av Inge Nesbø
Versjon 1.005
Siste oppdatering: 11/02/2006
Min lærer på folkeskolen, i en liten bygd på Vestlandet i begynnelsen av 1950-åra, hadde et motto eller slagord som han ofte nevnte i historietimene. Han sa: "Der er inten nytt under solen." Jeg stilte aldri spørsmål til hans påstand, men jeg lurte ofte på om dette var riktig. Vi levde jo i en tid hvor svært mye var nytt; forandringene var store og kom veldig ofte. Mine foreldre, som var født omkring 1900, hadde jo hatt helt andre oppvekstvilkår enn meg. Jeg så også at mine egne oppvekstvilkår endret seg raskt på grunn av ny teknologi. Vi fikk til eksempel elektrisitet i huset vårt da jeg gikk på folkeskolen.
Da jeg som voksen forsøkte å finne forklaringen på dette sprik mellom min lærers motto og den verden som jeg levde i, var svaret lite tilfredstillende. Når jeg søkte i historiebøker og andre media fikk jeg vite at vitenskap slett ikke er noe nytt for oss mennesker. Jeg leste at det kan ha vært i raskere utvikling i noen samfunn enn i andre, som i Hellas for 2000 år siden og i Europa for 400 år siden, men det ble hevdet at vitenskap er noe som menneskene alltid har syslet med. Det ble hevdet at dette som jeg opplevde som rask forandring var en naturlig konsekvens av at vi utviklet oss; at vi var en del av evolusjonen og at evolusjonen hadde som mål å fremskaffe avanserte vesener som oss.
Derfor fikk jeg en a-ha opplevelse da jeg for noen få år tilbake kom over boken: "Uncommon Sense" av Alan Cromer og der kunne lese denne innledningen:
"It has been less than 400 years since Galileo's telescope and Newton's mathematics
opened the heavens to human investigation, little more than a 100 years since
the realization that human beings are the result of an evolutionary process
that has extended over unthinkable millions of years, and less than 40 years
since the discovery of the molecular structure of the genes that are the basis
of all life. In contrast with the relative ignorance in which human beings have
lived for most of their 200,000 years on earth, ours is an an age of spectacular
knowledge and insight.
There are essentially two views of how we acquired this knowledge. The traditional
view is that it was a product of the special genius of ancient Greece, that Greece,
alone of all the civilizations on earth, developed the concepts of objectivity and
deductive reasoning that are necessary for science. The modern view, which took shape
in this century as scholars learned more about the mathematics of ancient Babylonia
and the science of medieval China, is that science develops in every civilization.
It may be more brilliant in one civilization than another, and perhaps it was especially
brilliant in Greece, but science of some sort has been part and parcel of the normal
development of humankind.
The difficulty with the modern view is that it can't explain why, having evolved
200,000 years ago, human beings achieved real scientific knowledge only in the last
few hundred years. It's as though there is some great barrier to human thought that
has only recently been penetrated.
From the work of the Swiss psychologist Jean Piaget, we know that human beings
have a fundamentally egocentric conception of the world. Growing up in modern society
means learning to accept the existence of an external world separate from oneself.
It is hard. Most of humankind, for most of its history, never learned to distinguish the
internal world of thoughts and feelings from the external world of objects and events.
Each individual was indivisibly connected to the natural and supernatural powers that
govern the world. Cutting this connection, which is necessary before science can develop,
goes against the grain of human nature."
Her fant jeg forklaringen på alle mine spørsmål. Jeg fikk vite at:
Vitenskap er noe helt nytt i verden, noe som ble oppfunnet i Hellas for 2000 år siden og gjenoppdaget i Europa for ca. 400 år siden. Derfra har det spredd seg til resten av verden. Vi er fremdeles inne i en rask omstilling som skyldes vitenskapen; en omstilling som er enestående i menneskenes historie. Boken forklarer hva som er forskjellen mellom tidligere tiders egosentriske tenkemåte og den nye lære som sier at der finnes en verden som eksisterer uavhengig av oss. For å forstå denne verden må vi frigjøre oss fra de tankemodeller som sier at vi som individer er knyttet til noen naturlige og overnaturlige makter som styrer verden. Det er ikke lett for oss å forkaste de gamle tankemodeller, men det er nødvendig for at vi skulle kunne utvikle det som vi i dag kaller vitenskap.
Vitenskap er ikke det samme som teknologi. Mye av forvirringen om hva vitenskap er, kan skyldes at historikere og antropologer ikke ser den forskjellen. Den vitenskaplige revolusjon startet for omkring 400 år siden ved at det solsentrerte systemet til Copernicus erstattet det 2000-år gamle geosentriske systemet til Hipparchus og Ptolemey. Teknologiens historie er mye eldre og omfatter de mange kulturer som har utviklet redskaper og jordbruk.
