Følgende er hentet fra kapittel 2 i boka "Rjukanbanen - på sporet av et industrieventyr", Maana Forlag, 1995.

"Jeg haaber, at det gaar godt med selskapet, og at det vil vise sig at være levedyktig, hvad de prøver at sætte igang der oppe."

Med dette lykkeønsket på veien, framsagt fra stortingets talerstol av telemarksrepresentanten Gjermund Grivi fra Bø, fikk industrigründeren Sam Eyde og hans medspillere 17. juli 1907 konsesjon på anlegg og drift av jernbane i Telemark. "Banernes hensigt," het det i søknaden, "er at danne led i den planlagte varetransportlinje mellem paa den ene side et større projekteret fabrikanleg i Vestfjorddalen og paa den anden side havet via den seilbare forbindelse Notodden-Skien."

To år senere ble Rjukanbanen offisielt åpnet, og i 1911 gikk den første transporten med kunstgjødsel fra fabrikken. Men utbyggingsperioden fra 1907 var som en innspurt å regne i et langt hinderløp, og historien begynner mange år tidligere med Sam Eyde og hans drøm om å skape industrivirksomhet med norske fossefall som drivkraft.


Sam Eyde
Skipsredersønnen fra Arendal var en dyktig, sjarmerende og usedvanlig handlekraftig mann. Etter studier og ingeniørpraksis i Tyskland, kom han hjem til Norge, struttende av virkelyst og med hodet fullt av ideer. Hans yrkeskarriere som ingeniør begynte i Hamburg i 1891. Der fikk han jobb på byens jernbane- og brokontor og syslet med planer for nye stasjonsanlegg, forskjellige jernbanelinjer og brokonstruksjoner. Siden virket han som ingeniør i Dortmund og Lübeck. I 1895 giftet han seg med Anna Ulrikka Mørner, datter av en svensk godseier og greve, og i 1897 etablerte han ingeniørfirmaet Gleim & Eyde sammen med sin tidligere sjef fra Hamburg. De to hadde allerede gjort seg bemerket med å vinne førsteprisen i den internasjonale konkurransen om jernbanearrangementer i Kristiania, og nå mottok de en rekke oppdrag og deltok i flere større konkurransearbeider. Eyde etablerte i 1898 S. Eydes Ingeniørkontor i Kristiania, et firma som også representerte Gleim & Eyde. Snart ble det også en filial i Stockholm. Ved århundreskiftet drev Eyde en av de største ingeniørforretninger i Skandinavia i det Gleim og han selv ved kontoret i Kristiania og ved filialene i Hamburg og Stockholm beskjeftiget cirka 30 ingeniører og funksjonærer.


Jernbane oppover Heddal
På denne tiden syslet forøvrig staten med spørsmålet om en jernbane mellom Notodden og Tinnoset, lagt oppover Heddal til Saulands grense og motivert ut fra et lokalt ønske om bedre samferdsel mellom bygdene i Øst-Telemark. Dette ble aldri noe av, men som en kuriositet kan nevnes at Eydes ingeniørkontor i 1899, uten hell, forsøkte å skaffe seg oppdraget med prosjekteringen av denne jernbanen. Dette var altså fire år før jernbane i de samme traktene ble et anliggende for Eydes industrisatsing. Kanskje hadde han allerede begynt å legge planer for Vestfjorddalen?


Fossekjøp og kvelstoffsak
Fra sommeren 1902 og utover lyktes det Eyde sammen med svenske venner og noen norske investorer å få samlet Rjukanfossen og tilhørende fall i ett rike. Selskapet A/S Rjukanfos ble konstituert 30. april 1903 med norsk og svensk kapital og med formål å drive, selge eller bygge ut disse eiendommene. A/S Rjukanfos ble senere Norsk Hydros viktigste datterselskap og forlengede arm på Rjukan.

Spørsmålet som nå reiste seg var hvordan kraftmengdene kunne utnyttes. Flere alternativer var framme, men det som etterhvert pekte seg ut var framstilling av salpeter gjennom binding av luftas nitrogen - eller kvelstoff, som var datidens benevnelse. Enkelte mente en slik framstilling av kunstgjødsel var et spørsmål om liv og død for jordas befolkning, og "kvelstoffsaken" sto høyt på den vitenskapelige dagsorden. Ingen hadde hittil fått dette til i industriell målestokk, men mange hadde forsøkt. To amerikanere hadde kommet så langt at det var bygget en prøvefabrikk ved Niagara Falls, men metoden førte ikke fram, og deres satsing endte med dundrende konkurs i 1904. Men på dette tidspunktet hadde Eyde allerede innledet det svært så fruktbare samarbeidet med fysikeren Kristian Birkeland, og de var godt i gang med sin egenutviklede lysbuemetode for framstilling av salpeter. De to hadde truffet hverandre under et middagsselskap hos Gunnar Knudsen 13. februar 1903. Eyde var opptatt av sin vannfallsutbygging og fortalte at han søkte å få i stand industri. "Men det er noe jeg mangler. Jeg skulle gjerne ha en elektrisk flamme," sa han. "Det kan jeg skaffe," svarte Birkeland, som akkurat hadde foretatt noen heller mislykkede eksperimenter med en elektrisk kanon. Dermed var samarbeidet i gang, og nå skjedde tingene i rask rekkefølge.


