Gjør rede for karakteristiske trekk ved hypotetisk-deduktiv metode. [Hovedside] 

Hypotetisk-deduktiv metode vokste fram fra renessansetiden (1600-tallet), og vokste i takt med den vitenskapelige omveltningen. Den overtok etter antikkens deduktive metode som ble anvendt blant annet av Aristoteles i sin formallogikk og av Euklid innen geometrien. Den deduktive eller aksiomatiske metode går ut på å trekke logiske nødvendige slutninger fra premisser (aksiomer) som en aksepterer uten støtte av erfaringen. Et aksiom (premiss/grunnsetning) kan altså ikke bevises, men sannheten blir tatt for gitt. Ut ifra disse aksiomene utledes det så konklusjoner (teoremer). Teoremene eller læresetningene kan utledes fra ett eller flere aksiomer.

Den hypotetisk-deduktive metoden er brukt i naturvitenskapen for å finne forklaringer, løsninger på problemer som ikke direkte kan observeres. I motsetning til den deduktive metoden hvor utgangspunktet er "sikre" allmenngyldige premisser (aksiomer) som skal gi logiske gyldige slutninger starter den hypotetisk-deduktiv metode med at det framsettes en hypotese som en mulig løsning på et bestemt problem, dette kan for eksempel være hva som er årsak til noe man observerer, eller det kan være noe man ikke direkte kan observere. Det kan også dreie seg om diverse allmenne forhold, slik som lover.

Hypotesen (gjetningen) blir så testet, prøvet ut og ved deduksjon trekkes det konsekvenser, slutninger. Konsekvensen testes så ved å sammenligne den med det som kan observeres. Denne testen vil få to mulige utfall, man får enten bekreftet (verifisert) eller avkreftet (falsifisert) konsekvensen. Bekreftelse på eller avkreftelse av en hypotese ved bruk av hypotetisk-deduktiv metode innebærer aldri at hypotesen er påvist å være henholdsvis sann eller usann. Konklusjonen blir av en provisorisk karakter, man får ikke endelige sikre svar. Man får et stadig vekselspill mellom hypoteser og utprøving av utledete konsekvenser. I den deduktive metoden ble det bare brukt empiriske undersøkelser i startfasen, mens i den hypotetisk-deduktive blir empirisk kontroll brukt hele veien, unntatt i startfasen, ettersom man begynner med gjetninger, hypoteser.

Hypotetisk-deduktiv metode kan logisk sett betraktes som en kombinasjon av induksjon og deduksjon. Det induktive ligger både i det at den første hypotesen oftest framsettes på bakgrunn av observasjoner, og i vurderingen av hypotesen ut ifra de data som framkommer i testen. Det deduktive ligger i slutningen fra den første hypotesen og hjelpehypoteser til den empiriske konsekvensen.

Et viktig poeng ved hypotetisk-deduktiv metode er at verifisering av data ikke er mulig på grunnlag av data, på grunn av induksjonsproblemet (prinsippet om at det er umulig å bevise sannheten av et allment utsagn på grunnlag av utsagn om enkelttilfeller, uansett hvor mange slike som framsettes).

[Index] Historismen.. [Hovedside] 

Karl Popper (1902-1994), østerriksk-engelsk filosof. Han er spesielt kjent for sine vitenskapsteoretiske arbeider og er en av de mest sentrale bidragsytere til teorien om hypotetisk-deduktiv metode. Popper sine synspunkter på dette feltet kalles også falsifikasjonisme eller kritisk rasjonalisme. Popper (som var inspirert av Hume) la vekt på betydningen av induksjonsproblemet, det er ikke bekreftelser av teorier som er grunnlaget for vitenskapelige kunnskaper, men derimot falsifisering.

Å verifisere et utsagn innebærer å forstå dets sannhet.

Verifikasjonsmetoden skal skille meningsfulle utsagn fra meningsløse utsagn, den skulle være et redskap for å gi vitenskapen en nøytral og objektiv tilgang til virkeligheten. Den skulle en gang for alle kvitte seg med tomt intellektuelt tankespinn. Verifikasjonsprinsippet slik det er formulert av den logiske-positivismen sier at meningsfulle utsagn består av de og bare de utsagn hvor det er mulig å avgjøre, iallfall i prinsippet om de er sanne eller falske. Vilkårene for å angi om sannheten var meningsfull skulle bestemmes ved observasjon. Alt skulle være testbart.

