Første verdenskrig, del 2

"Clemenceau (fransk politiker) sa en gang: "Krig er altfor alvorlig sak til å overlates til generalene". Erfaringene viste at den også var en altfor alvorlig sak til å bli overlatt til statsmenn."

A.J.P Taylor, britisk historiker

I denne krigen som var mer eller mindre en uavbrutt massakre på to fronter, slåss man ikke for å erobre, men får å utmatte fienden. I stadige dristige fremtog falt millioner av soldater foran maskingeværstillingene. Hvordan kunne dette skje? Hvordan begynte det hele? Hva stod på spill og hvorfor reagerte nasjonene slik? Har verden lært noe av denne konflikten? Jeg vil prøve å finne svar på dette og mer til i denne artikkelen som ventes å komme i tre deler. Jeg vil nå fortsette der del 1 sluttet:

Krigens forløp

"Opp!! Til våpen! All vakling, all nøling er forreæderi mot fedrelandet. Det gjelder vårt rikes være eller ikke være, det rike som våre fedre grunnla på nytt. Det gjelder et være eller ikke være for for tysk makt og tysk ånd"

Keiser Vilhelm 2. av Tyskland

Østerrike-Ungarn avfyrte de første granatene i krigen da de bombarderte Serbias hovedstad, Beograd. Serberne gikk til motangrep samtidig som en russisk hær kom dem i unnsetning. Østerrike-Ungarn måtte få tysk hjelp til å holde stand.

På vestfronten falt den tyske hæren som et hammerhode gjennom Belgia og svingte mot Paris. Men framrykkingen gikk så raskt at forsyningene ikke holdt følge. Den franske hæren og et lite, britisk ekspedisjonskorps klarte å stanse tyskerne ved elven Marne. Samtidig gikk den russiske hæren til angrep i øst mye raskere enn ventet, slik at den tyske hærledelsen fikk den tofrontskrigen de hadde fryktet. Tyskerne stoppet russerne, mens franskmenn og briter ikke klarte å drive tyskerne tilbake over de franske og belgiske grensene. Det førte til at hærene i vest gravde seg ned i skyttergraver, fra Den engelske kanalen til den sveitsiske grensen.

Både millitære, politikere og folk flest hadde regnet med en rask krig der den dristigste angriperen ville seire i løpet av kort tid. Franskmennene angrep med kavaleri i skinnende brystplater og med infanteri i røde bukser. Men tyske mitraljøser og effektivt artilleri meide ned angripende tropper i tusenvis. Forsvarsvåpenene var simpelthen mer effektive enn angrepsvåpenene. På vestfronten kom tyske, britisk og franske unge menn til å stange mot en mur av stål i fire år.

Masseslakt

I 1916 ble noen av de blodigste slagene i krigshistorien utkjempet ved Verdun og elven Somme i Frankrike. Generalene forsøkte å få til gjennombrudd ved å pøse på med granater og mennesker i stormangrep mot piggtråd og skyttergraver. De trodde at konsentrert artilleribeskytning skulle åpne veien for angriperne. Håpet om å få til "det endelige, avgjørende slaget" gjorde at angrepene ofte ble satt inn mot fiendens sterkeste punkt (!!). Men forsvarerne var så godt gravd ned at mitraljøsene alltid lå klar når angrepene kom.

Ved Somme mistet britene 60 000 mann på noen få timer. Etter angrep og motangrep i fem måneder hadde britene tapt over 400 000 mann og vunnet åtte kilometer gjennomhullet månelandskap. De tyske tapene var minst like store. Ved Verdun gikk tyskerne til angrep for å "årelate" franskmennene slik at de måtte gi opp krigen. Etter blodige angrep slo "forblødningsteorien" feil. Ca. 350 000 mann falt på begge sider ved Verdun, mens frontene forble de samme som da angrepene begynte.

Krigen i andre deler av verden

Etter råd fra den britiske marineministeren, Winston Churchill (1874-1965), åpnet britene en ny front i sør i 1915.

Tyrkia gikk med i krigen på tysk side, og britene fryktet tysk-tyrkisk framstøt mot Suez-kanalen og nyfunne oljekilder i Persiabukta. Chrurchills tanke var at dersom britene tok Dardanellene ved innseilingen til Svartehavet, ville sjøforbindelsen til Russland være sikret, samtidig som de kunne angripe Østerrike-Ungarn sammen med serberne.

Operasjonen mot Dardanellene ble en total fiasko, den kostet over 200 000 tusen liv. Samtidig fikk tyskerne og østerrikerne Bulgaria med i krigen mot Serbia ved å love at Bulgaria skulle få Makedonia. Den serbiske hæren ble presset helt sør til den greske grensen før britene kom til hjelp.

Bare i Midtøsten hadde britene framgang. Både briter, franskmenn og russere oppfordret arabere, armenere og kurdere til å gjøre opprør mot tyrkerne og lovet dem til gjengjeld egne nasjonalstater etter krigen. Britene erobret Irak, Syria og Palestina, men for den armenske befolkningen i Tyrkia ble verdenskrigen en katastrofe. 1 million armenere ble drept av tyrkerne på noen få år.

I 1915 gikk Italia med i krigen på alliert side mot at landet skulle få landområder fra Østerrike-Ungarn. Men italienerne klarte ikke å føre krigen over på Østerrike-Ungarns territorium.

Også i andre verdensdeler var det kamper. Britene senket alle tyske krigsskip på verdenshavene, og Japan gikk inn på alliert side og erobret tyske øyer i Stillehavet. De tyske kolonitroppene Øst-Afrika klarte å holde en blodig krig gående mot britene helt til krigen sluttet i 1918, mens briter og franskmenn hentet hundretusener av afrikanske og asiatiske soldater fra koloniene sine til skyttergravene i Europa.

I begynnelsen av krigen sa den britiske utenriksministeren:
"Lysene slukkes overalt i Europa. De vil ikke bli tent igjen i vår tid".
Han hadde mye rett i dette.

Bildet til høyre: Dette kunne like gjerne vært en sumpmark i Florida. Dette er hva som er igjen etter fem måneder med tungt artilleri og noen hundre tusen menneskeliv, i en skyttergravskrig. Slutt på del 2

[ Neste del ] [ Tilbake til hovedsiden ]

Sist endret: 16.04.00