Svalbard august 1999 En kajakktur på Isfjorden
August 1999 padlet vi i to uker med kajakk langs nordsiden av Isfjorden på Svalbard. Vi brukte sammenleggbare kajakker av typen Nautirider da disse i motsetning til vanlige kajakker kan tas med på fly. (Det er langt rimeligere å betale overvekt på fly enn å sende dem med båt! Forstår det...) Været var fantastisk med lite regn og vind, men masse solskinn. Temperaturen lå mellom null og ti grader. Vi padlet mindre enn 200 km på denne turen. Målet med turen var å oppleve, se og bare være der vi var. Vi brukte mye tid på spaserturer i naturen, se på sporene etter menneskelige aktiviteter og kose oss ved leirbål. Turen var en herlig opplevelse. Her du lyst å følge etter? Du trenger slettest ikke være noen tøff kar. Er du glad i friluftsliv, liker du å padle og har du et par uker til overs, er turen noe for deg. Kanskje får du inspirasjon og noen tips i artikkelen nedenfor.
Klikk på bildene dersom du har lyst å se dem i større format.
	Etter å ha padlet et par uker i Isfjorden for noen år tilbake, hadde vi lyst til å se litt mer av Isfjordens nordøstre del. Vi, det er Odd Nielsen, Odd Strøm og Michael Wijnen, alle sammen bosatt i Stavanger. Flybilletten Stavanger/Longyearbyen tur/retur får en for Nkr 3 500. Utsyret hadde vi fra før. Spesielt mange forberedelser trengte vi ikke å gjøre. Vi hadde vært i kontakt med sysselmannen og de syntes at opplegget vårt og utrustningen var så betryggende at vi ikke trengte å stille noen bankgarantier; noe som ofte kreves med tanke på eventuelle redningsaksjoner. På forhånd hadde vi fått lov av flyselskapet til å ha noe overvekt...
	...og det trengtes! 3 foldinger, telt, soveposer, kokeapperater, våpen, fotoapparater, sambandutstyr, nødpeilesender og tusen andre ting som en trenger til en slik tur, blir til et gedigent lass. Heldigvis ligger campingplassen rett ved siden av flyplassen i Longyearbyen. Så det er bare å finne seg et par bagasjetraller og finne seg en fin teltplass. Vi hadde et par dager opphold i Longyearbyen. All proviant, ammunisjon, bamsebluss og brensel til primusen handlet vi her. Vare utvalget i Longyaerbyen er rimelig bra, men det hender jo at enkelte produkter er utsolgt. Ellers er Longyearbyen et flott sted og absolutt en reise verdt.
	Med MS Langøysund gikk det via Barentsburg til Ymerbukten. Den turen hadde vi bestilt på forhånd. Vi måtte betale Nkr 500 pr person. Det syntes vi var ikke noen upris. Guidet tur i den russiske gruvelandsbyen Barentsburg, middag og whisky on the rocks (ekte bre-is) var inkludert i prisen. Mannskapet var veldig hyggelig og hjelpsom og satt oss i land i Ymerbukten nesten ytterst i Isfjorden.
	Vårt første leir i Ymerbukten. Esmarkbreen i bakgrunnen var veldig ganske aktiv mens vi var der og kalvet med hele tiden med bulder og brak Stranden var ganske flat, så vi valgte å sette opp teltet et godt stykke inn på land i tilfelle en større bit av breen skulle rase ut og forårsake kraftige dønninger. Teltet er en firemanns lavvo med én stang. Det er kjekt med litt takhøyde når tre mann skal telte i lag i to uker, spesielt med tanke på dårlig vær. Vi for vår del var heldige med været og brukte teltet stortsett bare til soving, mens matlaging, spising, pakking og så videre forgikk ute i det frie.
