Luster - fram til år 600 - hvem er vi og hvor kommer vi fra

© Arne Kvitrud, Lauritz Bergendalsgate 1a, 4021 Stavanger.

Dokumentet er 2000, men lagt på internett 16.10.2002.

Retur

INNLEDNING

For omlag 8.000 år siden tente en familie bål under en heller ved Styggevatnet i Jostedalen. På slutten av 500-tallet ble en kvinne gravlagt i en stor haug på Sørheim. Hun kan ha vært vår stammor, men hun var neppe en etterkommer av de som bodde først i Luster. Da bålet under helleren ved Styggevatn ble tent, - bodde forfedrene til kvinnen på Sørheim et sted i nærheten av Svartehavet.

For omlag 40.000 år siden kom vår art homo-sapiens-sapiens til Europa og underla seg etter hvert hele Europa. Før vi kom til Europa bodde det en slektning av oss Europa – neandertalerne. Vi har ikke noen funn fra Norge, men det kan være at de i mellomistider var i Norge - før oss. I Luster starter historien til vår art med at isen forsvant, - for omlag 10.000 år siden. Det var likevel ikke våre forfedre som først kom til Luster etter at isen forsvant. Som vi skal se kom våre forfedre og overtok landet fra de som var her først. Vi har nok fortsatt arv i oss fra de som var her først, men det er innvandrernes arvestoffer som dominerer.

LUSTER FØR MENNESKENE

Istider og mellomistider

Landskapet i Luster er i hovedsak formet i fire store istider i løpet av noen få millioner år. Denne tiden har vært den kaldeste i jordas historie, og den eneste med istider.

For omlag 35.000-30.000 år siden var det en tid der isbreene var små. I en myr i Kroken er det funnet rester av organisk materiale som er fra denne tida (Vorren, 1973). Pollenanalyser viser at det må ha vært en tett skog med or. I skogbunnen var det bregner. Bregner råtner ikke så lett som andre planter. Selv om det er funnet bregner her kan det likevel være at omfanget av bregner var lite. Hassel og alm vokste på tørrere plasser. Tretypen viser at det har vært et rimelig varmt og fuktig klima. Noe senere var det både gran og lønn i området. I skogene var det nok et stort antall dyr. I Gudbrandsdalen er funnet mammuthorn fra denne tiden.

En gang mellom 29.000 og 22.000 år siden hadde den siste istiden sin største utbredelse (Sejrup med flere, 1994), og breene i Norge og Storbritannia var vokst sammen. Det må da ha vært flere kilometer med is over Luster. Breen startet så å smelte. Nordsjøen og deler av Norge ble isfri i en periode omkring 19.000 år siden. Ved undersøkelsene i Kroken fant Tore Vorren (1973) at det i denne perioden kan ha vært en åpen vegetasjon med bjørkeskog i Kroken. Isen vokste så igjen og kom også ut igjen i Nordsjøen. For omlag 15.000 år siden begynte breene til å smelte. Det var ikke bare en periode med kontinuerlig nedsmelting, men det var også perioder der isen bare forsvant delvis. Da breene forsvant for godt fra norskekysten for omlag 13.000 år siden, fikk vår art sjansen til å komme til Norge.

Isavsmeltingen i Luster

For omlag 10.200 år siden ble Lustrafjorden isfri, og breen fortsatte å smelte ned. For omlag 9.800 år siden kom det så en kaldere periode igjen og isen rykket fram. Figur 1 viser hvorledes en tenker seg at isen lå for omlag 9.500 år siden. Dersom nedbørsmengdene hadde vært de samme som i dag, kunne sommertemperaturen på denne tida har vært omlag to grader kaldere i middel enn hva den er nå. Det har nok vært mer nedbør enn i dag, så temperaturforskjellen var noe mindre. Når breen sto stille i en lengre periode bygde det seg opp sand og stein framfor breen og det dannet seg store hauger (endemorener). I Luster har vi flere rester etter denne breen som er omkring 9.500 år gamle. Breen kom ned både Fortunsdalen og Mørkrisdalen og møttes i Skjolden. I Skjolden finner vi rester etter en stor endemorene. Rester av denne demmer fortsatt opp Eidsvatnet. Det har trolig vært en tilsvarende sjø ved utløpet av Mørkrisdalen. Tvers over Gaupne har det vært en endemorene fra Røneid til Øvrebø. I Øvrebø finner en enda rester etter denne. Resten av endemorenen har Jostedalselva gravd vekk. Breen strakte seg også over Veitastrondi, Hafslovatnet og ned til Solvorn og Årøy.

Figur 1 : Isbreene for 9.500 år siden, etter Aa (1982)

Da breene i hundreårene etter trakk seg mer tilbake ble det tilbake stein og sand (bunnmorene). Enkelte år og perioder ble det kaldere eller mer nedbør, og breen økte igjen. For omlag 9.300 år siden rykket breene igjen fram. Denne framrykkingen stanset for omlag 9.100 år siden. Rester av endemorenene fra denne framrykkingen finner vi på garden Fortun i Fortunsdalen, Meljadn i Mørkrisdalen, Høgemo i Gaupne og Kvam på Ytre Hafslo.

For omlag 8.500 år siden hadde isen trukket seg tilbake over grensa mellom Gaupne og Jostedalen. Tilbaketrekkingen gikk likevel i "rykk og napp". En finner flere rester etter kortvarige framrykking rundt om i Luster. Det varte heller ikke lenge før skogen kom etter breen som rykket tilbake. Pollenanalyser fra Kroken viser at det der tidlig kom bjørkeskog. For omkring 8500 år siden kom det også furu (Vorren, 1973).

For omlag 8.000 år siden vokste det or og hassel i Kroken (Vorren, 1973). Det viser at klimaet var blitt tørrere og sommertemperaturene har vært omlag som i dag. Jostedalsbreen var omtrent like stor som i dag. Analyser av jordprøver fra Tunsbergsdalen, viser at Tunsbergsdalsbreen for omlag 8.200-8.000 år siden var omtrent som i dag (Mottershead med flere, 1974).

Når vi møter familien ved Styggevatn var det altså i et klima som ikke var vesentlig forskjellig fra det vi har i dag. Landskapet var likevel forskjellig. Store deler av Luster var dekket av skog. Skogbunnen var mye skrinnere enn det den er i dag. Bare i fjellet var det bart for skog. Breene hadde en utbredelse omtrent som i dag. Store deler av lavlandet i Luster var likevel dekket av vann, og fjordene var større både i lengde, bredde og dybde.

Vannstand og sedimentasjon

Flere kilometer med is presset fjellet ned under den siste istiden. For omlag 10.000 år siden var vannstanden i Lustrafjorden omlag 130 m høyere enn i dag. Det vil si at det meste av Skjolden, Gaupne, Indre Hafslo og Solvorn sto under vatn. Da isen forsvant minket presset på fjellet, og fjellet har hevet seg opp av vannet siden. Denne landhevingen var størst i starten og er nå bare omlag 2 mm i året. Rester av sjødyr og sjøplanter langt over dagens havnivå viser at vannet har stått høyere enn i dag. Det funnet rester av muslinger på Eide ("borealis molluscs") omlag 13 meter over dagens sjønivå, og da de bygde vegen til den nye kjerka i Gaupne i omlag 20 meters høyde.

Figur : Et overslag over vannstandsendringer i Luster de siste 10.000 år. Horisontalaksen er alder før år 2000. Tidspunkt ”0” er i dag. ”10000” er for 10.000 år siden. Vanstandsendringen har ikke foregått helt jevnt som det framgår av kurven. Framrykkende breer har periodevis økt vekten på jorda og stanset opp landhevningen og endringer i inne i jorda har også i perioder påvirket endringene.

Elvene legger masser fra seg ved elveutløpet. Det er masser som er gravd ut på veien til sjøen. Målinger i 1976 viste at omlag 50.000 tonn med løsmasser som ble ført ut av Jostedalselva i løpet av det året. Denne strømmen av løsmasser har nok gradvis blitt mindre i løpet av de siste 10.000 år. Hadde mengden løsmasser i elva vært den samme som den i dag, blir det i løpet av 10.000 år omlag et 50 m høyt lag med løsmasser fordelt over en flate som er 2,5 km bred og 2 km lang. Uten Jostedalselva ville store deler av Gaupne ha vært under vann i dag. Elva har endret løp mange ganger gjennom årene og fordelt masser over et stort område. Tilsvarende er Skjolden også i stor grad formet av elvene som har ført med seg masser.

Figur 3 : Vannstanden i Gaupne til ulike tider. For eksempel er "2000" for 2000 år siden og "4000" for 4000 år siden (Kvitrud, 1989).

Jegere og samlere - MELLOM 8.000 OG 5.000 ÅR SIDEN

Hvem var familien som tente bålet ved Styggevatnet for 8.000 år siden? De var av vår art, men de snakket likevel ikke norsk - heller ikke noe språk som senere utviklet seg til norsk. Var de da norske, - og hva betyr det å være norsk? Det er ikke noe enkelt svar på det spørsmålet. Hodeskaller og skjeletter fra denne tiden rundt om i Norge viser at de ikke var særlig forskjellig fra oss. Slik var nok også familien ved Styggevatnet. De hadde likevel en annen opplæring og andre forestillinger om tilværelsen enn oss.

Våre kilder til denne perioden er svært begrenset. Vi har det gjenstandsmaterialet som er oppbevart, - og som i hovedsak er gjenstander av stein. Det gir likevel et feil bilde av de redskapene de brukte. Det som har vært laget av bein og tre er stort sett råtnet bort, og er bare bevart under svært gode oppbevaringsforhold. Vi har en del kunnskaper om klimaet, og kan gjøre noen slutninger om vegetasjonen og størrelsen på isbreene. Det siste kan si oss noe om hvor folk kan ha hatt ferdselsveiene sine. Vi kan også lære av moderne urbefolkninger som driver eller drev med jakt eller fangst, til å forstå de første som bodde i Luster.

Det som i hovedsak skiller oss i Norge fra andre folk i Europa er språket. Folk utenfor Skandinavia oppfatter ofte språkene i Skandinavia som ett, men med ulike dialekter. Det er også ulike oppfatninger om hvor store forskjellene skal være før det de er så ulike at de ikke lengre er to dialekter, men to forskjellige språk. Vi hører igjen sammen i en språkfamilie sammen med blant annet tysk, nederlandsk og engelsk. Disse språkene hører så sammen i en familie som en kaller de indoeuropeiske språkene. I dag er de indoeuropeiske språkene sammen med de finsk-ugriske språkene, de mest utbredde språkene i Europa. Det har likevel ikke alltid vært slik. På den tiden bålet ble tent ved Styggevatnet, har det trolig vært langt flere språk og språkfamilier i Europa enn i dag. Rester av disse språkene finner en noen steder igjen i stedsnavn, og noen få språk - som baskisk, har overlevd like fram til vår tid. I Amerika kom de første menneskene inn via Alaska for omlag 13.000-15.000 år siden. Omkring år 1500 var det i Amerika omkring 23 språkfamilier og 350 språk (Mallory, 1991, side 145). Vi kan se for oss et liknende antall språk og språkfamilier i Europa for 8.000 år siden. I Norge og også på Vestlandet kan folk ha snakket forskjellige språk som også kan ha tilhørte forskjellige språkfamilier.

Fra Vestlandskysten er det noen funn som er over 12.000 år gamle. Det er funn som er svært like funn fra Ahrenburg-området ved Hamburg (Kutshera, 1999). Folk har gått over det slettelandet som nå er Nordsjøen. Den siste biten har de brukt båt eller de har gått over isen om vinteren. De første årene var det nok mest tilfeldige besøk, men for omlag 10.000 år siden ble landet vårt kolonisert for godt. Familien ved Styggevatnet må vi tro hadde sine aner fra dette slettelandet. Det var lenge siden de første pionerene kom, men endringer i redskapsbruken skjedde noenlunde samlet over store området. Styggevatn-familien hadde nok også kontakter ut av Norge.

