home

Jakten på sannheten

av Inge Nesbø

Versjon 1.001
Siste oppdatering: 26/02/2004

" i vårt århundre har alle de viktigste naturlovene blitt fastlagt, kanskje for alltid"
skrev Martin Ystenes, professor i kjemi Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
og Gaute T. Einevoll, professor i fysikk Norges landbrukshøgskole
i Teknisk Ukeblad 16.12.99.
Visste du ikke dette? I så fall er ikke det så rart. Ikke bare journalister, men også forskere 
som burde vite bedre, sprer moderne overtro i våre aviser. De hevder at nyere oppdagelser 
som kvantefysikk og kaosteori har gjort vår kunnskap om universet mer usikker. Jeg vil her
bidra til at overtro erstattes med kunnskap, ved å vise til bøker som kan gi økt forståelse 
for hva vitenskap er.

Jeg ergrer meg over noe som sjefsforsker ved Statoil,
professor Per Arne Bjørkum sier i et intervju i BT 20. juli 2003:

"Bjørkum syns skolen burde bli flinkere til å vise hvordan
naturvitenskapene har utviklet seg historisk slik at elevene
bedre skjønner at vitenskapen fortsatt kan ta feil."

"For Bjørkum er det viktig å gjøre klart at sikker, i betydningen
bevisbar, kunnskap finnes ikke innen naturvitenskap. Det er noe
man kan snakke om innenfor matematikk, men straks du er avhengig
av observasjoner og av å forholde deg til naturen, er det ikke
lenger tale om bevis, men om støtte eller ikke støtte seg til
en teori, forklarer han."

Bjørkum er alternativtenker og sterk opptatt av at vitenskap styres av paradigmer.
Alternativtenkere drømmer om at et fremtidig paradigmeskifte skal føre til at
deres tro skal bli den sanne lære, men disse drømmer forgjeves.
Jeg har tidligere gitt uttrykk for min skepsis til denne professoren i
et innlegg som finnes på Skepsis postlister:

Derimot har jeg lest 
"Annerledestenkerne og kunnskapsveksten. En reise gjennom vitenskapens historie"
av Per Arne Bjørkum
Der finner man flere sider om Heyerdahl skrevet av en beundrer:
"Å legge vekt på data og observasjoner er den enkleste måten å få mange
publikasjoner på. Og det er viktig - ofte aller viktigst - for hver enkelt forsker.
Men ikke for vitenskapen. Da er slike som Heyerdahl viktigst. Personer med
evner og mot til å skjære igjennom." s. 101. På samme side:
"Slike menn som, Newton, Maxwell, Darwin, Einstein, Heyerdahl og mange andre."

Og enda værre blir det på toppen av neste side (men da med mindre skrift):
"Planck, Heyerdahl o.a. får en til å tenke på Galileis kjente formulering i forordet
til sin avhandling fra 1638 (Diskusjonen), om det å stå opp imot det etablerte:
Når det gjelder vitenskap er autoriteten til 1000 verdt mindre enn den ydmyke
tenkning/argumentasjon til én person."
Ja, ja, man må nok være norsk annerledestenker for å kunne skrive slikt tøv.          

Det er forskjell på et åpent sinn og høl i hue. Hvis man ikke er
skeptisk i sin forskning kan det føre veldig galt av sted, som forklart av
Even Gran, GEMINI

Sensasjon! Verdens energiproblem kan være løst! 
Og bak det hele står den geniale italieneren Ruggero Maria Santilli, 
leder av Institute for Basic Research i Florida, USA. 

De lærde strides. Sjefsforsker ved Statoil, professor Per Arne Bjørkum, uttaler
seg også i Adressa-artikkelen. Han støtter magnekylteorien, og hevder
samtidig at «nye oppdagelser alltid møter stor motstand fra ekspertisen. 
Det er et mønster som gjentar seg gjennom vitenskapshistorien.»
Jasså. Er det motstand?

Hva gjør jeg nå? Jeg har gjentatte ganger prøvd å få tak i fysikkprofessor 
Ivar Svare ved NTNU. Så endelig en dag tar han telefonen. Og Svare pakker 
ikke uttalelsene sine inn i bomull. 
– Skrytet som Santilli har lagt ut på internettet, avslører at dette er sprøyt, 
sier han. Endelig har jeg funnet en kompetent fagperson som faktisk kan og vil 
uttale seg om de sensasjonelle påstandene. Svare forteller at fysikeren Santilli 
ble kastet ut fra et prosjekt på Harvard i 1980 og har hatt sitt eget private 
institutt etterpå. Han ble også utestengt fra å få publisere i tidsskriftet til det 
italienske fysikkselskapet fordi han rett og slett var useriøs.

