Den første verdenskrig, del 1

"En eller annen gang før 1914 slo Europa inn på feil vei. Europeerne trodde at de vandret mot nye høyder der framgang og en rikere kultur rådde, der velsignelsene fra moderne vitenskap og oppfinnelser skulle utbres i stadig videre kretser, og der til og med konkuransen mellom landene skulle bli til det beste. Isteden snublet Europa i 1914 fram mot en katastrofe."

(Palmer og Colton, amerikanske historikere)

I denne krigen som var mer eller mindre en uavbrutt massakre på to fronter, sloss man ikke for å erobre, men får å utmatte fienden. I stadige dristige fremtog falt millioner av soldater foran maskingeværstillingene. Hvordan kunne dette skje? Hvordan begynte det hele? Hva stod på spill og hvorfor reagerte nasjonene slik? Har verden lært noe av denne konflikten? Jeg vil prøve å finne svar på dette og mer til i denne artikkelen som ventes å komme i tre deler. Jeg vil starte med hvordan det hele begynte.

Bakgrunnen for krigen:

Tyskland ble samlet i midten av 1800-tallet etter å ha vært splittet i hundrevis av småstater siden tredveårskrigen. Det nye Tyskland ble et mektig keiserrike med rike ressurser, og det varte ikke lenge til Tyskland ble en av de mektigste industrinasjonene i verden. I 1870-71 utkjempet Franskmenn og den nye stormakten Tyskland en krig, hvor Franskmennene led et ydmykende nederlag. Frankriket måtte avgi viktige industriområder til Tyskland, og tørstet dermed etter revansj. Britene så med angst på denne nye stormakten. Ikke bare fordi de ble konkurenter på verdensmarkedet, men også fordi maktbalansen i Europa nå ble forskjøvet mot Tysklands side. Dessuten hadde Tyskland begynte å ruste opp en diger flåte.

Storbritannia kontrollerte fortsatt havene som de hadde gjort siden Napoleons tid, og hadde tenkt å fortsette med det. Det store britiske imperiet dekket store kolonier i Afrika, Asia og Australia. Dette Imperiet krevde strategisk plasserte støttepunkter som beskyttelse for skipshandelen mellom koloniene og Storbrittannia. Flaskehalser på verdenshavene som Suez-Kanalen i Egypt og Gibraltarstredet ble raskt mer eller mindre under britisk kommando. Britene la seg i den strategien å opprettholde maktbalansen på landjorda i Europa.

Skjedde det sånn av og til en storkrig mellom to makter i Europa, ville Britene vente med å reagere til de så hvem som begynte å tape. Deretter ville Storbrittania ta taperens side og dermed sikre at ikke den vinnende part ble altfor mektig. En veldig sleip strategi med andre ord. (Britene brukte denne taktikken flere ganger. Da Norge ble uavhengig i 1905, tok Storbritannia Norges side og hindret dermed en krig med Sverige)

Russerne ville ut til havet og delta i skipshandelen i Europa. Problemet var at de ikke hadde noen kystlinje i Europa bortsett fra Svartehavet. Da Pan-slavismen, en etnisk nasjonalisme som gikk ut på å forene det slaviske folk, oppstod på Balkanhalvøya så Russland sitt snitt til å komme til havet. "Vi må beskytte våre slaviske brødre", sa russerne. Men deres egentlig formål var kyststrekningen. Balkan var den gang da som i dag en salat av forskjellige slaviske minoriteter.

"Europas syke mann" ble Tyrkia kalt. Det tidligere storriket hadde dekket nesten hele Balkanhalvøya. Nå var den gamle stormakten var på vei mot undergrunnen, sprengt i stykker av etniske konflikter innad i landet. Østerrike-Ungarn, et annet stort keiserrike i Europa, overtok noen av de områdene Tyrkia overlot da den sakte men sikkert skrumpet inn.

Europa var på denne tiden delt i to ulike maktblokker, Trippelalliansen (Frankrike, Russland, Serbia) og Trippelententen ( Tyskland, Østerrike-Ungarn).

Gnisten og kruttønnen

I perioden 1912-1913 herjet Balkankrigene som følge av Pan-slavismen. Tyrkia ble nesten kastet helt ut av Balkanhalvøya uten å kunne gjøre noe, og det ble et makttomrom på Balkan. Nå ble stormaktene i Europa redd for at andre skulle fylle det. Tyskland var særlig redd for den livsviktige jernbanelinjen som forsynte Tyskland med olje importert fra Midtøsten (av alle ting, var det olje Tyskland manglet av ressurser). Uheldigvis for dem gikk jernbanelinjen nettopp gjennom Balkan.

Nå kom gnisten som viste seg å være katastrofalt for hele verden. "Den sorte hanske", Gavril Princip skyter den Østeriske-Ungarske arveprinsen Franz Ferdinand på vegne av en terrororganisasjon, den 28. Juni 1914 i Sarajevo.

Skuddene i Sarajevo utløste en kjedereaksjon som følge av det kompliserte allianse-systemet Europas stormakter hadde delt seg inn i.

Østerrike-Ungarn, som alltids hadde hatt store indre problemer pågrunn av de mange ulike minoritetene, så sitt snitt i å trekke oppmerksomheten bort fra problemene. De la fram et ultimatum til Serbia, så umulig at den var dømt å provosere fram en krig.

Fra skuddet falt i Sarajevo til ultimatumet tok det ca en måned, men nå ble det fart på sakene: Russland som ville "beskytte" det slaviske folk mobiliserer, Tyskland advarer Russland mot å gjøre dette for det kunne true jernbanen deres, men Russland svarer bestemt "NEI!". Frankrike advarer Tyskland på vegne av alliansepartneren Russland og deres egen revansjelyst. Da Østerrike-Ungarn erklærer krig med Serbia, skjer det som ikke kunne unngås: Russland erklærte krig mot Østerrike-Ungarn, Tyskland mot Russland og Frankrike erklærte krig mot Tyskland.

Russland var ikke av de raskeste på faget "mobilisering", og dette visste Tyskland. Da de hadde alliansepartnerne Russland og Frankrike på hver sin side av landet, bestemte de for å fjerne Frankrike før Russland ble ferdig med "mobiliseringen" sin. For å trenge inn i Frankrike valgte Tyskland å gå gjennom Belgia. Det tyskerne ikke hadde beregnet var at dette provoserte Storbritannia fram mot en krigserklæring mot Tyskland. Forholdet mellom de to var ikke så spesiellt godt fra begynnelsen av.

Hele denne kjederreaksjonen utspilte seg på ca 2-3 dager. På en uke var alle de mektigste statene i Europa i en storkrig. Erfaringene fra tidligere kolonikriger hvor stormaktene hadde bare meiet ned innfødte stammefolk med moderne våpen uten å møte ordentlig motstand, forgiftet folks sinn, og særlig generalene.

Hvem ville tro at denne krigen ville være anderledes. Hvem skulle tro at krigen ville koste millioner av menneskeliv? "Denne krigen ville være kort, det er jo helt klart!", dette mente mange. Men vitenskapen som alltid hadde vært deres allierte viste nå en stygg side. Den tidligere fremtidsoptimismen som følge av industrialiseringen, hadde et mye giftigere produkt enn de hadde trodd. Dødelig nærsagt! Europa var dratt inn i et helvete, en skrustikke skapt av politiske forutsetninger som det ikke fantest noe håp å komme ut av. Slutt på del 1

[ Neste del ] [ Tilbake til hovedsiden ]

Sist oppdatert: 16.04.00