Tiden var nå kommet da Elisabeth skulle føde og hun fødte en sønn.
Og da hennes naboer og slektninger fikk høre at Herren hadde vist sin
store miskunnhet mot henne, gledet de seg sammen med henne.
På den åttende dag skjedde det så at de kom for å omskjære barnet
og de ville kalle ham Sakarias etter faren.
Men da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes!
De sa til henne: Det er da ingen i din slekt som har det navnet.
De gjorde så tegn til hans far for å få vite hva han ville at barnet
skulle hete.
Han bad da om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn.
Og de undret seg alle.
Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst og han talte
og lovet Gud.
Og det kom frykt over alle som bodde der omkring og i hele fjellandet
Judea, talte de med hverandre om alt dette som hadde hendt.
Alle som hørte om det, la seg det på hjerte og de sa: Hva skal det da
bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.
Og han far, Sakarias, ble fylt av Den Hellige Ånd, han talte profetisk
og sa: Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og
forløste det!
Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus slik at
han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn -
en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, for å
gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, det løfte
han gav Abraham, vår far, med ed,
om å fri oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene ham med frykt i
hellighet og rettferd for han åsyn alle vårt livs dager.
Og du barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram foran
Herren for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved at
deres synder blir forlatt,
på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det
høye gjeste oss,
for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre
føtter inn på fredens vei.