Seterbruk

Det er i alt 6 setervoller i Overhalla med navnet Lysbergseter. To av dem ligger på Grønlifjellet. Den ene av disse ligger nede i vestre Svartdalen. Den andre ligger på vestre Grønlifjellet. Det er gamle Lysbergseter nedre. Foran, eller sør for Grønlifjellet ligger det to. Den ene ligger øst for Grovtjønna og er den nye Lysbergseter. Den andre ligger i hellinga øst for Øyengvatnet og kalles den nye Øverlysbergsetran. Og så er det to i Lysbergsdalen, den ene på Storengåsen. Den ble kalt for Heimsetran, og ble brukt høst og vår, før og etter at den inne i fjellet ble brukt. Den siste ligger i Råengdalen og ble kalt Småsetran. Vi er ikke sikre på hvem som brukte Småsetran, men det er fortalt at det var plassfolket på gårdene som hadde den som seterbol.

De eldste setrene (inne på Grønlifjellet) er nevnt i utskiftinga fra 1821, men de ble fraflyttet pga vedmangel. Vi vet ikke når Øverlysbergsetran ble fraflyttet, men Nerlysbergsetran ble fraflyttet i 1908 og til den steren som fortsatt står ved Grovtjønna. I 1988, på 80-årsjubileet ble det feira med seterdag, der tidligere setertauser og gjetere deltok. Det er ikke noe spesielt navn på setervollen inne på Grønlifjellet. I dag finnes enda rester etter murene etter seterbygningene, men selve bygningene ble fjernet og flyttet til den nye seteren, slik at det ikke finnes noe av treverk. Det samme gjelder den gamle Øverlysbergsetran. Når disse setrene ble bygget opprinnelig er det knapt noen som vet, men de er i hvertfall brukt i 200 år. I skattematrikkelen for 1723 står: Ingen seter. Men i 1803 er anført seterbol i fjellet, så et sted mellom der er de kommet. For 1823 er det oppført to setre.

Nåværende Øverlysbergsetran (også kalt Pettersetran) er så forfalt at det nå står igjen bare ei lita matstu. Resten er stort sett bare ruiner. Av nedre Lysbergseter står det fortsatt igjen to fjøs som er ganske intakte og matstu. Selve bolighuset (ælhuset) er nedråtnet. De to fremste setervollene, Småsetran og Heimsetran, er nesten ikke synlige i dag.

Flyttinga til seteren skjedde 1. til 10. juli, vanligvis 5. juli og heimflyttinga skjedde ca 6 uker etterpå, dvs ca 20. august. Flyttinga var nærmest ei lita onn som var foreberedt mange dager i forveien og all transport foregikk på hesteryggen, på hestkløyv, men også noe i ryggsekk. Kyrne ble drevet samtidig som hestene bar kløyva. Det var eget mannskap som sørget for kløyving, og eget for å jage kyr. Det var ikke bare Lysberg-gården som hadde kyr i denne seteren. Både Svanos og Haugen, Fuglem, Øyheim og Roem var med.

Det var ikke så mange kyr hver hadde, men i alt ble det over 30 kyr i setran, og av dette ca 15 melkekyr. Hvor mange liter melk det ble daglig varierte, men vanligvis var det 50 til 100 liter daglig, og alt ble ystet til ost og fløten ble kjerna til smør. Den siste uka i setra ble kalt "gomvokko". Da ble all melka brukt til gomme. Den var noe spesiell. Den var konsentrert og hard og kunne skjæres som ost. Etter at den kom hjem og ble tatt i bruk, ble den som regel tynnet med melk og ble mer som vanlig gomme. Mysosten var steinhard som murstein og ble delvis kalt nettopp det. Den ble også tynnet med melk til mykere konsistens. Til slutt ble den kokt om til prim.

Kvitosten ble kalt kjerringdaui, og det kom muligens av at også den ble ganske hard etter en tids lagring. Til slutt ble den malt på kjøttkvern og fortynnet, og ble da nærmest slik som det som i dag kalles smørost.

Fordeling av ost og smør ble gjort på den måten at melka ble veid, og etter det utregnet hvor mye hver enkelt skulle ha. For smørets vedkommende var det dog den eksakte smørmengde som ble laget til hver enkelt som ble avgjørende.

Til å gjøre dette var det ei setertaus på hver seter og vanligvis en gjeter. Unntaksvis var det to setertauser, det samme med gjetere. Gjeterne var som regel ganske unge, fra 8 til 14 år. Setertausene var noe eldre, vanligvis mellom 17 og 25 år. Det var heller ikke uvanlig at eldre damer tok slik jobb. Setertauser vi vet om var Hanna Nilsen, Tora Lysberg, Gunvor Lysberg (Rødøy), Hanna Amundsen, Josefine Berg, Marie Lysberg (Mauseth), Jorunn Strand (Fuglum), Haldis Lysberg (Rørdal) og Inga Nordal. Langt tilbake: Kaia Risvik.

