LUSTER PÅ 1600-TALLET
Versjon uten figurer. Er du interessert i
figurene må du se den trykte utgaven på et bibliotek.
© Arne Kvitrud, Lauritz Bergendalsgate 1a, 4021 Stavanger.
Dokumentet er laget i 1998, men lagt på internett 16.9.2002.
Om vi sammenlikner skattelista for 1603 med ei skatteliste fra år 1600 for Hafslo og Jostedalen må det ha skjedd noe dramatisk. Tallet på bønder i Jostedalen var halvert fra 28 til 14 og i Solvoren redusert fra 13 til 7. Hva hadde skjedd? Årsaken må ha vært en hendelse som ikke var lokal, men som rammet langt videre. Den eneste brukbare forklaringen er en pest. Pestene var forårsaket av bakterier. Bakteriene levde på lopper, som igjen bodde på rotter. Når loppene bet rottene ble de smittet og døde. Når rotta døde søkte loppene etter nye rotter. Når det ikke var flere rotter igjen søkte de etter nye muligheter. En del bosatte seg på mennesker.
Sammenlikner vi tallet på bønder i hele Hafslo fra år 1600 til 1603, økte tallet fra 78 i år 1600 til 81 i 1603. Vi ser også en økning i bosetningen i Veitastrond og Molandsmarki. I 1600 var bare Baten bygd, mens det i 1603 var blitt fem bønder i Mollandsmarki. I 1603 var Veitastrondi bosatt igjen.
På Indre og Ytre Hafslo finner vi i 1603 bare igjen omtrent halvparten av de bøndene som er omtalt i skattelista for 1600. Tallet på gårder som var i bruk var likevel omtrent det samme som i år 1600. Årsaken må ha vært at folk flyttet til større gårder der det ble ledig, og at ungdommer kunne overta de fraflyttede gårdene og stifte familie. I lista fra år 1600 finner vi to enker og i 1603 finner vi fire enker. Noen kilder omtaler en pest i Bergen og på Vestlandet i 1599, men med bare to enker i år 1600 er det et tegn på at pesten ikke kan ha nådd Hafslo, - i det minste ikke med noe særlig omfang. Det lave antall enker i 1603 er nok et tegn på at det var en stund siden pesten. Det er ikke urimelig å tro at pesten har kommet sent i år 1600, - etter at skattelista ble laget. I Bergen var det i år 1600 mer enn 3000 døde og i Trondheim 1800 døde av pesten (Hofnagel, 1870, s 179).
De sju bosatte gårdene i Jostedalen i 1603 var Myklemyr, Ormberg, Foss, Åsen, Kreken, Haugen, Grov og Mjelvær. Sammenlikner en denne lista med de bedarlag en hadde i Luster fram til omlag 1940, ser vi at gårdene fra 1603 hører hjemme i hvert sitt bedarlag (Kvitrud, 1998). Disse gårdene kan da være av de eldste i Jostedalen, var nok også best opparbeidet og hadde det beste inntektsgrunnlaget. Det tok mange år for å nå opp i det antall bønder som var i Jostedalen i år 1600. Vi ser også at det er noen gårder som vi ikke senere ser brukt, - i det minste ikke under samme navn som i år 1600. De gårdene som ble lagt øde for godt mellom 1600 og 1603 var Bortne, Kousse, Vedberg og Bjørnetun. Sammenlikner vi lista over de som bodde i Jostedalen i år 1600 med 1603 ser vi også at av de 28 bøndene i 1600 var det bare fem igjen på samme gård i 1603.
I Solvoren ble gårdene Bjørnetun, Brekke og "Øfe" (med to bruk i 1600) fraflyttet mellom år 1600 til 1603. I tillegg var tallet på bønder på Øvrebø redusert fra fire til to. Vi ser at Bjørnetun var i bruk i 1563 og 1567, så det er en gård som hadde vært i bruk over lang tid, som nå sto ubrukte i 1603.
Etter pesten i 1600 må det ha blitt stiftet mange nye familier og de neste årene ble det født svært mange barn. I 1664 var det i Luster 50 mann, som var født i perioden 1600-1604. Fra 1595-1599 var det bare 12 som levde og fra 1605-1609 var det 18.
En medvirkende årsak til endringene mellom 1600 og 1603 kan ha vært uår. I 1601 (Rasch, 1860, s 495) var det et stort frostår over hele Nord-Norge og Trøndelag. Alt korn og frukt frøs og ble ødelagt. Fiskeriene slo også feil. Vi mangler kilder som forteller om virkningene i Sogn.
Bosetningen i Luster ved starten på 1600-tallet
De første skattelistene som dekker hele Luster er fra 1603. Det bodde folk i det meste av Luster, også på mange av de minste og mest usentrale gårdene. Ved å telle opp finner vi 186 bønder fordelt på 108 navnegårder. Det hadde bodd folk i Fortuns-, Mørkris- og Dalsdalen fra en gang mellom 1522 og 1563. I Jostedalen hadde det bodd folk kanskje i en mannsalder. På Veitastrond kunne vi i år 1600 for første gang høre om bosetning, men uten at vi vet nøyaktig når det flyttet folk inn der. I 1603 hører vi for første gang om fast bosetning på Mollandsmarki. I skattelista fra 1603 møter vi også husmennene for første gang i Luster. Det var da i alt 16 husmenn spredd rundt i Dale og Hafslo, men ingen i Jostedalen.
Tar vi runden rundt i bygdene kan vi starte på Kinsedal og ende opp i Solvoren.
I 1603 ser vi at på østsida av Lustrafjorden var folk på Kinsedal, Ornes, Kroken, Sørheim, Lerum, Hagenes og Feigum. En del gårder var likevel øde som Bergheim, Lingjerde, Sande, Havreberg, Loven, Stokkenes, Kjøtnes og Alme.
Vi ser videre at det var folk på Bolstad, Fortun, Berge, Hauge, Drægni, Søvde og Bjørk om vi ser i Skjolden, Fortunsdalen og Mørkrisdalen. Det var likevel langt flere gårder som lå øde enn som var bosatt på dette tidspunktet. Om det har sammenheng med pesten i år 1600 vet vi ikke sikkert. Selv om vi mangler skattelister for år 1600, har vi en liste over eiendeler til kjerkene og prestene i 1596. De eide ikke i alle gårdene, men lista gir oss likevel noen indikasjoner. Vi ser at Mørkri, Ytri og Holmestad er omtalt i 1596, i tillegg til de gårdene som er beskrevet i 1603. De var nok bosatt i 1596. I tillegg vet vi at det var folk på Eide i 1563.
På samme måte som i Jostedalen, er det da rimelig å tro at gårder har blitt fraflyttet i Fortunsdalen og Mørkrisdalen etter pesten i år 1600.
På vestsida av Lustrafjorden var det folk på de aller fleste gårdene. Unntakene var Lavold, Kolstad, Langen, Kilen, Døsen og Sage. Det var ikke ført noen på Fuhr heller, men futen Anders Lauritsen bodde der uten å betale skatt. I skattelista er det ført en kar på Berge, men det er usikkert om han hørte til i Dalesoknet eller på Berge i Fortunsdalen. Det er heller ikke ført noen på Dale, men der bodde presten skattefritt.
I Gaupne var de fleste gårdene bosatt, men mindre gårder som Belgen, Alsmo, Leirmo, Leirdalen og Jelde lå fortsatt ubrukte. Haugen ble brukt som en del av Drevdal.
I Jostedalen bodde det i år 1600 28 bønder, mens det i 1603 bare var 14 bønder. De var i 1600 fordelt på gårdene Krigen, Fåberg, Mjelvær, Haugen, Åsen, Myklemyr, Lid, Foss, Bruheim, Elvekrok, Grov, Ormberg, Bjørk, Krondalen, Bortne, Kousse, Vedberg, Bjørnetun og Flatejord.
På Indre Hafslo var de fleste gårdene bosatt i år 1600 og 1603. I 1600 manglet det folk på Morken, Veum, Oppheimshaug, Eikjaberget, Lad, Flåten og Hunshamar. Det ble heller ikke betalt skatt fra Fet, men der hadde en adelsmann skattefritak.
På Ytre Hafslo var det på samme måten - de fleste gårdene var bosatt. Gårdene på Veitastrond var likevel ikke bosatt i år 1600. Det samme var det med smågårder som Rjupheim og Stemmingo. Det var heller ikke noen som skattet på Prestegården, da presten var fritatt.
I Solvoren var det også mange bosatte gårder i år 1600. Mollandsmarki var likevel ubebodd, men bønder i Solvoren og på Baten betalte skatt for bruk av området.
I 1604 (Laberg, 1926, s 78) fikk soknepresten Henrik Albertsen Graff på Hafslo sparken. På et ting på Hafslo ble han avsatt. Saken kom så inn for domkapitelet - prestene ved Domkjerka i Bergen, som var rett myndighet i slike saker. Klagene mot presten var at han hadde vært i slagsmål, skjelt ut folk og tatt ulovlige avgifter for utleie av jord og ved gravferder. Anklagene var så alvorlige at domkapitelet formelt avsatte presten.
16. september 1605 (Zachariassen, 1961) hadde domkapitelet igjen møte for å behandle en sak i Luster. Domkapitelet hadde stevnet inn 17 mann fra Dalesoknet til å svare på spørsmål. Domkapitelet hadde fått beskyldninger mot soknepresten i Dale Anders Jonsen. Det ble ikke sagt hva beskyldningene gikk ut på. En etter en ble bøndene kalt fram, men seks av de innkalte møtte ikke av ulike årsaker. Av dem som ga vitneprov var Peder Frack som fortalte at Anders Jonsen hadde preket om en fut som skulle ha blitt senket i Sognefjorden. Anders på Sørheim sa at om de kunne bli kvitt Anders Jonsen ville de gjerne ha Nils Mikkelsen som ny prest.
Anders Jonsen var tydeligvis dårlig likt i Dale, og vi hører ikke noe mer om ham etter dette. Det kan være at saken på Hafslo har gitt bøndene i Dalesoknet oppmuntring til å gjøre det samme. Anders på Sørheim må ha fått det som han ville og i 1612 ser vi at Nils Mikkelsen var prest i Dalekjerka (Laberg, 1926, s 68), men en Svend ble prest først. Svend var prest i Dale i 1606. Svend satte opp ei liste over det han skulle etterlate til sin ettermann. Vi får med det samme et innblikk i det prestegården hadde av innbo. Det var seks kyr, en gammel gryte, en gammel bryggekjel, smør, ost, brød, boløks, ei smie, skjæringer, smiebelger, kvartelskjel, brim, ei seng, hoveddyne, åklede, Westfall-laken, kvern med redskaper, en gammel hest, bordduk og to griser (Laberg, 1926).
Presten i Jostedalen var langt dårligere stilt økonomisk enn de to andre prestene. I Jostedalen fikk presten i tillegg til inntekter fra eget prestegjeld også kongens del av tienden i Jostedalen. I 1625 hører vi at bøndene i Jostedalen frivillig ga presten en halv daler hver i året. I tillegg fikk han ti tønner korn av bispetienden fra flere kjerker på Vestlandet og tre tønner korn av tienden til Dalekjerka.
Om folk i Luster var misfornøyd med prestene, så var de ikke mer fornøyd med futene. Futene var skatteinnkrevere, samt øverste politi- og påtalemyndighet.
I 1607 var futen Gjøde Pedersen sammen med Jon Andersen Teiste (NRR, bind 7, s 210). Gjøde Pedersen var nok dansk og ble fut i Sogn omkring 1604. Han var bosatt på futegården på Stedje. Han hadde ansvaret Sogn, med unntak av Dale soknet. Jon Teiste bodde ut fra det vi vet på Eikum. Gjøde Pedersen hadde behandlet en pistol så uvørent at et skudd gikk av. Jon Teiste ble truffet i hodet av noe hagl og døde noe senere. Gjøde slapp unna hendelsen med å skylde på at det var et uhell og med at Jon ikke døde umiddelbart. Jon og Gjøde hadde også forlikt seg etterpå. Loven fra 1604 (Rian, 1995, s 219) beskrev at drapsmenn kunne gjøre opp for seg ved bøter om drapet skjedde ved uhell eller nødverge. På denne måten fikk loven en sosial slagside. De rike hadde muligheten til å betale for seg, mens de fattige fikk dødsstraff.
Om det var drapet på sønnen Jon som medvirket til at Anna Kruckow døde, vet vi ikke, men det kan nok ha vært medvirkende. Hun må ha vært en gammel dame da hun døde i 1607. 19. desember 1607 (NHD, s 187) var det skifte etter henne på Kroken. Av inventaret ved skiftet var det to kjeler av kopper, 80 lodd sølv (1,2 kg), mange sengedyner, "hoveddyne", åkleder, "benkedyner" og to båter. Det var også 20 kyr, ei kvige, ett naut, 16 geiter og ni sauer. Av korn var det 14 tønner. I tillegg kom et stort jordegods.
I 1609 var Gjøde Pedersen igjen drapsmann. Han hadde vært i Bergen, - der hadde han drept Herman Bolt fra Bremen. 21. juni 1609 fikk Gjøde Pedersen brev fra kongen om at han hadde betalt sine bøter og gjort familien til den døde og lensmannen tilfreds.
Koret i Urneskjerka er dekorert i 1607. Årstallet finner vi i et felt på sørveggen (Mohn, 1938). Han skriver at Urnesmaleren viser "sitt frodige, livskraftige talent med utpreget sans for de få, skarpe kontrastenes dekorative virkning" Det er trolig samme maler som i 1608 malte takmaleriene i Lomkjerka (Mohn, 1938). Vi kan se for oss at arbeidet ble betalt av Gjøde Pedersen som en forsoning av drapet i 1607. I 1609 fikk han etter sitt andre drap laget en lysestake og en altertavle. De ble gitt til kjerka på Kaupanger, men siden ble tavla gitt videre til Jostedalskjerka.
Det ble likevel snart slutt på karrieren til Gjøde Pedersen. Kongen skrev to brev datert 21. august 1610. Han hadde fått klager på at Gjøde Pedersen hadde gjort drap, horeri, "Gud til stor fortørnelse" og utroskap mot kongen. Kongen ba lensherren i Bratsberg len og superintendenten (biskopen) i Bergen om å undersøke saken for ham, og han ba allmuen i Sogn fortelle dem hva de hadde å klage på (NRR IV s 391-393). 21. mars 1611 skrev kongen to nye brev (NRR IV s 412-416). Undersøkelsene hadde vist alvorlige underslag i regnskapene. Kongen avsatte Gjøde Pedersen som fut i Sogn og høvedsmannen på Bergenhus Nils Vind ble beordret til å reise sak mot Gjøde Pedersen. I brevet ga kongen også en detaljert liste med beskyldninger. I mai 1611 rømte Gjøde Pedersen fra landet.
Folketallsutviklingen 1603-1618
Fra regnskapsåret 1607-1608 har vi en liste over kongens andel av tienden for Hafslo. Tallet på bønder var redusert fra 1603 med elleve mann. Ser vi nærmere på lista ser vi at det er bøndene på Veitastrond og Mollandsmarki som manglet. Vi kan se for oss at disse områdene igjen var fraflyttet eller så var de fritatt for tiende i nybyggingsperioden. Når vi ser at det var folk igjen begge steder i 1611, er nok den siste tolkingen mulig. Vi ser også at det i Sogndal var en reduksjon i skatteytere fra 1603 til 1607-08.
