Tittelen er henta frå Finnegans Wake av James Joyce. Ein passasje i romanen tek for seg Annah the Allmaziful og mamafesta hennar. Etter å ha slått fast at desse mamafesta er utan titlar, skriv Joyce ei lang liste med titlar på Annahs mamafesta. Rebus de Hibernicis er ein av titlane eg har undra meg mest over. Rebus veit alle kva er: Ordet kjem frå latin, er avleidd av res- ting eller sak, og tyder direkte omsett « frå ting ». Hibernicis er vanskelegare: Ordet må ha noko med vinter-hiber å gjere. Når ein veit at romarane sette namnet Hibernia (Vinterlandet) på Irland, får ein Hibernicis til å være «Irane». Bokstaveleg skulle det derimot bli noko sånt som «Vinterfolket». Rebus de Hibernicis avhenger i høg grad av eit rom (eller ei elektronisk innretning) med lang etterklang, og ei innretning som på somme stader i stykket gir ekko. Desse elementa spelar duett ilag med trombonen.

The title occurs in Finnegans Wake by James Joyce. In one passage in the novel we hear about Annah the Allmaziful and her mamafesta. After pointing out that these mamafesta are untitled, Joyce presents an extensive list of titles for Annah´s mamafesta. Rebus de Hibernicis is one of the titles I have been giving much thought. Everyone know a Rebus : The world is latin, is derived from res - thing, and means by direct translation «from things» . Hibernicis is more puzzling: It got to do winter - hiber . When one knows that the Romans gave Ireland the name Hibernia (Winterland) , one make Hibernicis «The Irish people). One the other hand, it literally means «The Winter people». Rebus de Hibernicis is to a high degree depending on a hall (or a electronic device) with a long lasting reverberation, and a device that, on some points in the music, gives an echo. These elements play in duet along with the trombone.

Komposisjonen The Opening ble skrevet av Christopher Thall i 1989 til en off-Broadwayproduksjon med samme tittel av Stephen Magowan. Verket ble opprinnelig bestillt av Pro Arts International. Første innspilling på tape ble gjort av fiolinisten Michael Stratechuckor og trombonisten John Jowett.

The Opening was composed in 1989 for the off-Broadway production with the same title by Stephen Magowan. The work was originally commissioned by Pro Arts International and recorded by Michael Stratechuck, Violin and John Jowett, Trombone.

Basstrombone og orgel! Umiddelbart tenkte jeg: For en herlig og fascinerende kombinasjon!Tankene fløy til det gamle testamentet; dets strenghet og orden...(Hva slags basuner brukte Josva foran Jerikos murer ? Spilte de unisont ? Treklanger ? Glissando ?) Trombonens skinnende spydspiss mot orgelets ugjennomtrengelige lydmur...Handler "Through" om dette ? Nei, jeg tror ikke det. Men ideen om å trenge gjennom en struktur som er streng og lydig mot en orden, og fascinasjonen ved å ha makten til å tvinge den heseblesende trombonisten til så mange forsøk på å trenge gjennom orgelmuren slik at han til slutt klarer det....Jo, alt dette har sikkert ligget der fra første utkast...

Bass Trombone and Organ! My first thought was what a delightful and fascinating combination this was! I then began to reflect on the Old Testament with its rigidity and order... (what kind of instruments were the trombones that Joshua used before the walls of Jericho? Did they play in unison? triads ? glissando?) The trombone's glittering javelin against the organ's impenetrable wall of sound.... Is "Through" referring to this ? I don't think so, but the idea of penetrating a structure, rigorously and in compliance with an order, the fascination of the power compelling the agitated trombone player to batter the organ wall so many times that he finally makes it through... Yes, all this has most likely been there from the start.

Improvisasjon over den religiøse folketonen I Himmelen, I Himmelen fra Saltdal.

Improvisation on the religious folk melody In Heaven, In Heaven from Saltdal.