	Noe av det første folk tenker på når de hører om noen som skal på tur på Svalbard er isbjørn og den tanken var heller ikke fjern for oss. De første dagene i felten kan denne tanken faktisk være ganske, muligens altfor nær. Det , at en når som helst kan står ansikt til ansikt med et av verdens største rovdyr, kan gjøre sterkt inntrykk på oss bymennesker. Men isbjørner er egentlig ikke farligere enn et tonn med stål som passerer deg med 50 meter pr sekund på kort avstand (les: bil). Bare en har truffet sine forhåndsregler og passer seg litt går det nok bra. På Svalbard er de siste 20 eller ennå flere år ikke et eneste menneske bltt drept - så sant det var skikkelig bevæpnet vel å merke, og det var vi. Om natten hadde vi alltid spent en snubletråd med et par bamsebluss (fås hos Ing. Paulsen i Longyearbyen) rundt teltet for å bli vekket i tilfelle ubedne gjester skulle prøve å komme seg inn og om mulig skremme dem bort før de åpner teltduken. Bevæpnet var vi med en mauser og to grovkalibrete revolvere, et våpen pr. mann. Det er kjekt å ha rifle når en skal på do! Da har en noe til å vifte innpåsltne terner vekk med... Og så gjelder det å tenke seg litt om. Den første dagen kan det være litt slitsom å tenke på at det kan sitte en sulten isbjørn bak hver haug, men en venner seg som sagt fort til det. Du krysser vel heller ikke fotgjengerovergangen før du er sikker på at bilene stopper for deg? Informasjoner om isbjørner og forsiktighetsregler fås hos sysselmannen.
	Selmaneset på vei fra Ymerbukta og ut til Trygghamna - innimellom kan en føle seg ganske liten. Det var fantastisk å padla i smul sjø mellom de forrevne klippene med Alkhornet på den andre siden av fjorden. Det mørke, lave skydekket fikk oss til å huske på at det må være en sann heksgryte når vær og bølger bryter seg på klippene. Men i dag var det som sagt bare småbølger og veldig fredelig her. Hvis du forstørrer bildet, vil du kunne se en del gås som sitter på klippen på venstre side.
	Vi var ikke alene i Trygghamna - og da tenker jeg ikke bare på denne Tyvjoen som kom og besørget halve oppvasken for oss. Vi traff en hel gjeng med franskmenn og -kvinner som hadde sitt hovedleir her. En er i det hele tatt ikke alene når en padler i Isfjorden midt på sommeren, noe som vi også fikk erfare i Ymerbukta der vi måtte slå leir på morenegrusen da den plassen vi hadde sett oss ut allerede var opptatt av en norsk turoperatør. Det kan allikevel gå mange dager uten at en treffer andre mennesker eller ser noen båter, så selv om vi var her for å oppleve villmarken, var det bare hyggelig å treffe andre.
	Etter å ha tilbragt en dag i Trygghamna, krysser vi her Ymerbuktea på vei østover igjen. Bildet viser tydelig at, selv om turismen har kommet til Svalbard, er det nok villmark og storslagen natur for at noen ensomme kajakkpadlere skal få naturopplevelser av de helt store. Bildet er tatt omtrent midt på fjorden og rett før holdt på med å rote oss bort i noen grunner. På kartet er det tegnet inn opp til flere kilometer brede belter med tørrfall rundt flyene og ved elvemunningene. Disse er som regel lett å passere med kajakk, men en bør ikke rote seg opp i dem med båt. Sjøkart og topografiske kart kan kjøpes på blant annat Polarinstituttet i Longyearbyen.
	Kysten er ofte stupbratt. Dette kan det gjøre vanskelig å lande. Noen plasser kan det være flere kilometer mellom landingsmulighetene. Her padler vi langs Erdmannflya og beundrer noen av de mange rare formasjoner som finnes langs slike steilkyster. På noen av kartene er det kyststupene avmerket. Som regel finner en landingsplasser der elver og bekker munner i sjøen.
	Ingen kveld uten bål. De fleste stedene finner en nok med drivved for å lage et bål som varmer skikkelig og der en kan tørke fuktige klær. Det å finne drikkevann er derimot ikke alltid like enkelt. Bekkene kan være uttørket, vannet kan være fult av slam og tjernene er ofte totalt forurenset av gåseskit. Når vi kom over bra drikkevann, brukte vi å fylle beholderne våre for å unngå timelange vannleteaksjoner neste kveld. Og når det først er snakk om drikke: I forgrunnen kan en se en treliters pappvin som ble kjøpt for en billig penge på Longyearbyens avgiftsfrie pol.