Sammenstiller vi de opplysningene vi har i skattelistene om hvor mange som betalte skatt hvert år får vi denne figuren for perioden 1600-1625.
Fra 1603 og fram til 1618 hadde en trolig en svak vekst i folketallet. Tar vi Gaupne som et eksempel ser en at ødegården Jelde ble bosatt en gang mellom 1603 og 1611. Alsmo lå fortsatt øde, men gården ble brukt som tilleggsjord av bøndene på andre gårder. Leirdalen var tatt i bruk i 1610 og Leirmo i 1612. Vigdal og Kalhagen var ført som egne gårder i 1611.
I 1664 får vi vite alderen på mennene i Luster. Bare to menn var født i tida 1605-1611. Vi må tro at det har vært en epidemi kring 1611 som tok livet av mange av småungene.
I 1614 var det 25 bønder bare på Ytre Hafslo som hadde restanser på landskylda på eiendommene til den avsatte futen Gjøde Pedersen. Tallet på skatteytere i 1614 er også lavere enn i 1612 og 1615/16. Det kan være at en dette året hadde uår og vanskelige tider.
Nordfjordingene flytter inn i Jostedalen
Om en undersøker innflyttingen i Jostedalen på slutten på 1500-tallet må en kunne konkludere med at det var innflyttere fra flere nabobygder. Svakest er innslaget av gudbrandsdøler. Innslaget av både sogninger og nordfjordinger ser en er tilstede, men innslaget av sogning var sterkest (Kvitrud, 1998). I år 1603 ser vi det bare bodde 14 bønder i Jostedalen. I 1611 var tallet øket igjen til 21. Hvem var det som flyttet inn på gårdene?
Vi kan spør oss selv om ikke en betydelig del av nybyggerne var innflyttere. Ser vi på navnene til de vi møter i skattelista i 1611 finner vi en rekke fornavn som var lite brukt i Sogn. De navnene som var i bruk i Jostedalen i 1611 var Lauritz, Einer, Oluf, Knud, Jon, Elling, Jacob, Rasmus, Anders, Bendik, Johannes, Hennig, Lasse og Daniel. For å få en felles referanse mellom Gudbrandsdalen, Sogn og Jostedalen bruker jeg skattelister fra omkring 1560 og sammenlikner navnebruken. Navn som en ikke finner i 1563 i Sogn er Jacob, Rasmus, Bendik, Hennig og Daniel. Ser en på Nordfjord i 1563 (NLR bind 3) finner en at bare Hennig og Daniel ikke var i bruk. Om en sammenlikner med Gudbrandsdalen i 1557-58 (NLR bind 1) finner en ikke navnene Rasmus, Bendik, Hennig eller Daniel. Av de to navnene som ikke var i bruk i Nordfjord, er nok også navnet Daniel mest trolig kommet fra Nordfjord. Det ut fra at bruk av bibelnavn var mye mer utbredt der enn i de andre bygdene. I 1611 var den sterkeste knytningen mot Nordfjord og svakest mot Sogn.
Ingen av de som er ført i skattelista i 1611 er ført med slektsnavn så det er vanskelig å si nøyaktig hvor folk kom fra. En annen metode er å se på hva bøndene eide av jord. Kona til Knut på Åsen eide jordegods i Dale skipreide, så hun var nok mest trolig derfra.
Konklusjonene er at i 1611 var det innflyttere fra Nordfjord som var i flertall, mens det altså på slutten av 1500-tallet var sogningene som var i flertall. Innflytting i denne perioden kan være med på å forklare hvorfor dialekten i Jostedalen har den sterke tilknytningen til Nordfjord.
Kalmarkrigen og svenske speidere i Luster
I april 1611 startet krigen med Sverige, som i ettertid blir kalt for Kalmarkrigen. Det hadde da vært fred i over 50 år. 29. juli 1611 skulle soldater fra Sogn møte ved Svinesund. Mannskaper ble utskrevet slik at noen ble utkommandert, mens de hjemmeværende skulle dekke utgiftene med å holde de som var i felten. Ingen hadde militær opplæring og moralen var dårlig. Folk ble likevel samlet. Fra Solvoren og Ytre Hafslo ble det sendt tolv mann, fra Indre Hafslo tretten mann og fra Jostedalen to mann. De som var fra Dale ble hjemme, men med oppgave å passe på fjellovergangen til Gudbrandsdalen. 300 mann ble sendt fra Sogn og de ble sendt med to skip. Med seg hadde de personlige våpen, mat hjemmefra, 16 tønner øl, fire kanoner og 128 jernkuler.
Sommeren 1611 etter at krigen med svenskene hadde begynt var der i Fortun kommet to løsgjengere, som man mistenkte for å være speidere for svenskene. Nesten alle varder var brent på Østlandet, og mange folk fra Dale var på vei til å dra til fjells mot fienden. Tenningen av vardene var nok falsk alarm, da det ikke var svenske tropper i nærheten. De to løsgjengerne ble befalt å følge med Lustra-folkene. Da de kom på fjellet hadde de så stukket av. Om morgenen, dagen etter dro noen folk etter dem. De ble tatt igjen og den ene løsgjengeren skjelte dem ut. Sebjørn Røg hadde skutt ham og ødelagt den ene armen hans. Med tvang hadde de så ført fangene ned til Fortun. Da de kom på broa mellom Drægni og Fortun falt den ene løsgjengeren i elva og druknet. Det ble forklart med at broa ristet når så mange skulle krysse broa samtidig. Løsgjengeren var sammen med Sebjørn Røg og Narve Frakstu på broa. Futen hadde dem begge mistenkt for å ha dyttet mannen i elva. I den rådende krigssituasjon hadde det nok vært et dårlig signal på krigsmoralen å straffe dem. I samråd med Knut Urne som var høvedsmann på Bergenhus, hadde futen lagt saken vekk i påvente av om det kom noen forespørsler etter mannen - om han var svensk eller ikke. Etter en tid ble så saken henlagt.
Når folkene fra Vestlandet var framme ved svenskegrenser hører vi om massedeserteringer. Folk var ikke motivert til å sloss mot svenskene. For å fylle opp med mannskaper ble det nødvendig å sende 83 nye soldater fra Sogn i 1612. Vi ser at det i 1612 ble betalt inn 215 daler til underhold av soldatene fra Hafslo og Jostedalen. Krigen var en stor økonomisk belastning for de hjemmeværende og sikkert også for familiene til soldatene.
En fredsavtale ble undertegnet 20. januar 1613 og de utskrevne mannskapene reiste hjem.
Fram til 1610 ble landsskatten skrevet ut uregelmessig, men fra 1610 ble den skrevet ut hvert år. De hadde et system med at skattebetalerne ble ordnet i legd med ti mann i hvert legd. Fra hvert legd skulle det betales 10 daler. De rikeste skulle da hjelpe de fattigste slik at kongen fikk sitt.
Fra 1613 ser vi at statskassen i tillegg til førstebygsel som bønder betalte når de leide en gård, krevde inn med en ny avgift "stedsmaal". Det var en avgift de måtte ut med når de flyttet inn på gården de hadde leiet.
I 1614 ble Veitastrond for første gang pålagt skatten leding.
Norges kansler Anders Green til Sundsby i Båhuslen hadde fra 1575 hatt Dale skipreide som sitt private ("fritt") len. Han samlet inn alle normale offentlige inntekter i Luster og kunne putte pengene i egen lomme. Anders døde 6. desember 1614 og fra 1615 gikk skatter og avgifter fra Luster igjen inn i statskassen. Bare i landskyld var det 37 løper smør.
I 1615 fikk kongen gjennomført en ny taksering av de gårdene han hadde eiendeler i på nyryddingsgårdene Lilleskog, Sie, Røym, Molland, Ekeberg og Baten. Det førte til at kongen fikk økte leieinntekter fra disse gårdene.
I skattelista for 1615-16 ser vi at Ytre-Kroken fikk tillagt leding. Tidligere hadde den vært regnet som en fri gård (det vil si skattefri adelsgård). Vi ser også at det i 1616 for første gang ble betalt tiende fra Fet, som også hadde mistet sin status som skattefri adelsgård.
Som vi skjønner så fikk statskassen en kraftig økning av sine inntekter fra Luster fram til 1616.
"Den store pestilentz anno 1618"
8. november 1618 skrev kong Christian et brev til høvedsmannen på Bergenhus. Kongen hadde fått vite at pesten i lang tid hadde herjet på Vestlandet. En stor del av bøndene i mange fogderier var døde. Kongen hadde bestemt at skatten til St. Martinsdag (11. november) ikke skulle betales i de fogderier der det hadde vært pest. Bestemmelsen var gjort for at gårder ikke skulle bli lagt øde. I 1619 skulle en likevel betale skatt som før (NRR IV s 735). I Luster ble det ikke betalt skatt ved St. Martinsdag i 1618, så de har vært berørt av pesten. I 1654 hører vi at Johannes på Høyheim i en rettssak fortalte om tidligere hendelser. Han tidfestet det da til at det skjedde året før "den store pestilentz anno 1618". Vi har ingen kilder fra Luster som forteller om hvordan pesten artet seg, men rettsdokumentet fra 1654 viser likevel at en 36 år etter pesten fortsatt hadde minner om pesten. Fra Bergen hører vi fra samtidige kilder at pesten tok livet av nesten halvparten av innbyggerne.
Virkningene av pesten kan vi se indirekte ved å se på utskiftninger av bønder på gårdene. På St. Martinsdag - 11. november - i 1618 ble det ikke betalt skatt, men vi ser at det ble laget et manntall over de som bodde i Dale skipreide. Det totale antall bønder er dette året omtrent som før, men går vi nærmere inn i listene ser vi store endringer. Sammenlikner vi lista med ei liste fra 1616 ser vi at det var kommet nye folk på 32 av gårdene og at 18 av brukerne var ført som enker. I 1616 var det ingen enker på noen gård i Dale. På dette tidspunktet må vi tro at en bare på noen få av gårdene hadde folk rukket å flytte til en ny gård. Det kan tyde på at i størrelsesorden en tredjedel av de som bodde i Dale skipreide kan ha dødd i pesten. Går vi fram til 1621 ser vi at det tallet på utskiftninger fra 1616 var øket til 43 bønder,- omlag halvparten av alle gårder i Dale hadde fått nye folk i løpet av fem år. Vi ser at utskiftingen er jevnt fordelt over hele Dale. Noen gårder var likevel fraflyttet i 1621. Det var Valde, Leirmo, Vormeli, Stokkenes og Skagen.
I Jostedalen er det bare noen få utskiftninger av bønder fra 1616 til 1621, og ikke flere enn normalt for en tilsvarende tidsperiode. Pesten har nok da ikke kommet til Jostedalen. I Gaupne ser vi også at det 11. november bare var noen få utskiftninger. I Gaupne ser vi likevel at det de neste 3 årene fra 1618 til 1621 var 11 utskiftninger av bønder. På omkring halvparten av brukene i bygda var det nye folk. Pesten må ha gjort et innhogg der også, men da kanskje noe senere enn i resten av Luster. Den har da ikke rukket å nå Jostedalen før det ble vinter. I september 1618 falt det snø i Bergen. Vi må tro at det var en tidlig vinter i Luster også. Den tidlige vinteren kan ha vært redningen for Jostedalen og forklaringen på at Indre Hafslo og Gaupne ikke ble angrepet så sterkt av pesten som de andre bygdene. Ved temperaturen under om lag fem grader Celsius dør loppelarvene og egg blir ikke klekket ut (Benedixow, 1993, s 165). Levetiden for hver enkelt loppe er kort og når nye ikke kommer til vil ikke pesten spre seg (Benedixow, 1993, s 168).
På Indre Hafslo ser vi at utskiftningene på gårdene ikke var så dramatisk som i Dale. Likevel ser vi at det mellom 1617 og 1621 var kommet nye folk på omtrent en tredjedel av gårdene. I tillegg var Hunshamar fraflyttet i 1621. Nye folk flyttet ikke inn igjen før i 1623. På Ytre Hafslo ser vi igjen en omfattende utskifting av bønder, omtrent i samme omfang som i Dale. Det var ikke lenger folk på Mo og Kjos i 1621.
I selve Solvoren ser vi at det i 1617 var seks bønder i 1617. I 1621 var det bare to mann igjen av de som var der i 1617. I tillegg var gårdene Kirkebø og Sjøtun helt fraflyttet. Noe merkelig er det når vi ser at det var flyttet inn folk på Grov i stedet.
Går en fram til 1621 ser en både på Hafslo og Luster at på omtrent på halvparten av gårdene var det kommet nye folk. Pesten har ført til mange ledige bruk. Det førte til at mange flyttet til større bruk andre steder. De fraflyttede gårdene ga grunnlag for at en yngre generasjon kunne starte familie og få en gård de kunne leve av. Virkningen av pesten ble da forsterket, men uten at folketapet kan ha vært så stort som utskiftningene tilsier. Tallet på gårder og bruk som ble lagt ned var også lite.
Vi kjenner ikke tallet på enker som hadde gård på Hafslo i 1618, men det har nok vært om lag det samme som i Dale skipreide omkring 15-20 stykker. I Hafslo var tallet i 1619 redusert til seks. Enkene med gård må ha vært attraktive på ekteskapsmarkedet. Tilsvarende har det nok også vært med enkemennene, men her mangler vi kilder. De neste årene ble det født mange barn. Tallet på barn er likevel ikke så stort som etter pesten i år 1600.
Det var flere jordeiere i Luster etter 1618 enn før. Årsaken må være at mange som eide jord før 1618 døde og at eiendommene ble delt på flere personer i skiftene som ble holdt. Tar vi en stikkprøve i Gaupne ser vi at det var blitt flere jordeiere, men hver av dem eide mindre enn før (Kvitrud, 1989).
Ved tingsamlingen i 1619 var det oppe en alvorlig mishandlingssak. Torbjørn i Mollandsmarka hadde tidligere fått barn med ei jente, men hadde senere giftet seg med en annen. Han hadde så tatt sin tidligere kjæreste inn i huset. Torbjørn hadde så mishandlet kona si og jaget henne fra seg "blå og blodig". Han ble dømt til en bot på 30 daler. Det er den største boten i noen enkeltsak i de listene vi har oppbevart for perioden 1600-1624.
En annen ekteskapsak har vi opplysninger om fra 15.9.1609 (Zachariassen, 1961, s 54-55). Endre Mikkelsen hadde rømt vekk fra kona si for 7 år siden. Da ingen hadde sett ham siden, fikk kona Guren Pedersdatter lov til å gifte seg igjen. Opplysningene ble høytidelig satt opp i et brev og undertegnet av Lauritz Arnesen på Nes, Arnold Olsen på Flikke og Amund Torkildsen på Kolstad.
