Da sandnessjøværingene kjøpte Dolstad kirke.

V/Nils Erik Østerud

Kilde: Bygdebok for Vefsn.

Ja du leste rett, det gjorde de faktisk. I alle fall nesten. Men det var i 1826, så det får vel være tilgitt.

Det hadde seg slik at alt såkalt "benifiert gods" skulle selges, herunder kirkene. Det hadde stortinget bestemt. Og bygdefolket skulle ha forkjøpsrett. Det var vel både rett og rimelig.

Dolstad kirke sto til salgs på Bjørnsmartnan 4. juli 1826, og masse folk var møtt frem til auksjonen. Bare Vefsningene glimret med sitt fravær. Hva kunne det skyldes at Vefsn-folket uteble når deres egen kirke skulle selges?

Vefsningene uteble.

Det var sorenskriver Hans Holst i Alstahaug som hadde tillyst auksjonen, og meldinger hadde gått til alle lensmennene i distriktet om å varslet folket i eget distrikt om salget. Så det var tillyst etter alle kunstens regler.

Eller var det det? Hvorfor kom ikke Vefsn-folket? Var de ikke mer interessert i Dolstad-kirka enn som så? Og mange undret seg nok. For det var en kar fra Alstahaug som stakk av med eneste bud. Riktignok sammen med en gjestgiver Jens Jensen fra Kulstad, men dog. Og den samme Alstahaugmannen var ikke en hvemsomhelst. Han var bror av sorenskriveren som sto for auksjonen og het Fredrik Holst. Han var fra Belsvåg. Og 2000 spesidaler fikk han kirka for.

Biskopen grep inn.

Etter hvert kom det biskop Matthias Bonsak Krogh for øret at Dolstad kirke var solgt til Alstahaug. Han undret seg meget over det og undersøkte litt om grunnen. Ganske raskt fant han ut at den gode sorenskriver Holst hadde "glemt" å sende melding til lensmann Agersborg i Vefsn om kirkeauksjonen på Bjørnsmartnan. Så folket i Vefsn var uvitende om salget. Derved lå det åpent for sorenskriverens bror å sikre seg det som må kalles "tidenes handel", en hel kirke med gård og grunn for 2000 spd. Og biskopen, som den myndighetsperson han var, nektet å stadfeste salget av kirken. Til sin egen "vèrson", ja for

Fredrik Holst var bispens svigersønn.

Vefsningene reiste seg til protest.

Det kom selvsagt etterhvert også folket i Vefsn for øret, at naboene hadde forøkt å tiltuske seg kirken deres. Og med presten Quale i spissen sendte de protestbrev. Det var bygdekommisjonen som sto som "protestant". De skrev at de ikke hadde møtt frem til auksjonen da de ikke visste om den. Som rimelig kan være.

Rettferdigheten seiret.

Hvorom alt var, det ble ny auksjon, den 28. mai 1827. Og nå fikk Vefsningene kjøpe kirka si, for 2500 spd, med gård og grunn og tienderett og det hele. Og med skjøte i lomma endte det hele godt. Skjøtet ble utstedt av kirkedepartementet den 17. september 1830 og kirka ble betalt den 12 juni året etter. Så Dolstad kirke tilhører Vefsningene, la det ikke herske noen tvil om det.

  Dom og straff.

  Den gode sorenskriveren måtte bøte 20 spd til fattigkassa for si handsaming av saka. Spesielt at han ikke hadde forsikret seg om at Vefsningene kunne komme når kirka deres skulle under hammeren. Og 60 spd måtte han ut med i saksomkostninger. Og ikke nok med det. Protokollasjonen i forbindelse med salget var så mangelfull at protokollføreren måtte punge ut med 20 spd. pluss saksomkostninger han med. Men hvor nært han var bekjent av eller i slekt med sorenskriver Holst sier ikke soga noe om