Popper mente at verifikasjon var logisk ugyldig, man kunne ikke ut fra enkelttilfeller gå fra "noen" til "alle" slik induksjon innebar. Universelle utsagn kan aldri utledes fra et endelig antall singulære utsagn. Falsifikasjon, det vil si at man etterprøver de hypotetiske teoriene ved å se etter observasjonsutsagn som motsier dem var måten man måtte bruke.

Poppers klare behov for å skille mellom vitenskap og pseudo-vitenskap ga ham nøkkelen til å formulere et kriterium for å skille mellom dem. "kriteriet på en teoris vitenskapelige status er dens falsifiserbarhet, eller gjendrivhet eller prøvbarhet". Med dette kriteriet avviser Popper verifiserbarhet. Det var ikke en teoris sannhet som skulle finnes, men man skulle sette teorien på prøver i håp om falsifisering.

Ved hjelp av falsifiseringskriteriet ønsket altså Popper å skille mellom vitenskap og pseudo-vitenskap. Han ønsket ikke å trekke en grense mellom det kognitivt meningsfulle og det kognitivt meningsløse, eller å diskreditere metafysikken. Det som er metafysikk i dag kan være vitenskap i morgen. Spekulasjoner eller hypoteser vil være nødvendige for at vi skal kunne nærme oss sannheten. Hypoteser kan ha konsekvenser vi ennå ikke kjenner. Men en forutsetning for teoriene er at de er testbare.

Når Popper mente at den hypotetisk deduktive metode var den man skulle bruke, har dette sammenheng med skepsis til nøytralitet og objektivitet til observasjoner og observasjonsutsagn. Observasjoner og observasjonsutsagn er blitt påvirket av teorier, begreper og forestillinger man allerede har. Konsekvensen måtte da bli at man ikke kunne starte med observasjoner.

Popper mente at man ved hjelp av den hypotetisk deduktive metoden og falsifisering skulle kunne nærme seg sannheten. Nærme seg ved feileliminering. Hver gang en hypotese blir eliminert ved falsifisering nærmer vi oss sannheten, i det minste visste man hvor sannheten ikke finnes.

 [Index] Logiske positivismen.. [Hovedside] 

Den åndsvitenskapelige revolusjonen i begynnelsen av det 19.århundret kan føres tilbake til den italienske historiefilosofen Giambattista Vico (1668-1744). Han var den første som hevdet at det var et viktig skille mellom natur og kultur som forskningsobjekt. I 1725 utgav han sitt skrift "Den nye Vitenskap" hvor hovedbudskapet var at klar og sikker kunnskap hadde vi bare av det vi selv har båret fram. Først og fremst samfunn og historie, men også det som ligger til grunn for samfunnet, ut av dette for vi en vitenskap som skal inneholde nasjonenes utvikling. Vico sitt syn er blant annet en korreks til det synet Descartes hadde hevet, det at humanistiske studier ikke kunne gi sikker kunnskap.

Humaniora eller åndsvitenskapen var før Vico, helt tilbake til Platon og Aristoteles, ikke regnet som vitenskap. Historiske perspektiv ble holdt utenfor vitenskapen, ble regnet som "kunst". Menneskenaturen ble oppfattet statisk og som en evig og historieløs størrelse. Det var individer og enkeltfenomener. Med Vico får vi et dynamisk menneskesyn. Mennesket stiger ut fra historien og skyver historien videre gjennom sine handlinger. For Vico er samfunn, kultur og historie produkter av den menneskelige ånd. I åndsvitenskapen er forskeren på en måte "deltaker" i andre menneskers liv og virke. Til naturen derimot vil forskeren alltid stå som "tilskuer", derfor må åndsvitenskapen skilles fra naturvitenskapen. Et sentralt spørsmål i humanvitenskapen er hvordan man skal kunne forstå det som tidligere historiske epoker og fremmede kulturer har skapt. Vico mente at for å forstå fortidens mennesker må vi gå igjennom deres språk, og vi må sette oss inn i deres situasjon og synspunkt.