Vitenskaplige oppdagelser kan kun gjøres en gang. Vi har snart funnet alle vitenskaplige lover. Disse vil være gyldige i 1000 år og i 100 000 år.
Alan Cromer er en amerikansk fysiker og skolelærer som har tenkt mye på årsaken til at det er så vanskelig å få amerikanske tenåringer til å forstå matematikk og fysikk. Han finner at vi er lite flinke til å skille mellom indre tanker og eksterne objekter. Vi har overlevd som art uten å ha behov for slike evner, men slike evner blir svært viktige når vi skal lære oss å ta i bruk vitenskap. Alan Cromer kom med sin bok i 1993. Senere har jeg oppdaget boken til den britiske embryologen Lewis Wolpert: "The Unnatural Nature of Science", som kom i 1992. Den behandler det samme tema og kommer til de samme konklusjoner som Alan Cromer, men fra et mer solid ståsted. Lewis Wolpert er en av pillarene i britisk biologi. Alan Cromer nevner ikke boken til Lewis Wolpert, og det tror jeg at han burde gjort. Det er viktig for vitenskapen at man gir honnør til de som kommer med de originale og viktige ideene. Lewis Wolpert forklarer vitenskap slik:
Science is about understanding how the world works, there being only one correct
explanation for any observed phenomenon. Unlike the arts it is a collective endeavour
in which the individual is ultimately irrelevant - geniuses merely speed up discovery.
If Watson and Crick had not got the structure of DNA we know that Franklin and Klug
would soon have had it. Indeed simultaneous discovery is a common feature of science.
If one could rerun the history of science and start again it would have a different history
but the end results would be the same: water would be H2O and genes would code for
proteins but the names would be different.
Vitenskap er, som Carl Sagan sa det,
a candle in the dark. It shines a light on the world around us and allows us to
see beyond our superstitions and fears, beyond our ignorance and delusions,
and beyond the magical thinking of our ancestors, who rightfully fought for
their survival by fearing and trying to master occult and supernatural powers.
Det er et paradoks at i en tid da et enormt antall mennesker har fått et godt liv takket være vitenskapen, er det svært liten forståelse for hva vitenskap er. Mens man på slutten av 1800-tallet hadde store forventninger til vitenskapen, har vi i dag fått en motreaksjon hvor vitenskapen blir anklaget for å være ødeleggende for oss alle. Den får skylden for at vi lager nye farlige våpen og at vi forurenser naturen. Forskere blir beskyldt for å være monster og gærninger som er farlige om de ikke blir nøye kontrollert av almuen. Moderne overtro vil ha det til at vitenskapsmenn er flokkdyr som styres av paradigmer; vitenskapen blir fremstilt som en motesak og døgnflue som man tror inneholder store feil. Allverdens alternativtenkere drømmer om et fremtidig paradigmeskifte som skal medføre at deres lære blir den sanne lære; drømmer som alle er forgjeves. Det er i dag svært viktig at flest mulig mennesker forstår hva vitenskap er, slik at vi bedre blir i stand til å ta i bruk vitenskap for å skaffe energi, vann og mat til en raskt økende befolkning. Vi behøver vitenskap mer enn noen gang tidligere.
I Morgenbladet nr. 3, 2005 finner vi et intervju med den norske fysikeren og nobelprisvinneren Ivar Giæver under tittelen: "Vitenskapsmennesket". Jeg velger å sitere fra det intervjuet for å skaffe mer støtte til påstanden om at vår kunnskap om universet snart er komplett:
Det er ifølge forskeren bare et spørsmål om tid før vitenskapen har
kommet frem til en theory of everything.
Det er en ting som mangler, og det er teorien om fundamentale
partikler. Et eksempel på fundamentale partikler er et elektron. Andre
fundamentale partikler kalles kvarker, men denne teorien virker ikke
helt, så i dag holder vi på med noe som heter string theory. Jeg vet
ikke hva det heter på norsk, kanskje hyssingteori, men den har ikke
kommet så langt ennå. I alle fall så har vi ingen god forståelse av
det, og alle er enige om at her må vi forske mer. Men om det skulle
vise seg at det skulle være annerledes enn hva vi tror i dag, så
kommer ikke det til å forandre noe, det kommer bare til å passe inn i
sammenhengen. Det er som å mangle de siste ordene i et kryssord.
Han forklarer også hvorfor vi ikke skal ta det særlig tungt at vi ikke har funnet alle ord i kryssordet:
Da Giæver vokste opp på Lena på Toten spilte hans far sjakk med
folk i det han selv omtaler som landsbyen. Unge Giæver likte å se på
brikkene som ble flyttet rundt, og syntes det var mystiske greier.
