12. mars 2005.
Vi har vært på Pasifika festival her i Auckland.
Det første vi så var tradisjonelle danser fra Samoa. Alle mennene hadde tatoveringer på lårene og ryggen. Vi vet (fra National Geographic) tatoveringene fortsetter på rumpeballene. Det er en smertefull prosess å få laget dem, og en del av det å bli mann på Samoa. Jentene hadde på seg tradisjonelle drakter og danset yndefult med håndbevegelser og hoftevrikk. Det var morsomt, og så nydelig å se på! Vi hadde litt diskusjon om fimlminga; da kameramannen (Johannes) synes å være mye intressert i å filme jenteneog ikke fant frem kameraet når guttene skulle danse. Produsenten ba da kameramannen om å filme under guttenes dansescene (rett så pene gutter).

Så v i har en del på video. Kom hjem til oss og se i sommer! Det var så mye å se på, og jeg tror ikke vi fikk sett alt. Dessverre er festivalen kun fredag og lørdag, så søndag er det for sent. Jentene fikk hver sin heliumballong til slutt, men Katrine greide å ødelegge sin Nemo etter vi kom hjem, så nå er det kun Louise sin SpongeBob igjen. Disse ballongene kan holde i år og dag, så dette blir vel artig krangling.

Etterpå så vi på Fiji sin stand. Her var det litt mer hulahula. Basteskjørt og kokosnøtteskalle BHer, og jentene her var virkelig flinke. De hadde et spesielt innslag med en litt rund dame, som danset og gjorde folk (spesielt mennene!) glade. Hun var gift, noe som ble meget presisert i presentasjonen av henne. Det er som om at disse damene får utløst et behov for å vise hvor flotte og sensuelle de er, men de er likevel trofaste mot mennene sine. Og kanskje at mennene demmes synes det er greit, for de kan vise hva de har og ikke andre har! Hun var så utrolig flott å se på, og her er det åpenbart ikke ønskelig med syltynne damer. Man vil ha litt runde former uten å bry seg om BMI. Men jeg lurer på hvordan hun kunne holde den toppen sin oppe, selv om det ikke var mangel på oppholdelses"drift"! Vi har dama på video, så hvis dere vi se dette, får dere komme hjem til oss i sommer! Jeg nå innrømmer at mine skandinaviske hofter og rumpe ikke greier å vrikke på den måten, så det hele disser, og det ser egentlig ganske nydelig ut. Selv om jeg har nok å disse med eller nok av dissemuligheter. På dansk sier vi vallerfett. Her må det være seismologiske skjelvninger, i hvert fall i mitt tilfelle. Så jeg må unngå å utløse noe jordskjelv.
Fiji rules! Ingen kroppshemninger her.

Vi besøkte mange matboder og steder de solgte kunstverk fra hjemlandet sitt. Jeg smakte på en samoansk rett, som de faktisk også hadde fløyet inn fra Samoa samme morgen (derfor 4$ for en liten porsjon). Det var stekt under jorden i en utgravet "ovn". Hovedingrediensen var bladene fra en samoansk plante (husker ikke navnet) blannet med melk og kjøtt fra kokosnøtter, altså et rent vegetarmåltid. Men det smakte fantastisk! Det minnet meg en del om dansk grønlangkål, med kokos i stedet for kjøttkraft. Nam, så godt det var! Men så dyrt det var (20 kr for bare en smule) så spiste jeg bare en porsjon. Jeg skal høre med min venn Bernie fra Samoa om hun kan lage det til meg, eller fortelle meg hvordan man gjør. Da får jeg vel grave et hul i hagen?

Jentene og mamma danset litt hulahula på Tonga sin stand i en fort arrangsjert dansekonsurranse og vant første premie! Vi kunne velge blant en masse forskjellige håndflettede ting; esker, kurver, små og store vesker etc, så mamma valgte en håndflettet, håndmalt "piknikveske" som premie. Den kan ses på bildegalleriet her over, og vi (mamma) er litt stolt av den. Vi kommer vel neppe til å bruke den som strandveske, mamma er jo så øm over den! Den har brune og beisje rombeformete mønstre malet på og er ellers håndflettet inni. Kjempefin! Jeg så en nesten make til 60$ (ca 250 kr) på en annen stand, så jeg synes det var en fin premie. Jeg blir altid så imponert over ting som er laget for hånd.
Katrine og Louise skal vel ha æren; de gikk løs med både hoftevrikk og de riktige håndbevegleser, og de var kjempeflinke. I tillegg hadde de blomsterkrans på hodet.