Når vi skal sette oss inn i fremmede kulturer og epoker mener Vico vi må bruke "fantasien". Gjennom fantasia kan vi på en måte leve oss inn i andre menneskers situasjon. Vi kan forstå deres verden "innenfra". På denne måten prøvde Vico å bygge bro mellom "horisontene". Vico nådde ikke fram med sine synspunkt. Først omtrent femti år senere i Tyskland gjorde lignende tanker seg gjeldene. Da ble det et definitivt gjennombrudd for vitenskapeliggjøring av de humanistiske studier.

Gjennombruddet for åndsvitenskapen kommer på slutten av 1700-tallet med industrialisering, nytt standssamfunn og den tyske romantikken. En sentral person i denne perioden er den tyske historiefilosofen Johann Gottfried Herder (1744-1803). Han er den fremste representanten for en ny historisk bevissthet som impliserer en ny sans for individualitet og historisk forandring. Dette er kjernen i det som senere blir kalt histor-ismen. I utgangspunktet er historismen en bestemt grunnholdning og tilnærmingsmåte til historien, man får en "historisk sans". I neste omgang blir historievitenskapen den dominerende vitenskapen for alle humanistiske disipliner, man har gått fra kunst til vitenskap. Historismen kjennetegnes ved sin interesse for historiske fenomener som enestående, særegne og individuelle. Historismens individualitetsprinsipp går ut på at en epoke, en kultur eller et folk er noe enestående og spesifikt. Et annet avgjørende prinsipp for historismen er at den legger stor vekt på forandring og bevegelse. En statisk virkelighetsforsåelse blir erstattet med et dynamisk syn. Det er blitt et helt tydelig omslag fra klassifikasjon og inndeling til ny tenkning innen det historiske rom. Det har skjedd en avgjørende forandring, en forandring som blir utlagt som "Den humanvitenskapelige revolusjon".

I Herder sitt program for humaniora legger han vekt på at hver epoke eller tidsånd har sitt individuelle særpreg, premisser og forutsetninger. Disse historiske epokene må man se på og prøve å forstå ut ifra epokens egne premisser, på en iboende forståelse, ikke ut ifra senere epokers bedømmelseskriterier. Epokene har forskjellig type ånd, tidsånd, folkeånd og så videre. Men den har også en ytre ramme, naturgitte forhold som geografi, klima og miljø som er med å bestemme den historiske utviklingen. I sitt program la også Herder vekt på studier av nasjonenes språk (filologi), litteratur og historie for å "fange" en epokes individuelle folkeånd.

Den gjennomgripende historisering av forskningen på de humanistiske disiplinene gjorde det viktig å ha en kritisk holdning til kildene. Man måtte heve det opp på et vitenskapelig nivå. Det ble viktig å avgjøre hvilke kilder framstillingen bygger på og påliteligheten til disse kildene. Når det er snakk om hvilke kilder en framstilling bygger på blir begrepene primærkilder (førstehånds) og sekundærkilder viktige. Sekundærkilder skal man prøve og unngå, men man må også ved primærkilder være kritiske. Det må tas hensyn til kildeforfatters motiv og rolle i det historiske saksforhold. Den første som i historieforskningen benyttet seg av disse mønstrene for forskning var Georg Barthold Niebuhr (1776-1831).

Herder innledet historiseringen av åndsvitenskapene. Den som i første rekke videreutviklet Herder (og i neste omgang Niebuhrs) synspunkter var Leopold von Ranke (1795-1886). Han var medlem av den tyske historiske skole. Med den historiske skole får vi en profesjonalisering av forskningen og vi får en vitenskapeliggjøring av åndsvitenskapen. Den historisk-kritiske forskningsmetoden med vekt på kildekritikk og faktaorientering vi nå får er et korrektiv til Herder og romantikken sin innfølelse og sterke understrekning av tids og folkeånd. Det er "saken selv" som nå blir det viktigste. For von Ranke er målet med historievitenskapen en objektiv rekonstruksjon av fortiden slik den egentlig var. Man skal forstå fortiden ut fra dens egne forutsetninger. Derfor kreves det av historievitenskapen en positiv innstilling til fortiden. Historikeren må også unngå subjektive og partiske tolkninger.