	Teistene var ikke skvetne. Vi fikk neste lov til å ta på dem og dette gjelder de fleste fugler og dyr på Svalbard. Reinsdyr, polarrev og ringsel (snadde) er det mange av. Storkobbe, hvalross, hvitfisk, vågehval og isbjørn (sommerstid) må en være litt mer flaksen for å treffe på i Isfjordområde. Fugler finnes det myriader av på sjøen, langs med strendene og i fuglefjellene. Det finnes en grei liten bok utgitt av polarinstituttet om fugler og pattedyr på Svalbard som kan kjøpes på alle butikker i Longyearbyen.
	Noe av det som gjør mest inntrykk er isbreene og brefallene. Her er vi ved Nansenbreen. Aktivitetsnivået ved brefallene kan variere en hel del fra år til år for de enkelte breene. Er en heldig kan en oppleve at isklosser så store som boligblokker raser i sjøen. Det er ikke å anbefale å paddle helt innunder iskanten! men holder en bare litt avstand og passer på at en ikke kan bli klemt mellom isflak eller satt på grunn av dønningene, er det et uforglemmelig skuespill å se breene kalve.
	Foran brefrontene kan det være et mylder av store og små isklosser i alle fassonger. Noen isklosser er helt fantastiske å se på med de merkelige fomene som danner seg eterhvert som klossene smelter eller går i stykker. Noen ganger snur hele klossen seg rundt med et gedigent plask etterhvert som undersiden har smeltet vekk i sjøen og det hele har fått overvekt. I nærheten av brekanten er det ofte mye sel som enten ligger på isflakene og soler seg eller som nysgjerrig kommer svømmende bort til kajakken for å hilse på en.
	Det er nok ikke bare selen som koser seg i solen. Her er det Odd Strøm som blunker i det kraftige lyset. Solbriller er absolutt å anbefale. Solen står lavt døgnet rundt og sjø og is lager mye reflekser.
	Isbreene utgjør i det hele tatt et spennende kapittel på Spitsbergen. Store deler av øya er dekket av breer. Det en ser fra kajakken er bare utløperne. Neste gang vi reiser hit, vil vi bringe med oss litt breerfaring og -utstyr. På Svalbard blir det veldig tydelig hvordan isen og former landskapet, og en tur hit gir et bedre forståelse av hvordan istiden har formet Norge og hvorfor Norge ser ut slik det gjør i dag. På dette bilde ser vi Borebukta med Borebreen i bakgrunnen. Klikk på bilde og du får lyst til å reise med en gang!
	Selv om hovedhensikten med turen var å oppleve landet, er slik en tur også en glimrende anledning til å koble av fra hverdagens forpliktelser og bruke tiden på seg selv, roe han av og la tankene flyte. Og finnes det bedre anledninger til å salppe av enn en sen kveldstime i kajakk på en speilblank Isfjord med Tempelfjellene i det fjerne?
	Den skye gåsa var det ikke lett å komme inn på. Her en uvanlig modig representant av sin art.Ved siden av hvitkinngås så vi veldig mye kortnebbgås. Dessverre hadde jakttiden ennå ikke startet... På høyre bildet ser vi en flikk hvitkinngås over skansebukten.
	Myrull i midnattssola. Dette bilde er tatt på Bohemansflua. Fargene er så intense at en nesten kunne tro at bilde er uekte, men sånt så det ut i virkeligheten! Den lave midtnattssola får alle fargene til å lyse noe helt utrolig sterkt. På grunn av vindforholdene valgte vi ofte å starte padleturen sent på ettermiddagen, for så å slå leir midt på natten og krype opp i soveposen tidlig på morgenkvisten.
	Den fuglen en ser mest av er havhesten. Den kan sitte i store flokker på sjøen slik at det stinker fugl på lang avstand eller den kan seile i tusentall langs stranden helst mot vinden og nesten uten å slå med vingene. Havhesten er en mester i å seile. Den kommer til kysten bare for å hekke og legger da bare ett egg hvert år. Havhesten kan bli svært gamle og tilbringer store deler av sitt lange liv ute på havet.
