av Inge Nesbø
Versjon 1.000
Siste oppdatering: 08/02/2006
Boken Science Without Sense har en meget presis beskrivelse av det som jeg vil
kalle søppelforskning; et passende navn for å beskrive forskning av dårlig kvalitet.
Jeg er av den oppfatning at mye forskning som angår vårt miljø er søppelforskning.
Statens Strålevern og Bellona livnærer seg på slik forskning.
På min hjemmeside: http://home.c2i.net/inesboe/norway.htm
har jeg peker til boken: Science Without Sense av Steven Milloy. Det er en såkalt
elektronisk bok som du kan lese på Internett; og som du også kan skrive ut på papir og
lese på vanlig måte. Den koster ikke mer enn papiret og noen telleskritt. Boken har
masse nyttige tips å gi til den som vil gjøre karriere som søppelforsker. Her er en
liten smakebit fra bokens 1ste kapittel:
Velg riktig fare.
Å velge en fare som ikke kan måles har mange fordeler. For det første kan dine
påstander alldri bli avslørt som feilaktige. Dette er meget viktig. Selvsagt kan det
heller ikke bevises at du har rett, men det er en liten detalj, en detalj som ikke teller
i det store komplott. Du skal kun fremsette påstander, ikke bevise disse.
Søppelforskning er forskning med dårlig kvalitet fordi den ikke følger de
kvalitetskriterier som er angitt av vitenskapsfilosofen Karl R. Popper. Popper sier det
slik: Hvis et vitenskaplig utsagn beskriver virkeligheten må det være falsifiserbart; og
hvis det ikke er falsifiserbart beskriver det ikke virkeligheten. Jeg syns at teori blir
mer forståelig når jeg kan knytte den til praktiske eksempler, og derfor vil jeg vise to
eksempler på bruk av Poppers falsifiseringprinsipp på kjente modeller fra vitenskapen:
Begge modellene har bidrag fra en av den nyere tids største vitenskapsmenn, Andrej
Sakharov.
Modell 1 gir en kraftig smell, så vi vet at den virker, men jeg har min tvil om modell 2.
Hvis man bruker de verktøy som Popper laget for kvalitetskontroll av slike modeller,
finner man at modell 1 er meget god, og at modell 2 er en dårlig modell. Modell 2 er
dårlig fordi den ikke kan falsifiseres. Resultatene som modell 2 gir er så upresise at
det ikke er mulig å se om den beskriver den virkelige verden. Hvis målinger viste at
modellen var feil kunne vi forkaste den, men Popper sier også at modellen må forkastes
hvis den er så upresis at den ikke kan testes. Jeg mener at vi kan bli lurt til å tro at
modeller er gode selv når de er feil. Jeg vil forklare mer om svakhetene ved modell 2
etter at jeg har fortalt mer om Andrej Sakharov.
Sakharov
Andrej Sakharov var et stor forsker innen atomfysikk og kosmologi, og han var leder for
byggingen av den første russiske hydrogenbomben. På side 222 i den norske utgaven av
hans "Memoarer" kan vi lese den dramatiske historien om hans sammenstøt med sin
oppdragsgiver i forbindelsen med feiringen av den første prøvesprengningen:
Endelig hadde alle satt seg. Konjakk ble helt i de store glassene. "Sekretærene" til Kurtsjatov,
Khariton og meg selv sto langs den ene veggen. Nedelin nikket i min retning for å be meg utbringe
den første skålen. Jeg tok glasset, reiste meg og sa omtrent som følgende:
- Jeg vil gjerne utbringe en skål for at vårt produkt vil eksplodere med like stor suksess som idag,
men alltid over prøvefelt, aldri over byer.
Det ble stille rundt bordet, som om jeg skulle ha sagt noe uanstendig. Alle stivnet. Nedelin smilte,
og med løftet glass sa han:
- La meg fortelle en lignelse. Det var en gammel mann som satt foran en ikon med en lampe til,
han var i bare skjorten og ba: "Led meg og gjør meg hard." Men da lød det fra gamla som lå på
ovnsbenken: "Be du bare om å bli hard, lede kan jeg gjøre selv!" La oss skåle for at vi skal bli harde.
Det knøt seg fullstendig for meg, og det aner meg at jeg ble blek (vanligvis rødmer jeg).
Noen sekunder var det taust i rommet, så begynte man å snakke unaturlig høyt.
Jeg drakk taust min konjakk og sa ikke et ord resten av kvelden.
