen ting, som jeg synes folk burde tenke over når de framhever hvor viktig det er å komme seg ut av stolen, er hva dette gjør med de av oss som faktisk er helt avhengig av den for overhodet å kunne fungere i dagliglivet. Det er kanskje ikke så veldig ok å stadig få høre at det er latskap og sløvhet som gjør at man sitter der? Eller for dens saks skyld at det beste og mest rosverdige er å kunne bevege seg uten? Dette blir en ekstra belastning, som ofte kan være vel så vanskelig å takle, som det rent praktiske. For til tross for min hyllest til rullestolen, er jeg altså klar over at det også medfører problemer å være avhengig av den.
Poenget mitt er at jeg skulle så inderlig ønske at folk kunne få et mer avslappet forhold til rullestolen. Og la oss få sitte i fred, for å si det sånn. For meg er likestilling å få lov til å være funksjonshemmet på egne premisser, med de begrensinger og muligheter det innebærer. Det kan være slitsomt nok, om jeg ikke også må slåss mot negative holdninger fordi jeg faktisk er veldig glad i rullestolen min og takknemlig for at jeg har den.
-ho Marit