Norsk Forening for Osteogenesis Imperfecta
The Norwegian Osteogenesis Imperfecta Foundation
Meny:
Summary in English
Mellom barken og veden
Vi har i flere tidligere utgaver skrevet om det berømmelige Tilskuddsutvalget, som hadde i oppgave å se på den økonomiske støtten til de funksjonshemmedes organisasjoner. NFOIs egen frilansjournalist Marit Heggelund var ett av medlemmene i dette utvalget. Marit uttalte senest på NFOIs årsmøte at hun kom til å bli kverket uansett hva utfallet i dette utvalget ble. Nå har utvalget levert sin innstilling, og konklu-sjonen har vakt sterke reaksjoner blant de små organisasjonene. Dette fordi utvalget blant annet har konkludert med at organisasjonene må ha minst 500 ordinære medlemmer for å få driftstilskudd. OI-Nyttredaksjonen har tatt en prat med Marit for å høre litt mer om hennes betraktninger, og hvordan det har vært å leve mellom barken og veden.
”Kan du fortelle litt om hvordan du havnet i dette Tilskuddsutvalget Marit?”
”Vel, departementet henvendte seg til FFO med forespørsel om noen fra FFO kunne bli med i dette utvalget. Siden jeg sitter i hovedstyret ble jeg spurt om å være med, og var senere dum nok til å si ja. Jeg trodde nemlig at jeg kunne gjøre en god jobb i dette utvalget. Og jeg vil jo faktisk si at selv om det kanskje ikke vises så godt igjen i selve innstillingen, så har jeg faktisk gjort en innsats. Selv om jeg må innrømme at dette berømmelige taket på 500 ble forferdelig dumt!”
Jeg bestemmer meg for å spare de ekleste spørsmålene litt, og ber Marit fortelle hvem andre som var med i utvalget.
Hun svarer at lederen i utvalget var en som heter Knut Korsæth. Han jobber hos Fylkesmannen i Oppland. Videre var det tre personer som skulle representere FFO. For det første var generalsekretæren Liv Arum med, og i tillegg til Marit var Per Svenning Leine i Norges Astma- og Allergiforbund med fra FFO. Fra SAFO møtte Lars Ødegård, som er general-sekretær i Handikapforbundet. I tillegg møtte lederen i Norges Blindeforbund som heter Helen Aareskjold. Det siste medlemmet i utvalget var Gro Stien Thorvaldsen som jobber hos Fylkeslegen i Hordaland.
”Kan du fortelle litt om mandatet?”
”Poenget var at ordningen vi kom fram til skulle oppmuntre til samarbeid og ikke til oppsplitting i mange små organisasjoner. Ordningen skulle videre være forutsigbar, slik at organisasjonene visste hva de hadde å forholde seg til økonomisk. Det var de to tingene vi hadde høyest på lista. Det ble også viktig for utvalget at de midlene som skulle gå til arbeid blant funksjonshemmede skulle gå til de funksjonshemmedes egne organisasjoner og ikke til humanitære organisasjoner og andre som driver arbeid for funksjonshemmede.”
”Det kom vel ikke overraskende på deg at de små organisasjonene reagerte så sterkt på konklusjonen om å sette en minimumsgrense på 500 medlemmer? - Jeg har hatt store problemer med å skjønne hva som skal være positivt med dette. Du vurderte lenge å slutte deg til denne grensa på 500 medlemmer - kan du forklare hvorfor?
Marit sukker, tenner en røyk og tenker seg om en lang stund. Jeg skjønner at det er viktig for henne at ordene på dette punktet kommer ut i riktig rekkefølge…
”Hmm, i ettertid har jeg funnet ut at min politiske analyse var feil. Jeg fikk nemlig høre (og trodde faktisk på) at det var svært viktig at utvalget kom fram til en enighet. Hvis ikke ville politikerne gjøre akkurat som de ønsket, og vi kunne miste enhver styring med hvordan finansieringen til de funksjonshemmedes organisasjoner skulle ordnes i framtida. Så ut fra en helhetsvurdering hvor dette med likemansmidlene og en god overgangsordning var viktige forutsetninger, gikk jeg motvillig med på en grense på 500.”
Marit trekker pusten og ser alvorlig ut.
”Jeg vil jo understreke at alle i utvalget som representerte FFO hadde et prinsipalt syn på 250. Og jeg selv har jo i utgangspunktet ment at det ikke burde være noe tak i det hele tatt. Så da kan du jo selv tenke deg at dette ikke var noen lett avgjørelse!”
Jeg vil ikke slippe dette spørsmålet helt, for det er jo nettopp dette punktet med minste medlemstall som har vært så omstridt blant de små. Etter å ha lest utvalgets konklusjon har jeg fått med meg at meningen er at alle organisasjonene skal ha anledning til å søke om likemannsmidler. Dette er uavhengig av hvor mange medlemmer de har. Men jeg er ikke helt overbevist, og bestemmer meg for å grave litt mer i utvalgets konklusjon…
”Tror du ikke det blir vanskelig å opprettholde et likemannsarbeid når det ikke finnes midler il å drive et apparat rundt?”
