ARTIKLER

Mobbing og det psykososiale arbeidsmiljøet. Teori og virkelighet.

Effektiviteten har utvilsomt sammenheng med psykologiske og sosiale forhold på arbeidsplassen. Ifølge AML§12 skal arbeidsmiljøet være fullt ut tilfredsstillende, slik at arbeidstakerne skal ha full trygghet motpsykiske og fysiske skadevirkninger. Det innebærer at arbeidstakerne skal ikke utsettes for trakassering/mobbing som er en alvorlig psykisk belastning, fordi det har bl.a. med utstøtelse av det sosiale fellesskapet og med permanente personlighetsendringer å gjøre.

For å understreke hvor skadelig mobbingen kan være, kom det en tilføyelse i AML(1995) som lyder slik: ”Arbeidstaker skal ikke utsettes fortrakassering og annen utilbørlig opptreden.” Men virkeligheten forteller oss noe helt annet…. Hvor lenge skal anstendige mennesker finne seg i psykisk vold utført av noen alvorlig syke mobbere? Hvor lenge skal mobbepsykopater gå fritt omkring, og med kontroll og tvang sørge for opprettholdelse av et stivbent undertrykkende system? Er Norge virkelig et demokratisk samfunn, hvor de grunnleggende menneskerettigheter trampes i hjel daglig fra et korruptmaktsystem? Hva skjer med Norge når oljekranene blir tomme? Hva sier de uttalige fattige (ikke åndelig), utstøtte og trakasserte i dette samfunn?

Kan mobbing forebygges med lover og regler? Kan et flerkulturelt samfunn bygges på tvang, trusler, skremsler, mobbing, utstøtting og legalisert grov trakassering? Svaret er nei.

Den sekundære mobbingen vil bli en realitet, dvs. et totalt nederlag for mobbeofferet. Det ikke å bli trodd er en alvorlig form for hjernevasking som de ytterst få aller sterkeste kan overleve. Det er et grovt maktovergrep. En dyp krenkelse av menneskelig identitet og integritet. Traumatiske opplevelser av store dimensjoner. Konsekvensene blir et varig men, et eller flere ødelagte liv og et tap for hele samfunnet. Når skal samfunnet lære å handle som de maktmennesker prediker? Når blir det slutt med å projisere sitt eget grums og skitt på andre? Det er kun ynkelige masker som driver med den type fordervelse og forpesting av omgivelsene.

Er det slikt vi skal ha det i praksis? Er dette et tegn på utholdenhet, underdanighet eller begge deler? Å godta en skjult terror er forbrytelse i seg selv? (Mobbeofrene er medansvarlige!) Når vi ikke godtar den fysiske terroren, hvorfor skal vi da godta den skjulte? Den tabubelagte. Og dobbelthet? Den som er imot de åpenbare voldshandlinger fører i det skjulte akkurat de samme destruktive handlinger.

Og hva skal vi ha visjoner til? For å forvirre, avlede og bedra? Et konkret bevis på misbruk av visjoner er Utdanningsetaten i Oslo som driver en hårdnakket mobbing av ansatte og elever under velbrukte klisjéord: Vi er i mot vold, rasisme og mobbing. To av lærere som drev med grov mobbing av elever får fortsette, mens verneombud og ped. psykologisk rådgiver som avslørte mobbingen både blant ansatte og elever ble utstøtt, tvunget til taushet, stigmatisert og oppsagt.

Men dette er ikke nok. Den utstøtte og sanne skal aldri kreve sin oppreisning. Domstolene sørget effektivt for sekundær mobbing. Domstolene med sitt uangripelige og skjulte nettverk ( kameraderi, frimureri), maktmisbruk, statuerte eksempel med å frikjenne mobberne. En ting er lover en annen er hvem som håndhever dem. Utrolig! Blottet for enhver form for etikk og anstendighet, og vel vitende at de aldri blir stilt til ansvar, får disse skrupuløse pokerfjes fortsette med sin destruksjon inntil ”døden skiller oss fra uvesener”. De lever i sin selvnytelsesrus og er dypt uvitende om at de graver sin egen grav. Begjæret gjør dem til banale og ynkelige uhyrer.

Virkeligheten overgår fantasien. Det er de færreste som er forberedt på de groveste overraskelser som et formørket sinn kan prestere. Det er så grovt at ordene dekker ikke realitetene.

Men det ulmer i de anstendige og reflekterte individers hjerter. Oppgjørsdagen kan bli nærmere enn det vi tror.