I et vanlig år ble det i Luster ilagt bot i 15-20 saker. Den største gruppen var sedelighetssaker. Seksuelle forhold mellom folk som ikke var gift med hverandre var straffbart. Når det ble sak, har det nok oftest blitt barn av det. Vi har også et eksempel på at en som visste om usedelighet, fikk bot fordi han ikke hadde varslet futen. Til sammen utgjør sedelighetsakene omlag 40% av alle straffesaker i denne perioden. 32 % av sakene var voldssaker og slagsmål. I slike saker ser en stundom at en av partene ble dømt og i andre saker fikk begge bot. Det ble også gitt bøter om en skadet folk uforvarende, selv med ubetydelige skader. 9 % var tyverisaker. I 1600 hadde Sivert Kjos stjålet noen sauer hos naboen. Det kostet ham 18 daler i bot. I 1613 hører vi at Søren Karlsen fikk en halv daler i bot for tyveri, og i tillegg "miste sin hud". Han ble da pisket. Pisking var straffen for å bli tatt for tyveri to ganger. Det øvrige var mindre saker som å ikke levere tilbake en ring som var funnet eller en hadde klippet en sau uforvarende. Straffen i disse sakene var bøter.
Omlag 7 % sakene er knyttet til plikten om føring av fut, prest eller annen øvrighetsperson. Mange har nok følt denne plikten som en overgrep ved at en måtte slippe det en hadde i hendene og føre - ro eller skaffe hest - og bringe ham dit han ville. Vi ser at om lag halvparten av alle bøtene ble gitt til bønder i Solvoren. For øvrighetspersoner har det nok vært høvelig å beordre dem,- for transport opp til Ytre Hafslo eller roing til Sogndal eller andre deler av Luster. Et par personer ser vi ble bøtelagt flere ganger.
I skattelista for 1617-18 ser vi at fem lagrettemenn på Hafslo fikk bot av lagmannen i Bergen. Årsaken var at de hadde avgitt en feilaktig dom basert på sakens kjensgjerninger. De ble også pålagt å dømme saken på nytt. Lagrettemennene var representanter for bøndene, og jobben gikk stort sett på omgang. En fikk som dommer innflytelse i lokale saker, men en risikerte altså bli stilt ansvarlig om en dømte uriktige. Lensmannen var den lokale håndhever av lov og rett. Det var lensmennene i Dale skipreide, Marifjøra skipreide, Solvoren skipreide og i Jostedalen. Lensmennene ble valgt mellom bøndene, men stillingen var ikke noe yrke. Lønna var fritak for noen skatter som leding og kongetienden. De lensmennene jeg har funnet omtalt i denne perioden er:
|
Dale skipreide |
Marifjøra skipreide |
Solvoren skipreide |
Jostedalen |
|
Tollef Pedersen på Talle 1603-1610 Tollef Pedersen på Søvde 1611-1625 Det var samme mann som hadde flyttet fra Talle til Søvde. |
Amund på Sviggum 1603 Alf Botolfsen på Jordanger 1607 Knut Amundsen på Kjørlaug 1612 Knut Nedre på Jordanger 1614-1616 Oluf på Underhaugen 1616 Anfinn på Fet 1617-1628 |
Bård på Mo 1600 Erik Iversen på Alme 1603 Elling på Lomheim 1607 Sivert på Kjos 1611-1616 Torsten på Venjum 1618-26 |
Knut Sjursen på Åsen 1611 Oluf på Myklemyr 1613-1614 Knut Sjursen på Åsen 1615-19 |
I tillegg finner vi Østen Urnes som lensmann i Årdal skipreide i 1618-19.
En annen oppgave for lagrettemennene og lensmennene var å delta i hyllinger
av konger og kronprinser. I 1610 var det hylling av prins Christian (V) i Oslo.
14. april 1610 var folk i Dale skipreide samlet til alminnelig ting på Dale. De
valgte lensmannen Tollef Pedersen på Talle, Torbjørn Johansen på
"Høgeberget" (Berge) og Johans Pedersen på Røneid som utsendinger til
Oslo. 14. mars 1610 var det et tilsvarende ting på Jordanger. Der ble
lensmennene Knut Åsen i Jostedalen, Knut på Kjørlaug i Marifjøra og Torsten på
Venjum på Ytre Hafslo valgt som utsendinger. 24
lagrettemenn satte sine bumerker under dokumenten. Noen av dem er vist under:
Andre forhold en ser folk ble dømt for, var for å
gjemme en tyv, mishandling av en hest til en annen mann, hærverk, ulovlig
beiting og for ikke å ha møtt i rettssalen når en har vært innstevnet.
Drapssakene på Ytre-Kroken og i Fortun har vi omtalt før.
Ting ser en i denne perioden ble holdt på Vallaker,
Jordanger og Dale. Det er også mulig at det har vært holdt ting andre steder.
Vi møter de første tiårene på 1600-tallet noen som brukte slektsnavn: Paaske, Darre, Bagge, Bratt, Oxe, Druecken, Nitter, Sex, Røg, Hals og Frakk, - som alle viser til at de var innflyttere eller at noen av forfedrene var det. Noen møter vi med tilnavn som må vise til hvor de kom fra: Oluf Opplending, Christen Jude (Jylland), Knut Søndmøring, Jølster-Oluf og Oluf Bymand (trolig fra Bergen). Det store flertallet brukte bare sitt fornavn og farens navn (med -sen eller -datter endelser).
Navnebruken viser til at folk ikke var stedbundne, og at de flyttet når det var muligheter for jobb eller å stifte familie et annet sted.
Bøndene i denne perioden var i hovedsak leilendinger. Bøndene betalte en lang rekke med avgifter for å leie jorda. Det var førstebygsel som ble betalt første gang en inngikk en leieavtale. Avtalen ble forlenget hvert tredje år, og en betalte da en ny avgift - tredjeårsbygsel. Når en flyttet inn på en gård første gang betalte en også en avgift. I tillegg var det en avgift en gang i året - landskyld. Ble avgiftene betalt for seint ble det en ny avgift. I tillegg kom arbeidsplikter hos eller for jordeieren. Deler av avgiftene var lovregulert, mens andre var forhandlingstemaer.
Hele Jostedalen og Mollandsmarki var eid av kongen. I 1620 var det omtrent denne fordelingen av jordeiere i Dale (Laberg, 1926, s 29):
Vi vet lite om jordbruksdriften, men det har normalt vært en kombinasjon av husdyrhold og korndyrking. Vi hører om hester, kyr, sauer, geiter og svin i denne perioden. Svin er bare omtalt en gang (Dale Prestegard i 1606) og det er usikkert hvor vanlig det var. I 1616 hører vi i Jostedalen at de dyrket havrekorn. I resten av Luster var nok bygg eller en blanding av bygg og havre mer vanlig. I 1623 hører vi om korn- og hesjestaurer. De har nok tørket korn på staurer. Høyet har de nok lagt i stakk. Vi hører i 1623 også om kvernredskaper i Luster og på Ølnes i Sogndal har vi omtale av et kvernhus. Kvern og kvernhus har nok vært vanlig på i de fleste gårdene.
Tar vi Hafslo som et eksempel gir tienden et inntrykk av kornproduksjonen. Plotter vi kongens del av tienden i Hafslo i noen år får vi kurva som er gitt nedenfor. Det var tydeligvis et godt år i 1619. Vi kan se for oss at noen så på pesten året før som en straffedom, og at en året etter var mer nøye enn normalt å betale inn det de skulle. 25 tønner korn i tiende til kongen tilsvarte at det ble betalt 75 tønner korn samlet i tiende til kjerka, presten og kongen. Det kan også etter Birger Lindanger være at en del av tienden ble fordelt til de fattige, men det er ikke sikre bevis for det. De 75 tønnene var så 10% av nettoproduksjon. Det ga en netto produksjon på 750 tønner korn, når såkornet for neste år var holdt unna regnestykket. En tønne korn var om lag 100 kg. I et normalår ble det produsert om lag 750 tonn på Hafslo, 1000 tonn i Dale skipreide og 120 tonn i Jostedalen. Det tilsvarte omtrent en 0,3 kg korn for hver person om dagen i Luster. Næringsinnholdet i ett kilogram bygg er 3.390 kcal, ett kilogram havre gir 3.650 kcal og ett kilogram rug 3.460 kcal. De ulike kornslagene gir altså grovt sett samme energi. Kornproduksjonen i Luster ga da i middel et daglig næringsinntak på omlag ett tusen kilokalorier for hver person. Det var under halvparten av det daglige næringsbehovet. For å dekke resten av behovet måtte en kjøpe inn korn eller dekke behovet ved melkeprodukter, kjøtt, fisk, grønnsaker og frukt.
Hovedtrenden er en økning av kornproduksjonen i perioden.
Omkring år 1600 var det omlag 180 vassager på Vestlandet (Christensen, 1995). I 1603 var det ti sagbruk i Sogn og to av de var i Luster (Lie, 1929, side 14). Fra 1545 måtte de som brukte sagbrukene betale 10% skatt av salgsverdien. Det er disse skattetallene som gir grunnlag for figuren under. Hollandske opplysninger viser at importen fra Norge var to til tre ganger høyere enn det en skattet av i Norge (Fladby, 1977). Produksjonstallene i Luster slik en kan lese av kurven under for en del utvalgte år, er nok trolig systematisk for lave. Mens Holland var hovedmottaker for tømmer fra Østlandet var det skip fra Hansabyene som var hovedmottaker av planker og bord fra Nordvestlandet (Fossen, 1979, side 209). De fleste hansaskutene gikk til Spania med lasten. Skutene gikk den ene veien med trelast og hjem med salt. Noen skuter, særlig britiske, dro direkte til sagbrukene og kjøpte opp tømmer, men en stor del gikk nok via Bergen.
I 1603 var det bare sagbruk på Kinsedal og Kvam. I 1612 var det i tillegg sagbruk på Kroken og i Marifjøra. Produksjonen var lav i hele perioden. I 1616 forbød kongen alle sagbruk som ikke sto på eierens odelsgrunn. I 1618 ble forbudet opphevet og erstattet med en bevillingsordning med faste avgifter (Rian, 1995, s 146).
I 1622 hører vi om tjære og tjærevann. Det har nok vært en viss tjæreproduksjon i Luster, men vi vet ikke noe om omfanget.
Ved en lov fra 1604 var håndverket på bygdene begrenset til snekkere, skomakere og skreddere. Vi kjenner de to første gruppene i Luster fra denne tida. Skreddere finner vi ikke omtalt. Alle andre håndverk kunne en bare drive i byene.
Skomakerer var den gruppen av håndverkerer som en kjenner flest av. Det å lage sko har nok vært så spesialisert at ikke alle har kunnet lage seg sko selv. Tresko har en nok laget hjemme. Det var flere skomakerer samtidig i Luster. Slik en kjenner skomakere i seinere kilder fra Luster har de nok gått fra gård til gård. Det kan være at de har delt Luster mellom seg, men det kan nok også være at de konkurrerte på pris og kvalitet. Kildene forteller ikke hvordan skoene så ut. En hører likevel om sko og støvler laget av hud. En får tro det var huder fra storfe. "Bondesko" som en hører omtalt som handelsvare i Luster, forteller nok om en type sko eller kvalitet, men uten at en får noen detaljer.
De skomakerne en kjenner er Oluf og Helge skomaker som begge er kjent fra Marifjøra i 1597 og som nok også kan ha virket inn på 1600-tallet. Lauritz skomaker kjenner vi fra skattelister i Dale skipreide i perioden 1613-1621. I tillegg hører vi om en Johannes skomaker i Dale skipreide i 1621. Ellers forteller kildene lite eller ingenting om hver enkelt. De er bare kjent som navn i skattelister.
Klesproduksjon har nok i all hovedsak foregått i hjemmene og det har ikke vært et stort nok marked for de spesialisert tjenester som en skredder kunne tilby. De som hadde behov for spesielle plagg måtte nok da dra andre steder. Det kunne være utenlandske tøystoffer eller skreddervarer fra Bergen. I tillegg til tøyer har det nok lokalt i Luster vært laget åkleet. Det er vevde tepper med mønster i. Den eldste beretningen om et åkleet i Luster har vi fra 1590. I 1606 hører vi om et åkleet hos presten på Dale (Laberg, 1926), i 1607 hos Anna Kruckow på Kroken og i 1623 hos Christen på Elvetun i Solvoren. Åkledene ser ut til å ha vært brukt som sengetepper og som veggpryd i ulike sosiale lag. Det tyder nok på at det var mer utbredt enn disse få kildene forteller om. Robert Kloster (1937 side 188) skriver at Sogneåkledene fra 1700- og 1800-tallet var stormønstret med en rik variasjon av ruteinndeling og enkle mønstre. Fargene var typisk rødt, blått, gult, svart og hvitt. Vi kan se for oss det samme på 1600-talls teppene. En annen vare som var høyt verdsatt var dyner. I skiftet etter Anna Kruckow på Kroken hører vi om sengedyner, hoveddyne og benkedyne.
Det er ikke mange snekkere en kjenner. Grunnen til at det er så få snekkere kan være at folk i hovedsak bygde selv eller på dugnad. Jeg har bare funnet Anders snekker på Hafslo i 1624 og Erik Eriksen på Søvde som er kjent fra 1621 og utover.
|
Normalt var håndverkerne i Luster ikke mellom de rikeste. Unntaket var Erik Snekker. Han økte gradvis sin formue og endte opp som en av de rikeste i hele Luster. Om han har tjent pengene på snekkeryrket må han ha vært en særs dyktig og mye brukt snekker. |
Erik finner vi første gang omtalt som snekker i 1621. En Erik Søvde er ført i skattelistene alt fra 1611. Vi får tro at det var samme mannen. Han var jordeier, trolig eide han en del av Søvde. Mellom 1618 og 1621 ble jordeiendelene doblet fra to til fire løper, ved at han fikk seg eiendeler i Fjærland og på Voss. Det kunne være at han dro rundt som snekker og kjøpte jord når sjansen bød seg. I skattelista fra 1621 er det en liten rubrikk knyttet til Erik, som viste til at han hadde tjent futen Anders Lauritsen tidligere. I skattelista for 1603 er det i tillegg ført en "Erik som tjener Anders Lauritsen". Det kan være at det var Erik Snekker. I såfall har han i flere år vært futen sin hjelpesmann. Det er likevel før han ble oppført som snekker i skattelistene.
På Søvde hadde Erik en gård med normal størrelse ( tre løper). Gården kunne neppe være grunnlaget for at Erik skulle bli en av de rikeste mennene i Luster. I 1633 eide Erik ni løper jord. Enten måtte Erik ha hatt arbeid for futen (underfut?) eller så må det ha vært snekkergjerningen som brakte ham rikdommen. I såfall må han ha vært uvanlig flink. Han har nok ikke arvet eiendommene for da ville nok broren Guttorm på Båsaker også vært jordeiere. Han giftet seg heller ikke til eiendommene for da Erik døde, var det broren som arvet ham.
