Det daglige liv paa Rusletvedt gled stille og rolig hen. Det var meget at bestille, meget at ivareta, og alt ble gjort baade ordentlig og i rett tid, men uten stim og jag. Hver hadde sitt, og det som krævde samarbeide fikk samarbeide. - I de første aar og langt fremover, bruktes til klær hjemmevævet tøi. Søster Gunhild var svær til at væve. Jeg var jo en liten gutt, og hun fikk mig til at spole. Jeg husker hun opmuntret mig ved at love mig fløielsbluse, hvite benklær og lakksko, som Emanuel Ross, presetens søn, hadde. Ja, jeg fikk da ogsaa blusen og benklæderne samt straahat, men ingen laksko, og saa tok hun mig med på besøk til Nøtland. Gunhild var litt penere klædt enn de andre bondepiker, men hendes undervisning - utenfor kristendomsundervisningen - var meget forsømt. I den tid ansaa man det aldeles overflødig for piker paa landet at lære mere enn religion. Her kunde være et og andet at fortelle, men det faar fare. Det skal og maa jeg imidlertid ha uttalt om søster Gunhild, at hun ikke alene var flink og snild, men tillike at hun var rolig og lydig mot foreldrene. Hun hadde også stor ros i bygden, og prestefruen kalte hende et eksempel for unge piker.
Til motsætning hvad ellers var tilfellet i nabolaget, blev gudsordet flittig benyttet i vort hjem. Far læste vakkert og sikkert og var flink til at synge, hvilket ogsaa vi børn var. - Der var ogsaa meget ofte oppbyggelse hjemme, av fremmede lægprædikanter. De søkte hjem, thi de visste at de blev godt mottatt. Enkelte av disse lægfolk var virkelig flinke prædikanter og alvorlige kristne, enkelte var visst ogsaa saa som saa efter hvad man senere fikk høre. Disse påbyggelser var godt besøkt og varet flere timer. Efterpaa blev saa prædikantene og endel andre bevertet, og da førtes samtaler om det ene fornødne. Prædikanterne blev undertiden flere dager. Vi hadde dengang en sognepræst Ross, og han asaaes ikke som nogen omvendt kristen, for der gikk det ord at han spilte kort på klubben i Tønsberg. Men han var allikevel avholdt av sin menighet, for han var et helt igjennem godt menneske. Han var heller ingen motstander av lægmannsvirksomheten. Han var heller ingen daarlig prædikant, og ofte var han under sine prækener rørt saa han graat. - Han vanket meget hjemme, kom ofte ruslende og spurte om mor hadde noget den gode hvetekaken. Naar han saa fikk sterk kaffe, hvetekake og en pipe efterpaa, likte han sig. Han var forresten meget opmerksom naar noget stod paa. Jeg reiste like fra seminaret og til Kristiania forat læse til artium, men jeg overanstrengte mig og fikk hjernebetændelse. Jeg blev da hentet hjem og kom sent om aftenen, men tidlig næste morgen kom Ross for at forhøre sig om hvorledes det stod til. Ja, saadan var han - et hjertemenneske. Denne sykdom stanset mig foreløpig. Jeg søkte og fikk andenlærerposten ved borgerskolen i Farsund, hvor jeg var i 2 aar. Men tilbake til rusletvedt: Så fikk Ross en ung kapellan Kristian Høy Müller, en dicippel av Johnson og Caspari, en alvorlig og for Guds sak ivrig stridsmann. Han holdt opbyggelser rundt om i menigheten, og mange blev vakte av sin syndesøvn. Han fikk da ogsaa fiender. Doktor Freng i spissen for endel andre skrev klage til Bispen over at hans taler var for lange og for strenge. Bispen kom, der var et møte, og far førte ordet til hans forsvar. Ross hadde heller ikke annet enn godt at sige om sin kapellan, og fienderne fikk ingen rett. Müller blev gift (visstnok 1864) med prosten Landstads datter Klara, men han døde straks. De hadde sønnen Klarus, han er visst prost.