”Innstillingen innebærer at alle organisasjoner skal ha muligheten til å søke om likemannsmidler uansett hvor mange medlemmer de måtte ha. Og jeg har faktisk kjempet mye for at det skal følge med et beløp til administrasjon når man tildeler likemannsmidler. Det har vært et viktig prinsipp for meg.”
”Tror du det vil være tilstrekkelig da?”
Marit mener hun har jobbet for å få med et administrasjonstilskudd på 8 til 10 prosent. Hun sier at de andre i utvalget mente dette lå innebakt i likemannsordningen, men at hun selv ikke var overbevist. Hun mener å huske at hun klarte å overbevise utvalget om dette, og leter gjennom innstillingen for å finne punktet hvor dette spørsmålet er behandlet. Det står imidlertid lite om administrasjonstilskudd der, og Marit ser oppriktig forbauset og irritert ut. Hun mener hun var sikker på at dette skulle med i dokumentet. Marit understreker at det blir desto viktigere at organisasjonene sier noe om dette i sine høringssvar.
Overgangsordningen som er foreslått er både komplisert og omfattende, og ifølge Marit er den blitt veldig god. Men jeg kan ikke dy meg for å komme med noen kritiske bemerkninger til den også. For hvordan kan det at det finnes en god overgangsordning brukes som et positivt argument når det som kommer etter overgangsordningen er negativt?
Marit rister på hodet, og syns spørsmålet mitt er litt dustete.
”Vel, det er jo ikke noe automatikk i det der. Men jo bedre overgangsordningen er, og jo lenger tid den går over - jo større mulighet har man for å finne en rimelig løsning. Jeg gidder ikke være beskjeden, for hadde det ikke vært for meg hadde hele overgangsordningen blitt på 3 år. Jeg klarte nemlig å få de andre med meg på at det var ganske dramatiske omveltninger som stod for døra. For å unngå panikkløsninger måtte organisasjonene få god tid på seg til å finne egnede samarbeidspartnere.
Det er ingen naturgitt sammenheng med at det som kommer etterpå blir positivt fordi overgangsordningen er det, men sjansen er i alle fall større. Det jeg brukte som argument for bedre tid til omorganisering, var at man kunne risikere panikkløsninger á la Foss. Den bestod i at man søkte sammen bare fordi man var små. Man må ha noe mer til felles enn størrelsen på organisasjonen, selv om det i og for seg kan være et viktig element i ulike sammenhenger.”
Jeg tar en slurk av kaffen, som begynner å bli kald og roter i papirene mine. Jeg trekker fram pressemeldingen som jeg leste på Sosial- og Helsedepartementet sine internettsider dagen etter innstillingen ble lagt fram. Jeg viser den til Marit og spør hva hun syns om at overskriften på pressemeldingen ble ”Mer støtte til færre organisasjoner for funksjonshemmede?”; noe i samme gate som utvalgets egen pressemelding.
”Da vi møttes for å overlevere innstillingen presenterte utvalgsleder et forslag til pressemelding overfor departementet som vi i utvalget ikke hadde sett før. Det må derfor kunne sies at dette var utvalgsleders og ikke hele utvalget sin pressemelding.
Selv mente jeg at å trekke fram punktet som det hadde vært så stor strid om som overskrift i pressemeldingen ville være svært lite lurt. Det ville være det samme som å vifte med en rød klut foran ansiktet på alle medlemmene i de små organisasjonene. Det er derfor forferdelig viktig for meg å presisere at jeg overhodet ikke har hatt noen innflytelse på den presse-meldingen! Da blir det videre ikke så rart at departementet sin pressemelding er litt i samme gate, selv om den muligens er litt snillere på en måte. Samtidig er det en meget god illustrasjon på hvor vanskelig dette arbeidet har vært.”
Jeg får et innfall og spør Marit om det ikke er en litt pussig taktikk å komme med en slik innstilling i FNs frivillighetsår?
”Jo, det er jeg helt enig i. Mer har jeg ikke å si om det.”
”Syns du ikke NFOI er et godt eksempel på at små organisasjoner kan få mye utrettet på det politiske plan selv om de har få medlemmer og lite ressurser?”
”Absolutt!” sier Marit, og mener hun har brukt NFOI-argumentet for det det er verdt i utvalgets arbeid. ”Det var tydeligvis ikke så mye”, legger hun til med et litt skeivt smil.
Jeg maler videre på NFOIs fantastiske kvaliteter, og spør om Marit tror at NFOI ville hatt det sterke samholdet og fått utrettet så mye dersom det hadde vært en underavdeling i en større organisasjon.
Nok en gang tror jeg Marit syns spørsmålet mitt er litt søkt, men hun tenker seg om en liten stund og forsøker å komme med et svar.