Norsk Hydro
Det ble skaffet til veie penger til uteksperimentering, og forsøk kom i gang. Høsten 1903 mente man å ha funnet nøkkelen til oppbyggingen av en norsk storindustri basert på Birkeland og Eydes lysbuemetode. 11. desember 1903 ble Det Norske Kvælstofkompagni dannet med sikte på å utnytte den aktuelle patenten, og på nyåret 1904 ble det dannet et moderselskap, nemlig Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri (i dag industrikonsernet Elkem), et selskap som skulle få mye å si for den videre utviklingen av industrieventyret på Notodden og i Vestfjorddalen fram til Norsk Hydro overtok tømmene. På dette tidspunktet hadde også Eyde fått brakt inn vektige, svenske medspillere på eiersiden. Brødrene Wallenberg og deres kapital og tilknytning til Stockholms Enskilda Bank var et avgjørende bidrag, og i tillegg skulle de komme til å knytte kontakt med enda større finanskrefter, nemlig det ledende, franske finansinstituttet Banque de Paris et des Pays-Bas.

En prøvefabrikk ble bygget på Notodden og kom i drift 2. mai 1905. For første gang så verden en industriell framstilling av syntetisk salpeter. Kraften ble leid av Tinfos Papirfabrik, men snart gikk startskuddet for Svelgfoss- anlegget. Med sine 30.000 hestekrefter skulle det bli Europas største kraftverk og gi kraft til den nye og store fabrikken på Notodden. Men planene for temming av 250.000 hestekrefter i Rjukanfossen ga løfter om noe langt større, og det var med denne gigantutbyggingen for øyet Eyde drev sitt industriprosjekt framover. Selv ville han gjerne ta fatt på Rjukan-utbyggingen med det samme, men franskmennene ville det annerledes: Først utbygging på Notodden, avvente resultatene der, for deretter å vurdere storsatsingen på Rjukan.

Et nytt, samlende selskap ble dannet og fikk navnet Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab. Det ble konstituert 2. desember 1905 med sju millioner kroner i svensk, fransk og norsk aksjekapital. Stamaksjene var på svenske og norske hender, mens et flertall franske aksjonærer satt med de mer verdifulle preferanseaksjene. Selskapets generaldirektør var her, som i Elektrokemisk, Sam Eyde.

Selv om Rjukan-utbyggingen måtte vente, ble det gjort forberedelser, blant annet til jernbanebygging. Fra Notodden og oppover mot Tinnsjø og fra Vestfjorden til Rjukan og Vemork, lå forholdene slett ikke til rette for tungtransport, og allerede i 1904 begynte A/S Rjukanfos å forberede det man da regnet med skulle bli en bruksjernbane til Vestfjorddalen. Kristoffer Holmboe ledet arbeidet, og han valgte den korteste veien mellom Notodden og Tinnoset, nemlig gjennom skogdistriktene langs Tinnelva. Året etter var turen kommet til Vestfjorddalen, og vi kan vel regne med at bøndene der rynket litt på øyebrynene da de oppdaget ingeniører og teknikere som skrittet over åkre og enger.


Kraftoverføring
Det var ikke på forhånd gitt at fabrikkene skulle ligge i Vestfjorddalen. Et produksjonssted langt inne i landet var ikke det mest naturlige. Begrenset man seg til kraftverk og overføringsnett nedover i fylket, kunne selve salpeterproduksjonen foregå ved kysten eller der man hadde seilbare forbindelser til havet, slik man hadde det fra Heddalsvannet og nedover i Norsjø-Skienskanalen. Men hvorfor ble det ikke slik? Sam Eyde er i sin selvbiografi inne på at lange kraftoverføringer både var en stor teknisk og økonomisk utfordring: "Dengang led man et krafttap på optil 20 prosent ved lange overføringer, og regner man med 300.000 hestekrefter a 20 kroner, vil 20 prosent av summen utgjøre 1,2 millioner kroner pr. år i svinn, og det er da også et beløp!" oppsummerte han. Men Eyde holdt ikke dette fram som noen hovedgrunn til at det gikk som det gikk, og de historiske kildene viser at man seriøst planla en kraftoverføring fra Vestfjorddalen. I 1907 regnet Elektrokemisk på en overføring til kysten og konkluderte med at kraftprisen ville bli konkurransedyktig.


