Hjorten på Otterøya
Gamle dyregraver i Sandvika og Skeiskarmoen på Otterøya viser at hjorten er et dyr som har holdt til her i uminnelige tider, men på slutten av 1800-tallet gikk det nesten galt.
Overbeskatning, rovdyr og degenerering skal være årsaken til at bestanden var svært lav, den ble anslått til 13 eller 14 dyr.
Verdens nordligste hjortestamme ville trolig vært borte dersom ikke den tyske stamgodsbesitter Lewerkhus hadde dukket opp. Han hadde jaktrett på øya, men var mest opptatt av å bevare bestanden.
Edelhjort fra Tyskland
Lewerkhus Lewerkhusen innførte nytt blod til øya i form av flere transporter av levende kronhjorter og bedekte koller fra Tyskland. Dyrene var en krysning mellom Tysklands beste kronhjorter og ungarske urhjort.
Hjortetransportene vakte betydelig oppmerksomhet i sin tid og flere av dyrene levde på øya i over 30 år. Og det er påstått at genene har gjort at bestanden på Otterøya består av ekstra store dyr, med store gevir.
Fra 1910 og frem mot krigen var derfor øya et yndet mål for Europas baroner og rikfolk. I dag er det derimot enklere å komme til for den vanlige jeger.
Bestanden i dag
Før krigen kunne det bli felt opp mot 40 dyr i året på Otterøya, men etter hvert har hjortens brøling, eller"pauling" som den kalles lokalt, blitt stadig vanligere i slutten av september.
I 2003 ble det felt 243 dyr og bestanden har trolig aldri vært så stor som den er i dag. Høsten 2004 ble det under vårtellingen sett mer enn 600 hjort.
|
