Norsk Forening for Osteogenesis Imperfecta
The Norwegian Osteogenesis Imperfecta Foundation

Meny:

Foreningen

Diagnosen

OI-Nytt

Ungdomssiden

Lokallagene

Nyttige linker

Diskusjons-forum

Summary in English


Tilbake til
hovedsiden

 

 

 

Fra bruker til borger - en lang trapp å bestige?

Den 29. juni overleverte Manneråkutvalget sin innstilling ”Fra bruker til borger” til sosialminister Guri Ingebrigtsen. OI-Nytts medarbeider var til stede som en litt skeptisk optimist på nest bakerste benk i forelesningssalen i Olje- og energideparte-mentet.


Og det begynte bra, for selv om Manneråkutvalget har gapt høyt og tatt for seg svært mange samfunnsområder i sin analyse av de funksjonshemmede sin rettighetssituasjon i Norge, var konklusjonene oppløftende. Nåja, egentlig var konklusjonene svært nedslående. For det står på mange områder svært dårlig til med de juridiske rettighetene til funksjons-hemmede i Norge. FN har utropt Norge til verdens beste land å leve i, og partiene konkurrerer om hvem som er best i velferdsklassen i disse valgdager. Til tross for dette er mange av de såkalte rettighetene fremdeles basert på den gode vilje og ”sånn har vi nå gjort det her på kontoret”-holdninger. Regelverket er generelt sett lite konkret, og det nytter sjelden å slå i bordet med den tjukke røde boka kalt Norges Lover. Politikerne er nemlig redde for å lovfeste klare rettigheter. Med klare rettigheter følger en ofte ubehagelig konsekvens – det koster penger…

Og selv om de mest velvillig innstilte journalistene var imponert over utvalgets arbeid, var det pengene NTB var mest opptatt av. Kom ikke denne rettighetsloven og alle de andre tiltakene Manneråkutvalget hadde konkludert med at vi trengte, til å koste fryktelig mange penger? Og hva med de kommunene som hadde dårlig råd? Var det ikke fryktelig urimelig at alle kommunene skulle tvinges til å tilrettelegge for funksjonshemmede? Tenk om det ikke bodde noen funksjonshemmede i den kommunen?!? Ja nettopp. Det forbauset meg at denne kommentaren fikk så vidt lite oppmerksomhet. For det er jo nettopp der problemet ligger. Det skal ikke være avhengig av kommunens, tettstedets eller bydelens økonomi om funksjonshemmede skal få adgang til barneskoler, valglokaler, trygdekontorer eller kinoer.

Det begynner å bli noen år siden jeg skulle begynne på barneskolen, over 20 faktisk. Før jeg skulle begynne der var det ikke måte på fagre løfter om trappeheiser, ombygginger og andre fantastiske innordninger som skulle gjøre at jeg fikk den samme bevegelsesfriheten som de andre elevene, og slippe å bli fraktet opp og ned trappene av Lærer Snublefot og kollegaene hans. Men heisen kom aldri. Heiser koster penger. Jeg kunne få en kreativ innordning kalt en trappeklatrer i stedet. Det var en slags krysning mellom en gressklipper og løftemekanisme som skulle frakte meg og rullestolen opp til 2. etasje mens noen stod og holdt i støvsugerhåndtaket øverst. Jeg takket nei, og endte opp i lokalavisa. Heisen kom aldri. Heiser koster penger. Og var det ikke fryktelig urimelig at kommunen skulle tvinges til å tilrettelege for bare en funksjonshemmet?

Dette var på begynnelsen av 80-tallet. I forrige uke kunne vi lese i avisene om Marianne som bor i Bodø Kommune. Bodø kommune har også dårlig råd. Derfor har Bodø kommune ventet i det lengste med å bevilge penger til den heisen som skulle gjøre det mulig for Marianne å komme inn på ungdomsskolen ved skolestart i høst. Heisen glimrer fremdeles med sitt fravær, og nok en gang må avisene tas i bruk. Man har rett på skolegang, javel – men for noen er det ingen juridisk rett å komme inn i bygningen hvor man har krav på å få undervisning.

Jeg er klar over at dette hjertesukket begynner å nærme seg VG-artikkelen i sentimentalitet. Men poenget mitt er at tilsynelatende har ingenting endret seg i løpet av de siste 20 årene på dette området. Grunnen er at det finnes ingen klare rettigheter som sier at funksjonshemmede faktisk har krav på tilgjengelighet eller tilrettelegging. Selv ikke til bygg som de er avhengige av å komme inn i hver eneste dag.

Det er her Manneråkutvalgets innstilling kommer inn. De foreslår en rettighetslov for funksjonshemmede samtidig som de kommer med en rekke enkeltforslag til forbedringer på ulike samfunnsområder og tidsrammer for når disse tiltakene skal være gjennomført innen. Og at det er behov for en slik rettighetslov er det ingen tvil om, det er bare å ta en rask kikk rundt seg i avisene, på tv eller på Norges høye dørstokker generelt sett. Mye ligger i holdninger. Er det ikke fryktelig urimelig at alle kommunene skulle tvinges til å tilrettelegge for funksjonshemmede? Dersom journalisten fra NTB får bestemme hjelper det lite med regler som er basert på den gode vilje, for den er svært ofte fraværende, og gjemmer seg bak en påholden pengesekk. Vi må ha juridiske rettigheter – med klare sanksjoner for kommuner, offentlige instanser og andre som ikke overholder regelverket. Og støtter du loven sosialminister Guri? Vel, hun sa så….

Med forhåpninger om at sosialministerens mer eller mindre veloverveide løfte ville bli holdt, og at rettighetsloven kommer til å bli en realitet, pakket jeg sammen notatblokka mi og satte kursen mot utgangsdøra. Etter langt om lenge ble jeg og de andre rullestolbrukerne sluppet ut, etter at sikkerhetsvakten hadde klart å lokalisere nøkkelen til handikapinngangen…

Ingunn


Les mer om Manneråkutvalgets innstilling:

Denne siden er tilrettelagt for WWW av Andreas Henden