Gjeter var sønnene på gården som hadde kyr i setran og det var slik at en gård hadde ansvaret for driften hvert år, og det var denne gården som skaffet gjeter og setertaus. Dette gikk på omgang.

Lysbergseteren (nedre) var brukt bare for Lysberg-gården frem til 1920-åra. Det var først da at de andre kom med. Fuglem hadde før dette egen seter i øvre Neverdalen og et fjøs fra Fuglesfjøset. Et av fjøsa er flyttet fra gammelsetran og et fjøs er antakeligvis nybygd. Fuglesfjøset er nå ramlet ned, og er vel lite å gjøre med.

I gamle dager var det stor trafikk til setrene om sommeren. Spesielt under siste krig. I 1943 gikk det så mye melk og proviant at Karle Fuglem som da hadde drifta, måtte bære proviant til seteren, i stedet for den andre veien, som var vanlig. Det var vanligvis nok med den maten de fikk av kyrne de hadde der.

Den matstua som står der i dag, ble flyttet fra Grønlifjellet, men den ble påbygd i 1928 (ælhuset). Det var bygd av vesentlig dårligere materiell, og holdt ikke i mot stokkmaurangrep, og falt ned for mange år sia.

Det å være setertaus var ganske arbeidsomt. Kyrne måtte melkes med hånd, kveld og morgen. Det skulle ystes, melka separeres, det skulle kjernes, og etterpå skulle mysa kokes til brunost. Når det var riktig varmt om sommeren, måtte de stå inne og koke, og fyre så ovnen var rød, uten tanke på å ta fri. Arbeidet hang sammen fra tidlig morgen til sent på kvelden.

For over 50 år sida var det vanlig at det var kona på gården som var setertaus. Ofte var barna med, og de hadde også ofte med gris fr å nytte ut overskuddsmaten. I tillegg hadde de også sauene. Delvis ble sauene melket. Da ble også sauer og kyr gjett døgnet rundt på grunn av rovdyr. Etter ca 1900 var det ikke så mye bjørn, men jerv var det en del av. Salomon Rønningen fikk således like før 1900 alle sine sauer revet i hjel av jerv. Det var den gangen en samisk pike som var gjeter. Han sa da at det vel ikke var annet å vente når finska og jerven skulle passe dyra. Ellers var det vanlig at gjeterne måtte ha med seg hund når de gjette for å vokte dyra mot bjørn, jerv og ulv. Beret Maria gjette i Glømmes-setran på 1880-tallet. Hun hadde med seg hund. En gang hun gjette i Almdalen, til tross for at det var forbud mot å ha dyra der på grunn av rovdyr, kom det en bjørn. Hun satt på et lite berg. Hunden kom og gjemte seg bak henne oppå berget. Hun tok da og kastet den ned, og først da gikkd en på bjørnen og jaget den bort. Hunden var borte et helt døgn, og etter dette så ikke hun mer bjørn den sommeren.

Ellers var det tradisjon med nokså mye kommunikasjon mellom setrene i Nordfjellet, og det finnes enda i dag stier mellom setrene. Det er således tydelig stig fra Melhussetran fram til Glømmessetran, og den er lett å finne for den som er kjent. Det er også stig mellom Glømmessetran og Skjørlandssetran. Videre også stig mellom de forskjellige Lysbergssetran. Den bratte stigen opp fra nedre til Øverlysbergsetran ble kalt Malenastigen. Den er lett å finne i dag. Mellom Melhussetran og Svenningsetran er det tydelig stig. Også mellom Melhussetran og Bertnessetran er det en svært tydelig stig. Denne er nå den faste sauveien til Kovaholet.

Når en var på setra var det vanlig å sette opp ei stikke med navnet sitt på og dato for besøket. Det var som et slags visittkort. Det var mange slike trestikker i ælhuset, men det fleste forsvant da ælhuset falt ned. Det finnes dog fortsatt noen stikker, også fra gammelsetran på Grønlifjellet.

Når en kom til setra var det vanlig å rope fra en haug 3-400 meter foran setra. Denne haugen kalles derfor Kaukhaugen. Denne kaukinga skulle angivelig gjennomføres for at setertausa skulle få tid til å rydde hvis det var nødvendig, men det var vel helst for at kaffen skulle være ferdig når de kom frem.

Ellers er det å bemerke at melka i seteren hadde en spesiell god smak. Det sies at det er på grunn av myrbrodden som er det gresset de spiste mest av. Smøret fra setra var også spesielt godt og ettertraktet.