Hvorfor var det så få snekkere? En må tro at det kontinuerlig var behov for nye hus og vedlikehold på gamle. Det var gjennom hundreåret en stor vekst i folketallet i Luster. For å finne en forklaring på spørsmålet må vi nok se både på sosiale ordninger (bedarlag og dugnad) og på hva slags hus en hadde. Spesialbygg for ulike formål var vanlige. Det tyder nok på at en hadde mange og små bygg. Behovet for snekkere var da lite. I tillegg var det en utstrakt bruk av dugnad. Alle som bodde i et bedarlag hadde fra gammelt plikt på seg til å delta i dugnadsarbeid. Bedarlaget var ei gruppe med nabogårder. En bad de som bodde der i bryllup, gravferd og ved dugnader.
Per Gjærder (1980) skriver om stuene i Sogn at de i middelalderen, på 1500-tallet, og et stykke ut på 1600-tallet var uten vinduer. På embetsmannsgårder og storbondegårder har de trolig hatt "glasstove" eller "glassbuder", alt på 1600-tallet. Alt i 1606 hører vi likevel om vinduer på Dale Prestegard. De rikeste i Luster kan da ha hatt hus med vinduer allerede i begynnelsen av 1600-tallet.
På Gjerseggen var det i 1937 et stabbur som er satt sammen av to hus, med skota mot hverandre. På den ene sto det 1612 og på den andre 1742. Stabburet fra 1612 var et laftet hus (Midttun, 1937, side 232). Vi må tro at det var vanlig å bygge slik i denne perioden. Det var en viss sagbruksnæring i Luster i denne perioden og noen bygg er nok satt opp med reisverk og planker.
Fra Bergen ser en at snekkernes viktigste arbeidsområde var møbler og innredning (Gjerdi, 1983, s 24). Vi vet likevel ikke hvor mye det betydde for snekkerne i Luster. Nye redskapstyper og håndverksmessige finesser ble oppfunnet rundt år 1600. Det var forskjellige høvler, sager og jern. Møbler fra 1500-tallet var gjerne tømmermannspreget, mens på nyere møbler ble det laget fine detaljer, blant annet med påliming av listverk. Hafslokjerka hadde en prekestol med apostelbilder fra 1623. Den er malt og har treskjæringer. Den er nå i Bergen Museum. Hafslokjerka hadde også en tavle fra 1610, som var gitt av soknepresten Daniel Schjerning (Heiberg, 1970).
Grunnmurer og kjellere var nok noe vanlige folk gjorde selv. På Olagarden på Råum er grunnmuren på gamlestova trolig fra omlag år 1600.
Den første smeden som er kjent fra skriftlige kilder fra Luster levde på 1300-tallet. Det har også vært behov for smeder på 1600-tallet. Mange gårder hadde smier, men for vanskeligere oppgaver var det likevel behov for spesialister. De smedene en kjenner er Anders Smed på Røneid som er kjent i perioden 1619-21 og Hermund smed som er kjent fra ei skatteliste for Solvoren skipreide i 1624. I 1606 hører en om en smedbelg og i 1635 om en ambolt. Det er likevel ikke mye en får ut av de skriftlige kildene om arbeidsmetoder og redskaper. Vi finner omtale av mange gjenstander i Luster som smeder må ha laget. Vi vet likevel lite om hva som ble laget på gårdene, av smeder i Luster og hva som ble innkjøpt. Sogn Folkemuseum har et sølvbeger fra 1610, som er fra Hafslo. Det er neppe laget i Luster.
Forberedelser til deltakelse i trettiårskrigen -
perioden 1620-1624
I 1623 hører vi at det var dyrtid på korn i Bergen. En tønne rug kostet 7,5-8 riksdaler eller verdien av to til tre kyr (Edvardsen, 1952, s 342). Dyrtid må det også ha vært i Luster, men uten at vi vet mer. Årsaken kan være at krigene i Europa ga dyrt importkorn.
Trettiårskrigen er en fellesbetegnelse på en rekke kriger i Mellom-Europa i perioden 1618-48 med årsaker dels i religiøse motsetninger, dels i slektsforhold og rent maktpolitiske interesser. Krigen begynte med at protestantene i Böhmen gjorde opprør mot sin katolske keiser i 1618. Keiseren knuste opprøret, men makter utenfor Tyskland grep inn. Den første av disse maktene var Danmark-Norge. Sommeren 1624 fikk kongen Christian IV riksrådet med på å utskrive en krigsskatt som skulle brukes på vervede ryttere. Kongen hadde så dårlige erfaringer med leidangshæren i krigen fra 1611 til 1613, at han ville bruke leiesoldater denne gangen. I et brev skriver han at alt jordgods i Norge skulle takseres og det skulle utliknes skatt med grunnlag i takseringen. I Luster ser vi at alle som eide jord signerte med å stemple seglet sitt eller tegne bumerket sitt i futens regnskaper. Noen av bumerkene fra 1624 er vist nedenfor.
Felttoget i Tyskland og skattene som fulgte
Kong Christian IV rykket inn i Tyskland i 1625. Han møtte liten motstand og det gikk godt med felttoget det første året. Han ble likevel grundig slått av en keiserlig hær i 1626. I 1629 ble kongen tvunget til fred i Lübeck, etter at tyske tropper hadde rykket inn og plyndret Jylland helt nord til Limfjorden.
Det millitære eventyret som kongen ga seg inn på ble svært kostbart for folk i Norge. Store skatter ble innkrevet for å finansiere krigen.
I 1625 ble det skrevet ut skatter slik at bøndene betalte for leiesoldatene, men slapp selv å dra i krigen. Leiesoldatene var oppsatt med hest, og skatten ble da kalt for rosstjenesteskatt (ross = hest). De første krigsårene var Luster relativt lite berørt av krigen. Det var nye, men overkommelige skatter.
I 1626 (Rasch, 1860, s 502) var det dyrtid i Bergen og ganske sikkert også i Luster. Dette året var det særlig skatten for jordeiere som var høy. De måtte betale over halvparten (58%) av sine inntekter av landskylden i skatt. I 1628 og 1629 måtte de ut med halvparten av inntektene i skatt. Utviklingen gjennom krigen er vist nedenfor (Lie, 1929):
4. juni 1627 skrev kong Christian IV et brev til alle i Norge. I denne farlige tiden var det nødvendig å ha bemannede festninger (garnisoner) til forsvar og forsikring mot overfall fra fienden. Kongen påla da en ny skatt - garnisonsskatten som ble utliknet med varierende beløp på alle etter stand.
I 1628 kom det brev fra kongen om at den som lånte kongen penger skulle få pant i det kongen eide. Med i pantet fulgte leieinntektene av eiendommene. Den som tok pant i kongens jordegods fikk årlig omlag 5% rente av pengene, ved at han fikk rett på leieinntektene. Flere lokale stormenn benyttet anledningen til å få kontroll over jordegods. Futen Anders Lauritsen på Fuhr skaffet seg kontrollen over jordegods med landskyld på 50 løper smør (Lie, 1929). Skattetrykket var høyt i hele denne perioden som vist på figuren nedenfor (Lie, 1929).
Særlig ille var skatten i 1628, og svært mange hadde vansker med å betale den.
8. mai 1629 skrev lensmannen i Solvoren skipreide Endre Solvi sammen med fem lagrettemenn at det hersket stor fattigdom og elendighet blant allmuen. Mange kunne ikke betale det kongen hadde påbudt. Folk hadde likevel gitt det de kunne. Seks mann hadde hver gitt halvparten av skatten. I tillegg var det to ødejorder på Heggestad på Veitastrondi og Brekke i Solvoren som lå helt øde og som ikke skattet i det hele tatt. Deres hus og bo ble besiktiget av 12 mann og det fantes ikke annet enn "armod og elendighet". Tilsvarende klager kommer fra andre deler av Luster og i landet for øvrig. Hos Hans Opheim i Marifjøra skipreide hører vi at det ikke var annet enn "jammer og elendighet". En var kommet i en situasjon hvor svært mange i Luster ikke kunne betale de skattene som var utliknet. Det var et tegn på økende fattigdom.
Ser vi på det totale antall forarmede - folk som ikke hadde penger til å betale skatt - i årene 1628 og 1629 (Lie, 1929) får vi figuren nedenfor. De fleste bøndene som hadde det dårlig var i Dale, men Jostedalen hadde uforholdsmessig mange fattige i forhold til folketallet. Med små gårder ga skattetrykket som ikke var tilpasset dem, en vesentlig forverring av levekårene.
Omkring 1629 ser det i tillegg ut til å ha vært en alvorlig sykdom som tok livet av mange småbarn. I 1664 var det bare 14 mann som var født i perioden 1625-29, mens det i 1620-24 var 46 mann og i perioden 1630-34 var 51 mann. I 1664 var det bare en mann i Gaupne som født mellom 1626 og 1631 (Kvitrud, 1989). Sammenlikner vi navnene på bøndene i 1629 med 1630 var tallet på utskiftinger normalt. I tillegg var tallet på enker i 1630 normalt, så epidemien kan ikke ha rammet de voksne i et stort omfang. Årsaken kan da ha vært en barnesykdom. En mulighet er barnekopper. Men i Bergen hører vi om en pest i fra juni til desember 1629 (Hofnagel, 1870, s 193). Igjen var det over 3000 døde i Bergen, som det hadde vært i år 1600 og 1618. Det kan ha vært den som også nådde Luster, men virkningen er ikke så alvorlig som i 1600 og 1618. Det er underlig at forskjellene var så store mellom Bergen og Luster. Det kan være at en kan stille spørsmål med riktigheten av opplysningene fra Bergen.
Futen Gjøde Pedersen og leiemorderen
27. mars 1627 skrev kong Christian IV (NRR V side 591) til Gjøde Pedersen, som vi husker var fut i Sogn fram til 1611. Gjøde fikk fritt leide til Bergen om han sonet for sine forseelser. 18. oktober 1627 skrev kongen et nytt brev (NRR V s 635-636). Gjøde fikk da tilgivelse fra kongen for det han hadde gjort. Samtidig fikk Gjøde rettshjelp til å stevne de som hadde kommet med alvorlige anklager mot ham. Hva er så grunnen til denne helomvendingen fra kongen sin side? Årsaken var nok økonomisk. Kongen hadde brukt mye penger på krigene mot Tyskland. Gjøde Pedersen har nok måttet betale et betydelig beløp til kongen for å kunne komme tilbake til Norge. I 1635 ser vi Gjøde Pedersen undertegnet futens regnskap for Sogn og i 1636 kjøpte Gjøde Pedersen også kongens del av tienden i Sogn for en fast årlig avgift (NRR, bind 7, s 209). Han har da igjen stått for innkrevingen av skatter.
I 1638 ble Gjøde skutt, men han overlevde (NRR, bind 7, s 399). Skytteren var innleid av noen bønder i Sogn og hendelsen hadde nok sammenheng med framferden til Gjøde.
3. januar 1631 skrev lensmannen Torbjørn Venjum i Solvoren skipreide, Elling Jordanger som var lensmann i Marifjøra skipreide og Daniel Kjeppe som var lensmann i Jostedalen sammen med seks lagrettemenn et brev. Den tidligere futen Simen Nilsen hadde innkrevd en tredalers skatt og en ni skillingsskatt. Lensmennene og lagrettemennene hadde nå vært hos mange fattigfolk for å innkreve skattene og de hadde gjennomsøkt deres hus for å finne ut om det var verdier der, som skattene kunne betales med. Dette hadde de gjort i to omganger hos hver av fattigfolkene, for å finne noe. Flere hadde fått lånt penger til å betale skattene med og de hadde betalt det som var mulig. I Solvoren og Ytre Hafslo var det åtte mann som hadde betalt noe og seks som ikke kunne betale noe. I Marifjøra skipreide var det sju som hadde betalt noe og fire som ikke kunne betale noe. I Jostedalen var det 12 som hadde betalt noe og en som ikke kunne betale noe. I begynnelsen av 1630-tallet var tallet på jordeiere som bodde i Luster rekordlavt. Bare 14 personer eide jordegods . Det var det lavest tallet noen gang på 1600-tallet. Årsaken ligger i skattetrykket på slutten av 1620-tallet og dårlige tider på 1630-tallet.
I 1632 var to mann forarmet i Solvoren i skipreide. Etter befaring kunne lensmannen med følge slå fast at de ikke hadde noe å betale. Tallet på fattigfolk var likevel lavere enn hva det hadde vært året før.
I 1633 fikk kongen foretatt en taksering av de gårdene han eide i, med den følge at landskylden ble satt opp, - og med det også skattene som var knyttet til landskylden. Året etter ser vi at bøndene i Sogn klaget direkte til kongen over den urimelig høye landskylden (NRR, bind 6, s 705). Vi hører ikke noe mer om saken så det er uvisst om bøndene fikk gjennomslag for sitt krav om redusert landskyld.
Ved innbetaling av tienden i 1634 får vi vite at i Dale var det 25 bønder og på Hafslo 27 bønder som ikke hadde sådd på to år (1633 og 1634). Det må ha vært krise for mange. I Dale skipreide ble det forklart med stor skade av kulde og flom. Vi hører formuleringen "saa findes ingen kjerne udi den vekster som kom opp av jorden". Dersom grensa for korndyrking i dag er omlag ved 400 meter over havet, vil bare en halv grad lavere temperatur ha senket grensen for korndyrking til kring 325 meter over havet. To graders reduksjon ville ha senket korngrensa til hundre meter over havet. Kornet på de gårdene som lå høyest må ha hatt vansker med å bli modent. En kort vekstsesong vil også gi uår. Fra 1632 til 1634 ble kornproduksjonen i Dale mer enn halvert.
De samme problemene finner vi også i andre deler av landet. I 1634 var det flere hundre døde i hungersnød i Orkdal og Gauldal i Trøndelag (Fladby, 1977, s 257). Det samme kan det ha vært i Luster, men kildene tier.
I 1635 var det ti mann som var forarmet - så fattige at de ikke kunne betale skattene. Det var mindre enn årene før, men det kan ha vært som følge av uårene. Når det ble uår var det ikke korn til å så, og dermed gikk det dårlig også i årene etterpå. I 1635 betalte de ikke tiende på Vigdal og Leirmo og 4 bruk nede i Gaupne gårdbrukere som var forarmet (på Øvrebø og Drevdal). Det kan være at det har vært flom i Gaupne. Ser vi på Jæren viser produksjonstallene derfra i 1635 ikke noe avvik fra det normale (Lindanger, 1988).
16. mars 1636 skrev høvedsmannen på Bergenhus og superintendenten (biskopen) i Bergen et brev til soknepresten i Jostedalen - Otte Ravn. Ottes inntekter av Jostedalen var så små at han ikke hadde tilstrekkelig til underhold av sin hustru og sine barn. Menigheten kan heller ikke yte hjelp på grunn av sult og armod. Prestens inntekt var ikke mer enn ni tønner havrekorn i året.
Før Otte fikk kallet hadde det stått ledig lenge på grunn av de lave inntektene. Menigheten må dra til kjerka i stor livsfare når de skal føre sine småbarn fram til dåpen og delta i gudstjenester. De vil være som sauer uten hyrde om Otte skulle dra og de fryktet at de ikke kunne skaffe en ny prest. Guds hellige ord og sakramentene kunne i Jostedalen komme i største forakt og menigheten ville leve et ukristelig liv, som de overfor Gud ikke kunne forsvare. De hadde derfor bestemt at Gaupne sokn og Jostedalen sokn skulle slås sammen. Gaupne hadde til da tilhørt Dale prestegjeld. Otte Ravn skulle flytte til en av prestens jorder (Prestegarden?) i Gaupne. Han skulle preke i Gaupne to søndager og i Jostedalen hver tredje søndag.
