NUCH Arièl

Født 29.11.1996

Arièl heter jeg, og om jeg gråt når jeg ble født får dere ikke vite! Men jeg er en hyperaktiv, vilter og leken frøken (i den grad jeg kan kalles det). Født på Romerike, nærmere bestemt Skedsmo en vinterdag i november 1996. Jeg vokste opp der med 7 søsken - like gale og viltre som meg. Egentlig skal vel det tilegnes oppdretteren min som ønsket valper med krutt i - og det har det blitt! Men når sant skal sies så er også - både moren og faren min noen viltre og lekne krabater........

Når jeg var ca. 9 uker kom det en jente med en langragget firbent sak og hentet meg. Hun ville ha meg med på en liten spasertur, noe jeg ikke hadde noe imot. Men så var det den langraggede da!! Egentlig skulle jeg få være med uten bånd siden jeg var så liten, men jeg syntes at ulldotten som var med var så skummel at jeg tenkte at jeg heller ville bli igjen!! Men da fikk jeg bånd på og det var ikke gøy. Ulldotten som heter Candy bjeffet og hoppet rundt - uff for en ekkel svær sak(!!) - men hun ville visst bare leke.... Stakkars meg jeg som var vant til hunder som så helt annerledes ut, og som ikke bjeffet så forferdelig, syntes hun var veldig skummel..... Etterhvert som tiden gikk fant jeg imidlertid ut at hun bare var hyggelig.

Opp gjennom de første dagene i nytt hjem fant jeg ut at hun passet på meg uansett. Herlig!! Så når vi var på tur, så holdt hun alle andre firbente unna meg slik at jeg gikk trygt - ganske OK at noen tar slik vare på en egentlig. Men hjemme fikk jeg ikke lov til noe. De lekene hun hadde, samlet hun sammen, og stakkars meg fikk ingen ting..... Men da gikk Hilde ut og kjøpte nye leker til meg, og de fikk jeg ha i fred. Ja i en time eller så - for da hadde jeg "drept" dem!!! Jeg syntes at alt var greit å bite på, og ikke noe hjemme på stua var trygt - så jeg fikk et eget hjem i hjemmet med teppe å ligge på osv. Teppet ble imidlertid byttet ut hver dag....., for da hadde jeg spist det i flere biter - det var morsomt det!!

Når jeg var ca. 10 uker skulle Hilde bort, og jeg skulle til en venninne av henne som kalte seg tante - der løp jeg rundt som en propell i flere timer før jeg fant ut at jeg skulle ta meg en lur. Og da kom Hilde og hentet meg - jeg skulle da så gjerne funnet på mer morsomt før jeg reiste hjem!!!!

På sommeren skulle jeg få lære noe morsomt. Vel - først gikk jeg på lydighetskurs, (det var ikke fælt så morsomt, for da måtte jeg høre på alt menneskene fortalte meg!!) og ble etterhvert ganske flink. Etterpå fikk jeg være med på agilitybanen - der det var mange hoppehindre og tunneller (tunnellene hadde jeg jo vært kløpper på i flere måneder, når jeg var med Candy på trening, men hoppene var nye). Det dukket også opp noen nye venner der, for Hilde hadde alliert seg med Candy's tobente venn, og han skulle trene oss. Jeg lærte veldig fort å hoppe over hindre og hva frem var, men rotet litt når de sa høyre og venstre - for det var jo så morsomt så jeg hadde ikke tid til å høre på alle kommandoer som kom!

Til sommeren 1998 hadde jeg lært nok til å starte i stevne - og debuten kom i Moss i mai. Der lo dommereleven (Nina Møller Hansen) av oss, og mente at vi ikke klarte å komme lenger enn til tredje hinder som var slalomen... Men da skulle jeg vise dem bedre takter - rett nok var slalomen så ekkel at jeg løp forbi i første forsøk, men etter det så løp jeg den rett. Og deretter var det jo greit, jeg forserte resten av hindrene uten flere feil og kom inn til en 7. plass av 37. Hilde var strålende fornøyd, og da var jeg også overlykkelig - hoppet, spratt og var ellevill! Der viste jeg dem - de som ikke trodde på meg!!!