Fra Ryfylke vet vi at folk hadde boplass bare et par mil fra breen (Lillehammer, 1994), så da breen trakk seg tilbake fra strandkanten i Luster for litt over 10.000 år siden kan vi regne med at det kom folk til Luster. Det har sikkert vært folk innom Luster også, men en kan likevel ikke vise til funn fra Luster eller noen annen del av Sogn. Folk livnærte seg med bytte fra jakt og fiske, og de samlet urter og bær. De fleste funnene er ute ved kysten og kan ha sin årsak i at næringsgrunnlaget her var mer stabilt med mye fisk, sel, hval, sjøfugl, egg og skjell.

For omlag 9.000 til 8.000 år siden ble bosetningene på Vestlandet mer permanente, med en vinterboplass ved kysten. Ut fra utgravninger antar Arnvid Lillehammer (1994) at i størrelsesorden 25 mennesker kan ha bodd sammen. Han antok at om sommeren delte de seg opp i mindre grupper (familier?) og reiste omkring.

Erfaringer med nyere fangst- og jegersamfunn tilsier at de trenger et territorium på 25 til 100 kvadratkilometer per person. I Europa har en ofte regnet med en person per 10 km² før en fikk jordbruksdrift (Renfrew, 1987, side 125). En høy befolkningstetthet indikerer et godt næringsgrunnlag for jakt, fangst og fiske. Oddmund Møllerop (1986, side 20) antar også at en for Jæren kan bruke 10 km². Et slikt tall kan da være representativt for de ytre kyststrøkene, mens en for Luster nok i utgangspunktet kan gjette på at hver person trengte et næringsgrunnlag på 25 til 100 kvadratkilometer. Luster er på 979 kvadratkilometer og kan da ha hatt næringsgrunnlag for mellom 10 og 40 personer. Før vi begynner å se på funnene fra Luster kan vi da ikke utelukke at det kan ha bodd folk i Luster, både fast som vinterbosted og på midlertidige sommerbosteder.

Klimaet

Fra omlag 8.000 år siden, - til et tidspunkt som kan ha vært for 5.500 til 5.000 år siden ble det fuktigere og varmere. Nedbøren i perioden mellom 7.300 og 6.500 år siden var omlag dobbelt så stor som i dag (Nesje med flere, 2000, side 7). Det er den fuktigste perioden siden siste istid. En gang mellom 8.000 og 7.000 år siden var oreskogen kommet like til Fåbergstølen (Kvamme, 1982). Det har vært en åpen furuskog med bregner, og med mye bærlyng ved Austerdalsvatnet i en høyde på 1.200 m (Kvamme, 1986, side 115). For omlag 6.000 år siden vokste det alm ved dagens bjørkeskoggrense i Stryn. Alm trenger en gjennomsnittlig sommertemperatur på omlag 11 grader, mens bjørka kan klare seg med sju grader. Det kan i denne høyden ha vært omlag fire grader varmere enn i dag. Det er så varmt at vi må gå ut fra at Jostedalsbreen hadde smeltet bort i sin helhet. I lavereliggende strøk kan temperaturen ha vært omlag to grader varmere enn i dag (Nesje og Kvamme, 1990). Erik Wishman (1999, side 58) har ved en vurdering i Ryfylkeheiene funnet en temperaturøkning på en grad i lavlandet og to grader i høyfjellet. Det er neppe noen grunn til at temperaturendringene i middel skulle være lavere i Ryfylke enn i Stryn. Disse temperatursanslagene viser derfor en del av usikkerheten i denne type vurderinger. Det kan ha vært 2-4 grader varmere i fjellet og 1-2 grader varmere i lavlandet enn i dag.

Pollenanalyser i øvre del av Jostedalen viser at det for 6.300 år siden var en tilbakegang av or. For omlag 5.300 år siden gikk skoggrensen ned (Kvamme, 1982). Temperaturen var fortsatt så høy at Jostedalsbreen trolig var smeltet bort. Det er likevel tegn på at den varmeste perioden var over og klimaet igjen begynte å minne om det vi har i dag.

Høyfjellsfunnene

De første spor etter mennesker har vi altså fra Styggevatn i Jostedalen for noe over 8.000 år siden (Randers, 1986). Det er som reinsdyrjegere vi kan se for oss de første menneskene i fjellene i Luster, og det er som sommerboplasser vi må tolke sporene i fjellet. Vatnet er i dag omlag 1150 m over havet. I en heller var det spor etter mennesker gjennom en lang tidsperiode. Den hadde et grunnflate på 4 m * 6 m. Helt nederst i jordmassene - over fjellet var det ildsteder der det ble gjort to C-14 dateringer. De ga alderen 7590 år med et standardavvik på 120 år på den ene og 7430 år med et standardavvik på 110 år på den andre. Alderen som er gitt her er ukalibrerte C-14 år. Dateringer med C-14-metoden er ikke en nøyaktig metode, men gir alderen med et slingringsmonn. At alderen er et tall med et standardavvik viser at dersom en bruker alderen og legger til ett og trekker fra ett standardavvik, så er den rette alderen innenfor grensene i to av tre tilfelle. Det vil si at det var folk her for omlag 7.500 C-14 år siden som lagte bål. For å få kalenderår må en legge til omlag 800 år ekstra.

Det er også flere andre dateringer inne i helleren og like utenfor helleren. Dateringene er gjort i ildsteder. De tre øvrige dateringene (C-14 år) ga at alderen på ildstedene var 7160 år med et standardavvik på 110 år, 7090 år med et standardavvik på 70 år og 6900 år med et standardavvik på 140 år. Alle tallene er ukalibrerte C-14 år. Steiner ble brutt ut i steinbrudd. Steinene ble normalt ikke bearbeidet i steinbruddene, men en tok steinen med til en boplass. De som besøkte helleren ved Styggevatn har da båret med seg steinene opp i fjellet. I ledige stunder, mens de vente på reinen, satt de i helleren eller like utenfor og laget redskaper og våpen. Helleren har da vært en boplass, et sted en var i et lengre tidsperiode. I disse eldste lagene er det store mengder (ca 3.600) "avslag" av stein, samt noen redskaper av stein.

Figur: C14 er en radioaktiv isotop og derfor en ustabil form av karbon. En del C14 går over til C12 hvert år. Ved å måle andelen C14 i forhold til C12 kan en finne ut når karbonet ble laget. For å få kalenderår, må en kalibrere C14-alderen mot årringsmålinger som vist på kurven.

Myhre (1980, side 23) skriver at jegerfolk som i dag lever i andre verdensdeler, vanligvis trenger 5-10 m² for hver person på en boplass. Han skriver at mange hellere i Rogaland fra denne tiden hadde omlag 12 m² innenfor dråpefallet. Han tolker det som dem som bosted for familier. Om vi bruker de samme tallene kan helleren ved Styggevatn ha gitt plass til mellom to og fem personer. De kan også ha bygd en levegg av skinn eller bygd den ut med et telt. Det kan da ha vært familier med barn som har brukt dette som opphold en kort periode. Det kan også ha vært jegere. Sveinung Bang-Andersen har vist at det også kan ha vært barn i fjellet i Ryfylkefjellene. Det samme kan det ha vært her.

De bergartene som dominerer i funnene fra Styggevatn er bergkrystall og kvartsitt, med en liten overvekt av bergkrystaller. Det er også en del avslag som er av flint og noen andre bergarter. De redskapene som dominerer er mikroflekker. De er gjennomgående smale 5-7,5 cm. Det tyder på en alder fra 7.000 til 5.000 år (Randers, 1986). Flekkene er en stein med en skarp kant. De ble brukt til å skille kjøttet og skinnet på dyr. Mikroflekkene ble satt inn i et trestykke eller bein. Dette var så festet på et treskaft - såkalt flinteggspiler. Det er også store mengder reinsdyrbein i disse lagene. Utgravningen tyder på små endringer i redskapsbruken over tid.

Figur 4: Mikroflekkene ble brukt som våpen som vist på figuren. Avhogde skarpe biter av harde steiner ble festet på en trestokk eller på en trepil.

Fra Viva opp mot Sprongdalsreset i omlag 1030 meter over dagens havnivå (Randers, 1986, side 78-80) er det to ildsteder, der det ene er datert til å være 7.540 C-14 år gammelt med et standardavvik på 100 år og det andre ildstedet er datert til å være 6.750 C-14 år med et standardavvik på 90 år. Det er også et lite hellekammer like ved som kan ha vært brukt som et matlager.

Ved en heller ("Hella") ved Austerdalsvatnet er det også funnet spor etter folk (Randers, 1986, side 15-32). Vatnet ligger i dag 1152 meter over havnivå. Under helleren er det omlag 12 m² under tak eller omtrent halvparten som helleren ved Austerdalsvatnet. I de to eldste lagene ble det gjort C-14-dateringer der den ene ga en alder på 6950 år med et standardavvik på 90 år, og den andre en datering på 6940 år med et standardavvik på 80 år. Den ene dateringen var av brent bark av einer, lyng og furu som lå på bakken. Den andre var fra nedre del av et ildsted som inneholdt brent einer. I bunnen av ildstedet ble det også funnet brente bein av reinsdyr. De har nok da vært reinsdyrjegere, men det er ikke noe som tyder på at det har vært en boplass. Det har snarere vært et ly under jakt. Dersom det hadde vært en boplass ville en ha funnet avslag etter redskapsproduksjon. En pollenanalyse viser at det var geiterams nær hella. Det er en plante som ikke tåler mye tråkk. Mons Kvamme (1986, side 119) tolker det som at helleren neppe har vært i bruk hvert år. Kjersti Randers (1986, side 84) viser også til at gevirenes størrelse tyder på at reinsdyrene er slaktet på høsten, neppe tidligere enn i slutten av august måned.

Under en flyttblokk sør for nordenden av Austerdalsvatnet er det også gjort noen funn (Randers, 1986, side 33-36). Det er tre mikroflekker, en bipolar kjerne, tre flekker og et lite avslag. De er alle av flint eller kvartsitt. Kjersti Randers vurderte alderen til å være mellom 7.000 og 5.000 år. Hun mente at det neppe har vært en boplass, men et ly i dårlig vær.

Ved Øystølsreset i Vigdalen er det funnet to kvartsittavslag (Randers, 1992, side 41). Det kan vise til redskapsproduksjon på stedet. Dateringen av denne er vanskelig, men avslaget kan være mer enn 5.000 år gammelt.

I fjellet like nord for Ormelid er det funnet to boplasser. På boplassen i Guridalen (Gustafson, 1982, side 74-76) er et kullag er datert til å være 6.790 år gammelt med et standardavvik på 200 år. Det er også gjort en datering til 5890 år med et standardavvik på 130 år. Det er gjort 69 funn på stien og i et prøvestikk. Alle funnene er av flint. Det er mest avslag, men også 15 mikroflekker. Bruken av flint var mest vanlig ved Vestlandskysten og det kan tyde på at de kom derfra.

Figur: Plasseringen av funnet i Guridalen (Gustafson, 1982, side 86).

I Gjertvassdalen omlag 18 km vest for funnet i Geisdalen er det funnet en boplass (Gustafson, 1982, side 77). Det ble gjort 63 funn av kvarts og kvartsitt. Det var kjerner som en kunne lage redskaper av og avslag som viste til at redskaper ble laget der. Mangelen på flint kan tyde på at det er folk fra Østlandet som har vært her.