På veien ut fikk vi tilbudt kavadrikk for 1$ (ca 5 kr). Dette er en plantedrikk med lett rusvirkning, omtrent som alkohol, men kanskje ikke helt så sterk. Man lager det fra roten av kavaplanten. Det er en drikk som tradisjonsmessig brukes på de allerfleste stillehavsøyer her, og jeg tror den kan sammenliknes med vår Johannesurt, om end med en moderat rusvirkning foruten en sederende (sløvende)virkning . I følge mine kilder er kava også en utmerket sovemedisin, fordi man skulle kunne sove godt på det og våkne frisk og uthvilt uten bakrus. Jeg har ikke prøvd, men det er hva jeg har hørt og lest. Det brukes også under rituelle seremonier, mot uro og angst, og som smertestillende. I følge de kilder jeg har sjekket er avhengighet ikke vanlig, fordi rusen er så kortvarig. Man kan åpenbart heller ikke overdosere kava; før man når dit vil man ha sovnet.
Man bør likevel kke mikse kava med alkohol, antidepressiva eller antipsykotisk medisin, da det virker på de samme prosesser i nervesystemet som disse midler.
De fleste pasifikafolk som lever her i NZ og på stillhavsøyene rundt drikker kava, også de som er kristne. Jeg tør ikke prøve for jeg har fobi for sentralstimulerende midler unntatt vin og øl (ethanol), men pappa har prøvd en sipp hos naboen vår og sier man bare blir avslappet og får ro i hodet sitt, selv om man egentlig ikke blir så veldig sløv. Det smaker i følge mannen min, gymsokk (bitter lakrisaktig) og likner på sølevann, men folk drikker det likevel.
Jeg lurer på om kava er registrert i Norge. Da er det helt sikkert forbudt.

Pasifika var en opplevelse uten like for meg. Jeg tror også at jentene synes det var ganske kult. Festivalen var helt alkoholfri og meget familievennlig. Dette var vår 17. mai her på Aotearoa!

18 mars 2005.

Det har vært ganske tøffe dager denne uka. Den praksis jeg har på sykehuset er kjempespennende, og jeg har jobbet en del med pasienter med tuberkulose. Stakkars folk, de kommer inn til legen sin fordi de føler seg slitne og ikke skjønner hvorfor de de hoster, noen ganger hoster de opp blod, og er forkjølet. Når man så få resultatet av prøvene de hoster opp, har de aktiv tuberkulose, noe som er meget smittsomt. Det er en snikende og stygg sykdom. Etter innleggelsen kan det ofte gå en måned før de ser et skikkelig ansikt, fordi alle må ha på maske før de går inn. Heldigvis er det glassdør inn til rommene, så man kan vinke og smile til hverandre. Men dette er ikke lett for mammaer med små barn, de har slett ingen adgang.
Vi har også andre pasienter med luftveissykdommer, så det er klart man må holde tuberkulosebasillene for seg. Cysytisk fibrose pasienter har vi mange av, og ofte meget unge og meget syke.
Jeg er egentlig glad jeg kun er på sykehuset tre dager i uka, selv om det er mange timer også med veiledning og evaluering. I tillegg har jeg et online kurs om informasjonsteknologi for sykepleiere, hvor jeg har et arbeidskrav som må være ferdig den 8. april. I tillegg skal e arbeidskrav fra min praksis på 2000 ord være ferdig den 14. april. 18. mai: Eksamen. Deretter: Kirurgisk praksis. Puh!Heldigvis er det ferie her i uke 16 og 17, da tror jeg vi skal finne på noe gøy. Kanskje en tur til Australia eller en eller annen stillehavsøy? Jeg har lyst på begge deler! Akkurat som Ole Brumm.