Johann Gustav Dropsen (1808-1884) var grunnlegger av den prøyssiske historiske skole. Han var den første som bruker et systematisk skille mellom åndsvitenskapens forstående metode og naturvitenskapens forklarende metode. I åndsvitenskapen må man se på de hensikter menneskene har utført, hva som ligger til grunn for handlingene. Hensikten må belyses ut ifra den forståelse de selv har hatt. Kan altså ikke forklares mekanisk men må forstås. I naturvitenskapen skal det forklares ved å vise til de lover som dekker og styrer hendelsesforløpene.

Det kritiske og omsorgsfulle arbeide med kildene gjorde historievitenskapen til en forbilledlig erfaringsvitenskap. Forestillingen om en folkeånd derimot ble etter hvert tonet kraftig ned. I 1870 årene vinner naturvitenskapelige synspunkter også fram innen åndsvitenskapen. Vi har fått en "klimaendring", industrialisering og ny teknologi er i sterk vekst. Retningen som vokser fram kalles positivisme. To av de som utformer denne retningen er franske Auguste Comte (1798-1857) og britiske John Stuart Mill (1806-1873).

I et forsøk på å karakterisere og oppsummere den åndsvitenskapelige revolusjonen i begynnelsen av det 19. århundret, og hvilken betydning historismen har hatt kan det begynnes med at historismen ligger til grunn for overgangen til en dynamisk historievitenskap. Videre at all forståelse skal være historisk forståelse. Historisk forståelse er innlevelse, man forsøker å trenge inn i det som har skjedd på en objektiv måte. Man skal ikke moralisere eller bedømme ut ifra et evig uforanderlig (statisk) syn. Historikerens viktigste kilde er den ånd, bevissthet som rådde i en bestemt epoke. Menneskenes handlinger skal forstås ut ifra holdninger, forutsetninger hos dem som var opphavet til dem. Men ikke på en ukritisk måte, å forstå er ikke det samme som å akseptere. Videre så skal vær epoke tilskrives sin egenverdi. Man skal ikke vurder eller moralisere ut ifra sin samtid. Målet for den historiske forskningen er forståelsen av hendelsen, kunstnerisk ytelse eller handling.

 [Index] Popper vs logiske positivismen.. [Hovedside] 

Dette er en retning innen vitenskapsfilosofien fra vårt eget århundre. Starten kom med dannelsen av Wienerkretsen i midten av 1920 åra. Retningen holdt en viktig posisjon til ca. midt på 50-tallet. Dette var en periode hvor tiltro og optimisme til vitenskap og teknologi var fremtredende i samfunnet. Wienerkretsens ideer fikk en verdensomspennende oppslutning. Toneangivende filosofer både i Europa og Amerika holdt en nær tilknytning til Wienerkretsen.

Selve temaet for den vitenskapsfilosofi de logiske positivistene mente skulle gjelde er begrunnelseskonnteksten. Uttrykket betegner de vilkår som må være oppfylt dersom et vitenskapelig utsagn skal kunne betraktes som velbegrunnet. Dette temaet ligger hele veien til grunn for den logiske positivismen, eller den logiske empirismen som retningen ble kalt fra 1936. Kunnskapen skal ha et skikkelig saklig grunnlag, den skal være forankret i virkeligheten selv. Det er vitenskapen som skal finne svarene. Det er viktig å kvitte seg med fortidens tankegods og dermed tilpasse seg den nye tid.

I sitt program la de logiske positivistene fram flere punkt for at vilkårene i begrunnelseskonnteksten skulle oppfylles. For å oppnå at kunnskapen skulle være forankret i virkeligheten ble kampen mot metafysikken det viktigste slagordet. Metafysikken sto for en spekulativ tenking og meningsløse utsagn. Man skulle stå igjen med erfaringsgitte data, erfaringsvitenskap. Kunnskapen skulle være basert på erfaring, objektivitet og observasjoner knyttet til gyldige lover og teorier. Fysikken skulle være et forbilde. De andre vitenskapene skulle tilstrebe å nå opp til nivået til fysikken.

Dette antimetafysiske syn bringer oss til selve det primære målet for den logiske positivismen. All vitenskap skal gå i samme retning, en enhetliggjøring av enkeltvitenskapene og av all menneskelig kunnskap, enhetstesen. Filosofen Rudolf Carnap la i en artikkel i 1934 fram sine vilkår for enhetstesen.

