Følgende er hentet fra kapittel 11 i boka "Rjukanbanen - på sporet av et industrieventyr", Maana Forlag, 1995.

Organisasjonstanken var levende blant de første funksjonærene på Rjukanbanen, for allerede den 3. oktober 1909 ble det holdt stiftelsesmøte for Rjukanbanens Funktionærers Forening. Siktemålet var en fellesforening, "dannet uden hensyn til Maskin-, Bane, og Trafikkavdeling," som det het i protokollen.

Rjukanbanens Funktionærers Forening, som til slutt ble hetende Rjukanbanens forening, favnet vidt og spilte hele tiden hovedrollen i Rjukanbanens fagforeningshistorie. Men ikke alle var med her. Offiserene i fergetrafikekn var medlemmer i Rjukan Maskinistforening, skipsførerforbundet eller i Rjukan Arbeidslederforening. Tinnosbanens funksjonærer gikk forøvrig ut i 1916 med bakgrunn i den forestående overgangen til statsbanen.

Straks etter at Rjukanbanens Funktionærers Forening var dannet, ble spørsmålet om innmeldelse i Norsk Jernbaneforbund og dermed Arbeidernes faglige Landsorganisasjon tatt opp, men først endelig vedtatt fra 1. januar 1912. Med unntak av årene 1917 og 1918, hadde forening tilslutning til forbundet fra denne dato. Tilknytningen til forbundet og landsorganisasjonen var et stridens eple i akkurat disse årene, og på et tidspunkt ble foreningen oppløst. Men det alminnelige fagforeningsarbeidet ble drevet uavbrutt, og 3. februar 1917 ble det dannet en ny forening, Vestfjorddalens jernbaneforening, som i praksis var en videreføring av den gamle. I 1930 ble navnet endret til Rjukanbanens forening.

I 1924 ble foreningen trukket inn i en arbeidskonflikt. Rjukan Salpeterfabriker hadde erklært lockout, og inne på fabrikken svarte Rjukan Arbeiderforening med blokade av alle opplastede vogner. Jernbanepersonalet sendte kun annet gods, men en dag kom en av de opplastede salpetervognene ut på jernbaneområdet, og situasjonen ble kinkig. Stasjonsmester Bryn innkalte togpersonalet og ga ordre om at vognene skulle gå i ettermiddagstoget. Hvis noen nektet, var det avskjedsgrunn. Lokomotivassistene Georg Olsen og O. Andersen, samt konduktør Nils Horvik og underkonduktør Oksum stilte seg solidariske med de lockoutrammede på fabrikken, og salpetervognene ble stående. Ingen hørte noe mer til saken.

En drøyt fem måneder lang arbeidskonflikt, innledet med lockout, satte sitt preg på Hydros virksomhet i Telemark i 1930 og berørte i høy grad også Rjukanbanen. Det toppet seg med Menstad-slaget 8. juni da politi og demonstranter tørnet sammen, mens forsvarsminister Quisling mobiliserte og sendte militære styrker for at Hydro skulle få fortsette sin virksomhet på utskipningsstedet.

I årene etter krigen med økt produksjon og generell vekst for Rjukan-samfunnet, styrket også Rjukanbanens forening sin stilling og sin innflytelse. Først i 60-årene var dette den største funksjonærforeningen på Rjukan med 140 medlemmer. Nedtrappingen som fulgte for Hydros virksomhet på Rjukan, gjorde at dette bildet endret seg og medlemstallet sank kraftig. Men foreningen holdt stand og gikk ned med flagget til topps sammen med Rjukanbanen.