Ellers har vi funnet paradis, eller i hvert fall noe som likner. Torsdag, etter tre utmattende dager i praksis, bestemte vi oss for å kjøre til et sted Johannes hadde funnet på Internett. Et marinereservat, som er ei klippeøy utnefor en ganske fin strand, og hvor det er forholdsvis grundt (ikke over 15 m) imellom øya og fastlandet. Vi dro fra Auckland i begyndende gråvær. Jeg lå merke til at at enkelte træer her har begynt å få høstfarger. Altid løvtræer, og noen av de likner mistenkelig på bjørk. Resten forblir vel grønt, hvem har hørt om løvfeldende palmer?
Vi ankom til Goat Island Marine Reserve.torsdag kl ca 1400 (det tok ca 1,5 timer å kjøre dit) var det nesten ingen folk der. Vi hadde kjørt forbi flere steder hvor man kunne leie snorkel, maske, svømmeføtter og diverse annet dykkerustyr, men hadde ikke egentlig tenk å snorkle med jentene; de kan jo ikke svømme engang. Så da vi ankom, fikk vi vite det var ganske mange forskjellige fisk å se på. Vi så noen enkelte småfisk, men bølgene gikk høyt (jeg hadde det i hvert fall moro med å leke strandet hval!) og vannet var ganske grumset. Katrine og Løouise løp skriklendebort fra vannet og jeg lurer på om jeg har feilet aldeles med oppdragelsen deres, vannhund som jeg selv er. Nå, det går an å melde dem opp til svømmetimer her i nabolaget, og det tror jeg jeg vil gjøre. Jeg vil ikke tvinge jentene , men disse kurs er ganske "milde" i varmt bassin og tilvenning de første gangene. Jeg er mamma og min peddogikk duer ikke! Basta!
Nå ja, vi fikk badet og samlet sneglehus, skaller var det stusselig med, men det var mange ender med unger som Katrine synes var søte å se på. De var meget tamme og spiste av hånden. Måkene troppet også opp, men holdt mere avstand. De her heller ikke godt av brødsmuler likevel. Jeg fandt endelig en konkylie, det har allid vært mitt ønske fra jeg var en lien jene. Men jeg skal så klar finne en større en nå! Er vi ikke alle mennesker?

Etter en hyggelig fredag med en norsk medstudent og hennes familie, tok vi nå lørdage enda en tur til Goat Island. Man må benytte soemmeren mens den enda varer (og den er jo forholdsvis lang her). Museer og akvarier kan vi besøke i regnvær.
Men nå var det sannelig helt annerledes. Jeg leide meg snorkel og svømmeføter og surfervåtdrakt, og det var jo en fantastisk opplevelse! Jeg har ikke vært så begeistret siden jeg tok nitt dykkersertifikat i Norge for 10 år siden! Det var mange forskjellige og store fisk, og på et tidspunkt kom jeg ut i en hel "stim", blå og svarte og stripete og blåflekkete! Så utrolig vakkert! Jeg snorklet i overflaten det meste av tiden, da våtdrakten dessverre viste seg å gi betydelig oppdrift. Men jeg så så mye, og jeg prøvde et par ganger å følge etter en fisk, men det gikk bare ikke, jeg var som en vinkork! Neste gang skal jeg få med blybelte så jeg kan komme meg litt ned også.
Pappa og jentene tok seg en tur i en båt med glassbunn, så fikk de også sett det marine livet omkring Goat Island. De så også grotter og andre ting rundt øya. Så pappa fikk snorkle litt da de kom tilbake, men alle var sulte og litt slitne, så vi endte opp på et pizzaria/bar ved navn Rusty Pelican, hvor vi delte en stor pizza med litt av hvert. Prisen var anstendig, men vi er jo heller ikke for godt vant med billig mat. 34 NZ$ måtte vi ut med, og det tilsvarer vel en 150 NOK. Så billig var vi aldri sluppet avsted med på McDonald's hjemme i Drammen, hvor vi (de få ganger i året vi er på slike steder) oftest må ut med 180 - 200 kr. Og her var det snakk om ordentlig oppegg med restaurant og kelner og greier. Man har bedre råd til å gå ut å spise her! Og vi gjør det også oftere, vi må nyte det så mye vi kan mens vi er her.