I Store Utladalen er det funnet et avslag av kvartsitt (Gustafson, 1982, side 79-80). Dateringen av denne er vanskelig, men avslaget kan være mer enn 5.000 år gammelt.

Kvarts er et hardt mineral. Det er glassaktig i rein tilstand. Avhengig av forurensing kan den være mer ugjennomsiktig, grå eller melkaktig. Kvarts finnes mange steder i Luster i fyllittfjellet (Rekstad, 1914).

Bergkrystall er kvarts i form av en sekskantet søyle som avsluttes med en sekskantet pyramide. Den er fargeløs og sprø. I Telemark er det et kjent steinbrudd, men bergkrystallene i Luster kan ha vært lokale.

Flint har samme kjemiske innholdet og hardhet som kvarts. Flint forekommer som knoller eller lag i skrivekritt. Det finnes blant annet i Danmark. Flint finnes ikke naturlig i Norge, men har vært ført til norskekysten med havis (Holtedal, 1973, side 206). Slik transport foregår når sjøen og strendene fryser, og isen får i seg strandmaterialer av flint. Havstrømmer fører så isen og flinten til Norge. Slik transport foregår også i kalde vintrer i vår tid.

Kvartsitt er en hard, sprø bergart som i hovedsak består av kvarts. Kvartsitt er omdannet sandstein. Kvartsitt opptrer i bergarten fyllitt mange steder i Luster i mange farger (Rekstad, 1914 og Lutro, 1988 og 1990).

Kjersti Randers (1986) skriver at funnene av bergkrystall, kvarts og kvartsitt i Luster er lokale bergarter, som en ikke lett kan stedsbestemme.

Diabasen er en vulkansk bergart. Den er mørkegrønn med hvite matte krystaller (Hagen, 1983, side 77).

Vi kjenner til flere steinbrudd i Sør-Norge fra denne tida. Det er ved Trysil (rød jaspis), Bømlo (grønstein), Stakenes ved Florø (grønn diabas) og i Lærdalsfjellene (grønn kvartsitt), men det har nok også vært flere andre steinbrudd.

Lavlandsfunnene

I lavlandet i Luster er det gjort ti funn av gjenstander som er mer enn 5.000 år gamle. Det er spredte funn som kan være fra boplasser eller gravplasser, eller gjenstander mistet under jakt eller ferdsel. De funnene en har fra lavlandet er listet nedenfor. Shetelig (1926) skriver at det i tillegg var to steinøkser i Luster i privat eie, men uten at han forteller noe mer om dem. Jeg har knyttet funnene til denne perioden ut fra typebeskrivelser hos Asle Bruen Olsen (1982) og Trond Lødøen (1995).

a) Etter katalogen til Bergen Museum er det på Ornes (B7160) funnet en tverrøks av Vespestad-typen. Olsen (1981) skriver likevel at denne øksa bør klassifiseres som en vestlandsøks. Lødøen (1995, side 5, side 34) klassifiserer denne øksa som en flatoval øks. Øksa er ut fra den siste klassifisering mellom 7.000 og 5.000 år gammel. Øksa er delvis slipt og eggen er skadet ved bruk. Den er 10 cm lang. I katalogen til Bergen Museum står det at den er av grønnstein, men både Olsen (1981) og Lødøen (1995) skriver at den var av diabas.

b) Et spaltestykke av grå kvartsitt (B6801) er funnet på Ornes. Stykket er 8 cm langt. Det er et avfallsprodukt fra en verktøyproduksjon, og er derfor etter all sannsynlighet spaltet av folk mens da har vært på Ornes. Vi ser at kvartsitt også er brukt i yngre gjenstander, så alderen på denne er svært usikker.

Figur 5: Geografisk fordeling av økser av diabas fra Stakenes (Olsen, 1981). Øksene er i hovedsak funnet i Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal. I Hordaland er det grønnsteinsøkser fra Bømlo som dominerer funnbildet. Den ene øksa fra Fortun og øksa i helleren ved Styggevatn ble funnet etter at kartet ble laget.

c) På Bolstad fant Halvard Drægni tre nesten like steinøkser (B 8444) av bergarten diabas. Funnet ble gjort ved utløpet av Mørkriselva i 1933 (Gustafson, 1982, side 32). De er funnet omlag 50 over dagens havnivå. Ut fra det vi vet om havnivået på denne tida ble det som nå er 50 meter over havnivået, fastland omlag for 7.500 år siden. Øksene er da trolig mellom 7.500

Figur 7: Steinøks fra Bolstad (Olsen, 1982).

til 5.000 år gamle. At den er "nakket" viser til at en fikk den formen en ønsket ved å knuse steinen. Øksene beskrives slik:

1) En 13 cm lang buttnakket trinnøks. Den var slipt i eggpartiet og prikkhugget ellers.

2) Tverrøks av samme hovedform, men noe slankere og litt skjev på grunn av emnets form. Lengde er 15 cm. Ordet tverrøks viser til at eggen er på tvers av retningen på skaftet (som et grev).

3) En 15 cm lang tverrøks av samme hovedform, eller muligens emnet til en spissnakket øks. Eggen er slipt.

d) Nær elva på bruket Legene i Fortun fant Magnus Yttri med noen få års mellomrom, to økser omtrent på samme plassen (Lødøen, 1998, side 54). De er av omtrent samme form som øksene på Bolstad. Det er også gjort over 20 prøvestikk rundt funnstedet, men uten at det ble funnet noe mer (Lødøen, 1995). Den ene er klassifisert som en buttnakket prikkhugget trinnøks (B11791). Den er laget av bergarten diabas (Gustafson, 1982, side 85). Den er prikkhogd med eggslipning fra to sider. Lengden er 11 cm, største bredde er 4 cm og største tykkelse er 4 cm. Funnet er gjort omlag 30 meter over dagens havnivå. Ut fra typen og høyden på funnstedet er øksene mellom 6.000 og 5.000 år gamle.

e) På Dale prestegard er det funnet en tykknakket, breiegget øks (B10399) av brun flint. Øksa er funnet i en kilde et stykke ovenfor kjerka. Den er av en type som også er funnet i Sverige. Den er 17 cm lang. Funnstedet er altså i vann. I Danmark er det funnet mange økser i myrer og vann. Vi har også en del slike i Norge. Det er tolket som at de er lagt der med hensikt. De har vært tolket som et offer, men kan også ha vært en merking av territorium eller av eierrettigheten til vannkilden, eller lagt en plass hvor det skulle være enkelt å finne den igjen.

f) Ved Toretuftene på Sandvik fant Arne A. Sandvik i 1948 en øks av lys, grålig stein (B10794). Øksen ble funnet i åkerlende ca 20 cm nede i en blanding av sand og moldjord. Den er i katalogen til Bergen museum oppført som en tykknakket tverrøks. Ut fra formen kan den også kategoriseres som en nøstvedtøks (Gjessing, 1920). Den ble funnet i omlag 30m over dagens havnivå. Øksa er da ut fra det vi vet om vannstanden ikke eldre enn omlag 6.500 år gammel. Gustafson (1982, side 37) skriver at den var av diabas, men Olsen (1981) nevner ikke øksa i sin avhandling om bruken av diabas. Bruken av grønnstein og diabas forsvant mellom 5.000 og 4.000 år siden (Olsen, 1981). Øksa er slipt. Lengden er 12 cm og bredden over eggen er 6 cm.

Figur 8: Steinøks fra Sandvik (Gjessing, 1920, figur 37)

g) På plassen Myren under Marheim fant Georg Beheim i 1928 en 7 cm lang spissnakket trinnøks (B7974). Den er laget av diabas (Olsen, 1981). At den er "nakket" viser til at en knuste steinen ved utarbeidelsen av øksa. Øksa er noe slipt. Opprinnelig har det vært det en kaller en sigersvolløks eller en vestlandsk trinnøks. Eggen er skadet i gammel tid (Bøe, 1928, side 32). Olsen (1981) angir alderen på denne typen økser til mellom 9.000 og 5.000 år. Dersom Georg Beheim fant dette på bruket sitt, var funnstedet neppe mer enn 7-8 meter over havet. Dette ble tørt land for omlag 2.500 år siden. Dersom dette er rett kan øksa ha blitt mistet i sjøen fra en båt. Det er bratt her og den kan også ha blitt mistet utfor skråningen og i sjøen langt tidligere.

h) På Marheim fant Georg Beheim i 1950 (Fett, 1950, side 36) også et 7 cm blokkavslag av årekvarts (B10238). En kan se at små uregelmessige flekker er slått av tidligere. Alderen på avslaget er usikkert.

i) I en sørvestvendt skråning nord på Hesteneset i Tang ved Hafslovatnet har Christoffer Prescott funnet flere steinrester i et utvaskingssjikt (etter Trond Lødøen, 2000). Funnmengden tyder på at det her har vært en boplass. Det er kun gravd ut et lite område. Det er funnet 86 avslag av mørk kvartsitt, 18 fliser av en mørk bergart og ett avslag av bergkrystall.

Diabas- og bergkrystallfolkene

Hofseth (1995) skriver at steinbrukere i Australia opp mot vår tid valgte råstoffer etter spesielle kriterier. Når de hentet stein signaliserte de samtidig hvor de hørte hjemme. Fargen i råstoffet kan også ha spilt en rolle.

Ser vi på material- og fargevalget i Luster er den grønne diabasen fra Stakanes en mye brukt bergart i lavlandet. I Sogndal er samtlige funn fra denne perioden av stein fra Stakanes (Solberg, 1986). Flere av steinøksene i Luster er klassifisert som slipte trinnøkser. De er nesten bare brukt på Vestlandet, der Agder er sørgrensen (Olsen, 1981, side 129). Slik at både råstoffet (diabas) og utførelsen av øksene viser til en vestlandstilknytning.

I fjellet i Luster er det andre bergarter som dominerer. Det er bergkrystall, kvartsitt og kvarts. Hagen (1983, side 78) skriver at bergkrystaller var et materiale som var lite brukt andre steder enn i bestemte fjellstrøk. Bang-Andersen (1998, side 7) skriver at bergkrystall reflekterer lys og ga farger. De kan da ha blitt brukt i magiske, rituelle og sosiale sammenhenger. Har bergkrystallene vært brukt i en magisk sammenheng kan vi se for oss at det har vært for å få hell i jakten (lykkesteiner?). Det er også funnet avslag av bergkrystall ved Hafslovatnet, men her bare som en forsvinnende liten del av den totale funnmengden. Noen god eller sikker forklaring på bruken av bergkrystall har vi ikke. I Nord-Amerika ble kvarts brukt av sjamaner i magiske sammenhenger. Om det har vært brukt i en slik sammenheng i Luster blir bare spekulasjon. Den store mengden av bergkrystaller på boplassene kan tale mot en slik forklaring. Bergljot Solberg skriver (1986, side 125) at bruken av bare kvarts, kvartsitt og bergkrystall kunne vise til at de bodde fast i fjellet, og vandret etter reinsdyrene fra boplass til boplass. Hun mente likevel at de kunne ha holdt til i lavlandet i perioder av året.

En får inntrykk av at dette er en periode der folk var svært tradisjonsbundne og de samme redskapene ble brukt i generasjon etter generasjon i flere tusen år omtrent uten noen endringer. Det er likevel ikke helt slik. Perioden har inneholdt ulike kulturer og samfunnsformer i endring over flere tusen år (Amundsen, 1999, side 41).

Figur: Vi kan ut fra redskapsbruken skimte at det kan ha vært ulike tradisjoner. Vi kan også se for oss at det har vært forskjellige folkegrupper som brukte fjellet og lavlandet. Figuren viser grensen mellom folkene i fjellet og folket i lavlandet (Lødøen, 1995).