”Det er nesten umulig å svare på synes jeg. Det er tvilsomt om NFOI ville sett likedan ut i en slik setting, men helt umulig å svare helt kategorisk på. Størst engasjement får man muligens med et tettest mulig miljø. Sånn som jeg har forstått det har imidlertid landsforeningene i Norges Handikap-forbund sine egne aktiviteter, årsmøter og lignende. Men hvordan situasjonen ville vært for NFOI, det blir litt sånn hvis-om-at-framt-ifall-problemstilling”, sier Marit og tenner en ny røyk.
”Dersom utvalgets konklusjon blir vedtatt politisk - hvilken løsning syns du NFOI bør falle ned på? Bør vi samarbeide med andre små, eller gå inn under administrasjonen til en stor paraply?”
”For det første har det aldri vært utvalgets mening at man nødvendigvis skulle gå inn under en paraply. Paraply er noe annet enn en fusjon med en annen forening enten den er stor eller liten. Det bør etter min mening være opp til medlemmene i NFOI å ta stilling til et spørsmål om eventuell sammenslåing. For jeg kan se store foreninger som vi har en del til felles med. Samtidig ser jeg flere små som kunne være aktuelle samarbeidspartnere, og som vi har mer til felles med enn å bare være små. Som tidligere nevnt, er det ikke tilstrekkelig at man bare er små for at felles organisering skal være gunstig. Det ser man for eksempel i Smågruppeforum.”
”Det kan nok for noen virke som du har vinglet i din overbevisning. Har det vært en vanskelig prosess? ”
”Ja, Venstre blir jo kalt for vinglepartiet, og jeg har vurdert seriøst å søke æresmedlemskap der”, sier Marit og begynner å le. Hun blir raskt alvorlig igjen, og forteller at dette har vært noe av det tøffeste hun har vært med på i hele sitt liv.
”Det at jeg først falt ned på 500 var jo virkelig mot min egen overbevisning. Likevel mente jeg at det ville føre til den beste løsningen totalt sett, og at det var viktig å oppnå en god og helhetlig konklusjon. Samtidig ser jeg også klart at FFO bør ta lærdom at dette, og at slikt arbeid blir lagt opp på en helt annen måte i framtiden.”
”Hva mener du med det?”, spør jeg.
”Jeg visste ikke hva jeg gikk til, og har aldri sittet i denne type utvalg før. Jeg ser i dag i etterklokskapens uendelig klare lys at spesielt dette med en takordning burde vært sendt ut til uravstemning blant FFOs medlemsorganisasjoner i forkant. For det viste seg jo at det å bruke FFOs hovedstyre som referansegruppe; det holdt ikke!”
”Sikter du til noe spesielt?”
”Da sikter jeg til at før utvalget skulle behandle spørsmålet om et eventuelt tak, hadde vi det oppe i hovedstyret. Da var det kun ett av hovedstyremedlemmene som var helt klar på at 250 var den absolutte maxgrensa. Resten ville ha 250, men sa at hvis det ikke gikk kunne de strekke seg til 500. Når så utvalget hadde havna på 500 var det plutselig 3 stykker i FFOs hovedstyre som hadde skiftet mening. Og da ble jo det som jeg hadde oppfattet som referansegruppe helt umulig å forholde seg til!”
”Du har valgt å ikke stille til gjenvalg i FFOs hovedstyre. Har dette noe med Tilskuddsutvalget å gjøre?”
”Ehm….ja litt”, sier Marit og drar på det. ”Jeg føler vel at jeg ikke har gjort en god nok jobb i Tilskuddsutvalget. Og da syns jeg det er feil å skulle fortsette videre. Men det er ikke den eneste grunnen til at jeg ikke stiller til gjenvalg! Det er en todelt forklaring. For det første er det en organisatorisk forklaring. Jeg har nemlig arbeidet i OI-foreningen og FFO for å gjøre en god jobb opp mot myndighetene. Når jeg da i denne perioden har opplevd at vi har brukt uforholdsmessig mye tid på interne konflikter, så blir det litt meningsløst for meg.
Den andre delen av forklaringen er mer personlig. Jeg må understreke at tiden i FFO har vært en utrolig lærerik og spennende tid for meg. Og jeg har fått oppleve ting som jeg knapt kunne drømt om. Men det har også vært enormt slitsomt! Den slitenheten har jeg merket mer og mer det siste halve året. Og jeg føler meg i dag minst like utkjørt som da jeg gikk ut av arbeidslivet. Og det er klart at når alt dette kaoset med Tilskuddsutvalget kom på toppen var konklusjonen for min egen del ganske innlysende.”
Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg håper ikke dette betyr at Marit har fått en overdose med organisasjonsarbeid, og at vi ikke kommer til å se henne i NFOI-sammenheng i tiden fremover. Egentlig tror jeg at frykten min er ubegrunnet. Alle forhold tatt i betraktning, virker Marit til å være i godt humør og tilfreds med sin beslutning. Jeg takker derfor for intervjuet og begynner å samle sammen de mer eller mindre uforståelige notatene mine. Til slutt spør jeg om det er noe intervjuobjektet føler for å legge til helt til slutt.
”Ja”, sier Marit: ”Jeg vil gjerne oppfordre NFOI til å komme med en grundig høringsuttalelse!”