- En type virkelighet, det vil si at alle saksforhold er av ett og samme slag.

- Ett språk, det vil si at alle empiriske utsagn kan brukes innen ett språk, et universalspråk.

- En metode, det vil si at alle saksforhold kan gjengis av en og samme vitenskapelige metode.

Enhetstesen gikk videre ut på at induksjon skulle danne selve grunnlaget for den vitenskapelige metoden. Man skulle ut fra erfaring generalisere fra "noen" til "alle". Man skulle bruke logisk analyse for å skille erfaringsvitenskapelige utsagn fra metafysiske utsagn. De logiske positivistene så altså på metafysiske utsagn som meningsløse utsagn. Empiriske vitenskaper derimot ga meningsfulle utsagn. Bare de meningsfulle utsagn kan testes for å avgjøre om de er sanne eller falske. Analysen skulle trekke et skarpt skille mellom de meningsfulle utsagn og alle andre former for utsagn. Den logiske analysen innebærer å oversette sammensatte, det vil si lover og teorier til usammensatte eller enkle utsagn. Slike usammensatte utsagn kalles ofte basis utsagn. Disse basisutsagnene skulle gjengi bare det som er umiddelbart gitt i sanseerfaringen og forankret i virkeligheten med objektiv og nøytral kunnskap. Prinsippet med å skille mellom meningsfulle utsagn og meningsløse utsagn er kjent som verifikasjons-metoden.

Verifikasjonsmetoden skulle altså skille meningsfulle utsagn fra meningsløse utsagn, den skulle være et redskap for å gi vitenskapen en nøytral og objektiv tilgang til virkeligheten. Den skulle en gang for alle kvitte seg med tomt intellektuelt tankespinn. Å verifisere et utsagn innebærer å forstå dets sannhet. Verifikasjonsprinsippet sier at meningsfulle utsagn består av de og bare de utsagn hvor det er mulig å avgjøre, iallfall i prinsippet om de er sanne eller falske. Vilkårene for å angi om sannheten var meningsfull skulle bestemmes ved observasjon. Alt skulle være testbart.

Skulle man greie å samle alle vitenskapene, en enhetliggjøring av enkeltvitenskapene, og sikre en logisk entydighet, klarhet, oversikt og sannhet til utsagn og logiske forhold, måtte man ha et entydig språk, et universalspråk. Greide man å samle alle vitenskapelige utsagn i et slik kunstig språk så ville det være lettere å oppnå enighet. Språket måtte bygges opp av termer fra formallogikken og saksforhold ute i virkeligheten. Språket måtte ha en logisk kjerne og en basis, og ved hjelp av logisk analyse skulle uttrykk både fra dagligtalen og vitenskapens språk oversettes til dette universalspråket. For å rydde opp i språklige ting man var misfornøyd med ble det nødvendig å gjøre visse inngrep i og endringer i et gitt begrep. Inngrepene var rasjonelt begrunnet og oversettelsen fikk karakter av en rasjonal rekonstruksjon. Vitenskapelig kunnskap som ikke passet inn i dette universalspråket kunne ikke aksepteres som vitenskapelig kunnskap. Det skulle være et normativt krav til alle vitenskapene at de kunne oversettes til universalspråket.

Veksten i den vitenskapelige kunnskap fremsto som en jevn og trinnvis prosess i det logisk empiriske vitenskapsidealet. Stadig nye områder ble gjenstand for vitenskapelig utforskning. Teoriene ble mer og mer pålitelig ettersom de ble tilpasset et stadig større erfaringsmateriale. Gjennom en nøytral og objektiv tilgang til virkeligheten både ved observasjoner og observasjonsutsagn, og data som var fortolkningsfrie fikk man ved hjelp av induksjon og verifikasjon altså en jevn, trinnvis og kontinuerlig vekst i kunnskapen, en kumulativ vekst.

[Index] Popper vs lp.og Kuhn.. [Hovedside] 

 Hvordan kritiserer Karl Popper den logiske positivismen? Drøft likheter og ulikheter mellom Poppers kritiske rasjonalisme og den logiske positivismen.