Sakharov forteller at denne hendelsen forandret hans liv. Han begynte i de følgende år å forske på virkningen av svak atomstråling. Han publiserte artikler om den terskelløse biologiske modell som beregner risiko ved ekstremt lave stråledoser (modell 2). Modellen brukes idag for å beregne virkningen av stråling fra Tsjernobyl. Den er omstridt og mange forskere sier at modellen er feil. Jeg tror at når modellen blir brukt på tross av åpenbare svakheter, så er det fordi man har sett en nytteverdi i den. Selv om modellen gir meningsløse svar for svak stråling, var den nyttig som våpen for å reise en opinion mot prøvesprengninger i atmosfæren. Sakharov er så ærlig at han inrømmer dette. I 1987, etter at prøvestansavtalen var undertegnet, kommer han med denne tilståelsen på side 226 i sin selvbiografi:
Det er nødvendig å ta i betraktning at virkningen av den terskelløse biologiske effekten ved
en liten stråledose, sammenlignet med den vi får naturlig fra omgivelsene, ennå ikke er
tilstrekkelig utforsket eksperimentelt. Det er meget store vanskeligheter heftet ved den
uensartete studimaterialet og det umulige i å foreta kontrolleksperimenter, og det er nødvendig
med et uforholdsmessig stort statistisk tallmateriale. Man kan ikke utelukke at det ved små
doser foregår en reparasjonsmekanisme (som retter opp skaden) og at vi av denne og andre
grunner kan finne en ikke-lineær effekt. Man kan således heller ikke fullstendig utelukke at det
kan finnes en positiv effekt av en liten stråledose. Derfor bør man ta alle de tanker og vurderinger
jeg har kommet med i dette kapitlet med den velkjente klype salt.
Ufarlige stråledoser
Man behøver ikke å kunne særlig mye fysikk for å forstå at den terskelløse
biologiske modell for stråling fra lave doser er feil. Strålingens virkning på vår
helse måles i milliSievert (mSv) som er en lineær skala. Den naturlige strålingen som
vi lever i er på 4 mSv. Virkningen av prøvesprengninger i 60-åra og Tsjernobyl er begge
mindre enn 1/16 av normaldosen på 4 mSv. Det første året etter Tsjernobyl fikk
gjennomsnittsnordmannen en tilleggsdose på 0,25 mSv. Hvis vi ikke hadde brukt 360
millioner kroner på såkalte "tiltak", ville tilleggsdosen vært 0,33 mSv.
Sammenlign denne reduksjonen på 0,08 mSv med effekten av å flytte fra et trehus til et
murhus (+0,45 mSv) eller effekten av å flytte fra Island til Norge (+2.7 mSv); eller
sammenlign den med anbefalingene fra The Health Physics Society i USA. The Health Physics
Society har 6800 medlemmer og har stor kunnskap på området. De sier at siden man ikke
kjenner til skadelige virkninger av stråling ved doser mindre enn 100 mSv, bør man ikke
beregne risiko for stråling som er mindre enn 50 mSv (alle doser her er angitt som
års-doser).
Radioaktiv stråling (mSv pr år)
| Tsjernobyl 1ste år |
0,25 |
| Normal dose fra naturen |
**** 4,0 |
| Health Physics Society norm |
************************************************** 50,0 |
Alle doser som er vist i denne figuren er ufarlige fordi de er så små at den lineære
skalaen som måler den biologiske virkning fra stråling ikke lenger blir pålitelig.
Dosen fra Tsjernobyl eller fra prøvesprengninger i atmosfæren er mer ufarlig enn resten,
ettersom den ikke er synlig i figuren.
Naturens full-skala-forsøk viser at små stråledoser (0,25 mSv) er ufarlige, for ellers
ville ikke menneskeheten ha overlevd som art i det naturlig strålingsnivå på 4 mSv
gjennom 200 000 år.
Konklusjonen på dette blir da at vi ikke må godtatt alt som kommer fra forskere selv om
de har et stort navn. Vi må alltid ha skepsis-brillene på og lete etter underliggende
motiver. Kanskje er den store forskeren blitt ydmyket av sin sjef og pønsker på hevn. Da
reagerer den store forskeren like barnslig som alle oss andre, og vi bør se på hans
påstander med "den velkjente klype salt".
Bellonas motiver
De samme skepsis-briller er bra å ha når du skal ta stilling til nye aksjoner fra
Bellona. Nå vil Bellona avsløre hvor man lagrer atomavfall i Norge. Jeg tror vi får
større helsegevinst for det norske folk om Bellona bruker sine midler til en kampanje mot
røking, enn om Bellona graver opp noen tønner med atomavfall. Vi vet at sigaretter er
helsefarlige, og vi vet at det er svært vanskelig å påvise helsefare fra nedgravd
atomavfall. Bellona velger å forske på atomavfall fordi det er en fare som er mye
lettere å "selge" enn faren fra sigaretter. Dette og annen nyttig kunnskap om
søppelforskning finner du i Milloys bok.
©2006, Inge Nesbø