Gården Lysberg nedre

Jordbruk ved Hans og Ivar

Lysberg kan sies å være en middels gård i Overhalla, både når det gjelder drift og størrelse.

Opplysninger om hvordan jorda ble drevet og hva de avlet gjennom tidene, finnes i skattematrikkelen. Fra skattematrikkelen i 1723 kan vi lese følgende: "Ingen husmenn, ingen sæter, intet fiskeri. Har 2 bekkekverner, sår 2 pund rug, 4 tønner bygg og 5 tønner havre. Avler 30 mark humle, 20 mark lin og hamp. Føder 2 hester, 12 kyr, 4 ungnaut og 28 småfe."

Ved skifte etter Kirsten Jensdatter Lysberg, død i 1775, er det oppgitt følgende i dødsboet: "8 tønner bygg, 16 tønner havre, 8 skjepper vinterrug, 4 pund humle, 2 hester, 8 kyr, 3 værer og 1 gris."

Fra matrikkelen i 1865 kan en lese følgende: "Eier: Kristen Jensen. Areal: 24 mål åker og eng. 108 mål natureng. 1 lass fjellslått. Avling: 6 tønner bygg, 25 tønner havre, 29 tønner poteter og 56 lass høy. Besetning: 1 hest, 5 kyr, 9 sauer og 1 gris.

Når en ser på hva som ble dyrket på gården, ser en at poteter ikke ble dyrket før 1800, kanskje ikke før 1810-20. Det var sikkert uåret i 1811 som fikk fart på potetdyrkinga. Samtidig ser vi at rugen kom bort som kornslag. Humle var en viktig vare til brygging av øl. Likedan hamp til tauverk og lin til klær.

Det ble store fremskritt etter hvert. Ca 1880 ble det lagt inn vann, men bare i fjøset. Trøskemaskin med hestevandring avløste sloggo, senere kom trøskeverk med bensinmotor. I 1936 ble det innlagt strøm, med alle de fordeler det hadde.

Rundt uåret 1905 ble det kjøpt radsåmaskin. Før den tid hadde Mathilda Glømmen sådd kornet for hånd. Nå ble hun meget misfornøyd, da hun trodde at hun ikke var holdt god nok til å så lenger. I 1919 ble alle oppfordret til å så my ekorn, og det ble kjempeavlinger. Fra gården ble det solgt 100 sekker til 1 krone kiloen. Derimot ble det året etter en uværssommer, og det ble nesten ikke såkorn om høsten.

1811 var også et merkeår når det gjaldt korndyrking. Eneste åkeren som ga korn var "Remman", der ble det såkorn til hele grenda.

Da traktoren kom i 1954, med selvbinder, høysvans og annet utstyr, ble det en stor lette i arbeidet. Første traktoren var en Ferguson "Gråtass". Det ble drevet med blandet jord og husdyrbruk frem til 1965.

Da ble det slutt med melkeproduksjonen, og sauene overtok hele fjøset. Fra da av ble det dyrket bare korn og gress, og husdyrholdet består av 100 vinterfora sauer.

Vanlig hverdagsmat i 1850:

Morgen: Øl og potetkaker

Frokost: Kokt melk med flatbrød

Middag: Kjøttmølje – sild – graut, kokte poteter var vanlig.

Nons: Tjukkmelk med flatbrød eller øl og kaker.

Kvelds: Grynmjølsgraut med møssmørdupp (=smørøye) og melk.

Godt øl av byggmalt ble mye brukt. Folk fikk drikke så mye de ville. I 1850 var ikke kaffe vanlig, den ble brukt bare ved gjestebud.

Onnene var nok atskillig lengre og mer skarpt atskilt før enn de er nå, og det var mye folk samla på gårdene. Vanligvis var det både en og to drenger og en eller to tauser, og i høyonna spesielt såkalte "breiartausi".

I våronna foregikk pløying og harving med hest, og det har i alle år vært to hester på gården, spesielt til onnebruk. Gjødsla i fjøset ble kjørt ut på senvinteren, og den ble spredd for hånd – og alt arbeid tok lang tid. Det var ikke så vanlig med dreng i våronna, men spesielt i høyonna var det drenger og tauser. Vi tror at siste drengen på Lysberg var der i 1940, og den siste breiartausa antakelig i 1938.

Stort sett ble alt høyet hesja. Før var det dog mye høy i bratte bakker som bare ble "breidd" og tørka på jorda. Høyonna starta vanligvis 10. juli, og varte vanligvis til 10. august. Høyet som ble hesja ble kjørt sammen med sleprive, og det var Magne Lysberg som kjøpte den første slepriva i 1920-åra. I tidligste tider ble alt høyet slått med ljå, men slåmaskina kom først på 1900-tallet.