Jeg bestemmer meg for å søke hjelp og støtte hos forfatteren av boken

"Jakten på sannheten."
Naturvitenskapens historie, viktige vitenskapelige teorier og deres betydning.
Vinner av Brageprisen 1996, og av Kulturdepartementets pris for beste fagbok
for barn og unge 1997. Oversatt til dansk, tysk, svensk,
nederlandsk, spansk, koreansk, fransk, italiensk, litauisk. 
Under utgivelse i en rekke andre land.

men blir litt skuffet når jeg i et søk på Google finner at Eirik Newth
har sagt dette:

"- Det er veldig mye likt mellom den gode kunstner og den gode forsker.
Begge opplever øyeblikk hvor de plutselig skjønner alt. Einstein satt
i 1915 og jobbet med den generelle relativitetsteorien.
Plutselig var det noe som snappet for ham, et lite glimt av innsikt og
inspirasjon. I ettertid var han helt sikker på at han hadde rett.
Uvitenskapelig holdning, OK, men poenget er at alle kunstnere og forskere
jobber beinhardt. På ett eller annet sted må du gjøre et sprang.
Bevissthetens og kreativitetens gåte kaller vi det."

Derfor går jeg til Lewis Wolpert for å finne hjelp og støtte:

"Science is about understanding how the world works, there being
only one correct explanation for any observed phenomenon. Unlike the arts
it is a collective endeavour in which the individual is ultimately
irrelevant - geniuses merely speed up discovery. If Watson and Crick had not
got the structure of DNA we know that Franklin and Klug would soon
have had it. Indeed simultaneous discovery is a common feature of science. 
If one could rerun the history of science and start again it would have a
different history but the end results would be the same: water would be 
H2O and genes would code for proteins but the names would be different."

Selv om jeg liker boken "Jakten på sannheten" fordi den understreker det
faktum som ligger i tittelen, vitenskap er jakten på sannheten, så er
Lewis Wolpert min favoritt når man skal finne ut hva vitenskap er.

Det var boken "Uncommon Sense" av Alan Cromer som gjorde at jeg oppdaget
hva Wolpert har å fortelle. Den er også bra, men jeg syns at en så belest fyr
som Cromer burde ha oppdaget den da ett år gamle boken til Wolpert og hatt
referanse til den i sin bok.

"It has been less than 400 years since Galileo's telescope and Newton's mathematics 
opened the heavens to human investigation, little more than a 100 years since 
the realization that human beings are the result of an evolutionary process 
that has extended over unthinkable millions of years, and less than 40 years 
since the discovery of the molecular structure of the genes that are the basis 
of all life. In contrast with the relative ignorance in which human beings have 
lived for most of their 200,000 years on earth, ours is an an age of spectacular 
knowledge and insight. 

There are essentially two views of how we acquired this knowledge. The traditional 
view is that it was a product of the special genius of ancient Greece, that Greece, 
alone of all the civilizations on earth, developed the concepts of objectivity and 
deductive reasoning that are necessary for science. The modern view, which took shape 
in this century as scholars learned more about the mathematics of ancient Babylonia 
and the science of medieval China, is that science develops in every civilization. 
It may be more brilliant in one civilization than another, and perhaps it was especially 
brilliant in Greece, but science of some sort has been part and parcel of the normal 
development of humankind.

The difficulty with the modern view is that it can't explain why, having evolved 
200,000 years ago, human beings achieved real scientific knowledge only in the last 
few hundred years. It's as though there is some great barrier to human thought that 
has only recently been penetrated." 

Samtidig vil jeg nevne boken: "The Trouble with Science" av Robin Dunbar.
I siste kapittel i den boken forteller Dunbar om skjebnen til vikingene
som gjorde landnåm på Grønland. De gikk til grunne fordi de ikke greide å
tilpasse seg til et hardere klima. Han antyder der at vi kan gå mot den samme
skjebne hvis vi ikke tilpasser oss. Jeg tror at vi kan bruke vår nye kunnskap til
å skaffe oss den energi som vi må ha for å lage ferskvann og mat til en økende
befolkning. Da må vi glømme disse magnekylene.