Twinklestars Golden Charme

Født 16.04.1991

Hei på dere alle sammen!!!

Candy er navnet, og alle har vel tidligere hørt meg rundt agilityringen både på stevner og trening. Forklaringen på min stemmebruk og volum har Pelle (hundemedlem i Oslo og Omegn Dressurklubb) gitt meg - for æ e trønder æ- og herregud kor fin æ e!!!

Så fikk jeg møte Hilde som eier meg (på papiret), og Lars som hun bodde sammen med (og som fremdeles tar seg mye av meg!). De sa at jeg var søt, som om jeg ikke visste det, og tok meg med hjem til Prinsdal. Der traff jeg noen skrekkelige fjærkledde vesener, som pratet, plystret og bet meg i snuten når jeg ble for nysgjerrig. Senere ble Fritz den ene av dem en av mine beste lekekamerater!?! Når han var ute av buret sitt var jeg ikke opptatt av noe annet(!!) - jeg ventet bare på at han skulle fly (tenk så rart han klarte å holde seg i luften!!) slik at jeg kunne løpe etter og bjeffe - kjempegøy!!! Hilde sa jeg var dum, men hun forstår seg ikke på slikt....

Mens jeg var liten fikk jeg være med Hilde på jobb. Der kom det ofte en morsom mann innom - det var visst sjefen hennes. En gang kom han mens hun var ute, da la han fra seg noen papirer på stolen hennes (det var visst for at hun skulle se dem), men de kalte det regnskapsbilag. Når han gikk hadde jeg det skikkelig moro, for papirene var da mye finere i småbiter! Hilde klarte etter hvert å finne ut hva det gjaldt slik at de kunne bruke egne selvlagde bilag i regnskapet. Og antageligvis til Hilde's fordel så lo sjefen hennes godt når han hørte hva som hadde skjedd!!! Etter det la han bilagene på pulten hennes og da kunne jo ikke jeg ha det så gøy lenger:-((

Når jeg ble et halvt år fikk jeg lov til å prøve noe som kalles agility, og som er kjempegøy. Når jeg var ute på tur sammen med Lars pep jeg når vi gikk forbi agilitybanen på Holmlia hvor jeg trente, og da måtte han bare være med og se hvor flink jeg var! Når vi kom frem til banen gikk jeg de hindrene jeg kunne uten at han sa noe, og når jeg var ferdig så kunne vi gå videre på tur!!

Når jeg var ca. 1 1\2 år fikk jeg en ny samboer - en liten blubbe som het Grace - og det ble bestevenninnen min. Hun ble mye slankere så snart hun fikk lov til å være hund, og ikke bare måtte tenke på pelsen sin. Matglad var hun frem til det siste (før hun ble syk og ikke klarte å fordøye maten sin), og det var bare fint når hun kom på besøk, for da spiste hun maten min også, når ikke jeg gadd å spise den opp... Hundemat er da virkelig ikke godt - kanskje det er derfor jeg holder meg så slank?!!?

I en alder av 5 1/2 år fikk jeg ennå en ny samboer - ja vi hadde jo flyttet fra de gamle så det var vel på tide med noe nytt i huset! Denne gang var det en hyperaktiv liten svart sak - Hollender kalles det visst - og navnet på denne er Arièl. Jeg trodde det var guttenavn jeg..... - men så feil kan en ta.!!(Har senere funnet ut at det kan benyttes på både gutter og jenter - så så feil tok jeg likevel ikke!) Jeg var med Hilde og hentet henne, og jeg tok henne under mine beskyttende vinger - hun var jo så liten stakkars, og så var hun min.....!! Ja faktisk så beskytter jeg henne ennå, selv om det ser ut til at hun kan klare seg veldig godt på egenhånd nå!

Sommeren 1994 begynte jeg og Hilde å trene agility i Oslo og Omegn Dressurklubb, og da ble det fart på sakene! Etter bare noen måneder begynte vi å konkurrere, og jeg har fått mange nye venner. Av og til synes jeg Hilde var dum, for hun skulle ha meg til å gå over den fæle vippa som bråker noe aldeles forferdelig!!! Når jeg var på konkurranse og visste at jeg fikk pølser - nammirs!!, så kunne jeg imidlertid være ganske flink. I tillegg er det kjempegøy å ri på Hilde etterpå - da ler alle av meg! Kjempekult!!!! Den største opplevelsen i agilityringen er 1. plassen fra Nes Hundeklubbs stevne sommeren '94 i klasse 1B, 1. premien fra Drammen Brukshundklubbs stevne våren '97 i klasse 2B og 2.plassen på Nes Hundeklubbs stevne sommeren '98 i klasse 3B. Tenk pokalene får stå fremme på stua hjemme. Jeg prøvde i det lengste å holde meg i klasse 2 for da måtte jeg ikke løpe så fort. Jeg forsøkte å parkere på vippa slik at jeg fikk samlet opp noen tidsfeil, men på stevnet i Drammen '97 kalkulerte jeg litt feil og kom i mål bare hundredeler(!!) under standardtiden slik at jeg kom opp i øverste klasse. Da måtte jeg løpe da!!! Og innimellom var jeg ganske flink. Men nå er det verre, for jeg har fått forkalkninger i skuldrene, og får ikke lov til å hoppe mer - huff så kjedelig det er, for da kan jeg kun se på og det er ikke morsomt! Da bare må jeg bjeffe og plage alle rundt meg så de kan høre hvor kjedelig jeg har det!!