Karl Popper, østerriksk filosof og skaperen av den vitenskapsfilosofiske retningen - den kritiske rasjonalismen. Poppers vitenskapsfilosofi består av to faser. Ungdomsfasen, den logisk-empiriske, men med avskalling i forhold til den logisk positive. Den andre fasen, den evolusjoniske, hvor han videreutviklet sitt syn.

Popper deltok på flere vitenskapsfilosofiske kongresser arrangert av Wienerkretsen. Omverdenen oppfattet Popper som et assosiert medlem av Wienerkretsen. Selv om Popper på en del punkter var enig i Wienerkretsens program, utformet han også en grunnleggende kritikk av sentrale deler av det vitenskapsfilosofiske programmet til de logiske positivistene. Denne kritikken gjaldt spesielt utsagns verifiserbarhet og det induktive vitenskapsidealet. Også de logiske positivistenes syn på kumulativ vekst var Popper kritisk til. Videre aviser Popper totalt meningsteori og et forsøk på å verifisere et vitenskapelig utsagn. I stedet vil han ta utgangspunkt i en analyse av de vitenskapelige problemsituasjonene og undersøke teorier og hypoteser for å prøve deres falsifiserbarhet.

I likhet med de logiske positivistene var Popper opptatt av å skille vitenskap fra pseudo-vitenskap. Også Popper mente at det vitenskapelige tema var begrunnelseskonnteksten. Han var også på linje med de logiske positivistene når det gjaldt enhetliggjøring av vitenskapene, enhetstesen. Men Popper var uenig i at verifisering kunne benyttes. Han mente at metoden som skulle brukes måtte være den hypotetisk deduktive. Popper var også enig med de logiske postivistene om at vitenskapelige teorier skulle testes ut ved en konfrontasjon med visse godtatte observasjonsutsagn, eller basisutsagn. Men han var ikke enig i at observasjonene/observasjonsutsagnene var nøytrale og objektive. Popper mente at de var farget av allerede eksisterende teorier, oppfatninger og deres bakgrunn. Han var også enig i at formallogikken skulle være det analyseredskapet som skulle brukes i vitenskapsfilosofien, men han kunne ikke godta at den rasjonale rekonstruksjon var den eneste rette analysemetoden.

Jeg har pekt på likheten mellom Popper og de logiske positivistene og berørt noen av de reservasjoner Popper hadde. Før jeg gir en mer fyldig beskrivelse av ulikhetene mellom Popper og de logiske positivistene ønsker jeg å gi et kort referat av hva Popper mente med sin kritiske rasjonalisme.

Popper la vekt på rasjonell diskusjon, på fornuften, både i vitenskapelige og i praktiske sammenhenger. For Popper var det viktig med en åpen og prøvende virksomhet, hvor en mulig falsifisering skal oppsøkes. Man går inn i en diskusjon, ikke for å overtale motparten, men for selv å lære. Man må være villig til å innrømme at den andre kan ha rett og en selv urett. Poppers rasjonalisme er tro på fornuftsbruk i en debatt. Det kritiske ligger i at teorier blir søkt falsifisert og at metoderegler blir kritisert ved å vise at de ikke fremmer kunnskap. Popper mente at man innen fysikken var villig til en slik falsifikasjon og at den var åpen for kritisk og rasjonell tenking. Retninger som Marxisme og Psykoanalysen derimot kunne ikke tenke seg å utsette sine teorier for en falsifikasjon. Derfor mente Popper disse retningene for ikke å være virkelig vitenskap.

Så tilbake til ulikheter mellom Poppers kritiske rasjonalisme og den logiske positivismen. Popper mente at verifikasjon var logisk ugyldig, man kunne ikke ut fra enkelttilfeller gå fra "noen" til "alle" slik induksjon innebar. Universelle utsagn kan aldri utledes fra et endelig antall singulære utsagn. Falsifikasjon, det vil si at man etterprøver de hypotetiske teoriene ved å se etter observasjonsutsagn som motsier dem var måten man måtte bruke.

Poppers klare behov for å skille mellom vitenskap og pseudo-vitenskap ga ham nøkkelen til å formulere et kriterium for å skille mellom dem. "kriteriet på en teoris vitenskapelige status er dens falsifiserbarhet, eller gjendrivhet eller prøvbarhet". Med dette kriteriet avviser Popper den logiske positivistiske verifiserbarhet. Det var ikke en teoris sannhet som skulle finnes, men man skulle sette teorien på prøver i håp om falsifisering.