Næringsgrunnlaget

Næringsgrunnlaget i Luster kan ha vært vilt, frukt, bær, hasselnøtter, røtter, urter, egg, fugler, skjell, ferskvanns- og sjøfisk. I en boplass i Stavanger (Møllerop, 1986) ble det omtrent bare funnet skall etter hasselnøtter. Hasselnøtter kan ha vært en viktig næringskilde i Luster, spesielt om vinteren. Jakt og kjøtt var viktige, men kanskje ikke så viktige i det daglige næringstilskuddet, som en gjerne antar. For å få dekket det daglige energibehovet må en spise mye kjøtt. Håkon Glørstad (1999, side 60) skriver at i jeger- og sankersamfunn har storviltjakt stor betydning. Det var ikke alltid det at kjøttet var viktig, men jakten og byttet ga prestisje. Jegere som skaffet mye kjøtt fikk en stor sosial anerkjennelse.

Mesteparten av redskapene var nok laget av tre, bein, huder, dyresener og plantefiber. Det er nesten alltid råtnet bort, men enkelte steder i Norden er noe bevart. De gjenstandene vi har bevart fra Luster er alle av stein. De gir derfor et ensidig bilde av hverdagslivet (Hofseth, 1995). Det var små endringer av steinredskapene over lang tid. Det tyder på at steinredskaper neppe var de viktigste redskapene en hadde. Kreativiteten for å få bedre redskaper ble nok da brukt på andre redskaper som var mer brukt, og som var viktigere i hverdagen.

Boplasser

Vi kjenner flere boplasser i fjellet. De har trolig bare vært brukt om sensommeren, og heller ikke hvert år. Ved å velge boplass like ved større vatn som Styggevatnet og Austerdalsvatnet,- oppnås et bedre lufttemperatur på sensommeren. Vatnene er en stor varmekilde. De varmes opp i juni og juli, og bruker så lang tid på å avgi varmen igjen. På sensommeren bidrar de til å holde temperaturen oppe i nærheten av vannet (Wishman, 1999).

Figur: Redskaper av tre, bein, huder, plantefiber og dyresener, - som også kan ha vært brukt i Luster (etter Sveinung Bang-Andersen).

Skal en vurdere hvor det kan ha vært bosteder i lavlandet er det ut fra det vi vet i dag: Ornes, Bolstad, Fortun, Marheim og Tang som kanskje er de fremste kandidatene.

Bolstad er en kandidat ut fra at det er funnstedet til tre økser og i Fortun er det funnet to økser. Arkeologen Lill Gustavson lette likevel uten hell på Bolstad etter en boplass der trinnøksene ble funnet (Olsen, 1981), men det var mange år etter at øksene ble funnet. Det samme ble gjort i Fortun, der Trond Lødøen forgjeves lette etter boplasspor. Vi må nok da se på funnene på Bolstad og Fortun som lagre, og ikke som boplasser. Men hvem har det vært lagre for? Kristiansen (1998) skriver at en i Europa ofte finner lager av gjenstander i grenseområder mellom ulike kulturer. Det kan være at øksene på Bolstad og Fortun var ment brukt i handel mellom kystbefolkningen og de som bodde i fjellområdene.

Marheim er en kandidat som boplass da det er to funn som kan være fra denne perioden. Avslaget tyder som for boplassen ved Austerdalsvatnet, at det kan ha vært en boplass i nærheten. Alle avslagene på Hestenes i Tang viser at det har vært lokal redskapsproduksjon, - trolig knyttet til en boplass. Vi vet likevel ikke nok til å kunne si om det var en helårsboplass, eller om det var en sesongboplass.

En har tidligere gått ut fra at innlandet på Østlandet var bosatt bare om sommeren og at en søkte ut mot kysten om vinteren. En har likevel etter hvert fått funn fra Østlandet som kan tolkes som vinterbosteder (Anundsen, 1999). De som oppholdt seg i fjellet i Luster om sommeren kan ha bodd på Østlandet om vinteren.

Vi ser fra Styggevatn og Austerdalsvatnet at folk har holdt til i heller, - under store steiner, nærmest i huler. I Hedemark har en funnet laftete trekonstruksjoner som har vært tolket som bygninger som er omlag 6.000 år gamle (Anundsen, 1999). På boplasser i Luster der det ikke har vært heller, kan vi også her se for oss enkle trehus eller telt laget av skinn.

Figur: Forsøk på å rekonstruksjon av et 8.000 år gammelt gammeliknende, delvis torvdekt telt fra Hardangervidda (Hagen, 1983, side59).

Som vi ser av figuren nedenfor er funnene spredd ut over hele Luster. En kan diskutere om funnfordelingen er representativ for denne perioden. Funnmengden er størst i høyfjellet fordi det der er gjort arkeologiske utgravninger. Fordelingen av tilfeldige funnsteder tilsier likevel at det oftere var folk i lavlandet. Reinsdyrjakt har da neppe vært sentralt for dem. Sporene etter mange boplasser i lavlandet, er trolig ødelagt av senere gardsdrift.

Figur: Geografisk fordeling av funnene fra Luster som er eldre enn 5.000 år gamle

En ny tid på vei - perioden mellom 5.000 og 4.000 år siden

Ekspansjon av jordbrukssamfunnene

Fra omlag 5.000 år siden skjer det endringer i levestilen på Vestlandet. Folk som drev jordbruk flyttet stadig nordover i Europa og kom til Danmark for omlag 5.900 år siden (Aksdal, 1999, side 5). For omlag 5.000 år siden kan de første bøndene ha kommet til Oslofjordområdet. Det var likevel ikke en periode med kontinuerlig ekspansjon av jordbruket. Etter en pionerperiode i Oslofjordområdet, forsvant bøndene igjen fra Norge. Årsaken kjenner vi ikke.

Det er ulike oppfatninger av om jordbruket kom i gang på Vestlandet mellom 5.000 og 4.000 år siden. Dersom det var jordbruksvirksomhet, så var den av et beskjedent omfang. Vi mangler også boplasser fra denne perioden som kan knyttes opp mot det vi i dag kaller garder og vi mangler rester etter husdyr. Pollenanalyser viser landskapsendringer som følge av menneskelig påvirkning. Nye planter var å vei inn, som følge av beiting. Diinhoff (1999, side 19) skriver at det er flere tegn på beitespor på Vestlandet som er omlag 4.500 år gamle. På Hardangervidda er det beitespor som kan være omlag 5.000 år gamle (Inderlid og Moe, 1983). Antall boplasser øker på Vestlandet i denne perioden, spesielt de med tykke kulturlag. Dette indikerer stabil bosetting. Størrelsen på boplassene er gjerne 200-300 kvadratmeter (Lødøen, 1995, side 27). Det skjedde også en utvikling av redskapsbruken. Det er et tegn på at det skjedde en samfunnsutvikling, men hva var det samfunnet endret seg til? Større boplasser tyder på økt folketall. Økningen i folketall og beitesporene har vært tolket som tegn på at en har begynt med husdyr. Husdyr kan ha bidratt til en jevnere næringstilgang og gjort folk mindre avhengig av fangst og fiske. Endringene av vegetasjonen kan likevel ha sin årsak i at jegerne svidde av skogen. Med det kom det gras og ungskog, og da også grasspisende storvilt. (Hernæs, 1997, side 34).

Det har vært antatt at folk med husdyr kunne ha vært i Sogn i en mellomperiode mellom fangst- og jegersamfunnet og bondesamfunnet. For Sogndal mente Bergljot Solberg (1986) at en slik overgangsfase var mellom 5.000 og 4.000 år siden. Renfrew (1987, side 83) avviser slike mellomfaser med at erfaring fra hele verden viser at den viktigste næringen for de som har husdyr er åkerprodukter. Husdyrvirksomheten måtte da foregå ved at de også drev korndyrking, eller at de utvekslet varer med folk som drev åkerbruk. Husdyrdrift kunne ha vært drevet av nomader eller gjetere. Nomader flytter hele året med buskapen sin. Gjeteren er tilknyttet en gard eller et jordbruksfellesskap, der andre har ansvaret for innsamling av vinterfor og åkerbruk. Gjeteren har ansvar for å passe dyrene under beitingen i sommerhalvåret. Nomader må da ha hatt dyr som var ute hele året. De må i så fall ha holdt til ved kysten om vinteren og kun vært i Luster om sommeren. På grunn av avstandene kan det bare ha vært en attraktiv løsning dersom alle beitene i de ytre strøkene var opptatt av andre.

Vi har indikasjoner på beiting i Ormelid for mer enn 4.000 år siden. En dateringer av et kullag på Nedrestølen ga alderen 4465-4205 år. Skogen har vært bevisst brent ned. Vi vet likevel ikke om det var storvilt eller husdyr som beitet der. Kildene vi har i dag fra Luster, gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å bekrefte en hypotese om en mellomperiode med husdyrhold.

Sammen med jordbruket i sør og øst fulgte impulser med nye redskaper, valg av nye materialer, nye måter å bearbeide stein på og nye bosetningsformer (Hagen, 1983, side 82). Trolig lærte en også nytten av å svi av skogen. Det skjedde en viss endring av redskapsbruken med blant annet stridsøkser. En har tidligere antatt at stridsøkser var et tegn på innvandring eller erobring av fremmede folk. Endringene er likevel ikke gjennomgripende i utstyr og redskaper. Utstyr og redskaper som en kjenner fra før, ble også brukt i denne perioden. En er derfor mest tilbøyelig til å tro at endringene kom som en følge av kulturpåvirkning eller handel. Handelsvirksomheten kan også ha øket, som følge av befolkningsøkninger i jordbruksområder. Bøndene har hatt behov for produkter som jegerne og samlerne kunne gi, i bytte mot noen av sine jordbruksprodukter. Fangst- og jegersamfunnene på Vestlandet kan da i økende grad ha produsert varer for byttehandel. For omlag 5.000 år siden skjedde det endringer ved at jaktvåpen ble forbedret (Slørstad, 1999, side 61). Det kan ha sin årsak i at en skjøt flere dyr enn det en trengte til eget bruk. Framveksten av jordbruk i sør og øst ga et større marked for produkter og grunnlag for byttehandel.

Vi vet ikke så mye om de som var i Luster, - hvordan de så ut, hvilket språk de snakket, hva de tenkte og hva de gjorde. Det er altså mulig at de som brukte lavlandet og de som tilhørte høyfjellet i Luster kan ha tilhørt to forskjellige etniske grupper, med forskjellige tradisjoner, levevis og språk. Det har vært gjettet på at samene kan ha vært den befolkningsgruppen som var i fjellene mot Vestlandet og i skogene på Østlandet på denne tiden (Amundsen, 1999, side 35). Språklig hører samisk til den finsk-ugriske språkgruppen. Denne språkgruppen har som de indoeuropeiske språkene sitt opphavsspråk, - som blir kalt proto-finsk-ugrisk. En har forsøkt å rekonstruert dette språket på samme måten som proto-indo-europeisk. Proto-finsk-ugrisk har mange låneord fra iransk, som er et indoeuropeisk språk. Iransk ble til for omlag 4.000 år siden (Mallory, 1991, side 149). Denne folkegruppen har skilt lag, og så spredd seg utover i Europa og Asia. Finnene kom til Finland for omlag 2.000 år siden, og en regner med at samene kom til Norge omtrent samtidig (Enclopedia Britannia). Samisk har lånord fra urnordisk slik at de ikke kan ha kommet hit senere enn for 1.600 år siden. Det kan da ikke ha vært samene som bodde i fjellet for 4.000-5.000 år siden.

Vi må gå ut fra at etterkommerne etter familien ved Styggevatnet fortsatt jaktet i Luster, men tidene hadde forandret seg og de skulle senere bli fortrengt av innvandrere.

