- I julen må ingen spinne, for da vil det gå rundt for dem hele året gjenom, sa folk
i Numedal. Rokken måtte ut av stua.
Så lenge julen varte, måtte ingen gjøre noe arbeid utover det aller nødvendigste. Dette var en hellig tid -
og i middelalderen varte høytiden fra Tomamesse den 21. desember til 13. januar. Alt arbeid måtte være
unnagjort til Tomasmesse, og for alle forseelser som ble begått i løpet av julen, var straffen hardere enn ellers.
- Ikke spinn lenger enn til Tommes, het det i Setesdal, ellers ville tommelfingeren falle av.
Vi legger ikke så mye i det å si "god jul og godt nyttår".
Men før het det at du
tapte din lykke om denne hilsen ble glemt.
Også hvert eneste husdyr måtte ønskes
god jul på selve julaften,
både morgen og kveld.
For oss er julen en familiehøytid, årstidsfest og en lysfest i mørketiden.
Julens skikker og tradisjoner i mer eller mindre faste sermonielle rammer, forener fortid og nåtid.
I riktig gode, gamle dager var mange skikker forankret i nødvendigheten av å berge
seg gjennom en hard og vanskelig årstid - og solid hedensk overtro. Noen skikker har vi beholdt,
andre har vi senere adoptert, og noen er glemt.
Slit og strev
Men om ingen måtte spinne i julen, hadde det vært strevd og slitt i lange tider før høytiden satte inn.
- Renslighet er en dyd, sa kjerringa og snudde serken sin julaften - ja, så travelt var det når en kunne risikere at "Lussi" gikk rundt i huset på julaften og så etter om alt arbeidet var gjort. Lussi kom ned pipa og ropte: - Inkje bryggja, inkje baka, inkje store elda hava. Og oppdaget hun at noen ennå arbeidet - ville hun rive ned hele skorsteinen.
Det skulle være overflod av mat og drikke i huset til jul, og juleøl og julegraut måtte ikke savnes. De virkelige matorgiene ved langbordene begynte gjerne ikke før midnatt, i en overdådighet av ribbe og sylte, skinke og pølser, salt fårekjøtt, blodmat og brennevin - nå skulle det "drikkes jul".
Levende og døde
Men det var ikke bare for de levende at juleforberedelsene var viktige, også de døde skulle ha sitt til jul.
På denne tiden av året søkte nemlig de døde tilbake til sine jordiske hjem.
- Når de døde kommer på gjesting julaften, må man vokte seg vel for ikke å tømme matfatene og ølkrusene ved bordet, het det. Bordet skulle stå dekket hele natten, slik at de døde kunne forsyne seg av restene. Vanlig tro var det også at i julenatten samlet de døde seg til sin egen gudstjeneste i kirken.
Småfolket - de underjordiske, var særdeles aktive i julen, og det gjaldt å ta sine forholdsregler. Skikkelig mat måtte settes ut til dem, ellers ville de hevne seg på fryktelig vis. I Valdres var det skikk å re opp for tomtebonden i høgsetet, for julenatten ville han ha det som andre folk.
Åsgårdsreien består av ånder som har gjørt så mye godt at de kan fortjene himmelen, og ikke så mye vondt at de fortjener helvete. En kan høre lyden av dem lang vei, og de reiser gjerne rundt i julen, særlig når det er store drikkelag i nærheten.
En måte å hindre Åsgårdsreien i å ta gårdens hester med seg på sin ferd, var å sette opp kvister av bjørk. Å sette opp julenek var en lignende skikk, kornet var hellig og vernet mot trolldom.
Var det likevel noe igjen etter at de døde også hadde fått sitt av bordets gleder, ble kjøtt, fisk, grøt, ølskvetter og talglys eltet sammen til en deig og gitt husdyra. Dette skulle gi dyra trivsel i fjøset og fri dem fra alt vondt.
Jul var det nemlig også for husdyra. Til hvert kreatur i fjøset måtte budeia rope "god jul" inn i øret. - De må ikkje lengast etter sumaren, det er jul i dag, sa hun til kuene juledags morgen. - Et vel, trivs vel, det er julekveld i kveld, sa hun når hun ga dem mat julekvelden.
Å brenne bål ved vintersolverv, var en gammel skikk for å tilføre sola ny kraft. "Juleloge" var på Sørlandet en stor fakkel av tyristikker som ble satt opp på en fjellknaus ved gården, og tent når folk skulle gå til bords julaften. Det var også vanlig å brenne julelys hele julenatten og hver kveld hele julen gjennom.
De største og beste talglysene måtte skaffes, og de måtte ikke flyttes etter at de var tent. Det ble holdt våkenatt, og en av husfolkene måtte passe lyset. Slukket det av seg selv, var det et varsel om at det var feigt folk i huset. Julemorgen skulle alle kuene svies med flammen fra lyset. Lysstumpene ble gjemt og skulle siden fungere som legemiddel for buskapen. Hver gang en ku hadde kalvet, ble den svidd med et julelys.
Julebukk
Til de faste juleøyene har det hørt med å gå julebukk. Noen forskere mener at skikken kommer av at en bukk
ble slaktet for å bring gode tider. Men vi har en del lokale historier som også kan være opphav til denne
tradisjonen: - Julebukken, som ligner en alminnelig bukk, kommer julaften, heter det på Nordmøre. Han tar plass
bak ovnen og vil ha kveldsmat. Får han ikke det, ødlegger ha alt som er i stua. Andre trodde på julegeita som
ville ha øl. Fikk den ikke det, lurte den seg ned i kjelleren og drakk opp ølet.
Om ikke julegeita drakk opp ølet (og ingen andre gjorde det heller) skulle juleølet vare helt til 13. dagen. Da kunne jula danses eller jages ut med bjørkekvister og sopelimer.
Så fulgte striskjorta og havrelefsa.
Av Jon Espesæter