Fjellslåtten begynte etter at de var ferdige heime. Navnet Høst-stakkenget i Grønlifjellet tyder nok på at fjellslåtten foregikk utover høsten. Den første siloen ble bygd på Lysberg i 1949, og det var vel da endringa i jordbruket egentlig starta. Det ble etter hvert mindre hesjing og mer silolegging, og det ble slutt med all hesjing i løpet av 1960-åra.

Drengene og onnatausene kom ofte fra Ytter-Namdalen, og det var på den tiden tydeligvis stor forskjell på kultur i ytre og indre Namdal, og også på språkbruk. En dreng som var på Lysberg i 1934 lånte sykkel av Magne Lysberg for å skynde seg på stasjonen. Det var frihjul på sykkelen, og det var Edvin tydeligvis ikke kjent med. Han forsøkte å bremse med frihjulet og glemte å bruke håndbremsen, så det ble en fryktelig fart nedover bakkene. Det endte med at han satte fast buksa i kjedet, havna utenfor veien. Etterpå brukte han kjeft på Magne for at han hadde lånt han en så dårlig sykkel, og sa: "Det fans faan ikkje bræms i trøo. Eg fekk bokso i kjeo, hamna utfor vegen og fekk skraill i brøst og styrvorn i bokso!"

Høstonna starta vanligvis først på september. Kornet ble slått med ljå, og hvis det var riktig fin åker med slåmaskin og avlegger. Med avleggeren fikk en lagt kornstråa slik at det var bare å slå bandet rundt. Det å lage kornband som holdt, var også en kunst, og det var spesielt knuten på bandet som skulle holde. Alt kornet ble staura, og kjørt med hest på låven, og lagt på en spesiell måte i kornstålet. Etter høstonna så gikk det på trøsking framover mot jul, og trøskinga gikk ofte på rundgang mellom gårdene, og det ble brukt et trøskeverk. Før trøskeverket kom, gikk det på såkalt trøskemaskin og sloggo.

Hans Risvik og Johan Severin Lysberg kjøpte i 1915 et Nidaros trøskeverk og en Waterloo bensinmotor, som ble regna som et kjempefremskritt for jordbruket. Magne Lysberg fortalte at han fòr hele Høylandet og leietrøska for folk.

Kornet ble lagra på buret, noe ble solgt, noe ble avsatt til såkorn, og noe til matkorn. Kornet ble malt på bekkekvern, senere på Haugum Mølle og noe på Eida Mølle. Det var vanlig å kjøre med hest et par kornsekker av og til utover vinteren. Dette sto på til etter krigen, og ble antakelig slutt i 1946. Under krigen 1940-45 var det ulovlig å male på egen kvern, men på Lysberg hadde vi ei kvern som sto inne i agnhuset og var godt beskyttet for innsyn. Det var vanskelig å holde den skjult, og de nærmeste naboene visste selvfølgelig at kverna ble brukt.

På Lysberg som på alle gårdene for øvrig i Namdalen, var det husmora som hadde ansvaret for fjøsstellet og melkinga. Det var vanlig at barna hjalp til i fjøset, men gårdbrukeren hadde andre ting å bruke tida til enn å gå i fjøset.

I løpet av 50-åra kom melkemaskina, og på Lysberg i 1952. Da ble det mer og mer slutt på at Ingrid (kona til Magne) melka, og fjøsstellet gikk mer og mer over til å bli mannsarbeid.

Om sommeren var kyrne i sommerfjøset, og vi ser ennå restene av sommerfjøset oppe ved toppen av lia. Det var bestandig husmor som melka i sommerfjøset, mens melka, hvis det ble for mye, ble henta av mannfolka. Sommerfjøset var i bruk til 1947, men på grunn av kulturbeite omkring på gården, ble det ikke brukt etter den tid. Det var vanlig å bruke beite for kyrne i utmarka, og da var det naturlig å bruke sommerfjøset. Utmarksbeite var svært vanlig på alle gårdene, og kyrne fòr langt innover marka, for eksempel oppå Banfjellet inntil Stemningstjønna, og delvis enda lenger. Som nevnt sluttet bruk av utmarksbeite samtidig med at bruk av sommerfjøset opphørte. Krøttera var flinke til å holde skogen og marka rein for krattskog, og det var den gangen mulig å gå overalt i marka, og en må vel si det var ei vesentlig triveligere mark å ferdes i enn hva tilfellet er nå. Blant annet var det fine krøtterstier som var fine å gå.