Løpe kan jeg imidlertid gjøre ennå - etter pinner, fotballer og andre morsomme ting! I nærheten av Etterstad, der jeg bor nå, så trener det et fotballag som heter Vålerenga (Norge's nest beste!!). Der er jeg og heier når vi går tur, og jeg har vært med på kamper og heiet også!!. Hilde jobbet nemlig som vakt på fotballkampene en tid, synd hun ikke har fortsatt for nå får jeg jo ikke fulgt med laget mitt!! Som regel må jeg sloss for å få pinnene - for det meste da med Arièl - og jeg vinner alltid:-)) Da bærer jeg dem med meg helt hjem. Hilde sier det er synd at vi ikke har peis.... for da hadde vi hatt gratis ved hele tiden!!

Ellers har jeg hele tiden hatt en god venn som heter Victor (en Briard - kjekk og staselig med masse pels), han og pappaen hans har lært meg noen triks - nemlig!!! Og når Hilde har vært streng med meg, så har pappaen hans sagt at han skal ta meg med hjem...... han er snill han!

Ellers har jeg vært svært så stolt opp gjennom tiden for noen av hundevennene mine kaller meg en dame (spesiell takk til Pelle), jeg trodde ikke damer oppførte seg slik som meg jeg - eller........??

Tidlig i min karriere gikk Lars mange turer med meg, da også i tur og mark, han lærte meg å gå spor noe jeg syntes var kjempegøy! Men dette har det dessverre blitt lite av etter at vi flyttet fra ham, når jeg har vært hos ham etter det har vi gått lange turer uten noe mer, men for all del det er også gøy. Hilde derimot har ikke syntes at spor er gøy - uheldig for meg!! - men nå har hun tatt meg med noen ganger når hun skal forsøke å finne nye aktiviseringsområder for Arièl som er hyperaktiv. I vinter så hun hvilke egenskaper hun har gått glipp av hos meg for da skulle vi trene på spor noen helger… og når hun la ut spor til meg så gikk jeg dem helt fint i vinkler og det som erJ Når hun la ut belønning midt i sporet så trodde stakkars meg at jeg var ferdig - men det var visst bare for å forsterke min lyst til å gå videre…..som om det var nødvendig - jeg forventet jo bare belønning i slutten av sporet jeg! Lars har gjort en god jobb der!!

Lars kjøpte også kløv til meg slik at jeg kunne bære brus, joggesko, matpakke, regntøy, mat til meg mv. når vi var på tur. Vi startet tidlig og jeg fikk bare lette ting å bære på. Etter hvert så fikk jeg tyngre oppgaver og det var gøy - stolt det er ordet! Etter at jeg merket at det gjorde vondt - mine forkalkninger i skuldrene - ønsket jeg ikke lenger å bære. Da gikk jeg sakte og ville liksom ikke på tur og siden Lars og Hilde ikke visste om dette så lurte de fælt. Men det medførte at Grace måtte bære på begynnelsen av turen, og jeg hjem etter at matpakke osv. var fortært hvor jeg uansett gikk siden jeg jo gjerne ville hjem. Etter at de fant grunnen til at jeg ikke ville på tur, og Grace ikke lever lenger, har nå Arièl måttet ta denne oppgaven hele veien. Men det tror jeg at hun stortrives med - skulle selv ønske at jeg kunne gjøre oppgaven men gamle damer må kjenne sin begrensing….

Ellers trives jeg veldig bra med vinter og snø, men da har jeg det verst med mine plager. Tidligere så gledet jeg meg til vinteren, men nå er jeg ikke sikker lenger….. Uansett så liker jeg å rulle rundt i snøen, kose meg med å fange snøballer og nyte det hvite teppet på bakken. Og når det er snø og vinter håper jeg at jeg får mine medisiner - om jeg får dem så er jeg strålende fornøyd og merker ikke så mye til mine plager. Da lever jeg etter hva jeg synes er gøy og storkoser meg!!

Nå lever jeg livet uten krav til konkurranse og koser meg med å få være hverdagshund! Skal fortsette med dette og når sant skal sies så får jeg vel egentlig mer kos som voksen og gammel - eierene mine er glad i meg og husker på alle de oppgaver jeg løste bra! Nå må jeg holde meg til de hovedoppgavene jeg har hatt fra jeg var liten, om jeg glemmer meg litt så får jeg tilsnakk og skjerper meg etterpå. Vi har en liten diskusjon om jeg ikke lyder, og etter det hører jeg slik at jeg ikke får så mye kjeft. Tror egentlig at Lars og Hilde nå godtar mer siden jeg er gammel, men likevel må jeg skjerpe meg slik at jeg bare får ros. Slik det ser ut så går det bra, jeg får mye oppmerksomhet og nyter det!

Du kan også besøke Arièl's side, og ikke minst siden til minne om vår kjære venninne Grace.

Hilsen fra Candy