Til minne om

Taildown's Touch Me

GRACE

Født 17.02.1992

Død 18.02.2000

Grace på Golsfjellet sommeren '96

Se hvor flink hun var!!!!!

Til vår kjære Grace's minne;

GRACE ble født på Lindeberg i Oslo en vinterdag i 1992. Som siste valp i kullet kom hun til oss; redd, understimulert og overvektig. Etter noen uker ble frykten for biler, busser og alt som rørte seg borte, og hun var overlykkelig for å gjøre oss til lags. Turene vi hadde i Grønliåsen ved Prinsdal i Oslo, eller til Gjersjøen var hennes dags store høydepunkt!

Ettersom ukene gikk så gikk også vekten ned og hun fikk muskler slik at hun kunne stå på to som andre hunder. Candy var kjempeglad i sin nye venninne og passet på henne i tykt og tynt. Når hun fikk sin første løpetid var det Candy som holdt ivrige friere av veien, stakkars Grace visste ikke hvordan hun skulle takle dette. Men etter hvert klarte hun seg utmerket alene, selv om Candy fremdeles var av en annen formening og skulle hjelpe til likevel.

Når hun var 8 måneder var hun også på utstilling - valpeutstilling - og tok en fin tredjeplass av 6. Oppdretteren mente hun var dårligst, men Hilde viste henne frem og klarte å oppnå en hederlig plassering. Når sant skal sies så hadde hun "veldig franske ben", men dette har aldri vært til hinder eller plage for henne. Uansett så kan vi nok aldri finne en like flink, god, lærenem og snill hund som henne! Etter vår mening så er det hva som er på innsiden som teller, og et så godt hode må en lete lenge etter.

Det var Lars som eide henne, og de hadde mange fine treningsstunder sammen, mens Candy og Hilde trente agility. Første trening var på et hundeeierkurs i regi av Norsk Bearded Collie Klubb, og hun ble raskt kursets store sjarmør!! Den store nedturen kom sammen med løpetid, hvor Lars tok med seg Candy på kurset i stedet for, og Grace prøvde seg som "utbryterkonge", før Hilde kom hjem fra jobb og reddet henne med på tur. Hun hadde da revet listene av veggen ved døren, men dette er det eneste hun har ødelagt og gjort av ugang mens hun levde.

Hun var en glad og lykkelig hund, og elsket å gå på tur i skog og mark, og ikke minst badeturene som gikk til Gjersjøen på sommerstid. Hvis vi sa ordet bade så løp hun rake veien mot Gjersjøen, og hadde nesten ikke tid til å vente på oss. Og om vi tok sykkelen så var hun likevel i forkant! Hun lærte også Candy å like å svømme. Candy hadde blitt skremt for vann som liten, men glemte dette raskt når Grace tok henne med på tur i vannet:-))

Hennes iver etter å lære nye kunster var overveldende. Etter å ha sett Zico ta trikset med å bli skutt død på TV, forsøkte Lars å lære henne dette. Dette var lært inn på et øyeblikk, og det vanskeligste var faktisk å få halen til å ligge i ro:-)) Andre triks som å sitte bamse, rulle rundt, gi kos osv. var også store favoritter.

Når hun ble eldre så gikk Lars på lydighetskurs med henne hos Heidi Billkvam. Heidi mente at Grace var det største lydighetstalentet hun hadde sett, og arbeidet hardt for å få Lars til å satse. Men Lars hadde ikke lyst til å entre lydighetsringen for å vise hvor bra de var. Dette var ikke minst etter at han ble med Candy og Hilde på agilitystevne i Fredrikstad, og bivånet at disse stevnene også kunne være i nærheten av jernbanelinjer og at Grace aldri ble vant til dette (tog, trikk og skinner ble hun aldri kvitt redselen for!). Men det er synd at hun aldri fikk vise sine kunster, for hun var virkelig god.

Når det gjelder lydigheten så tok Hilde henne med på noen internstevner, og på et prøvestevne i Oslo og Omegn Dressurklubb fikk hun en strålende seier i klasse 1 - uten mer trening enn ca. 15 minutter før start. Den siste bravaden gjorde hun under Follo Brukshundklubbs klubbmesterskap høsten 1999, hvor hun vant klasse 1 - da også uten videre trening og i tillegg hadde begynt å vise klare sykdomstegn (konkurransen trakk også såpass ut at hun ble ukonsentrert pga. mørket og lyder hun hørte. Hun ble veldig var for lyder og fort redd etter at hun ble syk). Når hun gikk med Hilde så var det heller ikke helt ved fot, og siden de ikke trente sammen så ble det heller ikke rettet opp når Hilde konkurrerte med henne. Om Lars hadde gått så hadde nok poengskalaen gått ennå lenger opp, for da hang hun ved kneet og var svært så konsentrert og ivrig….

Hilde hadde henne også med på noen agilitystevner etterhvert. I utgangspunktet skulle hun ikke være med på dette, men etter at Grace måtte steppe inn for Candy i et kurs Oslo og Omegn Dressurklubb hadde med Petter Nordlien fikk hun delta på noen stevner. Candy fikk løpetid og var høyløpsk når kurset skulle være så det var ikke noe alternativ. Hilde feilet i de første startene pga. at hun glemte å vise godt nok hva hun ville at Grace skulle gjøre, og som den lydighetshund Grace var så fulgte hun ved foten i stedet for når visningen ble for dårlig. Men på stevnet til Toten og Omegn Hundeklubbs stevne i mai 1998, hvor Arièl skulle gjøre sitt løp (og disket!!) så fikk Grace et opprykksnapp til klasse 2 uten å ha trent. Hun skulle bare være med siden Lars skulle på sykkelkonkurranse, og likegjerne ble påmeldt siden hun likevel ble med! Hun deltok også i vintercupen som ble avholdt mellom Nes HK, Stovner HK og OODK i 1998, og vant da sammenlagt i klasse 1B. Så det er synd at jeg (Hilde) ikke fikk henne med i trening før, for da kunne vi nok kommet ganske langt. Siden lærevilligheten alltid har vært tilstede, og fart ikke var noe spørsmål kunne hun nok nådd lagt også her!