Vannet fra Stillehavet holder stadig en anstendig temperatur på rundt 25 - 30 grader, og selv Katrine ken venne seg til det. Endelig i dag (lørdag) tok hun seg en ekte dukkert i bølgene, og synes det var så godt hun ikke ville med hjem. Hun ble heldigvis sulten etterhvert.
Så denne dagen har vært kjempefin. Jeg har mistet mitt dykkersertifikat, men bare ved å gi navn og fødselsdato til et PADI - senter her på New Zealand, fannt de meg, og kunne hjelpe meg med å få et nytt dykkebevis. Jeg kan da leie utstyr og dykke litt scuba, men jeg tror jeg skal ha en legesjekk og et oppdateringskurs først.

Hva ellers? Jo, her er det ikke kun rare fisk, men også rare frukter. Det finnes noen slike mini-kiwi-frukter, jeg husker ikke navnet, men jet er noe med j-. De smaker søtt og godt og litt parfymeaktig. Og så mistet jeg et stykke ned på min hvite høyvannsbukse, og den er nå prydet med en fin lyslilla flekk, som likner på rødvinssøl. Så bare til advarsel; det er ikke kun bananer som kan sette varige spor på klærne!

Nå blogger jeg av for denne gangen.

18. mai 2005

Så er 17. mai overstått og det er atter hverdag.

Mange ting er skjedd siden siste blogg. Jeg er ferdig i praksis, pappa er reist hjem og Martha, storesøster, er ankommet for å passe på jentene. Det går bra. De er i barnehage på Mt Albert tre dager i uka og de liker seg der. Vi betaler ikke så mye for det, 90$ (ca 400 kr) for en termin. Her lærer de litt bogstaver, tegner, maler og leker. Louise snakker "pseudo - engelsk", hvor hun i bland "engelskfiserer" norske ord, og det hender faktisk det blir forståelig for de "innfødte"! I dag fortalte førskolelæreren meg, at Louise hadde snekket til henne delvis på babbel, men den siste halvdel av setningen forsto hun godt! Katrine snakker enkelte or, som "toilet", "excuse me", men jeg tror de skjønner mere enn de snakker. Noen ganger når vi møter folk, og de snakker til jentene, venter jeg og ser. Overraskende nok svarer de korrekt på spørsmål som "What's your name" og "How old are you". "Yes" og "no" er allerede lært, og "no" med en gjenkjennelig aussie dialekt ("nøu").

Så er det bilen. Her i landet har man krav om en halvårlig Warranty of FItness, en slag EU - kontroll, og bilen min besto ikke prøven. Enda flere penger å betale, sukk.

15. mai var vi på 17. mai forfest hos den norske konsulen her i Auckland. Det var morsomt å møte andre nordmenn, noen kiwier og en maori eller tre. Vi gikk i tog da, bare et lite et, og alle kiwiene kom ut av husene sine og tok bilder av oss. De visste vel at konsulatet er i nabolaget, men nå fikk de det i hvert fall bekreftet. Maten var en liflig blanning av norsk og pasifika retter, inkludert delikat røykelaks, som også er populær her, men dyr. Etterpå var det leker i hagen, med sekkeløp,, eggeløp og tautrekking. Jentene vant premier hele tiden.

På selve dagen var vi til en lukket sammenkomst i regi av ANSA (Association of Norwegian Students Abroad). Festen ble avholdt på resturant Rosegarden i Auckland, hvor vi fikk mat først. Katrine og Louise var de eneste barna og fikk derfor mye godteri, balloner og premier. De fikk lede toget sammen med Martha, og det var jo stas det! Folk i Auckland pekte og lo av de gale nordmennene, men noen av de kiwier som deltok i festen var med i toget. Det synes jeg det står ære av! Good on you mates, selv om de sang "Old McDonalds had a farm". Men vi kan vel heller ikke forvente de skal kunne den norske nasjonalsangen, vel? Tilbake til Rosegarden var det konkurranser, hvor universitetene konkurrerte mot hverandre. Her var det først sekkeløp, hvor enkelte kiwier var overrasket over antallet av mennesker i en sekk (tre stykker). Tautrekkingen endte urettferdig Unitc mot Auckland University - Unitec kun jenter, og AU kun gutter. Guttene vant.

Vel, det var alt for denne gangen. Blogg av.

Hjem Tvillinger Hypothyreose Bilder Linker © Design Anette Karijord 2001