Da Gaupne i 1636 ble bosted for presten ble det krav om å få bevilgninger til ei større kjerke. De første brevene i saken ble skrevet i 1637. I første omgang fikk de penger til nytt tak på den gamle kjerka, men i 1649 ble ei ny kjerke ferdig.
I 1637 hører vi om en epidemi i Bergen med over ett tusen døde, men virkningene i Luster slik vi kan lese av manntallet i 1664, må ha vært liten. Noen kilder omtaler epidemien som barnekopper, mens andre forteller at det var en pest. Den har da neppe nådd Luster.
I 1638 var de verste uårene over og bøndene skattet som før. Flere gårder kom i bruk igjen. Uårene hadde nok tært, for i 1638 var det bøndene eide av jord bare en liten del av hva det de eide i 1624, men tallet var nå i vekst igjen. Fra 1638 økte tallet på jordeiere igjen. Bygda gikk bedre. Går vi til Aurland (Ohnstad, 1962, s 213) var tallet på fattige særlig høyt i 1638-39.
Hvorfor en hadde en så stor regional forskjell vet jeg ikke. En mulig årsak kan være at lokale hendelser ødela avlingen i Aurland.
Fra 1621 til 1645 endret tallet på gårdsbruk som var i drift seg fra år til år, men uten de helt store variasjoner. I denne tida får vi likevel en kraftig økning i tallet på husmenn og en sterk nedgang i det bøndene eide av jord. De ble flere og fattigere enn hva de var kring 1620. Årsaken til nedgangen i tallet på gårdbrukerer og økningen i husmenn kan også være uårene og skattetrykket. Flere kan ha funnet det mer lønnsomt å være husmann enn bonde, da skattene for det meste ble lagt på gårdbrukerne.
Omkring 31. juli 1631 skjedde det et drap på Kvale. Peder Rasmussen på Kvale hadde en dreng fra Nordfjord som het Jacob Eriksen. En fredagskveld hadde Jacob satt seg i ildhuset ( et grovkjøkken) og drakk husbondens øl. Peder hadde kommet ut til ham og bedt ham stoppe drikkingen og gå inn i stova sammen med de andre. Jacob nektet og sa at han drakk sitt øl som han ville, - samtidig som han skjelte ut Peder. Peder slo til Jacob med handa og gikk så ut av ildhuset. Jacob fulgte da etter med en kniv i hånda. Peder trakk da sin kniv fra slira. Da Jacob sprang mot Peder fikk Jacob sitt banesår, og han døde like etterpå. 5. mars 1632 var Peder på ting i Nordfjord og gjorde et (økonomisk) forlik med faren til Jacob og hans nærmeste slektninger. Ved tinget i Dale i 1632 fant retten ut at avdøde selv var skyld i ulykken med ord og adferd, og han hadde vist ulydighet mot sin husbonde. Alt dette var mot "Guds ord og befaling". Peder slapp med ei bot på 32 riksdaler.
I 1634 slo Einer Tandle i hjel Vikken Verniksen. Noen flere detaljer har vi ikke, men han fikk 16 daler i bot. Det har nok vært regnet som et uhell.
Det neste drapet var på Råum i Gaupne i 1636. Karen Råum tok livet av mannen sin Erik Råum. Karen ble henrettet og måtte bøte halve boet verd 70 daler. Når hun ble henrettet må vi tro at dommerne mente at drapet var med overlegg. Vi kan øyne et motiv ut fra andre kilder. Erik og Karen tok over det ene bruket på Råum omlag 1617 etter foreldrene hennes. De tok også over eiendomsretten til det foreldrene hennes eide i Langateig i Fjærland. Det startet bra, men det må ha gått nedover til drapet skjedde. Det viste seg at de fikk vansker med å kreve inn landskylden fra Langateig. Da Erik prøvde å bygsle bort gården til en annen fikk han i 1634 ei bot på 20 daler. Kornproduksjonen på Råum falt dramatisk på 1630-tallet. I 1630 fikk Erik bot fordi han ikke møtte i retten. Vanskene kan vi tro hadde gjort samlivet deres vanskelig.
I 1640-41 var det uår på Jæren. Vi hører ikke om noe tilsvarende i Luster. Om uårene i hovedsak var forårsaket av nedbøren trenger en ikke å ha hatt tilsvarende uår i Luster.
I 1642 var det mange og store skatter (alminnelig skatt, garnisonsskatt, kontribusjonssskatt, offisersskatt med flere). I Dale, Jostedalen og Marifjøra skipreide var det hvert sted to mann som ikke kunne skatte, mens det i Solvoren skipreide bare var en. Samlet har skatteevnen vært rimelig god nå, og vesentlig bedre enn midt på 1630-tallet.
I 1643 kom kongerike Danmark-Norge i krig med Sverige. Tre ganger fra St. Hans 1643 til påske 1644 ble det skrevet ut ekstraskatter til underhold av krigsfolk. I september 1644 ble den gamle landsskatten avløst av kontribusjonsskatten (Lindanger, 1990, s 146). I 1644 måtte tre fullgårder, seks halvgårder eller 12 ødegårder stille med en soldat (Fladby, 1977, s 409). I 1644 pantsatte også kongen mange av sine eiendommer i Luster for å skaffe til veie penger (sølvskatten).
I 1645 ble det pålagt en geværskatt og en "koppskatt". Koppskatten måtte alle over 15 år betale - kvinner som menn. Dette var en ny skattetype der alle (koppskatt kom av tysk kopf = hode) betalte skatt. Ved denne skatten får en også vite hvor mange det var som bodde i Luster, og på hver gård. I Dale skattet 598 personer, på Hafslo 409 og i Jostedalen 84 personer. Til sammen var det 1089 skattebetalere. For å finne ut hvor mange som bodde i Luster totalt må vi også vurdere hvor mange som var under 15 år. Ved manntallet i 1701 var 43% av alle i Luster under 15 år. Det kan da være at det bodde om lag 1900 personer i Luster i 1645. De var fordelt på 259 bruk og 136 husmenn.
Ved opptellingen i 1645 ser vi at også at husmennene i løpet av to tiår var blitt en betydelig gruppe i Luster. Det var også betydelig flere husmenn i Dale skipreide enn i de øvrige delene av Luster, og tallet på husmenn var nesten like stort som tallet på bønder (112 og 100). I Fortun soknet er det 23 husmenn og de fleste spredd på gården i Fortunsdalen. I Dalesoknet var det 44 husmenn. De fleste bodde på vestsida av fjorden. I Nessoknet var det åtte husmenn, med halvparten på plassen Dalsvik. I Gaupne var det 16 husmenn, som var spredd rundt i hele bygda. I Jostedalen var det 31 bønder og fire husmenn. I Hafslo var det 116 bønder og bare 32 husmenn. På Indre Hafslo var det 11 husmann og på Ytre Hafslo 15 husmann. De var spredd rundt på gårdene og flest var det på Kvam med fire husmenn. I Solvoren var det tre husmenn og Urnessoknet var det også tre husmenn, hvorav to i Kinsedal. Skattesystemene kan ha vært medvirkende til at tallet på husmenn økte så kraftig. Skattene ble i hovedsak lagt på bøndene,
og det var ofte god skatteplanlegging å opprette en husmannsplass i stedet for å skille ut et nytt bruk. Vi mangler kilder til å si når den store økning i Dale skipreide fant sted, men på 1620-tallet var det fortsatt lavt.
Etter 1646 kom det ei ny vanskelig tid. I 1646 og 1647 var det ikke noen som skattet på Kalhagen og Prestegarden. I 1647 var Anfinn Drevdal og Gregorius Valde fattige. I 1647 ble Ola Heggestad stevnet for retten for ikke å ha betalt skatten året før. Ola svarte at hans hus og hjem var blitt tatt i et fjellskred. Han hadde ikke annet å leve av enn det "gud og godtfolk i Jesu navn forunde vilde". 17.3.1647 ble to bønder i Sogndal stevnet for rester på skatten. De hadde ikke noe å betale med og et hus av nakne barn, føden må de tigge og be for hver manns dør. Det ble også sagt at årsaken var misvekst og at det hadde vært dødsfall på grunn av sult.
16. mars 1649 var det ting på Dale tingstue. Ni mann var stevnet fordi de ikke hadde betalt skatten. En av dem lovet å søke hjelp hos slektninger for å kunne betale halve skatten dette året. Gregorius Valde og Ivar Holmestad fortalte at de hadde hatt brann og alt de eide var borte. De øvrige fem hadde ingen mulighet til å betale eller slektninger som kunne hjelpe. I Solvoren skipreide var det tre som ikke kunne betale og i Marifjøra skipreide var det fem. På Kroken hadde Aksel ikke betalt landskyld på tre år.
I 1649 skjedde det to drukningsulykker i Luster. Den ene hendelsen var med Bjørn Olsen som var sagmester på Kinsedal. Han hadde vært ute i båt da det skjedde, men noe mer vet vi ikke. I det andre tilfellet var Ole Engulfsen Drevdal blitt med Anders Knutsen Svangstu. De hadde reist i to båter. Ole hadde vært i den ene av båtene til Anders sammen med Knut som var sønn til Anders. Begge båtene hadde reist sammen. Da de hadde kommet inn mot Solvoren ble begge båtene utsatt for "Guds almægtige magt, vind og væromslag". Begge guttene druknet. Foreldrene ble enige om at det var en ulykke, men Anders betalte to riksdaler i omkostninger ved begravelsen til Ole.
Om vi sammenlikner navnelister i 1603 og 1647, var de mest brukte navnene som følger. Som vi ser var det Oluf, Lasse og Peder som var de mest populære begge årene. Lengre nede på lista er det noen endringer, men rekkefølgen er mer tilfeldig da det var mange navn som var nesten like mye brukt. Når navnebruken er så stabil må det ha sammenheng med en innarbeidet oppkallingsskikk etter slektninger og forfedre.
|
1603 - navn og antall ganger brukt |
1647- navn og antall ganger brukt |
||
|
Oluf Lasse/Lauritz Peder Erik Jon Anders Knut Johans Nils |
31 14 11 9 9 8 7 7 6 |
Oluf Lasse/Lauritz Peder Nils Anders Knut Johannes Ivar Jon Rasmus |
28 14 13 11 10 10 9 7 7 7 |
Rasmus er et nesten nytt navn i 1647. Det var mye brukt i Nordfjord og har nok forbindelse med innflytting derfra. Navnet var særlig populært i Jostedalen.
Når vi vet at et normalt bruk i Luster på denne tida var på om lag 2 løper, må Maren Trudesdatter eid en svær eiendomsmasse. Hun har eid eiendommer som svarte til om lag 50 bruk. Ellers på lista ser vi at det er embetsmennene som dominerer, med fute- og sorenskriverfamiliene som de rikeste i Luster. Maren var enka til futen Anders Lauritsen på Fuhr. Først på åttende plass på lista finner vi en mann med lokal tilknytning.
Ser vi på bøteregisterne (sakefall) for perioden 1625-49 ser vi i hovedsak de samme type saker som i perioden 1600-1624. Vi kan grovt si at en tredjedel av bøtene var saker med vold og slagsmål, en tredjedel av knyttet til seksualmoral og den siste tredjedelen var andre saker. Andelen av seksualmoralsaker var relativt sett noe lavere enn perioden før, men ikke betydelig. Det var omtrent like mange voldssaker som i perioden før.
Vi fikk i 1635 kanskje Lusters første væpnede ran. Rasmus Øvrebø i Solvoren ranet naboen Askild Øvrebø med hjelp av et gevær. Han fikk med seg en tønne med tjære! Den store tyngden med voldssaker var slagsmål, men uten at vi får vite hvorfor folk slåss. Vi kjenner tre drap fra denne perioden som vi har omtalt foran. I 1635 måtte Ingebrit Skagen ut med 10 riksdaler for å ha gravlagt en mann i uviet jord (Laberg, 1926, s 215). Straffeutmålingen viser at det ble sett på som en alvorlig forbrytelse. Vi hadde saker der beskyldningene var stjeling av høy, korn og lin, hogging av tømmer hos naboen og et hestetjuveri. I regelen ble disse sakene løst mellom partene uten at vi kan se at det falt dom. Ved domfelling vet vi om et eksempel fra kring 1630 der tyven - Magnus Børresen - ble avrettet. En mistet livet andre eller tredje ganger en ble tatt for tyveri. Straffen var avhengig av verdien av tyvegodset.
Fra 1648 har vi oppbevart tingbøker og en får en mer utførlig oversikt over hva slags saker som ble tatt opp på tinget. Den største gruppen med saker var saker knyttet til leie av jord. Typiske saker var oppsigelse av leiekontrakter og manglende betaling av leie. Vi ser også at arvesaker og gjeldssaker var en stor gruppe. I forhold til totalt antall saker var det få som ga bøter.
De lensmennene vi kjenner fra denne perioden er:
|
Dale skipreide |
Jostedalen skipreide |
Marifjøra skipreide |
Solvoren skipreide |
|
Erik Ingebrigtsen på Flahammer 1629-35 Christen Nilsen på Fuhr 1639-40 Eiluf på Lerum 1642 Oluf på Sørheim 1645-1649 Christen Nilsen på Fuhr 1649-1672
|
Daniel på Kjeppe 1627-1638 Sjur på Kronen 1647 Torstein på Espe 1648-1655 |
Arnfinn på Fet 1617-1628 Elling på Jordanger 1631 Knut på Kjørlaug 1632-1633 Paul på Lunde 1635-1656 |
Torsten på Venjum 1618-1626 Halvar på Hillestad 1626-1627 Endre på Solvi 1628-1629 Torsten på Venjum 1631 Lauritz på Beum 1635 Øyvind på Hauge 1638-39 Lasse på Kvam 1646-1667 |
Sorenskriverembetet ble opprettet i 1591, men vi må like fram til 1625 før vi hører omtale av sorenskrivere i Luster. Sorenskriveren var fra starten en sekretær for bygdefolket. Han skulle skrive alle rettskraftige dokumenter fra rettssaker, skjøter, skifter og liknende. Sorenskriveren utvidet etter hvert sin makt og i 1634 ble han meddommer i rettssaker sammen med lagrettemennene som var utnevnt av bygdefolket (Lindanger, 1986, s 196-197). Den første sorenskriveren vi kjenner het Jesper Hansen, og ut fra navnet var han nok dansk.
Futen sin oppgave var å kreve inn offentlige skatter og avgifter og ha tilsyn med jordegodset til kongen. Han leide ut gårder og krevde inn leieavgifter. Han var også øverste politimyndighet i sitt område. Futen i Sogn hadde i 1634 en lønn på 40 daler og futen i Dale en lønn på 30 daler (NRR, bind 6, s 134). Futen i Dale hadde nok i tillegg ansvaret for Årdal og Lærdal. Futene var nok forhatt av folk flest, og mange av futene misbrukte også stillingen til egen vinning.
