Tanker

Kurs i hurtig frigjøring av fastklemt pasient ”LOAD AND GO”

Utrykningspersonellets fellesutvalg

(Politi-Brann-Ambulanse.)

Redningstjenesten

(Falken -Viking   –NAF)

Anestesi lege/sykepleiere

Kurset ble holdt på Larvik brannstasjon 05.04.01

Instruktører:

T.Boye Hansen Ambulansetjenesten i Oslo

K.Kjensli Oslo brann og redningsetat

H.Klemmetsen Oslo politidistrikt

 T.Boye Hansen startet innledningen med og fortelle om Ambulansetjenesten opp gjennom årene de 20 siste årene.

Det hele startet med ambulanser med veldig lite utstyr, hvor det stort sett gikk ut på å få pasienten ut av bilvraket, og full fart til sykehus.

Senere fikk ambulansene mer utstyr, personellet fikk mye bedre opplæring og man begynte å stabilisere pasienten på all mulig slags måte ute på skadestedet. De kunne gjerne stabilisere opp til en time ute , men hjelper dette hvis pasienten blør i hjel av indre skader, som bare kan stoppes inne på ett sykehus ?.Hva skjer når du tilfører veske til en person som blør ?

Hva skjer hvis du heller vann i en radiator med hull i ? Den lekker bare mer!

Det er derfor innført ett nytt begrep og nye prosedyrer ved store ulykker.

LOAD AND GO .

Det vil si att pasienter med livstruende skader og synlige tegn på indre blødninger skal fraktes til sykehus umiddelbart. Behandlingen på skadestedet skal begrenses til kun å sikre frie luftveier, øvrig behandling gjøres på vei til sykehus.

Pasienten skal være ute av bilen og på vei til sykehus innen 10.min etter første redn.bil har ankommet .

Men hva med de som sitter ordentlig fastklemt ?

Det hjelper ikke att store blødninger bringes til sykehus innen 10.min hvis pasienten har sittet fastklemt i ett vrak i flere timer.

Det er her vi kan spare enormt med tid sier Boye og gir ordet til K.Kjensli fra Oslo brann og redningsetat.

Kjensli legger på div bilder på overhead av reelle trafikkulykker , og spør det lokale brannvesenet om hvordan de ville løst oppgavene.

Det kommer mange bra løsninger på frigjøringsteknikk, og brannfolket setter seg avslappet tilbake i stolene sine.

Men hva med tiden da ?

Brannvesenet bruker ca 2.min på klargjøring av utstyret, 3.min på dører. så kommer ratt, tak og stolper pluss evt annet som gjør att pasienten sitter fastklemt.     

Kan brannfolk være stolte av å bruke 1.til 2.timer på å frigjøre en person fra ett bilvrak?

Brannfolket reiser seg igjen og forklarer att bruk av spreder og saks ofte tar lang tid når personen sitter ordentlig fastklemt. Vi må være ytterst forsiktige og det er ofte ikke plass til spreder ved pasientens bein, så slikt arbeid tar tid !!.

 Kjensli spør på nytt sin kollegaer om det ikke er andre muligheter å presse tiden ned på , men blir avbrutt fra sine kollegaer att de jobber på spreng 5.mann og de skal samtidig være ytterst forsiktige.

OK. Sier Kjensli fra brann og redning og spør Falken hvor lang tid de bruker på og dra ut wiren og feste ett kjettingskrev i enden , hvis det stod om liv !

Ca 45.sek. svarer Falken.

Kjensli kikker på sine brannkollegaer som tydelig småkoker !

Han gir så en utfordring til sine kollegaer:

Bak brannstasjonen står det 4.frontkoliderte biler,

Jeg skal ved hjelp av den minste Falkenbilen på utsiden ,(Chevrolet) klare og frigjøre en person fra vraket , på under halvparten av tiden vaktlaget som rykker ut fra brannvesenet med frigjøringsutstyr klarer !!

Brannvesenet ”koker” Hva med sikkerheten, hva  med pasienten, hva med ,hva hvis, hva med…osv..

Skal vi nå bare rykke å dra i bilen, uten noen form for sikkerhet ?

Hva hvis wiren til Falken ryker ?

Det må da være mye tryggere å bruke saks å spreder med rolige og kontrollerte bevegelser!!

H.Klemmetsen fra Oslo politidistrikt bryter inn med følgende kommentar:

Bergingsbilen på utsiden blir årlig kontrollert og winsjer , kjettinger og utstyr er sertifisert.

Winsjene går også på hydraulikk , og er minst like følsomt som en spreder eller saks.

Dessuten blir dagens bergningsbiler levert med fjernkontroll for styring av bergingsagregat.

Dette er ment som ett samarbeidsprosjekt for kun å spare tid og liv , avslutter Klemmetsen fra Oslo Politidistrikt .

 Kjensli fra brannetaten tar en teoretisk gjennomgang om bruk av bergningsbil til frigjøring.

Ved å bruke winsj fra bergningsbil og holde imot med brilla på bergingsbilen vil man klare og trekke opp rattstammen og løfte taket samtidig i ett enkelt trekk.