Etter det har jeg fått med meg en del stevner, men det jeg husker best er stevnet i Fredrikstad på høsten '98 for da vant jeg! Jeg fikk da en kjempestor fôrsekk og et kunstnerglass. Men etter det har jeg blitt kjepphøy og funnet ut at jeg tar de hindrene jeg vil - i min rekkefølge(!!) selvfølgelig, og da har det ikke gått så bra. Innimellom har jeg imidlertid konsentrert meg litt slik at jeg har rykket opp til klasse 2. I år 2000 stillte jeg til dyst for å forsere hindere feilfritt og være best, men jeg glemte meg så fort jeg kom på banen og fortsatte på min måte med å velge egne løsninger!!! Dette medførte min "død" på agilitybanen, Hilde ble så sint på meg siden jeg ikke hørte, så nå har jeg måttet slite med mer lydighet igjen, og konkurransene i 2001 går jeg fullstendig glipp av:-(( Hun har nemlig startet med intensiv terping på lydighet, og til slutt har jeg funnet ut at det var best å høre litt på henne iallfall.

Nå har jeg blitt vant med lydighetstrening, og siden jeg får masse ros og belønning når jeg hører, så synes jeg faktisk at dette også er veldig morsomt! Siden mitt første kurs så har treningsmetodene blitt endret til kun å være positivt - ingen tvang slik jeg lærte på hundeskolen - og da er det faktisk ganske morsomt! Når jeg kan få ros for det jeg kan, og ikke irettesettes for det jeg ikke kan ennå, har jeg funnet ut at å gjøre det Hilde vil medfører at jeg får masse ros og belønning! Selvfølgelig så gjør jeg så godt jeg kan da!! Det er ikke morsomt om jeg ikke får oppmerksomhet (!!) og da gjør jeg heller det jeg blir bedt om slik at jeg får all den ros og belønning jeg fortjener etterpå! Godbiter og leker er det beste jeg vet - livretten er banan (men det får jeg ikke på trening), men det går bra med lever og pølser også! Lydighet skal nok bli rett så moro etter hvert, men klasse 1 øvelser er kjedelige…… Hilde sier det er min egen skyld at det ikke blir opprykk til klasse 2 siden jeg ikke kan ligge rolig i fellesdekk…!! Kanskje jeg skulle forsøke å ligge i ro i et stevne iallfall??

Øvelsene i klasse 2 har vi startet litt med, og innkalling med stå er gøy! Apportering er også gøy, men det er ikke veldig gøy å gå tilbake å levere apporten. Men hopp over hinder - jo det kan jeg hvis jeg bare husker å sitte i ro på andre siden når jeg har hoppet første gang (kanskje jeg skal spørre Candy om råd?? Hun fikser jo dette selv om hun ikke kan alle de andre tingene jeg kan i lydighet…..). Når jeg tenker meg bedre om så skal jeg forsøke alt jeg kan å slippe slik som lineføring, tannvisning og dekk fra holdt - mye mer gøy med fri ved fot, dekk under marsj, innkalling med stå mv. Kanskje vi kan klare dette i løpet av sommeren??

Hilde hadde ofte en annen lodden sak på besøk også, venninnen til Candy som het Grace. Henne var det morsomt å erte, for når hun ikke orket mer av maset mitt og ble sint, så kom Candy og reddet meg! Men ellers har jeg blitt ganske så stor og tøff, Hilde trodde at det bare var yppealderen men det er bare tull! Når jeg var yngre så fant jeg meg nemlig i at andre damer (tisper) knurret og glefset etter meg, men nå har jeg blitt voksen og finner meg ikke lenger i slike fornærmelser - derfor setter jeg dem på plass!! Stort sett så er det Border Collier som ikke liker at jeg ser på dem, og derfor blir litt ampere, men jeg har også smakt på en Rottweiler som plaget meg…. Hilde ble riktig så forbannet da, for hun hadde slettes ikke lyst til å redde meg….. Men det behøver hun da ikke å bekymre seg for, for det er jo klart at jeg vinner! Ja - det har vært hunder som har spist litt på meg også, men jeg er like blid! Alltid i godt humør, og bryr meg ikke om hva slags klær folk har på seg - jeg hopper opp og ned og hilser på de uansett.