Simen Nilssen ble avsatt som fut i 1632 (Lie, 1929, s 12). I ettertid skrev bøndene i Sogn til kongen og ba om å tilbakebetalt det de hadde betalt for mye. Simon Nilssen hadde i ufredstid (1625-1629) innkrevd penger, som bøndene mente han ikke hadde gjort regnskap for (NRR, bind 7, s 275). Kongen skrev 25.10.1636 til høvedsmannen på Bergenhus og ba ham undersøke saken og eventuelt føre saken for retten. Simen ser vi av skattelistene hadde bygget seg opp en betydelig formue. Han var bosatt en periode på Kroken, så på Fet og så i Solvoren.
I 1637 (NHD s 468) hadde Lasse Verniksen på Sandvik klager til Herredagen (Høyesterett) over futen Oluf Nilsen. Oluf Nilsen hadde kommet midt på natta for å arrestere ham uten grunn. Han ble frastjålet en lang børse og et slagsverd. I tillegg ble hans mor slått helseløs.
I 1647 var fordelingen av store og små bruk i Dale og Hafslo om lag like, men brukene i Jostedalen var i snitt om lag halvparten så store. En grafisk fordeling gir:
Om en sammenlikner med resten av Sogn finner vi at Hafslo og Dale var de bygdene som hadde flest store bruk (Holmsen, 1937, s 72). Ser vi på hvem som eide jorda i 1647 finner vi at eiendelene i gårdene var fordelt på mange eiere. Noen bruk kunne ha fem eiere som eide hver sin del. I Jostedalen eide kongen alle gårdene. I Dale og Hafslo var gårdene prosentvis eid som vist i figuren (Holmsen, 1937, s 73) :
Kongen var den største jordeieren i Hafslo. Hoveddelen av dette godset var det tidligere bispegodset. I Dale eide ikke biskopen så mye før reformasjonen. I Dale er det adelen som har de største eiendelene med det gamle Kruckow - eller Sørheimgodset som det største. Om lag 4% av bøndene var selveiere i Dale og 2,5% i Hafslo. Ingen av bøndene i Jostedalen var selveiere. I hele Sogn var andelen på selveiere 5%, så andelen av selveiere var mindre i Luster enn gjennomsnittet.
Jordeieren hadde i prinsippet de samme inntektene fra jorda som de hadde hatt før. I 1649 (NRR, bind 9, s 463) ser vi at kongen i stedet for å få leilendingen til å fø dyr eller gjøre arbeid for seg, krevde inn forings- og arbeidspenger. På Kalhagen, Indre Kroken og Lomheim var det en halv daler for hvert bruk.
Omkring 1630 får vi vite at Elling på Drevdal sådde tre tønner korn, Lauritz på Haugen sådde 3,5 tønner korn og Lauritz på Valde sådde om lag 5 tønner korn. En tønne korn var like i underkant av 100 kg (Engesæter, 1978, s 18). Sammenlikner vi disse opplysningene med det disse karene betalte i kongetiende i denne perioden ser vi at om opplysningene var rette, fikk de i underkant av fire fold for det kornet de sådde. Det var ikke mye! Såkornet har vært holdt utenfor tiendeberegningen. Tienden som ble betalt var nok systematisk for lav,- folk betalte nok ikke mer enn de måtte og helst mindre. Sandal (1986) vurderte for Sogndal at en på denne tida fikk fire foll av kornet. Det samsvarer med det en finner i Luster. Det ble regnet at en brukte en tønne korn til å så ett mål åker. Elling på Drevdal brukte ikke samme åkeren to år på rad, så han trengte seks mål åkerareal for å holde denne produksjonen.
I 1646 ble det gjort en oppstilling av boet til Lauritz på Hilleren. Vi ser at han hadde to hester, tre føll, 14 kyr, fire okser, fem kalver, to bukker, 15 sauer, seks killinger, fire lam, 18 geiter og to svin. Han hadde altså flere typer husdyr. Vi ser som på Prestegarden på Dale i 1606 at en hadde svin. Det kan derfor være at det var en del bønder som hadde svin, men det er svært sjeldent at vi hører noe om dem i de kildene vi har fra 1600-tallet.
I 1590 var bytteforholdet i Luster mellom en løpe smør og en melle med korn på 1/8. I 1626 var forholdet 1/12 og i 1646 var forholdet 1/20. Relativt sett var kornet blitt billigere. Økt vekt på storfedrift kan ha gitt bedre økonomi.
Det har nok vært noe jakting, men vi vet ikke i hvilket omfang. Det eneste vi vet er at det har vært jaktet på mår. Vi ser at det ble gitt et par bøter fordi bønder hadde solgt mårskinn ulovlig. Kongen hadde førsteretten til kjøp av alle pelsdyr, så all annen handel var da forbudt. Vi hører om bjørn på Hafslo. Skytevåpen ser ut til å ha vært vanlig alt tidlig på hundreåret, og de er omtalt mange ganger i kildene.
Vi vet ikke så mye om fisking, men en viss tilleggsnæring kan det ha vært. Vi hører i 1626 om fisking i Hafslovatnet og i 1635 om Paul fisker på Øvrebø i Solvoren. Han var nok den eneste som hadde fiske som hovednæring i Luster.
Fra 1640-tallet fikk vi modernisering og nybygg av kjerker, og kjerkene fikk ny utsmykking. Årsaken må være gode tider for de rikeste. En har kunnet bruke en del av overskuddet til luksusvarer som en kunne få fra profesjonelle håndverkere av ulikt slag. Nye moter for husbygging og innredning av hus kom og god økonomi ga grunnlag for at de rikeste kunne følge med i moteutviklingen. Mye ble nok kjøpt inn fra håndverkere fra andre steder, som Bergen, men grunnlaget for håndverksnæringen i Luster må også ha vært rimelig god. Årsaken til at de rike ble rikere og deres mulighet til å gi gaver til kjerkene ligger nok i en næring som ble en vekstnæring i denne perioden - sagbruksnæringen.
De skomakerne en kjenner er Just skomaker som er kjent fra 1632 på Døsen og i 1649 hører vi om en Knut skomaker på Sande. Vi møter også en Just skomaker i 1667, men det er uvisst om det er samme mannen. Ellers forteller kildene lite eller ingenting om hver enkelt.
I Luster har en noen spredte funn fra vikingtiden som viser at en drev med veving. Det gikk likevel lang tid før en i skriftlige kilder hører om vevere og veving i Luster, men en får tro at veving ble gjort som husflid rundt om i hjemmene. I 1647 hører en at Knut Johannessen fra Hafslo tok borgerskap i Bergen som vever. Noe mer kjenner jeg ikke til han.
I denne perioden møter vi for første gang skreddere i Luster. Tallet er ikke så høyt som for skomakerer, som nok tyder på at de fleste klærne ble laget i hjemme. De en kjenner navnene på var Peder skredder som bodde i Fortun i 1631 og Jens Pedersen som bodde på Kroken fra 1635 til 1673. Samlet er tallet på skreddere lavt. Det var nok helst finklær en kjøpte eller fikk skreddersydd. Hjemmelagde klær og tekstiler dominerte.
Smier var nok i vanlig bruk, men en hadde også noen som ble titulert som smed og som nok da var smed av yrke. I 1626 er en Lauritz smed omtalt i Solvoren skipreide og i 1635 en Lauritz smed som kan ha bodd på Dalsøyri. Det kan ha vært samme mann, men det er usikkert. Vi kjenner mange gjenstander fra Luster som smeder må ha laget. Vi vet likevel lite om hva som ble laget på gårdene, av smeder i Luster og hva som ble innkjøpt. Det jeg har funnet omtalt er børser, pistoler, kniver, økser, plogjern, sakser, sagblader, låser, dørjern, kjerkeklokker, ljå, hestesko, gryter, skosøm, nagler, hammer og jernstaur (spett?). Kompliserte gjenstander som våpen og støpejern kom nok annet steds fra. Mange av de andre gjenstandene kan nok ha vært laget lokalt i Luster. Skosøm, hestesko og noen andre oppgaver kunne en nok ofte lage til på gårdene, men det kan også har ha vært et marked. Det samme kan en si om kalken i Jordangerkjerka som er fra 1640 (Heiberg, 1970), døpefatet i Urneskjerka fra 1640 ( gitt av Berent Nagel og Mette Søfrensdatter på Kroken) og kalken i Urneskjerka (senere gitt til Solvorenkjerka) fra 1648. Berent Nagel ga også døpefatet og en sølvdisk til Solvorenkjerka (Laberg, 1926, side 589). Den ene klokka i Dalekjerka er laget av Michel Linni i Bergen i 1632. Den ble gitt av arvingene til Anders Lauritzen på Fuhr (Heiberg, 1907, side 8). Michel Linni vet vi også støpte ei klokke til Hopperstad kjerke. Det er nok også en del andre gjenstander rundt på gårdene i Luster og andre steder.
Vi kjenner to snekkerne fra Luster: Erik Eriksen og Anders snekker. Erik Eriksen snekker bodde først på Søvde, men flyttet senere til Jordanger. Anders snekker kjenner vi fra Hafslo i 1624, og da Dalekjerka fikk satt opp kjerkeklokka i 1631 var det han som utførte arbeidet. Større byggearbeider på kjerker må vi tro ble utført av spesialister.
Gaupnekjerka ble bygd i 1647. Den gamle middelalderkjerka ble revet. Dalekjerka fikk våpenhus og tårn, Hafslo- og Fortunkjerkene fikk tårn. Det må ha krevd snekkere og hjelpesmenn over lengre perioder. Det er nok lite trolig at en har satt lokale snekkere til å stå for byggingen. Dette var oppgaver for spesialister, ofte fra Bergen. Jon Laberg (1926) forteller at det i tillegg jevnlig var ombygging og vedlikehold av kjerkene i Luster. Det var skifting av tak, himlinger, tårn og golv. Deler av dette arbeidet har nok vært gjort av lokale snekkere.
I Gaupnekjerka finner en bokstavene "L.L:K" på veggen bak altertavla. Både Jens Kielland (1902) og Per Jahn Lavik (1969) mente at dette kunne være initialene til byggmesteren. Det er ukjent hvem LLK var. Ser en i Bergen Borgerbok finner en ikke at initialene passer på noen av snekkerne som er ført der. Vi finner noen få med navnet Lauritz Lauritzen, men ingen av dem er ført med slektsnavn. Solvoren og Gaupnekjerkene var nokså like. De kjerkene i Norge som likner mest på dem var Gjemmestad gamle kjerke i Gloppen og Holdhus kjerke i Midthordaland (Lavik, 1969). Det tyder i det minste på at byggmesteren var fra Vestlandet. I 1620 hører en om en Lauritz snekker som arbeidet med inventar på Hesby kjerka på Finnøy og1647 om en Lauritz snekker i Jelsakjerka i Rogaland.
Det nærmeste vi kommer opplysninger om hvordan byggingen foregikk var ved byggingen av tårnet i Dalekjerka i 1635 (Laberg, 1926, side 52). Det var mote på 1600-tallet å sette på tårn på kjerkene og Dalekjerka skulle også ha. Byggearbeidet med Dalekjerka tok ti uker. Snekker Verner Olsen sto for arbeidet, og med seg hadde han tre mann. Det gikk med 8 tylfter tømmer og 24 tylfter bord. De fløtet det til Dale; trolig fra et av sagbrukene i Luster. Fra sjøen ble tømmeret og borda kjørt til kjerka. Det gikk med 1.985 spiker og 13 jernkroker. Einer Smed brukte fire uker på å lage dem. Jernkrokene ble brukt som hjelp når de skulle klatre opp til tårnet. Det kan være at de hadde stillaser, stiger eller tauverk. Verner Olsen var en prestesønn fra Nes i Hedmark. Han er også kjent som bygger av kjerketårnene i Vågå, Ringebu, Lesja, Nes i Hedmark og Ringsaker (Lexow, 1982, s 43). Han bodde storparten av sitt liv i Gudbrandsdalen. Det ble sagt om han at han bygde høyere og slankere spir enn alle andre (Grieg, 1958, side 28).
Prekestolen i Nes kjerke er av en type som er utviklet i Stavanger. Det som er typisk er at buefeltene har rik geometrisk utsmykking og innrammer et maleri. Stavangermalerne utstyrte så prekestolene med gull og farger. I feltene malte de ofte apostler eller kjerkelige dyder (Fett, 1911, side 37). Tilsvarende prekestoler er det også i en rekke kjerker særlig i Rogaland. I Sogn finnes de i Nes og Kaupangerkjerkene. Prekestolen i Neskjerka er fra første halvdel av 1600-tallet og er i renessansestil.
Sagbruksproduksjonen i Luster var lav til 1630-tallet. I Rogaland ser en at tallet på sagbruk ble halvert fra 1621 til 1628 (Lindanger, 1987, s 179). Årsaken må en tro var en reduksjon i
etterspørselen på bygningsmaterialer. Lie (1927, side 42) og Holmsen (1937 side 74) skriver at årsaken til nedgangen også kan være høye skatter under krigen. I 1628 ble all eksporttoll
doblet og all importtoll tredoblet. Det ble i tillegg innført eksportrestriksjoner slik at varer ikke skulle gå til fiendene.
Fra 1630-åra får en en økning i produksjonen i Luster. Den samme trenden ser en i Sogndal (Sandal, 1986). En bybrann i Bergen i 1640 økte nok også etterspørselen for en tid. Mens produksjonen stagnert totalt sett på Vestlandet på 1640-tallet, økte produksjonen i Luster og Sogndal. Uthogging av skoger var delvis årsaken i Rogaland og Hordaland. I Luster må en ha hatt godt med furuskog, selv om en har også hører om tømmermangel ved flere anledninger.
I 1647 skulle sagbrukene skattlegges på en annen måte enn før. Futen skulle ikke lengre spør etter hvor mye som ble skåret i skatteåret, men med hjelp av kyndige menn få en takst på det som kunne skjæres (Lie, 1929, side 52).
I 1625 var det bare ei sag på Kinsedal - den "øvre saga". Den er senere omtalt som ei bekkesag. Den ble brukt av bøndene på Kinsedal. I perioden 1625-49 var produksjonen mellom 50 og 80 tylfter i året. Fra 1640 kom det i gang ei sag til på Kinsedal og produksjonene der var 150-250 tylfter i året. Fram til han dødde i 1649, var det Bjørn Olsen som var sagmester. Han var fra Ryfylke.
Krokensaga lå ubrukt fram til omkring 1640. I 1641 var produksjonen på 100 tylfter, i 1642 på 250 tylfter, i 1647 ble det opplyst at produksjonen var 300-500 tylfter i året og i 1649 var det 500 tylfter. I starten var det bare ei sag. På 1640-tallet lot Berent Nagel bygge et nytt sagbruk. Begge sagene hadde samme eier, så det ble ikke skilt mellom de når en skattet. I 1626 var det ikke produksjon på grunn av lite tømmer på Kroken. Klager over mangel på tømmer får en også høre om i 1649. Trolig har en hatt større produksjon enn hva en kunne få ut av skogene på Kroken. Det har da vært nødvendig å få tømmer fra andre gårder. En ser òg at en fikk tømmer fra Åberge i Gaupne. Den ene saga var ei bekkesag. Den andre var ei flomsag og var avhengig av nedbør. I 1649 klaget en på Kroken over lite nedbør. Den store produksjonsøkningen fra 1647 har nok forbindelse med at en da ansatte en sagmester som drev saga.