Vi kan også evt bruke en annen bil og holde igjen bak vraket , men i de aller fleste tilfeller er det nok med bare bruk av bergingsbilen.

    Innfesting i rattstamme og A-stolpe          Trekk med 2 vinsjer                                         Etter ca. 2 min.   

Winsjekapasiteten trenger ikke være større en ca. 3 tonn , da biler i dag er bygd opp av profiler. Det er helt klart att en profil som er bøyd , trengs liten kraft til og bøye den tilbake.

Biler er heller ikke laget av fjærstål , så det er ingen fare att det spretter tilbake etter bruk av winsj.

    Innfesting rattstamme og A-stolpe             Trekk med 1 vinsj                             Situasjon før trekk starter

Dessuten nok en fordel med bruk av bergingsbil kontra spreder, er ved bruk av spreder kan man trekke ca 40 cm , ved bruk av winsj fra begingsbil , kan man trekke flere meter, og vi har også mulighet til å løfte med en og samme bil, dersom en person ligger fast under bilen etc.

 Ian Christie, Falken.

Her er situasjonen slik Thomas beskriver den:

 08.01.01  Her er artikkelen fra Magasinet i Dagbladet Lørdag 6. jan. 2001:
(Bildene som sto i Magasinet er dessverre ikke med)

Blålys mellom liv og død.

Forfatter: Toril Grande.

ETT ÅR ER GÅTT SIDEN ÅSTA-ulykken, og Kim André Erlandsen forsikrer at det gikk greit, egentlig. Han var med i en av de første ambulansene som kom til ulykkesstedet, som lærling. Den voldsomme brannen, skrikene, men mest den håpløse situasjonen for de fastklemte passasjerene dannet bilder i et ungt sinn som ikke viskes vekk. Han og kollega Ståle var begge tjue år og yngst blant redningsmannskapene.
Kanskje skulle vi ha satt lærlingene våre i veikanten før vi nådde fram for å skåne dem, men vi ante jo ikke hva vi kom til. Da vi så røyken og flammene var vi sikre på at det dreide seg om en øvelse, sier Kims makker, Steffen Solberg, ved ambulansevakta i Elverum.
Kim og Ståle forteller at det verste på Åsta ikke var synet av skadde passasjerer faktisk var de fleste som greide å komme ut av toget lite skadd. Det verste, sier Kim Andre, var å stå passiv og ikke kunne utrette noe.
Ja, lærlingene trodde først at det var de som ikke holdt mål, men slik hadde vi det alle sammen. En ambulansesjåførs oppgave er å redde liv. Hadde vi ikke klart å få ut jenta som satt fast, hadde vi ikke utrettet noen ting på Åsta, sier Steffen og rister på hodet.

I ukene etterpå ble mannskapene hjulpet til debrifing av psykiatrisk fagpersonell, men alle er enige om at det var kollegastøtteordningen samtaler med erfarne kolleger etter et utarbeidet mønster som var til størst nytte.
Mannskaper fra hele Østlandet, og især fra Oslo, kom opp for å ta over vakter og for å lede samtaler med personellet.
Det er vel og bra med psykiatere, men vet de ikke fram og bak på en ambulanse, er det bedre å snakke med kolleger, sier Steffen Solberg.
Statistisk kommer du borti en så stygg ulykke bare én gang i livet, sier Kim André. Klarer du å komme igjennom det med beina på jorda, er det tross alt en erfaring å ta med seg videre i yrket.

AMBULANSETJENESTE KAN LIKNES med en krigsseilas, skrev Dag Sverre Ringsby i Larvik i et brev til Sosial_|og helsedepartementet etter Åsta-ulykken. Som ambulansesjåfør hadde han opplevelsen av å seile blant ukjente miner der han daglig risikerte "å gå på":
For mange av oss blir det mange torpederinger i løpet av ett år: Ekstremt stygge synsinntrykk, trusler på livet, sprøytestikk med påfølgende angst for smitte, å oppleve plutselig spedbarnsdød osv. Jobben har elementer i seg som gjør at jeg risikerer ikke å komme levende hjem fra jobben, forklarte Dag Sverre og oppfordret departementet til å legge hverdagen bedre til rette for ambulansepersonell, slik at de kan beholde sin mentale og fysiske helse. At de får en lønn i forhold til arbeid og risiko, og at de får en pensjon høy nok og en pensjonsalder som er lav nok til at flere kan oppleve å legge til kai etter endt "krigsseilas".
Dag Sverre nevner at en kollega en gang ville varsle trygdeetaten om en mulig fremtidig senskade. Det gjaldt en stygg trafikkulykke med flere ofre. Han hadde behandlet en som var i live, men fikk problemer da han så pasientens nakkevirvler stikke ut i munnhulen. Svaret fra saksbehandleren var at dette var inntrykk han måtte regne med i jobben han hadde valgt.

