Arkiv :
Vinterbilde februar til mai

Play me the Blues mister!

   Et regnskyll hadde lagt byen i bløt i noen korte hektiske minutter. Mengder av vann med hastverk kjølte ned overopphetede bygater mens mennesker og dyr søkte  ly når det sto på som verst. Fra hull og åpninger i husveggene lød stemmer og musikk, og avslørte hvor menneskevrimmelen hadde tatt veien som snarest. Barer byr på underholdning og en kjølig drink mens det ventes. Mørke grå skyer drar hastig videre mens de trekker fuktigheten etter seg og visker samtidig ut byens konturer i et slør av damp. Igjen overlates bygatene til en sol med utviskede kanter og to og firbent liv. Varme og luftfuktighet tillater kun sakte fart, en fart som viser fram Bourbon Street i all sitt mangfold. Gata er ikke lang, det bare føles sånn. Ved enden av gata åpenbares en grønn oase, mer bestemt Jackson Square.  Menneskeliv i alle farger og former fyller plassen med farge, lukt og lyd .Et yrende liv pakket sammen i en utendørs badstue. Med ett begynner luften å dirre. Først av en lyd som ikke  synes å høre hjemme her i dette tivoli. En enslig sørgmodig  tone, mer lavmælt enn alt  annet rundt. En ny tone og en til , skiftende til et budskap som når alles ører og maner til ro. Lyden er dyp, og føles langt nede i magen. Kontrabassen holder en kort innledning, før inneholdet overleveres  til en klarinett. Det er ikke lenger tvil om at her forkynnes at New Orleans’  sanne ånd har ankommet. Tonene svulmer og trekkes sammen, glir  fra instrument til instrument og fyller parken som en katedral. Vibrasjonene er rundt alle, over alle og i alle. I en forrykende Blues`Jazz session  deler vi alle en felles ånd for en liten stund. Like brått som alt startet, sluttet det. Og innvendig ligger faktisk en god følelse av å ha delt noe stort.