I alle ferier så har hundene vært prioritert, kennel har ikke vært diskutert og hundene har de siste årene fått flere ferieturer siden vi ikke lenger bor sammen. De har hatt turer med Lars i fellesferien og med Hilde på høsten. Det å gå med kløv har vært en av Grace's stoltheter (det ses jo på bildet), og turene i fjellet og i skogen her vært noe hun har satt stor pris på. Etter at Candy fikk problemer med sine skuldre så er det Grace som har fått den store æren, og nå går den nok i arv til Arièl.

Grace har siden hun ble født vært bilsyk, men etter at hun forsto at biltur betydde tur på fjellet eller i skog og mark så har det vært helt greit å hoppe inn i buret og reise bort. Et år når vi var på Gol så var Grace forsvunnet…… Men gjett hvem som lå i buret i bilen og ventet på å reise ut på tur!!

Sommeren 1999 var vi alle på tur til Gol hvor vi alle trives veldig bra. Grace som aldri har vært syk, med unntak av en runde kennelhoste hvor hun ble smittet av Candy, ble bitt av hoggorm. Vi hadde aldri sett hoggorm på de traktene, men den fantes nå iallfall. Grace som alltid har vært en hund som snuser rundt - ble populært også kalt "SNUFF" - snuste nå iallfall opp denne, og det ble en tur til veterinæren i Hemsedal. Hun fikk da kortison og etter en måned eller to fikk hun utslett på kroppen, mistet mye av sin kraftige pels, og vi trodde hun ikke tålte behandlingen. Etter ytterligere noen uker kastet hun opp maten sin og ville ikke spise - vekten reduserte seg med 5 kg og vi kontaktet veterinær. Hun fikk shampo for utslettene og noe for kvalme, men ble ikke bedre. Deretter var det full undersøkelse på Veterinærhøgskolen, og de antok det var kreft men kunne ikke påvise det (prøveresultatene kunne heller ikke konstatere noe, men de satte spørsmålstegn ved bukspyttkjertelen). Etter tablettkur mot produksjon av for mye mavesyre ble hun bedre, klarte å spise igjen og ble sitt vanlige glade jeg på tur i skog og mark.

Gleden varte imidlertid ikke veldig lenge, for nå i slutten av januar startet det opp med oppkast av maten igjen. Etter hvert så ville hun ikke spise selv om vi fikk utskrevet samme tabletter som tidligere, og turen til Veterinærhøyskolen måtte dessverre tas på nytt. Muligvis så fikk nyttårsaften med alle raketter, redsel for dette osv. det til å blusse opp tidligere enn nødvendig, men uansett ville vi nok ikke nytt hennes glede så lenge uansett. Etter at hun ble levert hos veterinæren i dag, så antok vi vel at hun hadde knapt en uke igjen å leve. Hilde trodde nok at hun ville komme hjem for å vente på en ultralydundersøkelse for å konstatere hva som var feil, men etter at veterinæren tok en gastroskopiundersøkelse og påfølgende røntgen, så kunne hun si at magen var totalt ødelagt av kreft. Stakkars Grace har nok levd med kreften som herjet i kroppen hennes, men likevel vært glad og lykkelig for sine turer og treninger. De siste dagene har hun imidlertid ikke virket like glad lenger (med unntak av turene ut - hvor det så ut som hun glemte alle plager), men har krøpet godt inn i armkroken for å få kos!! Vår trøst er at hun fikk sine siste dager sammen med oss både i helgene og på ukedagene, og kunne få ligge på armen til Hilde på natten og få kos. Hun fikk også være med på jobb, og hadde ikke mange stunder alene. Den siste dagen på jobb før enn turen til veterinæren så var det masse kos siden hun så så dårlig ut. Vekten hadde nå gått ned til 16,4 kg, mot hennes normale trivselsvekt som lå rundt 23 kg. Og vi syntes at hun så veldig pusletete ut - hun gledet seg likevel over sine løpeturer ute med Arièl, og det er godt å vite at hun kunne slippe mens hun fremdeles syntes det var gøy å løpe rundt med sine venner!!!

Forholdet mellom Lars og Grace var helt unikt, så lenge han var i nærheten var det ingen andre som fikk oppmerksomhet. Hun har heller aldri vært en hund som var glad i alle, og gikk gladelig forbi alle som forsøkte å oppnå oppmerksomhet. Det var kun oss nærmeste og et par andre som var verdt å vise glede til. Men om andre ville klappe og kose med henne så var det helt greit selv om halen ikke beveget seg i det hele tatt. Hun var snill med alle, men hennes kjærlighet lå først og fremst hos Lars.

Vi savner Grace dypt, og vet at vi ikke kan forvente å få en like spesiell hund en gang til!! Det skal mye til å fylle opp den plassen som Grace har hatt, og den spesielle utstråling hun hadde, men at hun gledet seg til det siste er godt å ta med seg! Savnet er stort å bære, men våre andre hunder skal få all vår omtanke og oppmerksomhet. Hadde det ikke vært for dem så hadde nok savnet vært ennå verre… Men ingen kommer til å nå opp til det Grace var - en sånn spesiell hund får en kun èn av!!! Uttrykket "bare en hund" er ikke noe vi er enige i. Hun var et fullverdig medlem av familien, og savnes like sterkt!!!

Hvil i fred Grace - vi savner deg!!!!!