Redskaper

Som før er det steinredskaper som dominerer i de funnene vi har fra Luster. Igjen må vi gå ut fra at funnene ikke er representative for de redskapene de brukte. Andre redskaper har råtnet vekk eller blitt ødelagt. Funn av steinredskaper som hører til i denne tidsepoken (Olsen, 1981 og Lødøen, 1995), og som er kjent fra Luster er:

Vespestadøkser 5.200-4.200 år gamle

Vestlandsøkser 5.000-4.100 år gamle

Vestlandsmeisel 4.600-3.800 år gamle

Skiferpiler 5.200-3.800 år gamle

Flintmeisler 4.200-3.500 år gamle.

I tillegg til de steinslagene vi kjenner fra før, ble skifer tatt i bruk til redskapsproduksjon. Vestlandsøksa er i Norge et vestlandsfenomen, men de er kjent også i Sverige, Sør-Finland, Baltikum og østover (Olsen, 1981). De er lite kjent fra Øst-Norge og Danmark. Skiferbruken er typisk for Nord-Skandinavia og Finland. Luster har da vært et område der ulike redskapstradisjoner møttes.

Funn i fjellet

I Styggevatnhelleren mangler det daterte ildsteder som er mellom 6.900 og 4.700 år gamle. Det kan da være at helleren har vært ubrukt for så å bli tatt i bruk igjen. Årsaken kan være klimaet. Skogen trakk seg lengre opp i fjellet og reinsdyrene kan ha holdt seg borte. Nærmere vår tid når det har blitt noe kaldere er dyrene kommet tilbake. Mellom 5.000 og 4.300 år siden var det tørrere enn tidligere. Det kan ha vært omlag 1,5 grader varmere enn hva det i snitt er i dag. Jostedalsbreen var nok helt borte.

I et lag ved Styggevatn som kan være mellom 5.000 og 4.000 år gammelt er det ca 1.700 avslag etter arbeid med stein. Utgravningene viser at det er de samme bergartene i omtrent den samme fordeling som i de eldre lagene. Det tyder på en sterk kontinuitet i bruken av de samme steinredskapene i tusen og atter tusen år, - eller det kan også bety at det har vært en omrøring i og sammenblanding av lagene, ved at noen har grav i de eldre lagene på jakt etter råstoffer eller gjenstander. Det er også funnet en slipt trinnøks av diabas og fem skiferspisser. Skifer kom i bruk som redskap for omlag 5.000 år siden.

I Hella ved Austerdalsvatnet ble det ved utgravningene (Randers, 1986) gjort mange funn i lag som er C-14-datert til å være mellom 5.000 og 4.600 år gamle. I prøven som var omlag 5.000 år gammel var det einer, bjørk, lind og hassel. Hassel er et varmekjært treslag. Om det har vokst 1100 meter over havet er svært tvilsomt. Det kan være at en har hatt med seg glør opp i fjellet, og at glørne kan ha vært i hassel. De andre treslagene kan ha vokst i nærheten. I dette laget var det en klar overvekt av avslag av kvarts, kvartsitt og bergkrystall. Det var også redskaper av skifer og flint. Bruken av skiferredskaper startet for omlag 5000 år siden. Funnene i Hella er da et av de eldste eksemplene en har i landet med bruk av skiferredskaper. De redskapene som lå i dette laget var skiferspisser, skiferplater eller skiferemner, pilespisser og mikroflekker. Det var også stor mengder med bein. De aller fleste var av reinsdyr, men også to fragmenter av fiskebein. Det ene var av sei og det andre trolig av laks. Det er fisk jegeren har tatt med seg. En kan da utelukke at det var jegere fra Gudbrandsdalen. Det er så vidt jeg vet heller ikke sei i Lustrafjorden (etter Bathen, 1983 og Per L. Hunshamar). Jegerne kom nok fra Nordfjord.

Sør for Austerdalsvatnet (Randers, 1986) er det gravd ut en liten heller. Det er funnet redskaper av flint og kvartsitt. Helleren var trolig et skjul i dårlig vær (Randers, 1986, side 36). Hun vurderte funnene å være mellom 5.400 og 4.000 år gamle. Flintbruken viser trolig til folk fra kysten.

Lite bruk av flint i fjellet regner en ofte som at det er brukt av folk med lite kontakt med kysten. Nord for Hardangervidda var kvartsitt, bergkrystall og skifer de viktigste råstoffene for de som bodde i fjellene (Myhre og Magnus, 1976, side 87). Det kan derfor være at det også i denne perioden igjen kom folk østfra som jaktet i høyfjellet.

Lavlandsfunnene

Det er ikke mange funn vi har fra lavlandet i Luster fra denne perioden. De vi har er listet nedenfor.

a) En vestlandsøks av svart skifer (B3189). Den er funnet på Ornes av Samuel Bugge. Den er 9 cm lang, 5 cm bred ved eggen og 1,5 cm tykk. Olsen (1981) og Lødøen (1995, side 145) skriver at dette er en vestlandsøks, som tilsier at den er mellom 5.000 og 4.100 år gammel. Skiferbruken tilsier samme alder.

b) Samuel Bugge har funnet en meisel av grå skifer (C 8560) på Ornes. Den er 11 cm lang. Skiferbruken tilsier at den er yngre enn 5.000 år.

c) På Søfde i Fortunsoknet er det funnet en steinøks og en flatmeisel, men de er tapt (Fett, 1954, side 3).

d) En 7 cm lang steinøks (B7906) av diabas (Gustafson, 1982) er funnet på Hæri (Bøe, 1928, side 10). Opprinnelig var den godt slipt. Den er funnet i en haug som ble kalt for Fardalshaugen (Bøe, 1928, s 10). Johs Bøe vurderte dette til å være en naturlig haug. Den kan kategoriseres som en spissnakket hulmeisel av sigersvolltype eller en trinnøks av vestlandstype (Gjessing, 1920).

Figur: Steinøks fra Hæri (Gjessing, 1920, figur 64)

e) På Sviggum er det funnet en spydspiss av flint (C 1791). Den er omtrent 15 cm lang, hvorav bladet er 10 cm og største bredde er 3 cm. Spydspisser erstattet mikroflekker for omlag 5.000 år siden. Bruken av flint tilsier likevel at den kan også være yngre enn 4.000 år.

f) En 8 cm lang meisel av flint (B190). Den var firkantet, flat og slipt. Den ble funnet i 1856 i en steinrøys på Hillestad.

g) På Venjum eller Holsete er det funnet en spiss av brunlig flint (B8807). Den er av en form som også er funnet i Sverige. Lengden er 11 cm og største bredde er 3 cm.

Flere folk

Gro Mandt (1991, side 453) skriver at vestlandsøkser, vestlandsmeisler og vespestadøkser er "brukbare" indikatorer på bosteder fra denne tidsperioden. Ut fra en slik forutsetning kan det ha vært bosteder på Ornes og Hæri. Hovednæringen for dem som bodde i Luster har trolig vært jakt og fangst.

Årsaken til at jordbruket kom seint og brukte lang tid på å etablerere seg på Vestlandet, kan være at fiske og fangst langs kysten ga et stabilt næringsgrunnlag for mange. Det var vanskelig å utkonkurrere dem. Jordbruket krevde stor arbeidsinnsats og avkastningen var lav (Aksdal, 1999, side 12).

BØNDENE KOMMER - PERIODEN MELLOM 4.000 OG 2.500 ÅR SIDEN

I denne perioden kommer forfedrene til kvinnen på Sørheim til Luster og etterkommerne til familien ved Styggevatn forsvinner ut av historien. Kvinnen tilhørte en bondebefolkning som overtok Luster. Sporene etter jeger- og samlerbefolkningen forsvinner helt.

Kildene til denne perioden er som før gjenstandsfunn. For Luster er det i stor grad flintdolker og steinøkser, - som en knytter til jordbruksvirksomhet. Pollenanalyser viser at landskapene endret form gjennom perioden. Skogene forsvinner og beitelandskaper blir framtredende. I tillegg får vi i denne perioden en ny viktig kilde - språket vårt, eller det språket som siden utviklet seg til norsk. Med språket følger også stedsnavn.

Det indoeuropeiske puslespillet

Norsk hører, - sammen med de fleste språkene i Europa, til en språkgruppe som vi kaller indoeuropeiske språk. Disse språkene har et felles opphav, som en kaller for proto-indo-europeisk. Språkene i denne språkgruppen har i stor grad felles setningsbygninger og en del ord felles. For å finne tilbake til ordforrådet i proto-indo-europeisk kan en lete etter ord som er felles i flere språk og i språk som ligger langt fra hverandre geografisk. Det er da stor sannsynlighet for at dette ordet kommer fra dette opprinnelige fellesspråket. For at et ord skal være regnet som et sikkert ord i proto-indo-europeisk, legger ulike forskerer ulike kriterier til grunn. Det er likevel mest vanlig å kreve at ordet skal forekomme i minst to indoeuropeiske språk i Europa og to i Asia. Når en så finner slike felles ord kan ordet også gi mer informasjon enn bare et ord. Det kan si noe om naturforholdene i det området en brukte dette språket og det kan si noe om samfunnsforholdene. Ut fra samfunnsforholdene, redskapsbruken og hvor mange endringer det er skjedd i et språk kan en uttale seg om hvor gammelt språket er. De fleste forskerne fører språket tilbake til folk som bodde nord for Svartehavet, i det som nå er Russland, en gang mellom 6.500 og 4.500 år siden (Mallory, 1991). Det har gjennom årene vært andre forslag til "hjemland", - slik at denne diskusjonen på langt nær er avsluttet i fagmiljøet.

Det er ikke noen samstemt oppfatning av hvordan språket har spredd seg gjennom Europa. Det var trolig ved en kombinasjon av erobring av landområder og en mer gradvis utskifting av språket over tid. I Norge kom språket vårt sammen med innføringen av husdyrhold og korndyrking. Ved overgangen til et bondesamfunn har folk kunnet bo mye tettere (Renfrew, 1987). Med en homogen geografi har en i Sentraleuropa i en hypotese antatt at jordbruksarealene vokste som ringer i vannet, - utover fra et utgangspunkt. Hastigheten kan ha vært i størrelsesorden en kilometer i året (Renfrew, 1987, side 129). Det er da ikke tatt hensyn til lokale og regionale forhold. En organisert kolonisering et stykke unna tidligere bosetninger vil også endre dette. En fangst- og jegerbefolkning hadde en folketetthet på opp til en per ti kvadratkilometer. En tidlig jordbruksbefolkning kunne typisk ha fem personer per kvadratkilometer (Renfrew, 1987, side 125). Det bodde da minst 50 ganger flere som drev med jordbruk enn med fangst og jakt per kvadratkilometer. Jegerne ville i lengden ikke ha mye å stille opp mot en slik overmakt.

Vurderinger av hodeskaller fra folk som levde i Norge for mer enn 5.000 år siden og nyere hodeskaller tilsier at det ikke er store forskjeller. Innvandrerne og de som bodde her fra før har derfor ikke skilt seg ut fra hverandre i særlig grad i utseende. Om en ser på verdens befolkning så har en undersøkt forskjeller ut fra arvestoffer. Ut fra forskjellene i DNA har en satt opp en slektstavle for menneske (Stringer og Gamble, 1993, side 135) som ser slik ut:

Vi tilhører den gruppen som ble kalt for Kaukasus-typen (Stringer og Gamble, 1998). Det er ikke urimelig å tro at også de som bodde her før oss tilhørte samme gruppe, men at de hadde utviklet andre språk enn oss. Anetavlen er utviklet med utgangspunkt i mitokondrie-DNA. Det blir bare arvet fra mor til barn. I motsetning til kjerne-DNA blir mitokondrie-DNA ikke utsatt for forandringer under celledeling og eggdannelse. Derfor kan forandringer i mitokondrie-DNA kun skyldes rene mutasjoner.

