Kvinnene har krisesentret og de har sine venninner og sitt sosiale nettverk når de kommer i vanskelige situasjoner i livet. Kvinnene er selv flinkere til å forholde seg til sine kriser. De tar bedre vare på hverandre.

      Hva med oss menn. Hva skjer med oss når alt butter imot fra tid til annen. Og det gjør det. Før eller siden møter vi alle situasjoner som synes uoverkommelige, og da det føles som alt og alle er imot oss.  Hva gjør vi menn med det? Og hva gjør omverdenen med oss.

      Jeg har i mange år, i ulike fora i Vefsn etterlyst tiltak for menn i krise uten å møte den helt store forståelse. Jo da, mange deler nok min oppfatning av at noe burde gjøres. Men det vil jo koste penger, og hvor tar vi de ifra.

      Jeg vil nevne et eksempel som jeg kjenner svært godt og som godt karakteriserer hva jeg mener. Det angår en ung mann som livet ikke hadde fart helt vel med. Han hadde en del rusproblemer og manglet vel totalt det sosiale nettverk mange andre har. Han hadde ingen familie å støtte seg på, og klarte å skjule sine problemer på jobben. Derfor var det ingen som kom og satte seg ned sammen med ham i matpausen og spurte: "Hvordan går det med deg da?. Hvordan har du det?"

      Mannen fikk seg kjærest og et barn, og livet hanglet videre på et vis.  Men rusproblemene fortsatte og trolig var det hovedårsaken til at forholdet til kona røk, og han satt til slutt ribbet tilbake. En kveld, like før bruddet var et faktum, brast det for ham og han gikk løs på kona. Resultatet var at politiet hentet kona og barnet og fikk dem plassert hos kjenninger. I og for seg et ikke uvanlig fenomen.

Tilbake satt mannen. Blakk, livredd, uten familie, uten arbeidskompiser han kunne snakke med og uten noe offentlig organ som tok kontakt. Leiligheten var delvis rasert, og naboene klaget på bråk. Mannen var redd for å miste familien totalt, redd for å miste jobben og han følte vel egentlig at livet var noe herk.

Det neste som skjedde var at han ble fratatt barnet. Moren ble gitt retten til å ha daglig omsorg for barnet og han fikk bare den vanlige ordningen annenhver helg. Og nå kommer poenget. Alt dette skjedde uten at noen tok kontakt og forsøkte å kartlegge mannens resurser, eller snakke med ham og støtte ham og råde ham. Alt skjedde skriftlig, i form av kalde, upersonlige brev med for ham tildels uforståelige beslutninger og paragrafer.

      I min nye rolle som leder av Vefsn menighetsråd vil jeg arbeide for å skaffe menn i krise et tilbud i form av at et menneske kan dukke og og spørre: "Hvordan har du det da. Hvordan går det egentlig med deg?" Jeg kjenner i dag tilstrekkelig til dette problemet til å hevde at litt menneskelig kontakt ville bety mye for mange av disse mennene.