Ju Jitsu ble opprinnelig trent av de japanske samuraier som en del av deres kamptrening. Derfor har vi valgt bildet av en samurai i vårt klubbmerke.
Kort sagt betyr Ju Jitsu "den milde kunst". Ordet "Ju"
betyr "mild" forstått som "ettergivende",
som forøvrig er det samme som det kinesiske "Jiu".
Ju Jitsu har fått stor påvirkning fra Kina, og det
er grunnen til at noen klubber kaller deres stil "Jiu Jitsu".
"Ju" angir filosofien i systemet, og "Jitsu"
kan sies å angi hensikten. "Jitsu" betyr "kunstform"
- forstått som "kunsten å nedkjempe".
Den dag i dag brukes Ju Jitsu teknikker innenfor opplæringen
av politiet, og anses å være effektive.
Ju Jitsu er utviklet til utelukkende å være selvforsvar,
og skiller seg dermed fra de fleste kjente former for kampsport.
Derfor er det ofte Ju Jitsu, det tenkes på når det
snakkes om alminnelig selvforsvar. Ju Jitsu er den stilart som
beskjeftiger seg mest med alminnelige overfallssituasjoner. Det
trenes forsvar mot bl.a. kvelertak, omfavninger, slag og spark.
Det finnes i dag mange forskjellige Ju Jitsu systemer, men felles
for dem alle er, at de inneholder fire grunndeler. Disse fire
er:
Grunnlaget for systemet bygger på, at man utnytter motstanderens kraft og styrke mot ham selv, bl.a. ved hjelp av balansebrytning. I tillegg kommer kunnskap om kroppens anatomi -- spesielt til de svake og ømme punkter i knokler, ledd, muskler og nerver.
Enkelte teknikker bør ikke trenes av barn. Det gjelder
spesielt teknikker som bender på ledd. Disse er derfor fjernet
fra barnepensumet.
Retten til å handle i nødverge gjelder
for alle borgere i Norge -- men forsvaret skal alltid avpasses
etter angrepets farlighet.
Ju Jitsu må altså utelukkende brukes i selvforsvar.
Treningen er tilrettelagt slik at den gir et utbytte
uansett fysiske tilstand, kjønn og alder -- man skal imidlertid
ha fylt XX år (ikke bestemt) for å kunne begynne.
For barn og ungdom, vil læreren deres på skolen bli
informert om at de trener i klubben vår, for at vi da lettere
kan kontrollere om kunnskapen misbrukes.
Ellers er det eneste krav som stilles, at man viser interesse
for sporten, og at man ikke er straffet for vold. Dette kan klubben
lett kontrollere da to av klubbens hovedansvarlige er polititjenestemenn.
Etter hvert som man blir dyktigere, er det mulighet for å
gå opp til prøver, hvor man skal demonstrere pensumteknikkene,
og forsvar mot forskjellige angrep. Som bevis på at man
har bestått, får man lov til at bære et belte
med en bestemt farge. Fargen er et uttrykk for hvor langt man
er kommet i sin utdannelse.
Beltefargerne er hvit, gul, oransje, grønn, blå,
brun, 5 sorte, 3 røde og hvite, og 2 røde.
En leksjon begynner med en kort meditasjon, hvor
man forsøker å lukke de alminnelige daglige tankene
ute og konsentrere seg om den kommende leksjonen. Deretter hilser
deltakerne og instruktørene på hverandre ved å
bukke, et tegn på gjensidig respekt.
Etter en grundig oppvarming innøves gjerne fallteknikk,
slik at man ikke slår seg når man blir kastet. Leksjonen
fortsetter med at instruktøren demonstrerer forskjellige
selvforsvarsteknikker, som det så trenes på -- stille
og rolig i starten. Når man gradvis blir bedre, setter man
automatisk opp tempoet.
Leksjonen slutter som den begynte, med en kort meditasjon, hvor
man nå forsøker å lagre de innlærte teknikkene
i hukommelsen. Til sist takker alle deltagere og instruktører
for denne gang -- med et bukk.
Hvis du har lyst til å prøve, møter
du rett og slett opp på en trening, iført treningsdrakt
eller lignende.
Orginal forfatter ukjent...