Melka ble mest brukt på gården. Det ble både ysta og kjerna osv, og smør ble solgt. Etter at Overhalla Meieri kom i drift i 1886, ble melka kjørt dit i 20-liters meierispann. Gårdene gikk sammen om å kjøre melka, og det var hver sin tur til å kjøre til meieriet – om sommeren i vogn, og om vinteren i sleda, og det var vanlig å ha 20-30 spann på sleden på en slik tur. Det var ikke alltid det var enkelt å komme frem til alle gårdsbruka om vinteren, og det var mye snømåking og problemer med østavind og snøfokk. Ufarlig var det heller ikke. Hans Lysberg kjørte en gang melk med hesten Niemøller på Svanos, og han tok laus nedover Himobakkan – farten ble så stor at da han kom ned til Bjøra klarte han ikke å ta svingen inn på brua og hamna uti snøkanten og inn i hagen til velde.

Etter krigen ble det slutt med hestekjøring, og en gikk over til lastebil. Det var da melkerampa kom inn i bildet. Overhalla meieri ble imidlertid nedlagt i 1948, og melka ble deretter sendt til meieriet i Namsos. Meierispannet forsvant etter hvert, og fra 1970-åra har det bare vært tankbil.

Det har vært holdt sauer på gården i alle år. Det var vanligvis 8-10 voksne sauer, og med lam om våren kunne det bli 30-40 i flokken. På 1800-tallet og før det gikk kyr og sau sammen, og de ble gjetet av egen gjeter, fordi det var mye rovdyr – bjørn og ulv var slett ikke uvanlig. Beret Maria fortalte at hun gjette kyr og sauer da hun var gjeter på Gløymes-setran.

I 1930-åra ble det imidlertid opprettet fellesbeite for sau i Kåvaholet, men det var noe problematisk fordi sauene fòr langt innover fjellet, delvis innover mot Nærøy/Fosnes, delvis over til Høylandet, og det var en svær jobb om høsten å finne alle dyrene. Hans Lysberg gikk derfor først på 1980-åra over til å ha sauene i Bangsjøområdet, hvor det har vært lettere å holde sauene samlet. Det er vel klart at med en sauskokk på 200 hadde det vært helt umulig å holde oversikt over dem i Nordfjellet. Det er mange historier rundt dette med sauleiting – folk som har tullet seg bort osv. Det er for øvrig noen få som bruker beitet i Kåvaholet fortsatt.

Etter at sauene var komme thjem og var klipt, så var det også ei lita onn med slakting. All slaktinga skjedde heime på gården, og storparten av kjøttet ble konservert til eget bruk. Vi kan ennå huske at det i den forbindelse var en del overtro ute og gikk så sent som bortimot 50-tallet. Blant annet så skulle blodet røres i etter at det var tappa av dyret, og det skulle skje i en bestemt retning og på en spesiell måte. Når dyra ble åpna skulle den nederste bruskdelen av brystbeinet kastes i taket, slik at det hang der. Hvis den ikke ble hengende, hadde det antakeligvis en viss betydning. Hva disse tingene egentlig betydde, er vi pr i dag ikke kjent med. Heimslaktinga slutta i 50-åra.

Stallen besto av to båser for hest, med mulighet for å sette inn en tredje. Det har stort sett i alle år vært to hester på gården, og det har vært nødvendig, for mye av kjøringa foregikk med beite, for eksempel pløying, harving og så videre, og mye av transporten foregikk med hest, for eksempel tømmerkjøringa om vinteren og annen transport. Hver hest hadde sin egen kvalitet, eget kjennemerke og "personlighet". En vi spesielt husker er Litj-Brunen som var usedvanlig kvikk og villig. Samtidig med denne hadde vi Stor-Brunen, som var den rake motsetningen – vesentlig større og rolig. En av de roligste hestene vi hadde på gården var Gråen, som var usedvanlig sein og muligens lat, men samtidig veldig sterk og brukbar i både tømmerkjøring og i jordbrukssammenheng. Han var for øvrig den siste hesten vi hadde, og han ble sendt på slakteriet i 1957. Siden det har det ikke vært hest på gården.

Ettersom fjøsbruk og ansvar for fjøset i det hele tatt gikk mer over til å være mannfolkarbeid, ble gårdskonene mer fri, og det har etter hvert blitt slik at de har tatt arbeid utenom gården. Da har det også skjedd på bakgrunn av den økonomiske situasjonen, so mhar gjort dette nødvendig. På Lysberg har det samme skjedd, og Inger Lysberg gikk ut i arbeidslivet utenom gården i 1986.