BREVET TIL DEPARTEMENTET skrev jeg med hjertet mitt, og jeg håpet å røre et og annet. Men i stedet for å ta vår situasjon på alvor, svarte byråkratene at emosjonell krisehåndtering er noe som sorterer under fylkeskommunen, sier Dag Sverre skuffet. Etter at han la brevet til departementet ut på  ambulansestasjonens hjemmeside på internett, fikk han respons. Blant annet fra en ex-kollega som råder alle Dag Sverrene i Norges land å gi seg etter maks fem år i ambulansetjenesten, eller slutte når de fyller 30.
Se hva jobben gjør med oss i tjenesten, er det noen gang noen som stiller opp for oss? sier den tidligere ambulansesjåføren, som vil være anonym, til Magasinet. Det er alltid vi som stiller opp for andre. Det er vi som må være presten, legen, jordmora og psykologen for pasienter og pårørende. Men ingen fanger opp oss når vi stikker innom jobben for en prat før vi går hjem og tester hagla mot hodet. Den virker, og staten sparer pensjonen vi har slitt for på dårlig lønn i et helt liv, sier ex-kollegaen brutalt. Han har sett nok av kolleger som i situasjoner opptrer hensynsløst overfor pasienter fordi de er fysisk og psykisk utslitt.

AMBULANSEFOLKENE ER DE SOM kommer først på stedet når noe dramatisk skjer: Til trafikkulykkene, til de plutselige hjertestansene, til fødsel, overdose, krybbedød, knivstikking og selvmordsforsøk. Livets drama er ambulansepersonellets hverdag. De jobber mellom liv og død, og ofte er nettopp hva de besitter av kunnskap og teknikk, vurderingsevne og erfaring, avgjørende for hvilken vei det går.
Dagens ambulansepersonell er eksperter på prehospital akutt medisin. De behersker avansert hjerte-lunge-redning, de foretar intubering og infusjon og er fortrolige med defribillator, oksygen, blodtrykksmåling, hurtigspjelking og EKG. Blant annet. De fleste jobbene er riktignok transportoppdrag, men også det er situasjoner som krever omsorg og engasjement. I mange tilfelle er ambulansesjåføren et menneskes første møte med sykehuset.

HØRER DU MEG? Kan du klemme hånden min?
Ambulansesjåfør Cato Husum (28) har tatt plass bak i bilen for å passe på en eldre kvinne han og makkeren har hentet på Grorud i Oslo. Den gamle er bevisstløs. Hun svarer ikke, men puster jevnt. Han fortsetter å snakke, for hørselen er den sansen som svikter sist, og Cato jobber for å få kontakt.
Hun har fin ansiktsfarge og god temperatur, sier han og klapper pasienten på kinnet. Så gir han henne oksygen gjennom maske, kopler på EKG-utstyr som overvåker hjertet, og registrerer at pupillene i øynene er litt forskjellige.
Det kan tyde på hjerneskade, men kan også skyldes en øyesykdom, f.eks. grå stær, som er sannsynlig i hennes alder, forklarer Cato. Men bevisstløshet uten kjent grunn er alltid alarmerende.
Ved rattet er Bjørn Wølstad-Knudsen (40) stødig, rask og kontrollert. Han setter på blålys og uler med sirenen når det er nødvendig, men vet at pasienten får nødvendig medisinsk behandling underveis. Trafikken viker nølende unna. Ferden går direkte til Ullevål sykehus, hvor akuttmottaket overtar. Kvinnen, som bor alene, ble funnet bevisstløs ved sengen, men hadde rukket å tilkalle Trygghetstjenesten, som igjen slo alarm til 113. En nabo sto oppført som nærmeste pårørende.
Bjørn og Cato snakker om at det i grunnen var oftere før enn nå at ensomme gamle ble liggende alene. Det skyldes nok trygghetsalarmene, tror de. Så kan de glemme pasienten; hun er ikke lenger deres ansvar. Jobben er utført og de to er klare for nye oppdrag.

 I LARVIK KJENNER DE TIL bare én person som har gått av med pensjon ved oppnådd aldersgrense. De andre har vært langtidssykmeldt eller dødd før fylte 62 år, som er aldersgrensen i dag. Likevel er det lite gjennomtrekk i yrket.
Vi har en faglig og menneskelig utfordrende jobb, sier Petter Bassebo (42) som er Dag Sverres makker i Larvik.
Verdens verste og verdens beste, repliserer Dag Sverre. Men lønna er skammelig. Vi er blant de lavest gasjerte i helsevesenet, og vi føler at yrket ikke får den verdsettelse det fortjener. Vi er bedre på livreddende innsats enn mange leger og sykepleiere. Likefullt er det mange som betrakter oss kun som transportarbeidere. Ved akuttmottaket er jobben vår avsluttet. Er vi interessert i hvordan det går med pasienten siden, får vi ikke vite det på grunn av taushetsplikt. Men de 15 som jobber på ambulansevakta i Larvik, gir likevel uttrykk for trivsel, samhold og kameratskap. De går i 24 timers vakter og har mulighet for å sove på enerom om natta hvis det ikke er uttrykning.
En god soldat spiser og sover når han kan, sier Petter. Noen ganger blir ventetida lang, andre ganger går de fra det ene oppdraget til det andre. Siden det ble 70 km grense på E 18 i fjor sommer, er antallet trafikkulykker gått merkbart ned.