Bondesamfunnet

Korndyrkingen på Jæren kan ha startet for omlag 4.000-4.500 år siden. Møllerop (1986, side 26) og Lillehammer (1994) angir likevel at det kan ha vært så tidlig som for 5.000 år siden. Bøndene kan ha kommet fra Oslofjordsområdet eller fra Jylland. Med samme spredning som for Sentraleuropa kan korndyrkingen ha startet i Indre Sogn omlag 500 år senere enn på Jæren. Andre mener at innføringen av jordbruket på Vestlandet skjedde ved en storstilt innvandring (Aksdal, 1999, side 11). Spredningen av jordbruket kan da ha skjedd fortere. Når bøndene ble i stort flertall i forhold til jegerne i et avgrenset område, så var det bondens språk som vant i lengden. En slik modell kan sammenliknes med koloniseringen av Nord-Amerika og Australia i nyere tid. Jordbruksarealene vokste gradvis, men neppe helt uten sverdslag med lokalbefolkningen. En forklaring på at det fortsatt finnes noen få språk i Europa som ikke er av indoeuropeisk opphav kan være at lokalbefolkningen selv har startet med jordbruk (Renfrew, 1987).

Det eldste tidspunktet en ser for seg innføringen av et indoeuropeisk språk i Sogn er altså ved innføringen av korndyrkingen. Det kan også ha kommet senere. Språket kan også ha blitt innført slik det skjedde i Romerriket med latin. Det opprinnelig keltiske språket forsvant under romernes styre. De moderne språkene italiensk, fransk, spansk og portugisisk har alle sitt opphav i latin. Vi kjenner ikke til noen slik erobring av Norge. Det er derfor trolig at språket vårt kom samtidig med jordbruket.

Fra Jæren har vi bevart en del gardsnavn som Madla og Sola. Det har blitt foreslått at navnene kan ha sitt opphav i en befolkning, som snakket et ikke indoeuropeisk språk. Denne gruppen eller folket, har vært så liten at de ikke klart seg i konkurransen med de indoeuropeiske språkene, og språket har blitt borte med tiden. Stedsnavnene er likevel blitt bevart. Det er i deler av Nord-Tyskland tilsvarende vist til at det kan ha bodd en gruppe mennesker, med et språk som en kaller "Nordwestblock" (Mallory, 1991, side 85). Hypotesen er laget ut fra en vurdering av elvenavn, som en har ment var av ikke-indoeuropeisk opphav. I Nord-Skottland er det også mulig at det lenge var et folk som snakket et ikke-indoeuropeisk språk - pictish (Mallory, 1991, side 106). Alle disse hypotesene er omdiskutert.

I Europa er det en rekke navn på elver, bekker og sjøer som ender på "-a" (Krahe, 1957, side 6). Slik sett er de beslektet med Madla og Sola, men også beslektet med minst et sted mellom sju og tolv stedsnavn i Luster (Rygh, 1919). Navnene er trolig av en sen dialekt av indoeuropeiske som blir kalt for "gammeleuropeisk". "a" i slutten av et ord viser til et gammelt ord for elv. Uttrykket "mange bekker små, gir en stor å" viser til at dette ordet betyr elv eller en bekk som ikke er av de minste. Navnet ”a” har sitt opphav i et eldre ord ”o”, med samme betydning. Ordet "elv" er bare brukt som benevnelse for elver det siste tusenåret (Rygh, 1889, side 41). Disse særegne stedsnavnene kjenner en fra Skandinavia i nord til Italia i sør og Nord-Spania i vest til de baltiske landene i øst. Ut fra det vi vet om når disse språkene skilte lag, er navnene mellom 4.000 og 3.000 år gamle (Krahe, 1957, side 7). De som mener at disse navnene er enda eldre, - framfører som argument at dersom de var indoeuropeiske burde de hatt en tilleggsending etter "a"-en. Krahe (1957) avviser dette og mener at stedsnavnene er i samsvar med gammeleuropeisk.

En har fra Luster et gardsnavn – Mara – som en kjenner fra skriftlige kilder fra 1300-tallet, samt en del rekonstruerte elvenavn. Vi vet ikke nøyaktig hvor Mara var, men det er ikke urimelig at det var i Indre-Hafslo. De elvenavnene som Rygh (1919) har rekonstruert for Luster er:

Elvenavn	Nyere stedsnavn	Merknad
Bera Feiga eller Feigða Jora Josta Kinsa Leira Mara Mora Otta Skopa Ugla Vega Varma	Berseter Feigum Jordanger Jostedalselva Kinsedal Leirdal Mara og Marheim Mordøl Ottum Skophamar Ugulsvik Vigdal Vamberg	Usikker tolkning Usikker tolkning Mara er forsatt navnet på elva som renner ut i Marifjøra Usikker tolkning Usikker tolkning Usikker tolkning

Oluf Rygh vurderte bare gardsnavn fra Luster. Det er derfor også trolig andre navn i Luster av denne typen.

Jordbruket i Europa startet fra Hellas omlag for 8.900 år siden. Colin Renfrew (1987) argumenterer for at det indoeuropeiske språket spredte seg i Europa samtidig med spredningen av jordbruket. En slik alder på de indoeuropeiske språkene er i strid med det de fleste språkforskerne mener (Mallory, 1991, side 179). Våre forfedre har nok da erobret landområdene til de første jordbruksbefolkningene i Europa og så overtatt som bønder. Jordbruksarealene har vokst med tiden. Da jordbruket kom til oss, kom det sammen med det indoeuropeiske språket.

Perioden for 3.000-4.000 år siden var en spesiell periode i Europa. Store deler av befolkningen i Europa snakket samme språk, bare med ulike dialekter. Ut fra det vi kan se av funn (Kristiansen, 1999) var det også i stor grad bruk av like gjenstander og skikker over Europa. Omkring 3.000 år siden var likevel dialektene i Europa blitt så forskjellige at det er rett å snakke om forskjellige språk. Endringene i språket innebar blant annet at en fikk følgende endinger av konsonanter:

Gammeleuropeisk	Vårt språk
bh dh gh b d g p t k	b d g p t k f th h

Slik sett svarer som eksempler far (fader) til pater på latin og hode (hofud) til caput på latin.

Høvdingsentra

For denne perioden har det vært foreslått at Skandinavia har vært delt opp i stammer, klaner eller familier som behersket hvert sitt område. De kan ha vært delt opp i områder som dekket i størrelsesorden 40 km i diameter. De har igjen tilhørt et høvdingområde på 100-200 km i diameter (Kristiansen, 1998, side 70).

De rikeste hadde et overskudd av prestisjegjenstander og store gravhauger. Store gravhauger kan markere sentra med maktfunksjoner. Vi har en gravhaug på Ornes, og mulige gravhauger på Hauge i Skjolden og på Hillestad. Det er i tillegg et statusfunn av bronse fra Flahammar og ett fra fjellet over Sørheim. Det siste var nok ikke et gravfunn og vi kan nok ikke bruke det her. Funnene kan vise til hypotetiske stamme- eller høvdingsentra på Ornes, Hauge, Flahammar og Hillestad. Ornes og Hillestad er begge blant de tre største gardene i Luster. Hauge og Flahammar er relativt mindre. Avstandene mellom disse stedene er mindre enn det Kristiansen (1998) beregner for avstander mellom høvdingsenter i Skandinavia. Det er ikke rimelig at det var mer enn ett senter i Luster. Ornes er da trolig den største kandidaten.

Skipshaugen på Ornes er trolig den største gravhaugen som noen gang er bygd i Luster. Den har en diameter på 30m og en høyde på 1-2,5m. Bjørn Ringstad (1986, side 217) har beregnet volumet i haugen til 1710 m³. Han har også vurdert 2 m³ om dagen til en øvre grense av hva en person klarer å bygge. For å bygge Skipshaugen har det da gått med minst 855 dagsverk. En slik arbeidsinnsats ville en ikke ha gjort uten at det var en god grunn for det. Funnene på Ornes er likevel relativt beskjedne, så det har neppe vært et senter for noe særlig mer enn Luster.

Likhetstrekkene i kultur og gjenstander tyder på omfattende handel og samkvem med andre. Mandt (1991, side 499) skriver at det er mange tegn til handel mellom Sogn og Fjordane og Baltikum. Det kan derfor være at bronseøksa på Sørheim er kommet til Luster fra Øst-Russland via et av de baltiske landene. På denne tida hadde heller ikke vårt språk og de baltiske språkene skilt lag, slik at en kunne snakke sammen, - men likevel trolig med ulike dialekter. Når en byttet til seg bronse fra Jylland kan støpeformer av kleberstein ha blitt gitt fra Sogn (Mandt, 1991, side 500). Kleberstein finner en blant annet på Fet, ovenfor Dalsdalen og i Jostedalen.

Figur: Funnsteder for flintdolker i Norge (Hagen, 1983).

Funnene i Luster

Det er flere enkeltfunn fra Luster enn fra tidligere perioder. Årsaken er naturlig å knytte til et høyere folketall. De funnene en kjenner fra Luster er:

a) En liten mørkegrå flintdolk (B6266) med smalt blad og tykt håndtak. Den er 14 cm lang. Håndtakets ende viser slitemerker av å ha vært brukt til å slå ild med på et senere tidspunkt. Dolken lå i fjæra på Kvalen på Ornes.

b) En dolk eller spydspiss av flint (B12127). Den er av type nær G201. Ytterste del av spissen er avbrutt. Lengden er 10 cm, bladets og skaftets største bredde er 2 cm. Den ble funnet av Olav Kvalen på Kvalen på Ornes i 1941.

c) I 1818 gravde Hans Olsen Ornes ut Skiphaugen (Christie, 1824 og 1827). I midten av haugen fant han en kiste av heller. Kistelokket var dekorert som vist på figuren under. I kista var det brente bein. Kista var kvadratisk med sidekanter på 90 cm, og den var 45 cm høy. Dekkhella gikk 7-10 cm utenfor sidene (Christie, 1824). Det var brolegging under kista. Dekorasjonene var på undersida av kistelokket. Spiralmønster ble brukt i hele perioden fra 3.800 til 2.500 år siden. Mandt (1991, side 345) mente ut fra mønsteret på hellen at den var dekorert en gang mellom 2.950 og 2.650 år siden. På toppen av lokket var det aske og kull. I haugen var det "flere" hellekister - store og lange - som sto i utkanten av haugen. Den lille kisten sto i midten av haugen. I haugen var det tre lag med aske om hverandre. Wilhelm Christie skriver at Jacob Neumann fortalte at det var kirsebærsteiner i kista med det dekorerte lokket. Christie hadde selv snakket med Hans Olsen Ornes og han skriver at det var feil. Det var derimot kirsebærsteiner i to andre kister i haugen. De større kistene er trolig fra en gang mellom år 200 og 600, men de kan også være 3.000-4.000 år gamle. Ut fra beskrivelsen av hvor de var plassert er de trolig satt inn etter den dekorterte kista.