Ellers hadde jeg en grusom opplevelse på et stevne i mai 1999! Vi varmet opp før en konkurranse før vi skulle i aksjon, og tenk så kom det en Groendael tispe løpende og ville snuse på meg… Men når jeg snuste tilbake så bet hun meg!! Da var det nok!! Jeg gikk på med full kraft og satte henne skikkelig på plass, men da fikk Hilde kjeft for at jeg var den som startet slagmålet….- merkelig hvordan menneskene til andre hunder kan skylde på alle andre fordi at deres firbente er "angstbitere"!! (Jeg er senere blitt fortalt historier om at jeg løp over hele agilitybanen for å sloss med den, og ikke nok med det…en annen gang hadde jeg visst revet halve øret av en hund!! Ikke har jeg noen anelse om hvem og når, men det kan kanskje noen fortelle oss en gang….?) Opplevelsen fikk uansett ødelagt mine opprykksdrømmer den dagen - og det var jo den flotte banen (skulle nesten tro at den var laget spesielt til meg…). Men jeg får vel nye sjanser, og vi får håpe at menneskene til den andre hunden holder den unna meg for ettertiden, for glefser den en gang til så …… ja da er jeg ikke blid!!! Håper at ikke alle Groendael tisper er like kontaktsøkende for deretter å bli usikre og angripe som den. Ikke morsomt å få ødelagt en dag som er opplagt - tror Hilde må oppsøke de på forhånd for å teste ut om det kan bli konflikter. Antageligvis så er ikke alle Groendaeler like pysete….!???!

Den opplevelsen er nå lagt bak oss, så nå er jeg like glad igjen:-))) Min glede viser jeg ved å hoppe og danse, og jeg er visst veldig spretten! Andre kaller meg en "hundguru" - hva enn nå det er....... de sier at det er noe som heter kenguru som hopper på samme måte….. Og jeg har også fått en kjæreste til - ja jeg samler på dem - og den nyeste er en Groendael!!! Siden jeg nevner ham så har jeg også en Hollender, en Flatcoat, en Briard, en blanding Flat og Labrador, en Pointer, en Golden og en Labrabor som kjærester - best å ikke glemme noen!! Og jeg håper at ikke noen føler seg glemt for de jeg liker viser jeg godt at jeg liker - og sjalusi….det er vel ikke blant hunder - iallfall om en ikke ser det?

Jeg liker meg også svært godt på turer i skog og mark, har fått forsøke meg på sportrening også og det er gøy! Men jeg er litt for ivrig og intens slik at jeg lett løper ut av sporet i ren iver - Hilde må gå bak og holde igjen slik at jeg kan holde god fokus på sporet. Når vi reiser på tur til fjellet så får jeg lov til å bære kløv. Jeg arvet kløven etter Grace og når jeg får på meg den er jeg riktig stolt. I sommer skal vi til Ringebufjellet og da skal jeg bære kløv igjen - jeg gleder meg!

Når alt dette er sagt så savner jeg Grace noe forferdelig etter at hun døde - det var veldig morsomt å være med henne på tur og løpe rundt å leke! Egentlig mer morsomt enn med Candy siden hun bråker mer - og så kunne vi være lydige sammen! Håper at vi kan få en ny hund som er som Grace var!! Men Hilde har sagt at vi nå må la Candy bli gammel - og når hun har blitt det så er vel også jeg så gammel at Hilde bør få en liten hund som er rolig og bedagelig slik at mine slitne lemmer ikke utsettes for altfor mye hyperaktivitet!??! Når jeg tenker nærmer over siste uttalelse så bør vel den trekkes tilbake siden jeg har "trukket opp" både Grace og Candy når de har vært gamle, syke og slitne…. De har likt det, men om det har vært bra er en annen sak - uansett så tror jeg at en hyper liten sak hadde vært OK for meg. Et liv for meg i ro og mak - vel det er vel ikke noe ordentlig hundeliv for meg! Jeg liker fart og moro!! Om jeg ikke klarer det når jeg blir gammel så blir jeg nok sur og lei å ha med å gjøre ….. hyperaktiv - jo det er meg!!

Du kan jo også besøke Candy's side, Grace's minneside eller gå tilbake til startsiden.