Ambulansevakta er deres annet hjem. Har de fri, stikker de gjerne innom for å slå av en prat. Turnusen gir mulighet for langfri og dyrking av egne interesser, og alle understreker det positive ved at ingen arbeidsdag er lik. Men blir de pensjonister?
I Oslo skulle 15 stykker gå av med pensjon da det lyktes ambulanseklubben å skyve aldersgrensen ned til 57 år, men ingen gikk av på normalt vis. Belastningslidelser og utbrenthet er lønna for lang ambulansetjeneste. 
Jeg blir ikke gammel i denne jobben. Jeg skal bli lofotfisker! sier Bjørn Wølstad-Knudsen, inntil nylig leder i ambulanseklubben i Oslo. I hans periode som tillitsvalgt har lønna blitt hevet fem lønnstrinn og pensjonsalderen redusert. Og bemanningen består ikke lenger utelukkende av menn. Det er han fornøyd med.

 SELVMORD ER EN KJENT utgang for ambulansepersonell, bekrefter Stein Moen i stiftelsen Soscom i Mjøndalen med katastrofehåndtering hos innsatspersonell som spesiale. Riktignok er det lite statistikk på området, men alle vet om noen som har tatt sitt eget liv. Som i andre "blålys-etater" er alkohol og piller hyppig brukt som avkoplingsmiddel, og skilsmisser og samlivsbrudd forekommer ofte.
Onde tunger vil ha det til at 90 prosent skilles, men sier vi at det gjelder halvparten, tar vi iallfall ikke for hardt i, sier Moen, som selv har kjørt ambulanse i tjue år. Sammen med psykolog Are Holen har han laget systemer og kurs for EFOK, emosjonell førstehjelp og krisehåndtering,  og kollegastøtte.
Jobben vår handler om kommunikasjon i betydning samband og forflytning. Men kommunikasjon personell imellom har vi vært dårlige på. Vi må tørre å involvere oss og være medmennesker for hverandre, er Moens budskap til dagens ambulansefolk. 

EN MACHOKULTUR, der det gjaldt å tåle alt uten å si noe, til "trykkokeren" eksploderte. Slik opplevde mange ambulansesjåfører sin hverdag, ifølge dybdeintervjuer som tre akuttleger gjorde med 33 Oslo-sjåfører i 1994.
Vi snakket med folk som jobbet under sterkt press, f.eks. på en stor ulykke, der de måtte skaffe seg oversikt og treffe riktige valg for å redde liv. I samtalene kom det fram at 70 prosent mente den viktigste delen av jobben var å vise omsorg og deltakelse med de pårørende, og at dette var noe de gjerne ville bruke mye tid på. Vi fant at dette var en skjult kultur hos ambulansesjåførene, som mange følte, men ingen snakket høyt om, sier Eldri Steen, som gjorde studien sammen med Petter A. Steen og Anne-Cathrine Næss.

 JOHN WAYNE-STILEN med cowboyer som får adrenealinrus av blålys som i filmen "Bringing out the dead" av Martin Scorsese er definitivt på vei ut av ambulanseyrket. Det skyldes ikke minst de nye standardene  til utdanning som kom i 1996, med krav om fagbrev og hyppige tester i form av oppdateringer og resertifiseringer. Mange steder foregår det en kompetansestrid mellom ambulansepersonell og sykepleiere om hvem som er best egnet til å gi akutt medisinsk hjelp.
Den toårige Ambulanseskolen på Ullevål som startet i 1994, har også bidratt til høyere kompetanse og en ny holdning i yrket, understreker Stein Moen. At kvinner er kommet inn i ambulansetjenesten, har bidratt til å myke opp miljøet. I fjor var fire av 23 elever i avgangsklassen jenter. Men nytt inntak av elever i høst ble brått stoppet på grunn av sparetiltak. Sparekniven som nå også tas i bruk mot den daglige ambulansetjenesten i Oslo, svekker beredskapen til et lavmål i Europa. 

I OSLO HAR AMBULANSEN til Bjørn og Cato fått et nytt oppdrag: Trafikkulykke med personskade ikke langt fra sykehuset. Det viser seg å være en syklist som har hatt et sammenstøt med en personbil. Bilen står i krysset med knust frontrute, syklisten ligger i gata med vond rygg. Skånsomt får de brakt henne over på båre mens de forsikrer seg om at hun kan bevege beina. Cato legger armen om bilførerens skuldre. Hun er skjelven etter den rystende opplevelsen. Bjørn plukker opp sykkelhjelmen som har fått en brist.
Smart med hjelm, sier han kort. Kanskje har den reddet liv. Når politiet kommer, drar ambulansen til akuttmottaket. Syklisten skal utredes og ryggen røntgenfotograferes. Men ambulansepersonellets oppdrag slutter her. Klar for neste jobb.
I Oslo kommer turene tett. Verst er nettene i helgene, med overdoser, slåssing og drap. Men det handler ikke bare om blålys, over 80 prosent er rene transporter med bringing av pasienter mellom hjem, sykehus og sykehjem. Det betyr mye løping og bæring i mange etasjer og trange oppganger. I småbyene er det lengre mellom akutte utrykninger og forholdsvis flere og lengre transportoppdrag. Etter at sykehusene i Hamar og Elverum ble slått sammen, kjører ambulansene i skytteltrafikk i "landets lengste sykehuskorridor" på 35 kilometer mellom byene.