Slik lærte han reglene.
Det var som å arbeide som en vitenskapsmann, for vitenskapsmenn
studerer naturen og finner ut hvordan naturens lover er.
Hvis noen skulle være i tvil: Giæver bruker ordet vitenskap som et
synonym for naturvitenskap. Han kan ikke begripe hvor vitenskapen
ligger i sammenskjøtningen mellom samfunns og vitenskap. Også
økonomi karakteriserer han som en tvilsom vitenskapelig disiplin.
Men, for å komme tilbake til sjakkanalogien: Da Giæver studerte i
Trondheim slo han sine medstudenter i sjakkspillet, til tross for at
det var mange spilleregler han ikke kunne. Og det viser, mener han,
at man ikke trenger å forstå alle naturlovene for å lage nyttige ting.
Til tross for mangel på en teori om fundamentale partikler, kan vi
lage planes, mobile phones og broer.
Naturen forteller deg ikke hva slags lover som eksisterer. Derfor
går vi på skolen for at professorene skal fortelle oss disse lovene.
Når du har funnet lovene i sjakk, så er det ikke flere lover. Og når
du har funnet lovene i naturen, så er det ikke flere lover. Det er
bare dumt å tro at det er uendelig mange lover, for da hadde det ikke
vært noen vits i å gjøre forskning. Og nå har vi kommet så langt at vi
kjenner nesten alle lovene.
Nå er det lite populært å hevde dette at vi snart kjenner alle naturens
lover. Slike tanker møter sterk motstand blant dagens vitenskaps-menn og -kvinner, som
foretrekker en forestilling om at der alltid er et ubegrenset antall lover som skal
oppdages. Man frykter at fremtidige forskere ellers vil mangle arbeid og penger til
forskning. Men om vi ikke lenger må finne nye naturlover, vil vi jo i fremtiden ha mye
forskning for å utvikle teknologi som anvender de eksisterende naturlover.
Om vi tenker etter, er det klart for oss alle at det ikke var lett for våre forfedre å finne ut at jorda er rund. Det var mer naturlig å tro at den er flat. For å finne ut sannheten om jorda måtte vi tenke abstrakt og lage matematiske modeller som vi deretter testet med observasjoner. I dag er vi ikke i tvil om at jorda er rund, men vi har ikke helt forstått hvordan vi kom fram til denne kunnskapen. Heller ikke var det enkelt for oss å flytte sentrum i vårt solsystem fra jorda til sola, men det var nødvendig for å få en brukbar matematisk modell for solsytemet. For å kunne løse slike problemer måtte vi ha stabile samfunn som akkumulerte kunnskap gjennom generasjoner. Den vitenskaplige revolusjon oppstod i Europa, og den oppstod kun der, fordi man der hadde betingelser for at den kunne oppstå; men det er feil å tro at dette var en naturlig følge av evolusjonen. Når vi får dette mer på avstand vil vi lettere kunne forstå at utviklingen av vitenskap er en svært spesiell og unik hendelse i menneskets historie, og at Wolpert og Cromer har rett når de hevder at vitenskap er unaturlig. Vi klarer å løpe og å sykle uten å ha studert fysikk, men det krever masse studier før vi forstår begreper som til eksempel entropi og energi. I dag er begrepene entropi og energi svært viktige for at vi skal kunne overleve som art.
Takket være vitenskapen har Norge i dag et overskudd av mat og energi. Dette gir oss anledning til å tenke alternativt, og vi søler bort masse ressurser på alternativer som ikke virker. Alternativ energiforsynig virker ikke og alternativ medisin virker ikke. I fremtiden vil vi ikke ha råd til slik sløsing med ressurser. Vi blir da nødt til å prioritere sterkere og å spare mer. Det vil bety at vi må bli flinkere til å ta i bruk vitenskap og teknologi. Vitenskap og teknologi er i seg selv ikke farlig, det er vi mennesker som er farlige. Vi må erkjenne at vitenskap og teknologi kun er vårt verktøy.
Kunnskap om vitenskap krever også at vi forstår at vi lever i en fysisk verden som har fysiske grenser. Ivar Giæver forteller oss at vi nå kun mangler noen få ord i universets kryssord. En annen norsk nobelpristager, Lars Onsager, har forsket på kaos og kan lære oss at der er grenser for hva vitenskapen kan gjøre for oss. Om vi til eksempel spår været, blir spådommen usikker når vi prøver å spå langt inn i fremtiden.