Husa på gården.

Husa på gården har endret seg med åra, og også skiftet plass. Da gården ble flyttet ned i 1823, lå fjøset på oversida og våningshuset på nedsida. På den tida var det åpen gjødselkjeller, delvis ble gjødsla liggende i en haug utenfor fjøset, og gjødselvatn rant over gårdsplassen. Da nyfjøset kom i 1901, ble det flyttet dit det står nå. Der sto det da to nye bur, og disse ble flyttet dit det står nå, og det var dette buret som sto der inntil det ble revet i 1965. Stein etter gammelfjøset sto igjen på vestre enden av buret. Da nyvegen kom i 1965-66 måtte dette buret fjernes, og det er ingen levninger igjen etter dette. Før vegen ble omlagt dit, gikk den mellom fjøset og våningshuset.

I 1966 ble det bygd nytt våningshus, og det gamle ble revet. Det gamle besto egentlig av tre forskjellige deler, som var satt sammen ende til ende. Før 1945 var det også en vinkelbygning som gikk oppover på den østre enden. Dette var ikke våningshus, men ble brukt delvis som smie og bakerhus, og delvis som vedbu.

Jakt og fiske.

Jakt og fiske har vært drevet i flere tusen år, ganske sikkert, jamfør Dyrgrovbakkene (uttales Dyggråbakkan) mellom Elgsjøen og Nevra, like ved brua over Nevra, og Dyrgrovene i Almdalen. Elg har ikke i noe særlig grad i kjent tid vært noe jaktobjekt. Fra 1900-45 ble det vel felt 2-3 elg på Lysberg, og det var ikke jegere fra Lysberg som skjøt disse. Det var først da elgstammen skjøt fart under og etter krigen at det ble elgjakt av betydning. Bakgrunnen for at elgstammen auka er vel flere, men det ble blant annet slutt på krøtterbeitinga i utmark, og det ble en rekke snaufelt. Begge disse tingene gjorde nok at mattilgangen auka, slik at det var grunnlag for vekst i elgstammen.

Lysberg og Glømmesgårdene utgjør et jaktområde, og har fått tildelt økende kvote etter hvert, fra 3 opprinnelig til maksimalt 8 dyr. Det er aldri blitt felt 8 dyr. Kvoten er bare fylt et par ganger. Gjennomsnittlig er det skutt ca 3 dyr pr år etter krigen. Like etter krigen ble elgen felt inne i fjellet i Elgsjøområdet og Nevervassområdet, mens fellinga siden har flyttet lenger og lenger framover, og foregår nå omkring innjorda. Dette har vel også sin bakgrunn i snauhogst med gode beiteforhold i de fremre områdene. Fra 1967 har Almdalen vært kjøpt i tillegg til dette området. Her er det felt bare noen få elger. Det har på framvallet aldri vært felt noen storelg. I 1973 ble det felt en kjempeelg inne i Saksdalen, slaktevekt ca 400 kg. Jaktlaget har i alle år bestått av grunneiere, med tillegg av noen få "gjestejegere" som har vært slekt og familie til grunneierne.

Jakt på fugl har vært lite nyttet som attåtnæring. Grønlifjellet er eneste området av betydning i rypejakt-sammenheng, og er for lite til å bety noe. Jakt på storfugl har aldri gitt noe resultat av betydning. Snarefangst på rype og storfugl har vært drevet mer sporadisk. Hare- og rådyrjakt det samme.

Fiske var nok tidligere mer av betydning i næringssammenheng. Gården hadde naust, båt og not i Alhusstrand, og sildefiske hver høst var en del av livberginga. Det er lite kjent omkring dette fisket, og det har ikke vært drevet noe slikt fiske på 1900-tallet. Fiske etter røye og ørret i Elgsjøen og Stor-Grønningen var i perioder noe av vinterberginga. Det var både båt og naust ved Stor-Grønningen, og også båt i Elgsjøen. I det siste er det da spesielt under siste verdenskrig at det ble fisket mye som ble saltet og brukt hele vinteren.

Under krigen drev Mattis Vikenfiske i Elgsjøen, og fòr omkring med hest og slede og solgte slik fisk. I det siste har imidlertid dette fisket tatt helt slutt, og nå er det bare litt sportsfiske som drives, delvis med garn, oter og sluk.

Gården har ikke i kjent tid hatt vall i Bjøra, og fiske i Eidsvatnet og Bjøra har bare vært sporadisk. Dette kan virke påfallende, siden alle nabogårdene har laskvall, men dette har sikkert noe med tidligere interesser og utskiftninger å gjøre.