DEN VERSTE OPPLEVELSEN? Petter Bassebo i Larvik trekker på det. Jeg tror det var da vi skulle hente en kreftsyk mor i 30-årene til sykehuset for siste gang. Hun skulle si adjø til barna, hjemmet og livet, og alle visste at hun aldri skulle komme tilbake. Det er det vanskeligste oppdraget jeg har hatt, sier han.
På Elverum holder Steffen Solberg (30) opplevelsen på Åsta som sin verste. Ikke på selve åstedet, men under minnegudstjenesten dagen etter. Da venner og pårørende kom med bilder og blomster. Noen av dem kjente han. Da hjalp det ikke med ti års praksis som ambulansesjåfør. Steffen gråt med.

I LARVIK FÅR VI HASTETUR til et hus noen mil utenfor byen. Legen på stedet forteller at det trolig dreier seg om et selvmordsforsøk. En unggutt klaget over voldsomme magesmerter, og moren hans fant ut at han hadde kjørt i seg en overdose med smertestillende tabletter kvelden i forveien. Lillebroren følger ambulansepersonellet med skrekkslagne øyne når de tar med seg broren ut på båre.
Hadde vi kommet et døgn tidligere kunne vi fremkalt brekninger. Nå er jeg redd det er lite vi kan gjøre her i bilen, konstaterer veteranen Bjørn Digre (59).
Under transporten til sykehuset sitter han og blar i Felleskatalogen. Legemiddelboka bekrefter det han frykter: Ut fra oppgitt dose har gutten fått i seg så mye smertestillende at indre organer kan være varig skadd. Ingen motmedisin finnes.
Bjørn, som er jeger og friluftsmann på sin hals når han har fri, snakker vennlig og uten bebreidelse til gutten før de kommer til mottaket.
Etterpå sier han: I denne bransjen vet vi godt hvor skjør livstråden kan være.
Det er et tankekors at en som står ved livets begynnelse, selv ønsker å rive den av.

20.11.00. Reisebrev fra Litauen.

BTY`s ARBEID I LITAUEN

Ved to anledninger det siste året har jeg hatt gleden av å reise til Vilnius i Litauen. Det i seg selv er kanskje ikke så spesielt, for mange skandinaver har nær kontakt med landet. Skandinaver satser stort i de baltiske land og balterne er ivrige etter å nærme seg oss i vest.

10 år tilbake i tid var det sovjetisk dominans og tenkesett i Litauen, men folkets sug etter demokrati og frie tanker brøt igjennom på 90-tallet. Dette har så langt, ført til et samfunn med store kontraster. Gammel pompøs sovjetisk arkitektur blandet med nymotens motebutikker med siste skrik fra vesten og tiggere som sitter apatiske på en bytrapp, i sterk kontrast til nyrike med Rolls Royce. Litauen har en miserabel økonomi som knapt tåler folkets håp og forventninger til framtiden.

De siste 4 årene har KFO, gjennom BTY (Branntjenestemennenes yrkesorganisasjon), hatt et nært samarbeid med Litauens brannkorps. Brannvesenet der er bygget opp etter militært system, og drevet av staten.

Vinterseminar 1999.

BTY har i disse 4 årene arbeidet for å få brannmennene og deres ledere til å se viktigheten av å være organisert. Det har ikke vært bare lett for arbeidere som tidligere har vært vant til å adlyde blindt,  men nå har brannmennene startet sin egen yrkesorganisasjon. Det er en fantastisk entusiasme hos dem, og de har etter hvert oppdaget hvilket godt verktøy organisasjonen er når de vil ha forbedret arbeidsplassene sine og få bedre levekår. I dag er allerede mer enn 500 brannmenn organisert i deres nye organisasjon. De har mye å ta tak i. På grunn av dårlig samfunnsøkonomi har det hendt at de ikke har fått utbetalt lønn i flere måneder. En brannmanns lønn er 200 us.dollar pr.mnd., mens de høye herrer i direktoratet som styrer brannvesenet, tjener 25 ganger mer. Litauisk gjennomsnittslønn er ca.250 us.dollar pr.mnd.

Sommerseminar 2000.

BTY har arrangert flere ukes-seminarer ved den litauiske brannskolen i Vilnius. Jostein Engum, leder i BTY, har ivret for dette hjelpearbeidet hele tiden og leder prosjektet med stø hånd.

Seminarene har som formål å lære litauerne om arbeidslivets rettigheter, organisasjonsoppbygning og forhandlingsteknikk. Det høres kanskje tørt og kjedelig ut, men med en så ivrig og utålmodig brannmannsgjeng i klssen, får disse temaene liv. Gjennom situasjonsspill trener de forhandlingsteknikk og tar utgangspunkt i problemer de har til daglig.   Det gir grunn til ettertanke å sitte å høre på dem. Våre problemer her til lands blir for luksus å regne i forhold til hva de har å bale med. Bjørn Aage Orøe og Oddvar Bakken fra KFO har ledet denne delen av seminarene.