	Revefeller finner en på enhver nes og annenhver haug. De fleste av dem er gamle feller som ikke har vært i bruk på årevis. Polarreven treffer en på overalt, men den kan være vanskelig å ta bilde av. Heller ikke reven er noe særlig sky og kan luske rundt teltleiren på let etter mat eller bare av nysgjerrighet. På Svalbard finnes det ikke smågnagere, så den har nok spesialisert seg på gåsestek og annen fugl.
	Tatt den nordlige beliggenheten tatt i betraktning har Svalabrd et rikt planteliv. På bilde på venstre siden ser vi Blindurt - en liten g finutlig blomst. Vegetasjonen er ganske spredt. Derfor er det mange arter som satser på insektbestøvning istedenfor den mer tilfeldige vindbestøvningen, men da må blomsten sørge for at insektene kommer til den. Blindurten danner et flott blomsterbeger. Inni begeret er det nok litegran varmere enn på utsiden. Forskjellen er i hvert fall stor nok til å lokke til seg insekter som vil varme seg litt opp før de flyr videre. Andre blomster satser heller på en kraftig reklamefarge for å få insektene til å komme som for eksempel denne Myrsildren. Tapirforlaget har utgitt en liten, hendig bok om blomsten på Svalbard. Også denne boken kan fås i de fleste butikkene i Longyaerbyen.
	Odd Nielsen på Blomesletta ved Ekmannsfjorden med Selstrømbreen i bakgrunnen. Dette var vår varmeste dag. Det gikk an å ligge i slyngen og sole seg. I denne varmen kan en forestille seg at sletta bærer navvnet sitt med rett, hadde det bare ikke vært så tørt dette året. Men idyllen bedrar, To kilometer sør herfra, ved Kapp Wærn, går det en markant skillelinje tvers over fjorden. Bak denne skillelinjen er fjorden mørkeblått med hvite topper, oppkavet av en nordlig kuling som blåser ut av Dicksonsfjorden. Dette har vi opplevd gang på gang i Isfjorden at det kan være vindstilt på den ene siden av et nes, mens det blåser kuling på den andre siden.
	Ikke langt fra Kapp Thorsen ligger det en bistasjon som i dag eies av fangstmannen harald Solheim. Den snaut fire kvadratmeter stor hytten står ulåst og det er visst greit for Solheim at andre forbipasserende bruker den som det går fram av lappen som er oppslått på veggen: "Besøkende! Vennligst ikke stjel av maten min og utstyret frøvrig. Lag like mye ved som du bruker. Ikke driv mer hærverk enn høyst nødvendig. HS" Fjellene som sees bak hytten ligger på andre siden av Isfjorden som er en ca. tyve km brei på dette stedet. Stranden nedenfor hytten egner seg bra for landing og sjøsetting av kajakker. Alt lå vel tilrette for en overnatting i hus. Selv om tanken på isbjørn ikke foruroliget oss noe særlig lenger når vi lå i telt, var det allikevel deilig å kunne slappe helt av denne natten.
	Her har vi gått i land tre kilometer øst for Kap Thordsen og ser ned på kap'et. Forstørrer du bilde, kan du se steikysten ved Kap Thordsen og i bakrunnen fra venstre Alkhornet, Nansen- og Borebreen med Bohemansflyen som vises som en mørk stripe i forgrunnen. På neste bilde ser du stranden rett nedforbi, en typisk strand med masser av drivved, et skipsvrak, noen tomme oljefat og rester av et (grønnlands?)hvalskjelett. På denne plassen tilbragde vi den eneste dagen (eler var det natt) med dårlig vær, det vil si kraftig vind og snø ned til 300 m høyde.
	Vi hadde egentlig i tankene å padle inn til Tempelfjorden, innerst i Isfjorden og deretter på sørsiden av Isfjorden tilbake til Longyearbyen. Da vi kom til Rundodden ved innløpet til Billefjorden, hadde vi fremdeles fem dager på oss. Dette var egentlig rikelig med tid, men hva om været ble dårlig, med stri kuling rett i fjeset hver eneste dag? Det hadde blitt slit med våre relativ tunge foldkajakker. Og flyet, det måtte vi ikke miste! Vi innså at vi allerede nå, en snau uke før hjemreisen ble innhentet av virkelighetens trivialiteter, terminer, arbeidsgivere, flybilletter, penger osv, og besluttet å ta den makelige veien, det vil si å padle til Pyramiden der MS Langøysund skulle ha en sightseeingtour et par dager senere.