Det var to sager på Mordal. Den ene ble opprettet av Mogens Antoniussen på Eide. Nøyaktig hva år det var vet en ikke, men den var neppe mye eldre enn 1647. Den andre var ny i 1647 og var eid av Mads Søfresen på Heltne. Begge sagene var ført som "bekkesager". På Mogens sin sag skar en 40-60 tylfter i 1647 og ikke noe i 1649. På "Heltnesaga" skar en 200 tylfter i 1647 og 120 i 1649. Begge sagene ble drevet av sagmestrer i 1647.
Etter at produksjonen i Marifjøra stanset i 1612 hører en ikke noe mer om Marifjøresagene før i 1636. Det var da to flomsager. Hans Clausen skattet for den ene saga og Christen Andersen på Røneid for den andre. Hans Claussen var handelsmann i Marifjøra. I 1639 ble det skåret 60 tylfter på Hans Clausen sin sag, men den var ikke i bruk midt på 1640-tallet. Samme år ble det skåret 100 tylfter på Christen sin sag, i 1642 250 tylfter og i 1647 ble det oppgitt at produksjonen var 100-200 tylfter i året.
I 1626 er Jon P. Kvam og Narve Lauritsen Lad brukerer av den ene saga på Kvam. Den andre saga var det Lauritz Torsteinsen Beum og Torsten Lassesen Venjum som brukte. En ser altså at sagbrukene på Kvam i større grad enn noen av de andre sagbrukene i Luster ble drevet av bønder. Det kom i tillegg til gårdsarbeid. Det hadde trolig sin årsak i at det var vanskelig å få borda til fjorden. Sagbrukene var da ikke av så stor interesse for de som ville tjene penger på de. Produksjonen gikk nok da i hovedsak til lokal husbygging. Begge sagbrukene oppga lave tall på produksjonen. Det var i regelen 20-50 tylfter i året for hvert av sagbrukene. I 1634 ble brukerne av begge sagbrukene bøtelagt for ikke å ha skattet av sagbrukene i tre år. I 1636 måtte Iver Ellingsen Lomheim bøte 10 riksdaler for å ha brukt den ene saga ulovlig - uten å skatte av produksjonen. Etter hvert ser en at begge sagbrukene skattet samlet, og ikke hver for seg. Begge sagene kan likevel ut til å ha vært i bruk. I 1646 hører en om Gudbrand Endresen Sagmester på Ytre Hafslo. Det kan være at han var det første sagmesteren på Kvam.
Klager over "misvekst og dyrtid"
I 1650 var fire mann i Jostedalen "forarmet" - de hadde ikke nok penger til å betale hele skatt en. Det var også to i Dale skipreide og fire i Marifjøra skipreide som ikke kunne betale skatt "for armods skyld". Tallet er relativt lavt og viser nok til en normalsituasjon.
I 1650 ble ekteparet Lasse og Gjertrud Sandvik anklaget for ildspåsetting. Vi vet ikke hvor det hadde brent, men i 1649 hadde det vært brann på Valde. Det var ikke noe vitnemål mot de. Futen krevde da noe de kalte "lovbydelsesdom". 12 menn og 12 kvinner i Gaupne ble utnevnt. De tiltalte kunne hver velge ut 7 av de og retten valgte den åttende. De åtte skulle avlegge ed på at de tiltalte var uskyldige. Da ingen ville sverge for Lasse og Gjertrud ble de lyst fredløse. Gods og formue ble dømt til kongen. Denne dommen ble trolig gjort om, for de fortsatte å bo på Sandvik.
I 1651 var det en ny brann, denne gang i Marifjøra. Brannen startet i naustet til handelsmannen Hans Claussen. Han brukte naustet til å røke kjøtt. Ilden forplantet seg til husene til enka Maren Simensdatter. Da brannen ble oppdaget gikk kona til Ogen Sviggum til kjerka, ringte i klokkene og fikk samlet folk for å slukke brannen. Etter brannen måtte Hans Claussen ut med 40 riksdaler i erstatning til naboen for husene. Det har nok også vært betydelig skade på Hans Clausens egne hus.
En gang mellom 1649 og 1653 hadde det vært flom på Kronen i Jostedalen og det ene bruket -bruket til Claus Sivertsen "ble uttatt" - det vil si så ødelagt at det ikke var beboelig etterpå.
I 1653 var det en del i Luster som ikke betalte skatt på grunn av den store "misvekst og dyrtid" som hadde vært i lang tid. Det var tre i Solvoren, fem i Marifjøra, en i Jostedalen og fem i Dale skipreide. Tallet på bønder som ikke kunne betale skatt var noe høyere enn normalt, men likevel var det ikke så mange at "misveksten" kan ha vært så veldig langt unna normalen.
Ut fra avlingene på Råum i Gaupne må vi tro at 1654 var et dårlig år (Kvitrud, 1989). Uårene rammet ikke bygda på samme måten som 20 år tidligere. Selv om tallet på bruk gikk opp og ned fra år til år kan vi likevel ikke se at noen av gårdene ble lagt ned. I 1654 (NRR, bind 11, s 221) måtte bøndene i Sogn i tillegg til de vanlige skattene betale 300 riksdaler for tømmer til å bygge marineskip. Fordelt på alle bøndene var det likevel ikke uoverkommelig.
I 1654 hører vi at ei ku i Luster var død av lungesott (lungebetennelse). Da de hadde åpnet opp lungene på kua var de helt råtnet opp. Vi får høre om dette fordi det ble en sak av det da kua var utleid og en ville fastslå om det var grunnlag for erstatning. Vi vet ikke om dette var noe som skjedde med andre dyr.
25. juli 1655 var det oppmøte av lensmann og fem lagrettemenn på Høgi. De foretok en taksering etter et fjellskred. Bruket på Høgi hadde tidligere en landskyld på 4,5 løper. På grunn av fjellskred var verdien satt ned med en tredjedel til 3 løper. Skredet må da ha gjort betydelig skade på gården, men uten at en kjenner detaljer.
I 1656 hører vi at det var forarmede på Skjervo og Vedviki (Laberg, 1926, s 243 og 571), men det totale antallet var lavt.
I 1611-1613 var folk i Dale skipreide fritatt fra militærtjeneste. Fra midten av 1600-tallet må det ha blitt slutt på den gamle ordningen. Hele Luster var delt inn i legder. Hver legd skulle stille med en fotsoldat og bøndene i legdet måtte sørge for at soldaten hadde det han trengte. Fra Luster stilte minst tretti mann. Fra Dale stilte ti mann, Indre-Hafslo sammen med Jostedalen stilte ti mann og Ytre Hafslo sammen med Solvoren stilte ti mann. I tillegg stilte det folk fra Årdal skipreide, som Urnessoknet var en del av.
1.6.1657 erklærte kong Fredrik (III) krig mot Sverige. Det ble inngått en fredsavtale 26.2.1658, hvor blant annet Trøndelag ble avstått til Sverige. I august 1658 startet krigen igjen. Tropper fra Sogn og resten av Vestlandet rykket inn i Trøndelag og beleiret Trondheim. I desember 1658 ble Trondheim gjenerobret. Under beleiringen må sogningene ha blitt svært dårlig behandlet av sitt befal, og særlig løytnant Paul Wiljelm. Sogningene benyttet også første anledning til å ta hevn.
15.6.1659 (Laberg, 1926 og Sandal, 1986, s 581ff) kom løytnant Paul Wiljelm til Solvoren sammen med futen Christoffer Giertsen på Flahammer, for å skrive ut soldater. Det møtte folk fra Sogndal og Luster. Løytnanten ropte opp de som hadde tjent i Trondheim, og 6-8 nye som han ville ha med seg. Da svarte folk at enten var de ikke tilstede, var syke eller at de hadde flyttet, - så han fikk ikke noen soldater. Løytnanten ropte da opp nye navn. Folk begynte da å lage bråk, i første omgang bare med å lage støy for å overdøve løytnanten så ingen kunne høre hvem han ropte opp. Da løytnanten klaget over støyen gikk alle ut av tingstua og løytnanten ble igjen alene med futen. Da de to etter en liten stund også gikk ut; stilte folk seg rundt dem, - noen med halve tønner og noen med stokker og knipler i hendene. De trengte seg så innpå dem og de ble skjelt ut. Løytnanten ble så grepet i kjolen (klærne), i armene og i håret. De slet i ham og slepte ham gjennom folkemengden. Så ble han slått bevisstløs. Skamslått kom han seg inn i tingstua, men ble så angrepet igjen og fikk seg to øksehugg. Til slutt ble han hjulpet av handelsmennene i Solvoren. Han ble så plastret og etter noen dager ble han behandlet av en bartskjærer. Løytnanten var i live i 1661, men i 1663 ble saken behandlet som en drapssak, så han døde av skadene han fikk fra hendelsen.
For å øke statens inntekter ble det i 1658 gjort en taksering av gårdene. I Dale skipreide endte det opp med at det for de fleste - 73 av gårdene - ble foreslått å redusere skatten som het leding. Noen ganske få fikk en økning i skatten. Utfallet av takseringen falt ikke ut som ønsket fra myndighetenes side og den ble ikke tatt i bruk. I 1659 ble skatten doblet og det ble krevd inn 12 riksdaler for hver bonde (Sandal, 1986, s 597). Det må ha ført til at mange ikke kunne betale skatt dette året. 26. mai 1660 ble det inngått fredsavtale med Sverige.
Omkring 1660 ser vi at det var en relativt kraftig økning i antall bønder i Luster, som vist på figuren nedenfor. Flere bruk må ha blitt delt, slik at en fikk flere bønder på mindre bruk.
Omkring 1660 var det et "udløb" på gården til Knut på Fortun. Det kan ha vært et skred, men også skadeflom.
I 1661 var det fem mann som ikke skattet i Dale på grunn av fattigdom og tre mann skattet ikke i Solvoren skipreide. Vi hører også at Lauritz Oklevik ikke kunne betale skatt på grunn av en brann som hadde vært på gården hans. Gården ble da fraflyttet. Nye folk flyttet inn igjen på gården i 1663. I 1661 kom det klager fra Bergenhus len at mange i Sogn, Hardanger og Sunnhordland måtte spis bark på trærne og røtter som de gravde opp av jorda i stedet for brød. Mange var døde av sult og mange jorder lå usådde (Fladby, 1977, s 9). I Lærdal hører vi om misvekst i 1661 og i Aurland om stor hunger (Munthe, 1920, s 25). I Bergen var det dyrtid på korn dette året. En tønne rug kostet seks riksdaler og mer (Edvardsen, 1952, s 344). Prisen var to-tre ganger over normalen. I 1661 var det også elleve enker i Hafslo. Mange må ha dødd i Luster, men om det var av sult vet vi ikke sikkert. Ut fra det vi hører fra andre steder er det likevel ikke usannsynlig.
I 1662 (Sandal, 1986, s 523) skrev soknepresten i Sogndal at kornet i dalene, de fleste steder ikke kunne brukes uten helseskade. Havren ville verken høns eller hester spise. Vi hører ikke noen spesielle klager fra Luster dette året, så beskrivelsen kan være om forholdene i 1661, eller om vinteren 1661-1662.
Våren 1663 var det en brann i Lusteralmenningen. Peder, Endre og Arne Sandvik hadde "utsatt ilden". De hadde gjort opp ild for å varme seg, men den hadde tatt overhånd. Ilden tok slik fart at til og med matbommene deres brant opp. Hvor stor skaden var på allmenningen vet vi ikke.
Vinteren 1663-64 ble flere åkrer på Prestegarden i Dale skadet av flom og "sandløb". Det siste kan ha vært et sandskred eller sand som fulgte med flommen.
I 1663-64 var kongen i pengenød igjen. 24.1.1664 solgte kongen "Apostelgodset", som blant annet omfattet alle gårdene i Jostedalen til Hans Hansen "Lillienskiold" på Askøy ved Bergen (Øiane, 1994, s 2). Apostelgodset er det godset som Apostelkjerka i Bergen tidligere hadde eid.
I 1666 var det ni mann i Luster som ikke kunne betale skatt. Forholdene var noe dårligere enn normalt. I 1666 hadde det også vært brann hos Ivar Nedrelid (Øiane, 1994, s 254). I 1667 var det tre restanser på skatten i Dale, tre i Marifjøra og seks i Solvoren skipreide. Fra 1667 til 1669 var Kjeldedalen øde og ubrukt og i 1668 og 1669 lå Brekke i Solvoren øde. Årsaken til dette kjenner vi ikke, men det kan ha vært at de var blitt ødelagt av brann.
Tallet på skifter var spesielt stort i 1668. Trolig har det vært en alvorlig smittsom sykdom dette året, men vi har ikke noen kilder fra Luster som forteller hva det var. Det var mange døde i hele landet i 1668 og 1669 (Fladby, 1977, s 156-157). Det samme ser vi ved å studere manntallet fra 1701. Vi får da vite når mennene i Luster ble født. Det er færre som er født på 1660-tallet enn på 1650-tallet og 1670-tallet. Sykdommen i 1668 må da ha rammet både voksne og barn.
Gården Bollingberg i Gaupne lå øde både i 1668 og 1669. Årsaken er ukjent, men da begge brukene var øde kan det være at gården hadde vært utsatt for brann.
De første årene på 1670-tallet økte tallet på naturskader i Luster. Skadeomfanget, alvorlighetsgraden og hyppigheten økte i forholdene til årene før. Hovedårsaken var trolig at nedbørsmengdene økte. Det ga flere skred og økt vassføring i elvene.
I 1670 var det et stort steinskred hos Ingebret Nedre Kvam på Veitastrondi. Skredet gikk på yttersiden av husene og gjorde en "merkelig" skade på skogen. Lensmannen og lagrettemennene mente at skadene ikke kunne forbedres. Han fikk redusert leieavgiften - landskylden, og med det også de skatter som var knyttet til landskylden.
I 1672 hadde det vært flom på Valde. Flommen tok med seg av den beste jorda og der husa stod var jorda rast ut. Husene på gården ble flyttet.
I 1673 hadde 16 av gårdbrukerne i Gaupne restans på skatten. Det var på Øvrebø, Bollingberg, Valde, Sandvik, Drevdal, Haugen, Leirmo, Alsmo og Leirdalen. Det var ikke andre i Dale skipreide som ikke skattet. Vi finner også ni gårdbrukere i Jostedalen i samme tilstand. Det kan ha vært flommen i 1672 som hadde gjort skade. Vi ser likevel at det i Marifjøra skipreide var 22 mann som hadde restans på skatten og i Solvoren skipreide var det 14 mann. Årsaken til problemene her må ha vært noe annet enn flom. Det er ikke lett å se noen enkelthendelse eller årsak som skulle forårsake slike store regionale forskjeller. Vi må tilbake til 1630-tallet for å finne et høyere tall på folk som ikke kunne betale skatt.