Seminarene har også en yrkesfaglig del. Vi har undervist i arbeid ved trafikkulykker, frigjøring fra bilvrak ved hjelp av hydraulisk verktøy, vurdering av kademekanikk, traumevurdering og pasientundersøkelse. Dette var et tema de ivret sterkt for og som de satt inne med gode kunnskaper om. Kunnskapsnivået er i det store og hele høyt, med en del bra utstyr, men de får aldri trent på sine ferdigheter i fred og ro. Myndighetene har ikke råd til å kjøpe bilvrak som de kan øve på. Prosjektet hadde kjøpt inn 2 bilvrak til seminaret, og elevene kastet seg som ulver over klippeverktøyet og klippet bilene sønder og sammen. Under veiledning av Hans Henrik Bakke (Arendal brannvesen) og Jostein Engum  lærte de seg en del nye effektive måter å gjøre klippejobben på. Leger og lærere og elever ved brannskolen fulgte interessert med i øvelsen. Den medisinske veiledningen sto undertegnede for.

Ved det siste seminaret, underviste vi om brann i elektriske installasjoner og de farlige gasser som utvikles der. Videre, om ADR-uhell og om katastrofeadferd. Det er forresten store mengder miljøavfall på avveie i Litauen. Dette er etterslep etter sovjetsystemet.

Den siste dagen gikk Johnny Rognmo (Tromsø brannvesen) igjennom gassulykken ved Lillestrøm stasjon.

Tolkene Egle og Aurelia (damene) flankert av Jostein Engum, Oddvar Bakken og Johnny Rognmo.

Det har vært lærerikt å treffe litauere på hjemmebane og ha fått et innblikk i hvordan de lever. Tolkene vi bruker under prosjektet er litauere og snakker flytende norsk. De underviser, alle tre, i norsk ved universitet i Vilnius. De har lært oss mye om Litauen.

Vilnius er en spennende by, med et internasjonalt miljø,  stinn av historie og vel verdt et besøk.

Når jeg ser tilbake på de to seminarene jeg har deltatt i, er det først og fremst med takknemlighet over å få leve i et etablert demokrati, med alt jeg trenger til det daglige liv. Jeg er også glad over å ha truffet disse litauiske pionerene, for det er pionerer de er. Kommende generasjoner av litauiske brannmenn kommer til å ha mye å takke disse ivrige og utålmodige karene for.

Be om pasientrapport !

Rapport er et beskrevet ord innen sykepleie , denne formen for kommunikasjon medfører at man får kunnskap om pasienten og dermed større forutsetninger for å kunne møte og behandle pasienten på best mulig måte.

Grunnen til at sykepleiere ber ”hverandre” om rapport er åpenbar, den grunnen gjelder jo også som ellers i livet, som man spør får man svar !

Sykepleiere er mye flinkere til dette enn oss som arbeider som ambulansepersonell , grunnene til dette skal jeg ikke spekulere vidt i, men jeg tror det kan forandres ved bevisstgjøring om emnet.

Følgende har skjedd:

Vi henvender oss til sykepleierne på vaktrommet på medisin, og sier vi skal til Tønsberg med fru……. Vi, Ja hun ligger på 206-2 senga, gå inn dere så kommer vi straks papirene er ferdige.

Er det du som har den pasienten sier jeg ? , uten å vise tegn til at jeg vil  gå på 206-2.

Ja, sier sykepleieren , var det noe spesielt ?

Nei sier jeg, jeg kunne tenke meg en rapport om den pasienten, slik at hvis hun har vondt noen steder så trenger vi jo ikke akkurat å ta der, skyter jeg inn, sånn for å gjøre min entre litt mer av vanlig karakter.

Rapport ja, men det er fint, jeg er bare ikke vant til at dere spør om det sier hun blidt.

Vi er jo ikke helt pilen palle heller da sier jeg,   Og nå kjenner hun meg litt mer igjen !

Etter endt rapport står makker og jeg og bare kikker på hverandre, det var jo faktisk veldig viktig med rapport, ikke for å få vite hvor mange ganger på do det siste døgnet, men for å få vite om diabetesen, angsten , sykdommen ja alle de forhold som gjorde at vi faktisk gjorde enn bedre jobb.

Vi prøvde denne modellen ved levering av pasient på VSS  med stor suksess da jeg spurte sykepleieren om hun ville ha rapport sa hun, åhh er det du som er sykepleier, jeg har hørt at det er en av dere som er sykepleier skjønner du !, Nei sa jeg ikke sykepleier bare opptatt av å gjøre en bra jobb i forholdt til å overlevere en pasient på en god måte !!

Vet ikke om jeg er den siste som har begynt med dette, men en ting vet jeg at dette skal jeg fortsette med.

Frank Rygh

Ambulanse vakta Larvik

Dag Sverres brev.

Avs.

Dag Sverre Ringsby

Sisselrotveien 4

3261 Larvik

Til

Sosial- og helsedepartementet

v/ helseminister Dagfinn Høybråten

postboks 8011 dept.