Fossekontrakten
Andre hindere skulle dukke opp og bli utslagsgivende, for samtidig med at Eyde jaktet på kapitalen som skulle gjøre den forestående storsatsingen på Rjukan mulig, blåste det opp til storm om utlendingers investeringer i norske naturrikdommer. Mange begynte å nære en frykt for at Norges nyvunne, politiske frihet fra 1905 skulle bli erstattet av en økonomisk ufrihet. Staten hadde begrensede muligheter til å styre utviklingen, og nå ble det ropt på en ny lovgivning. Christian Michelsens regjering satte ut i livet et foreløpig lovforbud mot at utlendinger skulle få kjøpe fosser uten konsesjon. Samtidig ble det satt ned en komité for å greie ut mer permanente lover. Når det gjaldt Rjukan-satsingen, var fossekjøpene allerede unnagjort, og lover kunne ikke gis tilbakevirkende kraft. Men det som var i gjære kunne stikke kjepper i hjulene for den videre satsingen, og det var alvorlig nok. Blant annet trengtes det konsesjon på kraftoverføring. Eyde utarbeidet et forslag til avtale med staten for å sikre en fri utnyttelse av den vannkraften han selv representerte. Lokkemiddelet var hjemfall: statlig overtakelse av kraftanlegg, jernbane- og overføringsnett etter en periode på 80 år. Til gjengjeld måtte staten gi de nødvendige konsesjoner både på bruksjernbaner og kraftledninger og ikke legge hinder i veien for utenlandsk kapital. For retten til å overta alt dette, skulle staten garantere et obligasjonslån på inntil 18 millioner kroner. Michelsen-regjeringen og Eyde forhandlet og kom til enighet, og i oktober 1906 forelå resultatet i form av et foreløpig vedtatt utkast til overenskomst mellom den norske stat og Det norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri på egne vegne og på vegne av A/S Rjukanfos og A/S Vamma Fossekompani. Fossekontrakten omfattet Rjukan, Vammafallet i Glomma og Bøylefoss ved Arendal.

Michelsen-regjeringen mente staten til en akseptabel pris og liten risiko ville sikre seg en viss innflytelse og kontroll med denne avtalen. Men andre var av en helt annen oppfatning. Avispolemikken bølget høyt med sterke utfall mot fossekontrakten. Stortinget satte ned en spesialkomite, men ingen av dens medlemmer kunne gå inn for kontraktsforslaget slik det forelå. Vannkraftherlighetene fristet, men man kan også kjøpe gull for dyrt, påpekte komitemedlem Lars Kristian Abrahamsen. Andre trakk fram konsekvensene av å gi en statlig garanti til akkurat disse utbyggerne, hvor det attpåtil var overveiende utenlandske kapitalinteresser som sto bak. Skulle staten opptre rettferdig, måtte også andre industriselskaper få lignende garantier på samme vilkår, ble det argumentert.

Et stykke på vei kom komiteen og Elektrokemisk hverandre i møte, men så stoppet det opp. Vi må anta at Eyde i utgangspunktet hadde en stri tørn med å få sine folk med på tilbudet til staten og at betenkelighetene ikke ble mindre ettersom tiden gikk og det ble nødvendig å gjøre enda flere innrømmelser. I tillegg kom det at Eyde midt under striden om fossekontrakten her hjemme lyktes å få tysk støtte til Rjukan- utbyggingen. Dermed ble det mindre maktpåliggende å inngå kontrakten med staten.

Fossekontrakten, omhandlet i stortingsproposisjon nr. 26, ble sted til hvile i Stortinget 18. juni 1907 etter en lang og temperamentsfull debatt. Det forelå ingen komiteinnstilling.

Det er liten tvil om at industrireisingen i Telemark ville artet seg annerledes om fossekontrakten hadde gått igjennom. Slik den var lagt fram fra regjeringens side, var det grønt lys for kraftoverføring, for Rjukans vedkommende inntil 70 kilometer fra kraftstasjonen. Det ville rukket til øvre del av Norsjø, så kanskje var det der industrieventyret skulle ha utspilt seg? På et tidspunkt hadde utbyggerne også fått håndgitt arealer for eventuelle fabrikker ved Norsjø.

Men Eyde måtte legge opp et annet løp. Kraftoverføringsplanene våget han ikke å lansere på nytt av frykt for hva staten kunne finne på å komme trekkende med av konsesjonsforpliktelser. Om det helt eller delvis hadde vært på tale å legge fabrikkene utenfor Vestfjorddalen, var dette alternativet nå utelukket. Fabrikkene måtte ligge der kraftverkene var.