I 1674 var det uår i store deler av landet (Fladby, 1977, s 370). I Luster ser vi at tallet på jordeiere var lavere enn det hadde vært på over tjue år. Folk må ha solgt unna eiendeler for å få mat.
Natt til 27. desember 1674 ble Sande ødelagt av et fjellskred. Jord og stein ødela husene. Bonden og kona på gården ble tatt av skredet og drept. Mannen ble funnet igjen død og svært lemlestet, mens kona aldri ble funnet. 20. mai 1675 var det taksering og verdien og landskylden av gården ble kraftig redusert.
I 1668 fikk futen Christoffer Giertsen på Flahammar en grunnlønn på 54 riksdaler i året. Han reiste også rundt i fogderiet og etterspurte kjeltringer og landstrykere. Med tilleggstjenester hadde han en årslønn på 153 riksdaler. Det var en lønn som var langt høyere enn det bønder, håndverkere og husmenn hadde. I tillegg hadde han betydelige inntekter av de gårdene han eide.
I 1662 ble sorenskriveren Mogens Nilsen fradømt sitt embete på grunn av tjenesteforsømmelser, men uten at vi kjenner årsaken (Fladby, 1962, s 76).
Inntektene til presten i Jostedalen var fortsatt et problem. Gaupne ble i 1652 igjen lagt inn under presten på Dale, etter å ha vært sammen med Jostedalen fra 1636. Jostedalspresten hadde på 1660-tallet omlag ni tønner korn i fast inntekt fra soknet. Han sådde også selv seks tønner korn. For å gi presten en rimelig inntekt (i "prestemålestokk") etter at han mistet Gaupne soknet fikk han 20 tønner korn fra flere kjerker i Indre og Ytre Sogn "for at de fattige ikke skulle miste sin sjelesørger".
Dale og Hafslo hadde egne prester og klokkere. I 1663 var det en ung degn (skoleelev) som ringte i klokkene på Hafslo - var klokker. Presten fortalte også at han var kjerkesanger og informerte ungdommen. Klokkeren og degnene har da hatt en form for organisert opplæring i kristendom. Ellers ser vi i noen sjeldne tilfeller at bøndene eide bøker. Så det må ha vært en del som kunne lese.
De lensmennene vi kjenner fra denne perioden var :
|
Dale skipreide |
Jostedalen skipreide |
Marifjøra skipreide |
Solvoren skipreide |
|
Christen Nilsen på Fuhr 1649-1676 |
Torsten på Espe 1648-1655 Ole Arnesen på Åsen 1663-1699 |
Paul Knutsen på Lunde 1635-1656 Jens på Fet 1661-1665 Ole på Lunde 1672 |
Lasse på Kvam 1646-1667 Søren på Holsete 1672-1692 |
I 1650 ble Ingebrigt på Tang innsatt som "skaffer". I 1666 var Ole på Vallaker skysskaffer i Solvoren og Mollandsmorki. Han fikk årlig 7 meller korn av Mollandsmorki for denne jobben. De skulle skaffe folk som skulle skysse folk til og fra Solvoren.
I 1654 hører en at Ola på Elvetun i Solvoren også ble kalt for Ola Styrmann. I 1664 var Rasmus på Fuhr og i 1674 Bottil Lassesen på Sørheim titulert som styrmenn. En får tro at de styrte jekter som var eid av rikfolk. Handelsvarene var nok i hovedsak smør, skinn, huder og trevarer fra Luster samt korn og salt til Luster. I tillegg sto de nok for en del av persontransporten.
I 1663 og 1664 satte prestene opp manntallslister. I disse listene får vi også et inntrykk av helsetilstanden for en del av dem. Omkring ni prosent av alle hadde en eller annen skavank. De største gruppene var "vannhelse" - dårlig helse, vanfør, epilepsi og krøplinger. Andre typer lidelser som ble oppgitt var spedalskhet, "skurvete", halt, "forpasset", døv, skrøpelig, blind, blind på det ene øyet, sykelig, "slem og tåpelig", "halt og uferdig" og hugget i hånden.
20.4.1650 gikk bøndene i Indre Sogn frivillig med på å gi årlige tilskudd til St. Jørgens hospitalet i Bergen for underhold, tilsyn og pleie av spedalske (Beyer, 1906). Tilskuddet var fire skilling for hver bonde i året. Spedalske har vært sendt dit, men det var likevel spedalske i Luster i hele hundreåret.
I 1673 hører vi at futen skrev til Bergen for å få medisiner til kona på Optun. Så apotekene var i bruk, men hovedbruken av medisiner i Luster var nok hjemmelagte naturmedisiner og "signing".
Offentlig forlovelse ble innført som obligatorisk i 1589 og var gjeldende på hele 1600-tallet. Det skjedde i nærvær av prest og vitner. Samliv var likevel straffbart fram til vielsen. Listene i strafferegnskapene er likevel lange over de som fikk bot, fordi barnet kom for tidlig. Ved forlovelser ble det gitt festegaver mellom partene, som da Nils på Nes var forlovet med Kari på Søvde. Nils brøt forlovelsen og tok tilbake den gaven han hadde gitt. Kari gikk da til sak mot Nils og fikk gaven igjen.
Tidlig på 1670-tallet (Laberg, 1926, s 185) ville Christen Persen på Øiane gifte seg med tjenestejenta - Karen Olsdatter. Karen hadde tjent hos Christen mens første kona hans levde og det var bygdesnakk om de to. Da de kom til soknepresten Mogens Skanke sa han nei. Christen anket avgjørelsen inn for biskopen og fikk så samtykke til å gifte seg.
Vi ser at forlovelser og bryllup ble feiret. Kostnaden ved bryllupet ble ofte betalt av foreldrene. I 1674 ser vi at Ingebrit Skagen (Laberg, 1926, s 315) ble stevnet av stesønnen fordi han ikke hadde holdt bryllup, som for de andre barna. Det ble forlik og Ingebrigt måtte betale. I 1677 hører vi at det var dans på Råum i Gaupne, da datter til Torger Råum hadde festesøl.
Etter gammel tro måtte en våke over den døde om natta (Hodne, 1980, s 69f). Det var mørkets makter som var en trussel. De våket over den døde fram til gravferden. Våkestua besto i at en satt våken ved siden av kista og at det var tent et lys ved kista hele natten. Ved kirkeordinansen i 1607 ble det forbudt med våkestuer. Begrunnelsen var at det førte til gilde, gjestebud, drukkenskap, lek og "raseri", og at folk oppførte seg som hedninger uten å ta opp dødens kristelige betenkeligheter. Forbud ble også gjentatt utover på 1600-tallet (Hofnagel, 1870). Å avskaffe en lang tradisjon med et forbud var ikke lett gjort, og tradisjonen fortsatte som før. Da Christen Fuhr døde i 1685 var det våkestue etter ham. Det ble da drukket tett med brennevin. I 1673 hører vi at de hadde dans på Øvrebø i Gaupne, mens de hadde våkestue etter kona til Lars Øvrebø. Våkestuer var en anledning som ble brukt til å komme sammen, og når en var sammen ville en ha det kjekt.
I 1657 får vi en første sammenstilling av hvor mange husdyr det var i Luster. Folk var nok oppfinnsomme med å gjemme vekk dyr når lensmannen kom for å telle opp, men de dyrene som ble talt var:
|
|
Hester |
Kyr |
Kviger |
Okser |
Geiter |
Sauer |
Lam |
svin |
|
Dale |
58 |
1088 |
215 |
63 |
703 |
787 |
143 |
4 |
|
Jostedalen |
10 |
190 |
2 |
11 |
79 |
93 |
0 |
0 |
|
Hafslo |
40 |
617 |
101 |
37 |
369 |
450 |
50 |
6 |
Om en sammenlikner ulike deler av Luster er tallene for hver bonde høyere i Dale skipreide enn i Hafslo og Jostedalen. De største husdyrbølingene hadde:
|
|
Kyr |
Hester |
Småfe |
Svin |
|
Christoffer Giertsen på Flahammer Lauritz Sørensen på Sørheim Mogens Skanke på Dale Berent Nagel på Kroken Mads Sørensen på Dalsøyri Anders Sørensen på Talle |
109 85 83 52 48 44 |
6 4 0 2 2 2 |
71 66 72 77 56 49 |
2 3 2 3 2 1 |
Vi må nok ikke forstå lista som at Christoffer Giertsen selv hadde alle 109 kyrne på båsen. En god del av dyrene var nok til oppaling hos leilendinger. Som jordeier kunne han forlange at bøndene passet på noen av dyrene hans. I tillegg finner vi også flere eksempler på frivillige ordninger. I 1674 hadde Johan Bager på Prestegarden to kalver til føding hos Vilhelm Øvrebø. Vilhelm skulle ha den ene kalven i betaling. Deres problem var at den ene kalven døde. Hvem skulle så eie den kalven som levde videre? Vilhelm fikk retten på sin side.
Det er et stort spørsmål hvor sikre husdyrtallene i 1657 er. På Ottum, Kolstad, Sande, Bolstad, Valde og Drevdal hadde de på sju bruk i 1633 : 70 kyr og 7 hester. I 1657 har de samme brukene 49 kyr, men ingen hester. Tallene i 1657 virker da svært lave. En annen sjekk kan vi gjøre med skiftet til Elling Bolstad i 1662 (Laberg, 1926, s 274-275). Det var 13 kyr, tre kviger, en okse, fem ungnaut, seks kalver, fire geiter med killinger, tre bukker, 11 sauer, fem lam, to svarte hester, to føll, et svin og en gris (en han og en hun). I 1657 fortalte han at han bare hadde åtte kyr, en okse, seks sauer, to lam og en hest. Forskjellen mellom 1657 og 1662 er også her så stor at det er vanskelig å feste helt tillit til tallene fra 1657. Tallene i 1657 er lave, men vanskelige tider medvirket også.
I 1666 ble det foretatt en ny husdyrtelling og tallene er til dels vesentlig større enn i 1657. På mange gårder var dyreholdet i 1666 mer enn det doble av hva det var i 1657, mens det på noen var færre dyr. I forhold til 1657 merker vi oss et vesentlig større antall hester, mens det for storfe er en mer moderat økning. Med bare ni år mellom tellingene kan en igjen spør seg selv om tallene fra 1657 er rette. Tallene i 1666 er sommerbuskapen. Noe av forklaringen kan være at tellingen i 1657 ble foretatt på vinteren.
Det er nevnt gjeting av kveget flere ganger og må tro at det var vanlig på grunn av rovdyrplagen.
I 1663 forteller Dalepresten at det ble dyrket en del rug i soknet, men det hadde ikke vært vanlig med rug. Han forteller også at han har inntekter fra soknet sitt i "tærekorn" (bygg og havre?), humle (brukt til ølbrygging), roer (kålrot?), fisk, ost, kveg, "liuse" (talglys?) og hamp. I 1663 hører vi om to humlehager på Kroken. Det ble også fortalt at Bernt Nagel på Kroken ett år sendte en hel tønne med humle til Bergen. Vi hører også om lindyrking. Linet ble brukt i tekstiler.
Holmsen (1937, s 162) regnet med at en i 1666 fikk 4,75 fold i Indre Sogn. Som vi har sett før kan en i Luster omkring 1630 regne seg til i underkant av fire fold. Forskjellen ligger i at såkornet er medregnet i det høye tallet. En fikk da om lag samme avlinger i forhold til det som ble sådd som før.
Det har vært noe jakt. I 1652 hører vi at en mann ble bøtelagt på grunn av ulovlig "skytteri". I 1673 hører vi om et reveskinn og i 1674 om et mårskinn på Sandvik. I 1666 hører vi at en bjørn hadde drept ei ku på Jordanger. Det har nok da vært jaktet på rev, mår og bjørn.
Gårdene var delt opp i mange deler med hver sin eier. For eksempel hadde det ene bruket på Råum i Gaupne i 1661 hele 6 eiere. Den eieren som hadde største eiendelen hadde bygselsrett. Det var rett til å bestemme hvem som fikk leie jorda. Bygslingsrettene ga en betydelig ekstrainntekt til eieren. I regelen var det derfor mer lønnsomt å være største eier i mange gårder, enn å eie mange hele gårder eller bruk. Vi ser også at prisene varierte en god del på gårder, selv om landskylden var den samme. Forskjellene lå ofte i om det til eiendommen også fulgte bygslingsrett.
Da Gjertrud Sandvik i 1674 klaget på futen får en greie på noen av de andre plikter som ble lagt på den som leide jord. Hun måtte:
1) fø ei kvige for eieren (futen), det ble vist til sedvane fra 1616,
2) slå en dag og skjære (korn eller løv) en dag årlig hos eieren,
3) kjøre kløv en dag i året når de ikke var annet arbeid,
4) pløye eller slepe bord til saga som futen hadde - en dag i året,
5) fløting til Bergen var gjort 3 ganger på 25 år.
Stør Kalhagen i Gaupne betalte i 1667 arbeidspenger i stedet for arbeidsplikten. Videre betalte han noe de kalte for "julemarker". Julemarken finner vi også omtalt på Sandvik i 1675. Bøndene måtte betale sine avgifter til jordeieren før jul. Klarte de ikke å betale til jul kom det en tilleggsavgift - julemarken. I 1683 hadde Peder Råum plikt til å fø dyr, arbeidsplikt, gjøre fløtning og skyssplikt. Bøndene i Gaupne måtte også ut med skysspenger når presten skulle til Gaupne. Det var skysskarene som krevde inn disse pengene. De hadde likevel ikke plikt på å føre presten til Gaupne, som bøndene hadde i andre deler av Dale.
I 1663 fortalte Dalepresten at landbønder - det vil si bønder som er leilendinger i gårder som presten eide i, og husmennene slo på Prestegarden om sommeren og skar korn om høsten.
Det var altså vanlig at jordeieren i tillegg til de lovregulerte inntektene også krevde en rekke tilleggsytelser som ikke var lovregulerte. Det var i stor grad selgers - jordeiers marked, hvor han kunne fastsette vilkårene.
I denne perioden hører vi for første gang om en kåravtale i Luster. Vi må tro at det var en vanlig måte å regulere forhold mellom de gamle på en gård og de unge som ville overta. Kårkontrakter ble likevel ikke lyst på tinget som heftelser på eiendommer. Årsaken var at bøndene som regel ikke var selveiere. Vi får vite om avtalene når det ble strid om innholdet eller om en avtale ikke ble overholdt. Ser vi på manntallet i 1664 var det ingen som var ført som kårfolk. Ser vi derimot på gruppen "husmenn" finner vi en klar overrepresentasjon av eldre. Det er tydelig at bøndene som hadde fått kår ble betegnet som husmenn. Det er imidlertid vanskelig å skille nøyaktig mellom hvem som var kårfolk og hvem som var vanlige husmenn.
Det er ikke mye vi vet om tjenestefolk. Da en del tjenestefolk kom tilreisende fra Nordfjord, må vi regne med at det i det minste i perioder var mangel på tjenestefolk. I 1663 fikk ei jente over en toårsperiode en stakk, to serker, en trøye pluss penger som betaling. Vi ser også at det ble betalt festepenger når det ble inngått en avtale. Om noen stakk av eller