"Encuentro" (spansk for "møte" eller "sammenstøt") reflekterer over et menneskes søken etter kontakt, og hans møte med noe fremmed som han ønsker å opprette et ideelt forhold til. Isteden blir han konfrontert med et totalt ubegripelig reaksjonsmønster, som allikevel viser seg å bære i seg kimen til et gjensidig, berikende forhold. Stykket kan betraktes som "lyd-film"; en abstraksjon av historier om mann og kvinne, menneske og romvesen eller menneske og maskin.

"Encuentro" (the Spanish term for «meeting» or «encounter») reflects over a person's search for contact and his meeting with a stranger with whom he would like to establish an ideal relationship. Instead, he encounters a pattern of reaction which is at first totally incomprehensible, but encompasses the seed of a mutually giving relationship. The composition can be considered as a «sound-movie», an abstract of stories between man and woman, man and alien, or man and machine.

Lento for basstrombone og orgel er originalt 2. sats fra Concerto for basstrombone, strykere og pauker (1985). Lento beveger seg mellom det sangbare neo-impresjonistiske og Rønnes personlige stil. Konserten er tilegnet Gaute Vikdal som har uroppført begge versjonene; den med orgel og originalversjonen med orkester.

The Lento for Bass Trombone and Organ is taken from the 2nd movement of the Concerto for Bass Trombone, Strings and Timpani (1985). It alternates between a melodic neo-impressionistic style and that of Rønnes himself. The concerto is dedicated to Gaute Vikdal who gave the first performances of both versions - one with organ and the other with orchestra.

OHM er i utgangspunktet en pythagoreisk lek med de overtoneforhold som en neverlur til enhver tid vil gi fra seg - frivillig. De svingende luftsøyler i en vanlig norsk neverlur er jo opp gjennom tidene brukt til mangt, bl.a. til å kalle kyr heim fra beite.I hele vår norske forestillingsverden er tonene fra luren noe som beveger seg mellom våre fjell, ned i våre daler og over høydedrag på vei mot en kjernesunn seterdrift i fjellheimen vår.Erindringen om slike forhold ligger lagret langt inne i luren, og kan ved ekstra nyansert blåseteknikk lokkes tilbake til en akustisk virkelighet, og ved bruk av moderne teknologi gis et nytt liv i velkjente formuleringer.Men utgangspunktet er og blir lurens grunntone og dens overtoner - altså et spill på all klangs forutsetning.

OHM is a Pythagorean game using the harmonic series that a neverlur spontaneously produces. The oscillating air-waves of the traditional Norwegian neverlur have been much used throughout the ages as, for instance, when calling home the cattle from the pastures.As Norwegians, we can easily imagine the sound of the lur drifting through the mountains and valleys, over the passes and home to the invigorating life-style of the mountain settlement.Impressions of these elements already lies within the essence of the lur, and can be enticed back to acoustic reality by applying an advanced blowing technique and by the use of modern technology, giving new life to familiar precepts.But the core will always be the lur´s fundamental key-note and its harmonics - that is, a game using all the existing conditions of sound.

(Neverlur is a long Norwegian mountain horn made from the bark of a Birch tree.)

Gaute Vikdal (f. 1956, Hadsel) Studier ved Norges Musikkhøgskole og Mannes Collage of Music, New York, USA. Debut ved Festspillene i Nord-Norge i 1988. Medlem av messingkvintetten Arctic Brass. Førsteamanuensis ved Høgskolen i Tromsø avd. kunstfag. Tilsatt som basstrombonist i Stavanger symfoniorkester i 1985. Utgav i 1992 sin første solo-CD "skygger" på selskapet Euridice.

Gaute Vikdal (b.1956, Hadsel) Studied at the Norwegian State Academy of Music and at The Mannes Collage of Music, New York, USA. He made his debut performance at «Festspillene i Nord-Norge», 1988. He is a member of the brass quintet Arctic Brass, and also teaches at the Conservatory in Tromsø. Since 1985 he has held the position of Bass trombone in the Stavanger Symphony Orchestra. His first solo-CD "skygger" was released on the label Euridice in 1992.

Distribusjon: Musikkoperatørene AS. E-mail:musikkop@notam.uio.no Tlf +47 22330309

Andre utgivelser på Euridice