	I Skansbukten har Jeger- og fiskeforeningen i Longyaerbyen en hytte. Mon tro om den sto åpen? Det gjorde den nok ikke. På døren sto det et skilt om at en kunne låne nøkkel hos Jeger- og fiskeforeningen. Men annekset sto ulåst, noe som vi tolket dithen at det var greit at vi strakte oss ut på golvet der om natten. Vi hadde nettopp gjort akkurat det da vi ble skremt opp av et motorbrøl utforbi. Med litt dårlig samvittighet kom vi oss ut av soveposene. Det var ikke noen som skulle kjefte med oss, men derimot en gjeng ungdommer fra Longyearbyen som var ute på kveldstur med en åpen speedbåt og vannscooter. De hadde vært en tur med vanPostbreen og skulle bare kikke innom Skansebukta på veien hjem. Her sleit vi dag ut og dag inn med åretak på åretak og så kommer det noen ungdaommer innom på kveldstur...
	I Skansebukta ligger det en nedlagt gipsgruve. Overalt hvor en ferdes i Isfjorden treffer en på sporer etter menneskelig aktivitet. Ikke sånt å forstå at landskapet er forsøplet, men sporene som mennesker setter her, bevares i lange tider av det arktiske klimaet. Og de fleste sporene er godt dokumentert i den rikholdige litteraturen om fangst og gruvedrift på Svalbard. Treffer en på rester etter et eller annet en eller annen plass, er det som regel ikke noe problem å finne ut hvem som er opphavsmannen, når og hvorfor. Les gjerne litt bøker om Svalbards historie før du legger ut på en tur!
	Et gold landskap, men allikevel fantastiske farger på vestsiden av Billefjorden. Svalbard har en spennende geologi. Også når en ikke har peiling på geologi, kan en bli fascinert av all stienen, fjellet, løsmassene og formasjonene en ser overalt i utallige variasjoner. Det er ikke vanskelig å finne spennende fossiler. Også på dette område er det utgitt en liten lettfattelig bok fra Norsk Polarinstitutt.
	Nordenskjøldbreen. Da vi var her sist, i 1995, var breen veldig aktiv og den største opplevelsen på hele turen. Den kalvet hele tiden med kraftige tordenskrall som kunne høres på mils avstand. Hele Adolfbukten var full av isflak. det var et myldrende fugl- og dyre(=sel)liv. Denne gangen, i 1999, var breen atskillig roligere, men fremdeles et flott skue. De store forskjellene i aktivitetsnivået skyldes at bretungene er frosset fast i fjellet. Dermed ligger bretungen ganske rolig, helt til trykket bakfra fra moderbreeen blir så stor at det hele setter seg i horholdsvis kraftig bevegelse.Forstørrer du bilde på venstre siden, vil du kunne se en isdrage.
	Siste dagen på turen tilbragte vi i den nedlagte russiske gruvebyen Pyramiden. Da vi landet på den bokstaveligtalt kullsvarte stranden, ble vi tatt imot av en ismåke. Litt av en kontrast! Ismåken er egentlig en relativ fåtallig fugl. Den følger gjerne isbjørnen på leting etter åtsel, men har funnet ut at mennesker kan gjøre samme nytten. Denne sommeren holdt en 20 eller 30 russere på med å rydde opp etter flere tiår med gruvedrift og å ta seg av de få turistene som finner veien hit. Vi overnattet på stedets hotel. Denne natten hadde hotellet seks overnattingsgjester, hvorvidt det fremdeles er i drift vet jeg ikke.
	Det var - så herlig vi hadde hatt det på turen - deilig å komme tilbake til sivilisajonen i Longyearbyen med butikker, restauranter, barer, masse folk og alt dette der. Det er absolutt verd å ta seg en tur til museet og å bli med på en guidet tur til gruve nr ? Gruvebesøket var et spesielt opplevelse av som kanskje gjør ekstra mye inntrykk etter å ha vært på langtur i arktisk natur med masse lys og åpen landskap. Ellers trenger en ikke å dra langt ut av byen for å oppleve flott natur. Bilde av reinsdyret er tatt neste midt i byen.
	Michael Wijnen Tilbake til hovedsiden