0030 OSLO                                                                                                       Larvik  21/10 -99

AMBULANSEYRKET- EN KRIGSSEILAS

Ambulanseyrket er spennende og vi som utøver det blir ofte sett på av andre som hardbarka folk. Vi er kanskje det for ”mannen i gata”, men vi som lever i miljøet og de som lever med oss har opplevd tristheten, utmattelsen etter en vakt, og tårene når opplevelser har blitt for ekstreme.

Stadig blir jeg minnet på av andre om at dette ikke er en jobb å bli gammel i. Jeg har mange odds mot meg. Jeg hører iblant om kolleger som blir syke av arbeidet og noen tar sågar livet sitt. Men jeg er glad i jobben min og vil gjerne få drive med dette i mange år fortsatt.

Dette har satt tankene i sving og jeg ser en parallell til krigsseilerne. Disse karene som reiste ut på havet under krigen, vel vitende om at de risikerte å bli torpedert der ute, og noen ble torpedert opptil flere ganger i løpet av krigen. Det var nødvendig at noen utførte arbeid til sjøs og kjempet for at andre skulle ha det bra. Som ambulansepersonell har jeg hentet noen av disse heltene på hjemmeadresse, sett medaljene og bildene som de stolt har hengt opp på veggen hjemme. Men jeg har også møtt krigsseilere som lever som nervevrak etter at de har overlevd krigen under hardt press og opplevd  ekstreme ting.

Som ambulansepersonell føler jeg at jeg lever i den samme virkeligheten, en hverdag hvor ”minene” flyter fritt rundt og jeg daglig risikerer å ”gå på”. For mange av oss blir det mange torpederinger i løpet av et år. Ekstremt stygge synsinntrykk, trusler på livet, sprøytestikk med påfølgende angst for smitte, å oppleve plutselig spebarndød osv. Jobben har elementer i seg som gjør at jeg risikerer å ikke komme levende hjem fra jobben i dag.

En av mine kolleger opplevde for få år siden stygge ting i forbindelse med en trafikkulykke  som krevde flere liv. Han behandlet en skadd som var i live, men han kunne se pasientens nakkevirvler stikke ut i munnhulen. Dette gjorde et kraftig inntrykk på han, og han valgte å sende inn skademelding til Trygdeetaten for å få denne opplevelsen registrert som mulig fremtidig yrkesskade. Svaret kom fra saksbehandleren med beskjed om at dette ikke kunne registreres som yrkesskade. Begrunnelse: Han måtte regne med slike inntrykk i den jobben han hadde valgt.

Hva med en stillasarbeider som faller ned mens han er i jobb, eller en skogsarbeider som kjører øksa i beinet sitt. Er dette skader de to må regne med? Ville de blitt avvist med sine skader?

Er dette den norske statens måte å behandle sine ”krigsseilere”? 

Ambulansepersonell kan ikke velge bort opplevelser, men må utføre de oppdrag som vi til en hver tid trenges til. Vi påføres dermed skader som ikke alltid synes på røntgenbilder, men som ligger på det mentale planet.

”Jammen så slutt, da! Overlat jobben til andre som tåler trøkket.”  Har hørt kommentaren, men jeg tror ikke noen kommer umerket gjennom en yrkeskarriere som ambulansepersonell, og noen må faktisk gjøre denne jobben. Enten det er jeg eller en annen som utfører dette krevende yrket, er det viktig at vi blir tatt vare på av det samfunnet vi betjener. Våre arbeidsgivere må forstå at vi er arbeidere som forbrukes fysisk og mentalt.

Ambulansepersonell er helsevesenets krigsseilere.

Ta bedre vare på oss. Legg til rette hverdagen vår så vi beholder vår mentale og fysiske helse. Sørg for at rutinert ambulansepersonell kan leve med jobben i mange år. Det tar mange år å erstatte vår kompetanse.

Jeg forventer en lønn som står i stil til arbeidet vi utfører og all risikoen vi lever med. Topplønnen som fagarbeider i ambulansefag, er elendige lønnstrinn 23!!.

Vi trenger også en pensjon som er høy nok, og en pensjonsalder lav nok til at vi kan ha det godt når vi legger til kai etter endt ”krigsseilas.”

Aller mest trenger vi noen som vil høre, forstå og som har kraft og vilje til å hjelpe oss.

Hilsen

Dag Sverre Ringsby

Larvik ambulansestasjon

Kopi sendt til:

Stortingsrepresentant fra Vestfold: Anne Helen Rui

Hovedutv. for Helse og Sosial i Vestfold v/ leder Finn Egil Holm

fagbladet Ambulanseforum

Internavisa Rescuer`n

Trykk HER for å gå tilbake til diskusjonen.

Svar på Dag Sverres brev.

DET KONGELIGE

SOSIAL. OG HELSEDEPARTEMENT

Dag Sverre Ringsby 

Sisselrotveien 4

3261 Larvik

Deres ref                                Vår ref                                Dato

                                99106420 SAO MIK                                30.11.1999

Psykiske yrkesskader blant ambulansepersonell

Vi viser til ditt brev datert 21.10.1999 om ovennevnte.

Ambulansepersonellet møtes ofte av sterke inntrykk på skadestedet. Sosial‑ og helsedepartementet har derfor stor forståelse for at enkelte får psykiske reaksjoner i ettertid. Det er imidlertid fylkeskommunene som har ansvar for ambulansetjenesten, også når det gjelder debriefing og emosjonell krisehåndtering.