Figur : Utsmykking av hellelokket på Ornes. Christie (1827) og Neumann (Mandt, 1991, side 59) har hver sin variant. Ingen av dem fikk sett utsmykkingen før den ble ødelagt. De har fått den beskrevet, - og beskrivelsene er blitt forskjellige.

d) En odd av en spydspiss av bronse (B10938). Den er funnet på høyfjellet ovenfor Sørheim av Tomas Sørheim. Gro Mandt (1991) skriver at denne er enestående i Norden. Den nærmeste parallellen er spydspisser fra Øst-Russland som er 2.700 år gamle.

e) En 9 cm lang skafthulløks av en tett, mørk stein (B8455). Skafthullet er svakt traktformet og ligger skjevt. Også ellers er øksen noe uregelmessig av form, dessuten vannslitt. Den er funnet av Ola Yttri i et elveleie på Yttri. Skaftehullsøkser tolkes oftest som jordbruksredskaper. Denne er trolig mellom 4.000 og 2.500 år gammel.

f) I midten av Kongshaugen på Hauge var det et kvadratisk gravrom med sidekanter på omlag en meter. Det var bygd opp av heller, både under, som vegger og som lokk. I graven var det bare brente bein. Rundt denne var det jord. Alderen på denne graven er usikker, men den kan være fra denne perioden. Formen ligger nær opp til graven på Ornes.

g) En pil av flint (B13890). Den er 2 cm lang og 1,5 cm bred. Den er funnet ved Åsetvatnet, Luster i en myr. Flathoggingsteknikken hører hjemme i perioden for ca 3.800 til 3.500 år siden (Olsen, 1982, side 74).

h) En fin steinøks (B3517) er funnet på Berge i Dalesoknet (Bendixen, 1877, side 166). Den er 17 cm lang og 5 cm bred. Eggen er slipt. Det er et innhakk til feste for skaftet (type R16). Den er laget av en gråbrun sandstein. Overflaten er glatt og formen regelmessig. Gro Mandt (1991, side 402) skriver at denne er mellom 3.100 og 2.500 år gammel. Den hører til en type som kalles Marander type F. Det er kjent elleve økser av denne typen i Sogn og Fjordane (Mandt, 1991, side 410).

Figur: Steinøks fra Berge (Shetelig, 1926, side 16).

i) På Hæri skal det ha vært funnet en del av en ”flintkniv”. Den er nå tapt (Fett, 1954). Det kan ha vært en flintdolk, som de andre en kjenner fra Luster.

j) På Flahammar (Christie, 1827) ble det ca år 1800 funnet en kopperhellebard i en gravhaug. Den hadde "smukke" inngraveringer. Den var i bra stand. Det ble satt skaft på den og den ble brukt som øks. En hellebard er et kombinert hogg- og stikkvåpen som er satt på et skaft. De eldste hellebardene en kjenner fra Tyskland er mellom 4300 og 3500 år gamle. At våpenet var av kopper (eller mer trolig av bronse) tilsier også en høy alder. Jeg antar derfor at dette funnet er mellom 4.000 og 2.500 år gammelt.

k) På Talle er det funnet en dolk av gråblå flint (B4093). Den er 19 cm lang med firkantet håndtak. Skaftet er jevnt bredt med en avrundet topp.

l) Ovenfor Kappastad i Engjadalen er det funnet halvparten av en skafthulløks (B10793) av finkornet gabbro. Stykket er nærmest av type R28. Lengden er 10 cm og største bredde 4 cm. Den ble funnet av Lars Stokkanes. Bergarten gabbro finnes flere steder i Luster (Lutro, 1988 og 1990) og øksa kan være laget i Luster.

m) Erik Hunshamar har funnet en flintdolk i Skjeldrupshagen, men den er nå tapt (Fett, 1955, side 3).

n) På Nordre Veum er det funnet en dolk av brunlig flint (B10236). Den er av type G202, og er 16 cm lang. Den er funnet av Kristian Veum. Den ble funnet omlag 50 m fra dolken på Sønnesyn.

o) Dolk av brunlig flint (B10237), av type G206. Den har antydning til en søm på skaftet. Største lengde 12 cm. Den ble funnet på Langeteigen på Nyheim på Sønnesyn av Nils Veum. Sømmen er laget som en etterlikning av sømmer som kommer ved støping av bronse.

Figur : Dolker fra Veum, Sønnesyn og Ornes (Gjessing, 1920, figur 202, 206 og 201)

p) I 1908 gravde Eyvind de Lange ut en haug (B6268) på Sætrehallene på Hillestad. Haugen var rund, 15 m i diameter og 1,5 m høy. 4,5 m inn for haugens nordre kant var det en kvadratisk kiste. Den var 60 cm på hver kant, og var bygd av heller på sidene og med en takhellen. Under bunnhellen var det et tynt jordlag over en brolegning av mindre stein. I jordlaget fant de brente bein langs kistens nordre og vestre vegg. Det var ingen gjenstander. Gravens bunn lå 35 cm over den opprinnelige jordoverflate. Der var ikke flere graver i haugen. Shetelig (1926, side 24) mente at denne graven var "mye eldre enn vikingtiden", men uten å være mer presis. Utformingen av kisten har mange likheter med graven fra Ornes. Det er derfor ikke urimelig å anta at de kan være nær samtidige. Det vil si mellom 3.000 og 2.500 år gammel. Plasseringen av gravhaugen kan ha vært som grensemarkering.

q) På Modvo er det funnet bearbeidet flint og kvartsitt. Materialbruken og teknikken tyder på at det er 4.000-2.500 år gammelt (Kristoffersen, 1993, side 153). Det er funnet spor etter ard under husene på Modvo som også kan være fra denne tiden, men det er mer usikkert.

Figur: Modvo, Skafartreet og Sætrehallene (Bakka, 1993, side 142).

r) På Nygard er det funnet en klubbe av en langaktig rullestein med en prikkhogd renne rundt midten (B11371). Den er 11 cm lang og 6 cm i diameter. Skaftrenna er 3 cm bred og 0,5 cm dyp. Den er funnet av Olav Nygard.

s) Skaft av en flintdolk (B8810). Nedre ende viser sterk slitasje og også knusemerker. Lengden er 7 cm. Den er funnet på Venjum eller Holsete.

Gardsdrift

I perioden mellom 4.300 og 3.200 år siden skjedde det en klimaendring i Jostedals- og Jotunheimområdet. En tilsvarende endring er også funnet i analyser i Frudalen i Sogndal og på Møre (Nesje med flere, 1994). En fikk da et skifte til et klima som ikke var vesentlig forskjellig fra det vi har i dag. Endringen innebar at det ble fuktigere og kalde enn før. Endringene innebar også økt skredaktivitet. Det var likevel ikke bare ugunstig for åkerbruk i Luster, fordi en normalt har lite nedbør.

Mandt (1991, side 495) skriver at februk var den viktigste næringsveien, mens åkerbruk og fangst var tilleggsnæringer. Det kan likevel være forskjeller mellom indre og ytre strøk. Det ble holdt husdyr som storfe, sauer og geiter. Det ble da behov for mer folk. Det var behov for folk til å dyrke jorda og til å gjete buskapen. Trolig har en også drevet jakt som tilleggsnæring.

Prescott og Walderhaug (1995, s 272) skriver at det som trolig særpreget redskapsbruken til innvandrerne var piler med tange og mothaker, dolker og keramikk formet som bjeller. Vi mangler keramikken i Luster, men de andre typene har en. Bronse ble tatt i bruk i denne perioden. Bruken var likevel beskjeden og materialet var kostbart. Fra Sogndal kjenner vi en støpeform av kleberstein, så det kan ha vært en lokal produksjon av bronsegjenstander i Sogn. Bronse var en blanding av kopper og tinn. Ordet kopper er kjent i hele det indoeuropeiske området, som tilsier at metallet kan ha komme til Norge, sammen med språket. Bronse er et yngre ord enn kopper.

Funn fra denne epoken er dolker, pilespisser, økser og sigder av flint. Det er videre økser av ulike bergarter og gjenstander av bronse. Vi kjenner bare 300 bronsefunn fra hele Norge og to fra Luster. Flintdolkene dominerer i funnbildet fra Luster. Dolkene har vært surret med lær for å lage håndtak. Dolkene har så vært brukt til mange formål, omtrent som en moderne tollekniv, og er regnet som et jordbruksredskap (Aksdal, 1999, side 11). Det var vanlig i Nord-Europa å legge dolker i gravene (Holberg, 1998, side 11). Flere av dolkene i Luster kan derfor være gravfunn. Vi kan derfor også bruke dem i en diskusjon om bosetninger.

I det rekonstruerte proto-indoeuropeiske språket finner en ord for keramikk, husdyr og jordbruk. I tillegg er det også en del jordbruksprodukter som melkeprodukter, ull, tekstiler, hjul, ard, sauer, geiter (noe mer tvilsomt), kyr (fedrift er også et felles begrep), hunder og hester ( i ordene øk og merr). De som har snakket dette språket har da levd i et jordbrukssamfunn. Dette avgrenser tidsrammen for når språket ble brukt og hvor det ble brukt (Mallory, 1991, side 126-127). Ordet gris er bare kjent i de europeiske språkene. Tamgrisen har derfor trolig en yngre historie enn de andre (Mallory, 1991, side 117-119).

Det første enkle jordbruket var basert på sviing av skog, og dyrking i rydninger og en hadde husdyrhold. Det innebar at en flyttet regelmessig. Før trær ble tent på måtte trærne tørkes. De måtte enten hogges, og en ventet et år før en tente på. Eller en kunne ringbarke trærne. Etter 10-15 år var trærne tørre nok (Åstveit, 1998, side 8). Ved avsviingen fikk en aske som inneholder blant annet kalium og fosforsyre, som begge er god gjødsel. Etter to til tre år med dyrking var området utarmet og en måtte dyrke et annet sted. I de neste ti årene kunne en bruke området til beite før en igjen måtte svi av området. Denne jordbruksdriften innebar at en ikke nødvendigvis hadde en fast boplass, men flyttet regelmessig omkring etter som en hadde åkrene og beitene sine. Det innebar også bruk av store arealer. Åkrene kunne være spredd over store områder. Noen ble dyrket, men de fleste lå brakk og vokste igjen (Diinhoff, 1999, side 27).

Fra den første og enkleste jordbruksdriften, fikk en etter hvert endringer. I første stadiet kan en kort si at bøndene drakk melka, brukte kuhuder, sauskinn og spiste kornprodukter, - kanskje blandet med melk. Den andre fasen i utviklingen innebar bruken melkeprodukter som smør og ost, spinning og strikking, samt brødvarer. Teknisk innebar det bruk av ard. Alle disse endringene skjedde ikke på en gang, men ved forbedringer over tid. I Øygarden ved Bergen har en spor etter ard som er omlag 4.000 år gamle (Aksdal, 1999, side 10). Fra utgravningene på Kvålsli i Sogndal kjenner en spor etter ard som er omlag 2.500 år gamle. Det er god grunn til å tro at en hadde ard med seg ved innføringen av jordbruket på Vestlandet. Bruken av ull startet for omlag 2.800 år siden (Kristiansen, 1998, side 153). Sauer hadde ikke noen stor betydning i jordbruket før den tid.

På selvdrenert sandjord ble det dyrket bygg (Pilø, 1989, side 104). Det var nakent bygg og agnkledd bygg (Diinhoff, 1999). Det var også noe hvete. Omlag for 2.600 år siden fikk en også havre i Skandinavia. At kornet var nakent gjorde at rensing og maling var enkelt. På agnkledd bygg måtte agnet fjernes før bruk. For omlag 2.500 år siden gikk det nakne bygget ut av bruk (Lillehammer, 1994, side 129). De nakne var mindre motstandsdyktige enn agnkledde.