At mor og far var træt av strevet med gaarden er ikke at undres over, og da ingen av barne skulde ha gaarden, var det ganske naturlig at de solgte den. De var da begge over 70 aar. Men da blev der forandring. Det første den nye mann grep til, var at hugge ut skogen saa langt ned som til props størrelse.Ingenting næsten var til at kjenne igjen innen nogen aar. Og saa gikk den i handelen. Saa kjøpte en bygdegutt gaarden. Jeg var da redaktør av "Norges Sjøfartstidende", og da jeg hadde 14 dagers ferie og var saadan stillet at jeg kunde tilbringe denne tid paa landet sammen med hustru og børn, leiet jeg hus i mitt gamle hjem (familien var der en måned). Aa, hvilken fest! Vi var der paa samme måte flere sommere. - Den var hyggelige folk som da hadde gaarden. Jeg glemmer ikke at en fattigmann, der hadde stue paa Rusletvedt og nydt meget godt hos mine foreldre, hadde stillet sig op ved veien for at motta oss, men han hulkgraat, saa han ikke fikk sagt et ord. - Men hvor forandret alt var!Uthusene var flyttet, et pent vogn- og vedskjul var væk etc., men det værrste syntes jeg var med haven. Vi hadde jo en riktig pen have, blomsterhave, kjøkkenhave, epler, plommer, pærer, ordnede ribs- og stikkelsbærbusker, grusgang langs haven og paa siderne, alt omgitt av et pent malt stakitt. Nu var intet igjen - absolut intet!
En sommer hadde vi besøk av søster Gunhild (hun var da enke) og Andreas. Dengang sa jeg til Andreas:"Det vil gaa dig godt i verden, for du er som en god søn bør være!" -
Siden har jeg et par gange besøkt en gammel nabo på Rusletvedt, og jeg har da ogsaa været innom mitt gamle hjem, men ikke mere. Der er fremmede folk, som ingen anelse har om det værd stedet har for mig. - Søndagene var høitidsdage. Om sommeren var det kanskje mest høitidelig. Naar det ikke var den strengeste onnetid, blev lørdag eftermiddag viet til at forberede søndagen. Vi gutter raket og feiet tunet og alt omkring huset, plukket blomster og løv og pyntet inne med. Og naar dette var gjort, ble klær og skotøi pusset og børstet til kirkegang om søndagen. Fra jeg var 12 år hjalp jeg klokkeren med sangen i kirken. Jeg hadde nemlig sterk stemme og lærte mig selv alle melodier ved hjælp av koralbog. Stokke kirke hadde dengang intet orgel og ingen kakkelovn, saa der var koldt ved vintertid. Som 15 1/2 år gammel gutt blev jeg lærer i bygden, og det gikk bra i de to aar det varte, indtil jeg skulde videre med skolegang.
Helligdagene var svært høitidelige, især Julaften. Vi gutter hadde ogsaa et slags eksamen. far gav oss nemlig et pensum, som vi skulde kunne til jul, og hvis vi da kunde alt korrekt, fikk vi en present og 1 mark (80 øre) i penger. Det var skik i bygden, at unge gutter løp rundt og skjøt utenfor vinduene hos folk, saa der stadig hørtes skudd, men hjem til oss kom ingen, for de visste at far ikke vilde vite av slikt. - Hovedmaaltidet som bestod av ribbe. hvetekake med forskjellig paalegg og kaffe blev inntatt kl. 6. Saa var der ingen som hadde lyst paa andet end ebler, nøtter og litt hjemmebrygget øl. - Klokken 8 blev der holdt andagt og da blev der sunget julesanger av hele huset. - Alle kjørne i fjøset fikk kornbaand julaften, liksom der var ekstra baade i stall og sauehus. Vi var alle glade og tilfredse. - Den gamnle skik at hvert medlem av familien skulde ha et nyt plag til jul, den ble holdt ubrødelig. Julebrændevin fantes selvfølgelig ikke i vort hjem.
Olaus Rusletvedt.