En mulig måte å organisere en slik hjelp på er skissert i NOU 1998:9 Hvis det haster ............. Her

foreslås organisering av kommunale team som skal gi psykososial omsorg og

katastrofepsykriatisk hjelp etter sterke hendelser. Disse teamene. kan bestå av f.eks. lege,

prest, sykepleier, helsesøster, sosionom, fysioterapeut eller personer med tilstøtende

kvalifikasjoner. Innen instanser med hyppig forekomst av sterkere hendelser kan teamet også

bestå av leg‑kvalifiserte fra egen yrkesgruppe i form av støtteordninger, f eks.

ambulansepersonell som hjelper ambulansepersonell.

Med hilsen

Kåre Tønnesen.e.f

Underdirektør

Miriam Kvanvik

Førstekonsulent

FORHISTORIE OG KOMMENTAR TIL BREV

 17. jan. 00

Bakgrunnen for å skrive brev til Helse- og sosialdepartementet ligger i et akutt behov for å skrive ned egne tanker.

August-99 deltok jeg på et seminar i Langesund. Det var et akuttmedisinsk seminar med deltagere fra anestesi-, operasjons-, intensiv- og ambulanseavdelinger. Det var ca.140 sykepleiere og vel 30 ambulansearbeidere tilstede. I løpet av seminaret snakket jeg med en del ambulansekolleger, og ved seminarets slutt satt jeg igjen med følelsen av at mye av den pratingen hadde dreid seg om stygge opplevelser de og andre kolleger hadde hatt. Det var tydelig at en del opplevelser lå langt framme i tankene, og at de følte behov for å snakke om dem. Dette forteller meg at en del av våre opplevelser i jobben setter langvarige og dype spor.

I flere av seminarets undervisningstimer kom foreleserne med kommentarer som berørte sykepleieres problemer og kampsaker. Da klappet og lo alle de 140 sykepleierne høyt. Det var tydelig at de var samlet og hadde felles mål.

Jeg satt i salen og hørte de klappet, og følte meg dønn alene til tross for at det var 30 andre ambulansearbeidere tilstede. Hva skulle vi klappe og le unisont til? INGENTING! Vi har så mange utfordringer og problemer å ta tak i, men med hvem? Hvor er alle de 2.000 (?) ambulansearbeiderne jeg skal brøle sammen med? Jo, de sitter i hvert sitt dalføre og hver sin by med sine egne og våre felles problemer, uten å kjenne eller ha noe forhold til ambulansearbeidere i nabofylket. Vi blir aldri sterke eller mange av det.

Tankene som svirret rundt i hodet denne helga resulterte i at jeg reiste rett hjem og satt meg til å skrive. Brevet er skrevet for min egen del og for mine mange kolleger som kanskje sitter med samme tanker.

Brevet var tenkt som et leserinnlegg i Ambulanseforum, men kolleger som leste brevet, mente jeg burde sikte høyere enn Ambulanseforum. ”Hvorfor sender du det ikke til minister`n?” Vel, det er gjort, og svar er kommet.

Kommentar til svar

Jeg var spent på svaret jeg ville få fra helseministeren. Jeg hadde et håp om at han ville lese og svare på det selv. Jeg håpet han ville lese det og forstå alt jeg skrev og tenkte med brevet. Brevet er skrevet med hjertet, og jeg hadde håpet at det ville treffe et annet hjerte.

Hmm.….Jeg skriver ”håp” gjentatte ganger. Det er vel det som driver meg. Et håp om at noen på utsiden av ambulansen kan leve seg inn i noe av det som oppleves på innsiden. At noen på utsiden kan forstå at vi er av kjøtt og blod, og likevel påtar oss det store ansvaret det er å behandle kritisk syke, og i tillegg utsetter oss for sterke psykiske påkjenninger. Folk flest er forskånet fra å oppleve det vi opplever. Vi er jo betalt for å ta den støyten.

Svaret som kom fra helsedepartementet savnet nærhet, synes jeg. Formelt og greit, men å henvise til en NOU og avfeie det med det, sier meg at dette brevet ikke gjorde så mye med de som behandlet det.

Det var kanskje feil å sende det til minister`n. Kanskje andre burde mottatt brevet isteden? Jeg er likevel trygg på at jeg har satt ord på følelser mange kolleger og deres koner har. Det har jeg fått mange bekreftelser på.

For å være helt ærlig, ble jeg nok skuffet over at svaret ikke var mer imøtekommende. Hadde håpet at brevet ville sette en dør på gløtt slik at det vi kunne snakke om vår hverdag med folk på et høyt plan.

Jeg lar siste setning fra brevet mitt henge i lufta:

”Aller mest trenger vi noen som vil høre, forstå og som har kraft og vilje til å hjelpe oss.”

Jeg gir ikke opp, og håper at andre kolleger vil komme på banen med sine tanker.

La oss andre få vite om dine tanker slik at vi kan klappe, le og brøle unisont når våre felles problemer og vår framtid tas opp.

VÆRSÅGO` NESTE!

Hilsen Dag Sverre