Funn av pollen etter smalkjempe og burot regnes som et sikkert tegn på beiting. De vokser på beitemark, og den dukker opp ved den første tamdyrbruken (Møllerop, 1986, side 26). Smalkjempepollen spres likevel lett med vinden. Det skal derfor være en viss mengde pollen før en kan konkludere om det har vært beiting. Ulike undersøkelser på Vestlandet gir tegn på beiting som er mer enn 4.000 år gamle (Åstveit, 1998). I Grønehelleren i Solund (Jonsen, 1988, side 81) er det funnet sauebein i en heller fra perioden 4.600 til 3.800 år siden. Funnet er likevel i et jordlag på grensen til et yngre lag, så sauebeinet kan være yngre. Det eldste funnet etter storfe på Vestlandet er et storfebein fra Vaksdal som er omlag 4.000 år gammelt (Diinhoff, 1999, side 23). Det er usikkert hva tid en fikk hester (Østmo, 1998). Fra Danmark er det daterte hestebein som er 5.000-4.500 år gamle. En kan ha fått hester med den første innvandringen av bønder til Norge, men det kan en enda ikke bevise.

I en analyse av denne perioden på Nord-Jæren har Bjørn Myhre (1980) forsøkt å finne ut hvordan gardsstrukturen var basert på gravhauger. Store gravhauger er jevnt fordelt over hele Nord-Jæren. Myhre mente at hver haug var bygd av en ættegruppe, og han regnet med at haugene var sentrum i hvert sitt område. Ved å trekke skillelinjer mellom hauger og grupper av hauger, fikk han en oppdeling av landskapet i enheter. Han antok at boplassene lå i nærheten av gravhaugene. Hypotesen ble styrket med at mange av storhaugene lå på garder med gamle navn. Mandt (1991, side 475) skriver at i Sverige har gravrøyser trolig vært brukt som grensemerker mellom territorier. Så det er ikke åpenbart i seg selv at Myhre sin teori er anvendelig i forhold til Luster. Vi har heller ikke mange gravhauger fra denne perioden.

Fram til en gang mellom 3.000 og 3.500 år siden kan vi se for oss bosetningsformer der folk flyttet jevnlig og bodde forskjellige plasser i en syklus. En ville da utnyttet jorda til åker uten å utarme den. Så langt vi vet ble det ikke i denne perioden brukt gjødsling og en var avhengig av store arealer (Myhre, 1998, side 136). Funnmengden fra denne perioden i Luster tilsier at det var et lavt folketall.

Denne driftsmåten ble så avløst av en driftsform der det har vært gardsdrift eller landsbyer på et begrenset antall steder. Dersom vi kan tolke dolkene, skaftehullsøksene og pilene som tegn etter gardsdrift, har det i det minste vært bønder tilstede på Ornes, Yttri, Hauge, Berge, Talle, Engjerdalen, Hunshamar, Hillestad eller Solvi (Sætrehallene eller Modvo), Nygard på Ytre Hafslo og Venjum. I tillegg tilsier gardsnavnet Mara på Indre Hafslo at denne garden også var bosatt. Øksa på Sørheim kan vise til folk på Sørheim, men det er usikkert. Dette vil i så fall være en nedre grense for antall garder. En gard i Engjedalen så tidlig er nok tvilsomt. Så selv om en har funn fra en gard er det ikke noe bevis på at det har vært en gard akkurat der funnstedet er.

Vi kan også se for oss bosetningen som landsbyer, med en lokal sjef eller høvding i hver landsby. Åkerbruket kan ha vært omkring disse landsbyene, mens det øvrige arealet har beiter. Skal vi fordele hypotetiske landsbyer for omlag 2.700-3.000 år siden blir det ut fra de funn en har i dag blir det: Ornes, Hauge, Flahammar og Hillestad. I tillegg kan en for å fylle ut i de funntommer områdene kan en hypotetisk anta landsbyer i Dale, Gaupne, to i Indre Hafslo, en til i Ytre Hafslo og under tvil en i Solvorn. Hvordan bosetningen var vil en ikke kunne fastslå uten omfattende undersøkelser.

Figur: Kart over funnsteder og graver som er mellom 4.000 og 2.500 år gamle. Det er tegnet sirkler rundt hvert funnsted. Det er mulig at en - en eller annen plass innenfor hver av disse sirklene hadde en gard eller en fast bosetning.

I Ormelid har Jannicke Åstveit (1998) gjort arkeologiske undersøkelser. Hun har gravd mange sjakter i innmark og på stølene. Hun har fått datert 13 kullprøver i innmarka. Fem av prøvene ga en datering på mer enn 2.500 år. Dateringene gir følgende fordeling over tid om en tar hensyn til den statistiske fordelingen. Antallet på vertikalaksen blir et beregnet tall basert på den statistiske fordelingen. Den første toppen (4.000-3.600 år siden) kan representere en første jordbruksfase med svidjebruk. Den andre toppen (3.000-2.600 år siden) kan representere bruk av Ormelid til beite, ut fra en gard eller landsby i Skjolden eller Fortunsdalen.

Analysene indikerer at det var aktiv skogbrenning av Ormelid mellom 4.000 og 3.600 år siden. Det var så en periode med mindre bruk. De første spor på beiting i Ormelid er fra perioden 2840-2785 år siden (Åstveit, 1998, side 102). Etter denne perioden var garden udyrket i tusen år, - fram til omkring år 250. Det kan likevel ha vært regelmessig beiting. Det er liten sjanse for at kullprøvene representerer en hendelse (en skogbrann), - til det avviker den siste dateringen for mye fra de øvrige. I tillegg er det kull av lauvskog. Lauvskog inneholder mye fuktighet, og sjansen for skogbrann er liten. På Øvrestølen er et kullag datert til 3990-3760 år gammelt. Åstveit tolker funnene som beitespor. En har svidd av området for å kunne bruke det til beiteområde. Kullagene er ikke omrørte som de ville ha vært dersom det hadde vært brukt ard. Vi vet derfor ikke hva slags dyr som beitet der, - vilt eller husdyr. Pollenanalysen på Øvrestølen viser også bare en kortvarig og beskjeden menneskelig tilstedeværelse. Undersøkelsen i Ormelid viser at det skjedde endringer i driftsmåten i perioden. Undersøkelsen er på en liten gard. Uten tilsvarende undersøkelser på større og mer sentrale garder gir likevel undersøkelsen få holdepunkter for vurdering av bosetning og gardsdrift i Luster.

På Øy i Jostedalen har Mons Kvamme (Kvamme og Randers, 1982, side 95) foretatt botaniske undersøkelser av jordsmonnet. Han viser at mellom 2.900 og 2.700 år siden skjedde det en permanent endring av vegetasjonen. En fikk en endring til et åpnere landskap med gras. Det er et tegn på at landskapet ble tatt i bruk til beiting. Dette er den første kjente bruken av Jostedalen til beiteformål. Bruken var likevel ikke så intensiv som senere tids stølsbruk.

Sammen med gardsdriften må en fortsatt regne med at jakt og fangst var viktige i Luster.

Undersøkelser av graver i Europa fra denne tiden (Kristiansen, 1998, side 113) viser at levealderen i gjennomsnitt var omlag 30 år, og at bare 20% av befolkningen ble mer enn 40 år. Vi kan se for oss at levealderen i Luster var omtrent den samme. De to gravfunnene vi har fra Luster (Ornes og Hillestad) har trolig begge vært kremasjoner.

Sosial organisering er noe vi har beskjeden mulighet til å vurdere ut fra arkeologiske funn. Vi kan bruke gravfunn og tolke dem som uttrykk for sosiale rang til den avdøde. Vi kan også bruke vår språkarv. Fellestrekk i samfunns- og familiestrukturer i de områdene som har samme språkfamilie har vært tolket som en felles arv. Georges Dumezil mente med et slikt grunnlag at de indoeuropeiske folkene var sosialt lagdelt i tre lag: prester, krigere og bønder. Teoriene er likevel omdiskutert (Renfrew, 1987). En har også brukt slike metoder til å rekonstruere gamle felles religioner. En har også kunnet vise til likheter mellom guder i indiske religioner og norrøne guder. En indisk tordengud har for eksempel nesten samme navn som mor til tordenguden Tor. Har mor til Tor så vært den opprinnelig tordenguden, - og har denne funksjonen senere blitt overført til Tor? Nyere erfaringer med religioner viser at religion har andre måter å spre seg på enn bare ved arv, så slike rekonstruksjoner blir usikre.

Hus

Vi kjenner en del hus fra Vestlandet i denne tidsperioden. Det er ikke urimelig å tro at husene i Luster hadde likhetstrekk med dem.

Mandt (1991, side 446) skriver at det flere steder i Rogaland er funnet hus som er omlag 3.200 år gamle. En bosetningsenhet var da en slags landsby som omfattet en til tre garder. Husene var langhus i ulike størrelser. Nærmeste parallell både til huskonstruksjoner og landsbyer kjennes fra Danmark. De eldste kjente bolighusene i Sogn kjenner fra Urutlekråi i Årdal. De er omlag 2.700-2.400 år gamle.

I Luster har en bare et stølshus ved Smørvevatnet fra denne perioden. Ved Smørvevatnet er det tre tufter. En datering i den ene tufta ga en alder på 2590 år med et standardavvik på 90 år.

	Størrelse (meter)	Merknader
Tuft 1 Tuft 2 Tuft 3	4,5 * 5 6 * 6 4 * 4 (veggtykkelse ca 1m)	Med kullholdige lag og brent stein. Dateringen er gjort fra et 5 cm tykt kullag.

Helleristninger

I Luster er det bare kjent en helleristning fra Åsastølen og den dekorerte hellen i gravkammeret på Ornes. Dekorasjoner på hellekister er kjent like sør til Spania på denne tiden (Kristiansen, 1998, side 160), mens utendørs helleristninger i hovedsak er brukt i Nord-Europa.

På Åsastølen (ved Dalsdalen) er det hogget inn en ring i fjellet (Mandt, 1991, side 189). Ut fra utformingen mente Mandt (1991, side 349) at ringen var vanskelig å datere siden den er utypisk, men den kan være mellom 3.800 år og 2.600 år gammel.

Skal vi forstå ringen på Åsastølen som sola, månen, et hjul eller et smykke? Den tolkningen som har flest tilhengere er at helleristninger har religiøse formål eller budskap (Mandt, 1991). Bruken av spiraler som på hella på Ornes var mye brukt og var populære i denne perioden. Men skal en likevel tolke dem religiøst? Spiralene var også mye brukt i utsmykking på 1600-tallet, uten at de tolkes religiøst. Jeg var for noen år siden sammen med familien og så på et hellerisningsfeltet. Noen dager senere var min sønn på 8 år i full gang med å lage sine hellerisninger. I mykt skiferfjell gikk det lett å hogge inn streker og figurer med en stein. Etterpå skulle de ha rødmaling. - Om all kunnskap om vår sivilisasjon skulle gå tapt. Hvordan ville forskerne i framtiden tolket funnet av for eksempel et parkometer? Ut fra de tradisjoner en har i dag ville en lett kunne tolke funnet religiøst (Johnsen, 1986)! Er de helleristningene en har i Luster og som tolkes religiøst, virkelig tegn på religiøs aktivitet? Var våre forfedre religiøse, hadde de kunstneriske interesser eller var det underholdning for barn og ungdom? I dag kan vi nok ikke annet enn å gjette på hvorfor helleristningene ble laget.

Risning av en ring i fjellet på Åsastølen (Mandt, 1991, side 189)

KRISETID? - PERIODEN MELLOM 2.500 OG 2.000 ÅR SIDEN

Språket vårt

Vårt språk skilte lag med de baltiske språkene for omlag 2.500 år siden (Mallory, 1991, side 87). Språkforskere mener at språkendringen trolig skjedde i et område som var mellom Nord-Tyskland, Holland og Danmark. Dette området var på denne tiden et rimelig homogent kulturelt samfunn. Med kultur i denne sammenhengen menes et område med ensartet bosetning, redskapsbruk og gravskikker. Arkeologene er likevel enige i at denne kulturen var en direkte etterfølger av en kultur som holdt til i samme området før. Det har ikke vært noen utskifting av folk, og det har vært mange ove