Nei til bruksjernbane
I Telemark hadde man også protestert mot fossekontrakten, særlig det at utbyggerne skulle få slippe unna med en bruksjernbane som ikke ville komme distriktet til gode. Et ekstraordinært amtsting besluttet allerede i juli 1906 å forsøke og få stoppet en slik jernbanekonsesjon, og Tinn herredsstyre fulgte i november opp med å sende ordfører Knut H. Klonteig til hovedstaden i samme ærend. Alminnelig gods- og persontrafikk etter fastsatte ruter og alminnelige jernbanetakster måtte være en betingelse for konsesjon, mente herredsstyret.

"Det ser ud som om selskabet skal faa skalte og valte, som det selv finder for godt. De har allerede nu, trods saavel grundeiernes som heredsstyrets protest, faaet tilladelse til opdæmning af Tinnsjø og derved sætte større og mindre dele av heredets bedste eiendomme under vand," het det i uttalelsen som ordføreren fikk med seg. Videre sto det: "Det samme selskab holder nu paa med jernbaneudstikning og rumsterer som de vil, nedsætter hundreder af pæle i ager og eng, hugger ned skog og rydder linjer over de bedste stykker af den opdyrkede jord o.s.v. alt uden at spørge en eneste grundeier om tilladelse, saa vi nu begynder at tro, at den private eiendomssret ikke gjelder for beboerne i fattige fjeldbygder. Skal nu selskabet faa ret til anlæg af jernbane og derved bortrive og sønderdele de bedst dyrkede stykker af de før saa smaa jordeiendomme i Vestfjorddalen i en længde af ca 16 km. og som enden paa det hele, skal vi se jernbanen fare forbi, uden at vi faar anledning til at benytte den, saa forekommer det os, at vi blir stedmoderligt behandlet og uretfærdigt tilsidesatte til fordel for de store med udenlandsk kapital forsynede selskaber."

Irritasjonen over utbyggernes til dels uvørne framgangsmåte og skepsisen til gigantplanene var merkbar, men fra 1907 endret dette bildet seg. Som nevnt hadde omstendighetene tvunget Eyde-selskapene til å justere kursen. Nå var det heller ikke snakk om ren bruksbane lenger, men en jernbane som også ivaretok behovet for alminnelig gods- og persontrafikk, og det lå i kortene at både kraftverk og industri skulle anlegges i Vestfjorddalen. For Tinn innebar det tross alt noe annet enn utsiktene til kun å bli kraftleverandør, og det innså de lokale politikerne. Flere og flere erkjente at utbyggingen kunne ha sine positive, økonomiske sider, både for kommunene og for den enkelte.

Kort tid etter at Elektrokemisk hadde trukket seg fra forhandlingene om fossekontrakt, sendte A/S Rjukanfos sin søknad om konsesjon for bredsporet jernbane for alminnelig person- og godstrafikk. Tinn herredsstyre var snare til å tone flagg. I et møte ombord i dampskipet "Gausta" valgte de å trekke tilbake en tidligere innlevert protest mot Tinnsjø- reguleringen og dessuten ønske en jernbaneforbindelse velkommen. I uttalelsen understreket herredsstyret at det ikke hadde vært deres intensjon å hindre en rasjonell utnyttelse av vassdragene. Tvert i mot så de det som ønskelig at disse kreftene kunne utvikles slik at det i herredet kunne skapes en industriell virksomhet. "Dette skulde heredsstyret anse meget ønskeligt, baade fordi derved skatteevnen vil styrkes og byrdene lettes for herredets øvrige indvaanere, og fordi heredet derved bedst kan opnaa de forbedringer i kommunikationerne, specielt jernbaneforbindelse, som heredet hittil har arbeidet forgjæves for," het det i vedtaket. Bare en stemte mot.

13. april 1907 ble overenskomsten mellom Hydro og den tyske gruppen med Badische Anilin- und Sodafabrik i spissen satt ut i livet. De gikk med hver sin halvpart inn i to nye selskaper med en samlet aksjekapital på 34 millioner kroner, selskaper som skulle stå for utbyggingen av Rjukan. Dessuten stiftet man Norsk Transportaktieselskab, som skulle stå for anlegg og drift av transportlinjen, og det var dette selskapet som 17. juli ble tildelt konsesjon for en periode av 30 år og med "fornøden ekspropriationstilladelse" på kjøpet. Fra denne dato innledes den store anleggstida, og historien skulle vise at stortingsrepresentant Grivis ord gikk i oppfyllelse: Det skulle gå godt og bli levedyktig det man satte i gang der oppe i Vestfjorddalen.