Etter jordskjelvet og flodbølgen i Asia ved årsskiftet 2004/05 kunne vi lese avisinnlegg med krav om penger for å forske på katastrofer. Men noen ganger hjelper det ikke med mer penger. Kaos styrer det meste av livet her på jorden, og vi har ingen mulighet til å kontrollere kaos. Boken "ubiquity" av Mark Buchanan starter med å forklare årsaken til de to verdenskriger i forrige århundre. Sjåføren i en drosje med to passasjerer kjørte feil og svingte inn i en sidegate i Sarajevo ca. kl 11, 28.juni 1914. I den sidegaten møtte drosjen en terrorist som også hadde forvillet seg, og begge passasjerene ble skutt. Dette medførte at 10 millioner døde i 1ste verdenskrig og 30 millioner døde i den påfølgende 2dre verdenskrig. Ved å søke etter en sammenheng mellom krig og kaosteori fant jeg denne historia om kvekaren Lewis Fry Richardson:
Richardson grew up in a Quaker family, and remained an active
Quaker throughout his life.(see The Quaker Society for more
information.) Probably the most significant influence on his life, was
the Quaker's strong committment to pacifism. As a conscientious
objector during the First World War, he witnessed the horrors of that
war at close hand whilst working for the Friends Ambulance Unit. His
1919 paper, The Mathematical Psychology of War was one of his first
attempts to apply mathematical analysis to the subject of human
conflict. However, it was not until the mid 1930's that he began to
devote most of his time to the study of conflict. When he retired as
Principal of Paisley College in 1940, he began an exhaustive search of
history books and encyclopedias, trying to collect statistics of all
conflicts, anywhere in the world, between 1820 and the present day. He
began to publish the results of his analysis in 1941.
Among his most significant findings was the power law distribution
relating the size of a war to its frequency. He found that, for each
tenfold increase in the size of a war, there is roughly a threefold
decrease in the frequency. He found that the distribution of wars over
time was very close to a Poisson distribution. He also looked at the
frequency with which different nations had been involved in wars. The
result that Great Britain was the most belligerent nation, lead him
among other things to consider a nation's frontiers. This in turn,
lead to his work on measuring coastlines, work that was later to
influence Benoit Mandelbrot and his development of fractal theory.
Richardson also developed an original non-linear mathermatical model
of the arms-race."
Kaosteori viser at selv om vitenskapen gir oss store muligheter til å kunne påvirke vår tilværelse, inneholder den også elementer som begrenser disse muligheter. En bokomtalen for "ubiquity" gir mer informasjon om kaosteori:
What was the cause of the First World War? Every historian can
explain it, yet they all have different theories, and no-one predicted
it. Buchanan starts with this observation, and proposes that history
is in fact the manifestation of a complex adaptive system. In this
lucid account, he explains the ubiquitous physical principles behind
avalanches, earthquakes, species extinctions, magnetism, forest
fires, the stock market, economic webs, scientific revolutions, and,
ultimately, history. Admittedly the explanations of the latter
processes are more speculative than of the former, but there is
evidence, and the underlying theme of self-organising critical
systems shines through the discussion.
An important property of such systems is that events of all sizes
share the same cause. Thus large events, like big earthquakes,
mass extinctions, or spectacular stock market crashes, need no
special explanations. A small "cause" can have an effect on any
size scale, depending only on the length of the "finger of instability"
where it occurs, which itself depends on the current poised state
of the global system. Thus such large events are essentially
unpredictable (although certain kinds of statistical predictions can
be made). And attempts to prevent the large events can even push
the system into a super-critical state, just making things worse.
(This may be the reason behind some recent devastating forest
fires, caused by a policy of rigorously putting out smaller fires,
building up the tinder, until the system was just "an accident
waiting to happen".) This does suggest that different kinds of
intervention might be able to keep the system in a sub-critical
state, with only smaller events occurring, but Buchanan does
not discuss this. (Depressingly, accepting a constant low level
of instability in order to prevent the occasional disaster may also
be difficult to achieve politically.)
Enkelte fremtidsforskere har ikke helt forstått at vi lever i en fysisk verden som da også har fysiske grenser. Vi bør til eksempel slutte med å fantasere om at vi skal kolonisere verdensrommet, og jeg slutter denne korte omtalen av vitenskap med å vise til kap. 9 i Alan Cromers bok. Der finner man en morsom beskrivelse av hvordan han forestiller seg et besøk av Barnardianere. Barnardianere er sånne som befolker noen antatte planeter ved Barnards stjerne. Dette er den nærmeste stjerne som kan tenkes å ha et stabilt planetsystem. Barnardianere er nok utrolig kreative, men allikavel må de bruke en rakett som er like stor som en planet, bruke 6000 år på reisen og myklande uten returbillett. Han har helt rett når han skriver: "Dette er ikke noe som man skal forvente av intelligente vesener."
©2005, Inge Nesbø