SORGARBEIDE – PSYKOLOGISK DEBRIEFING.

ET NYTT MARKED?

Jeg har den siste måneden hatt anledning å sitte "ringside" etter en alvorlig ulykke, der to mennesker, ektemenn, kollegaer og fedre, brutalt er skutt og drept. Min oppgave har vært å tilrettelegge den psykologiske debriefingen som foregår i etterkant av en slik ulykke. Både kollegaer, venner, etterlatte og andre sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål, mye bitterhet, noen med skyldfølelse og alle med mye sorg.

De aller fleste av oss greier å takle de psykiske belastningene som oppstår i slike situasjoner selv.  I større og mindre grad. Kollegaer, bedriftskultur, fagspråk og sjargong. Dette er trygge formler vi kan flykte til når vi søker støtte eller trøst.

Som politi kommer VI oftere enn folk flest opp i situasjoner som føles som en belastning, der angst, sorg, fortvilelse og oppgitthet er åpenbare "symptomer".  Tradisjonelt har vi blitt overlatt til oss selv etter vanskelige oppdrag. Politiyrket har bestandig vært mannsdominert og vi mannfolk skal ikke vise at vi har slike plagsomme ting som følelser. Derfor har vi tidd still og "behandlet" oss selv.

Moderne bedriftskultur inneholder et eget kapittel som kalles HMS – helse, miljø, sikkerhet. Det innebærer at bedriften automatisk skal ta opp slike ting som stress og stressfaktorer, arbeidsmiljø og lignende. Heldigvis. Nå forpliktes både arbeidsgiver og arbeidstaker å være mer bevisst at det er sammenheng mellom arbeidet og en persons velvære i videste forstand. Det er utarbeidet planer for hvordan arbeidsgiveren skal forholde seg når ansatte blir utsatt for ekstra belastninger. Det være seg på arbeide som hjemme.

I fagsammenheng kalles dette for "debriefing" og "defusing", for ikke å snakke om "psykologisk debriefing".  Forferdelige uttrykk som mange har vanskelig å forholde seg til. Gode, forståelige erstatninger kan være samtale, støtte og veiledning, sorgarbeide.  Det er i dag mange som konkurrerer om dette markedet. Ja for det er det blitt. Et marked mange gjerne vil selge tjenester til. Og som bærer preg av manglende koordinering og av og til manglende gjensidig tillit og forståelse.   Leger, sykepleiere, psykologer, bedriftshelsetjeneste, prester, politi, sosialarbeidere og mange andre. Alle forbereder seg som aktører på markedet som kan kalles "Psykologisk stress".  Og hver på vår kant utdanner og forbereder vi oss til denne jobben. Og forventer å bli brukt når situasjonen oppstår.

Jeg har i forbindelse med etterarbeidet etter ulykken på Austbø den 11.3.98 merket at der er flere aktører på markedet. Politiet har egne rutiner for hvordan vi tar vare på våre ansatte og deres nærmeste etter vanskelige oppdrag. Andre forventer at vi skal bruke dem slik de er utdannet til. Her kommer ikke minst bedriftshelsetjenestene, kirken og prestene og den lokale, kommunale helsetjenesten inn. Dessverre mangler det koordinerende ledd i kommunene.  På et vis råder "den sterkestes rett".  Jeg vet at menighetsbladet leses av mange som befinner seg i roller med mye omsorg for andre. Jeg håper dette innlegget kan starte en diskusjon om hvordan vi skal få til den manglende koordinering og gjensidige forståelse og respekt på dette feltet.

Nils Erik Østerud