Ved hjelp av falsifiseringskriteriet ønsket altså Popper å skille mellom vitenskap og pseudo-vitenskap. Han ønsket ikke slik de logiske positivistene å trekke en grense mellom det kognitivt meningsfulle og det kognitivt meningsløse, eller å diskreditere metafysikken. Det som er metafysikk i dag kan være vitenskap i morgen. Spekulasjoner eller hypoteser vil være nødvendige for at vi skal kunne nærme oss sannheten. Hypoteser kan ha konsekvenser vi ennå ikke kjenner. Men en forutsetning for teoriene er at de er testbare.

Når Popper mente at den hypotetisk deduktive metode var den man skulle bruke, har dette sammenheng med skeptisme til nøytralitet og objektivitet til observasjoner og observasjonsutsagn. Observasjoner og observasjonsutsagn er blitt påvirket av teorier, begreper og forestillinger man allerede har. Konsekvensen måtte da bli at man ikke kunne starte med observasjoner.

De logiske positivistene mente at man ved induksjon og verifikasjon fikk en kontinuerlig og jevn vekst i kunnskapen, en kumulativ vekst. Popper var ikke enig, han mente at man ved hjelp av den hypotetisk deduktive metoden og falsifisering skulle kunne nærme seg sannheten. Nærme seg ved feileliminering. Hver gang en hypotese blir eliminert ved falsifisering nærmer vi oss sannheten, i det minste visste man hvor sannheten ikke finnes.

 [Index] Enhetstesen.. [Hovedside] 

 Logiske positivismen er en retning innen vitenskapsfilosofien fra vårt eget århundre. Starten kom med dannelsen av Wienerkretsen i midten av 1920 åra. Retningen holdt en viktig posisjon til ca. midt på 50-tallet. Dette var en periode hvor tiltro og optimisme til vitenskap og teknologi var fremtredende i samfunnet. Wienerkretsens ideer fikk en verdensomspennende oppslutning. Toneangivende filosofer både i Europa og Amerika holdt en nær tilknytning til Wienerkretsen.

I sitt program la de logiske positivistene fram flere punkt, blant annet at induksjon skulle danne selve grunnlaget for den vitenskapelige metoden. Man skulle ut fra erfaring generalisere fra "noen" til "alle". Man skulle bruke logisk analyse for å skille erfaringsvitenskapelige utsagn fra metafysiske utsagn. De logiske positivistene så altså på metafysiske utsagn som meningsløse utsagn. Empiriske vitenskaper derimot ga meningsfulle utsagn. Bare de meningsfulle utsagn kan testes for å avgjøre om de er sanne eller falske. Analysen skulle trekke et skarpt skille mellom de meningsfulle utsagn og alle andre former for utsagn. Den logiske analysen innebærer å oversette sammensatte, det vil si lover og teorier til usammensatte eller enkle utsagn. Slike usammensatte utsagn kalles ofte basis utsagn. Disse basisutsagnene skulle gjengi bare det som er umiddelbart gitt i sanseerfaringen og forankret i virkeligheten med objektiv og nøytral kunnskap. Prinsippet med å skille mellom meningsfulle utsagn og meningsløse utsagn er kjent som verifikasjons-metoden.

Verifikasjonsmetoden skulle altså skille meningsfulle utsagn fra meningsløse utsagn, den skulle være et redskap for å gi vitenskapen en nøytral og objektiv tilgang til virkeligheten. Den skulle en gang for alle kvitte seg med tomt intellektuelt tankespinn. Å verifisere et utsagn innebærer å forstå dets sannhet. Verifikasjonsprinsippet sier at meningsfulle utsagn består av de og bare de utsagn hvor det er mulig å avgjøre, iallfall i prinsippet om de er sanne eller falske. Vilkårene for å angi om sannheten var meningsfull skulle bestemmes ved observasjon. Alt skulle være testbart.

Veksten i den vitenskapelige kunnskap fremsto som en jevn og trinnvis prosess i det logisk empiriske vitenskapsidealet. Stadig nye områder ble gjenstand for vitenskapelig utforskning. Teoriene ble mer og mer pålitelig ettersom de ble tilpasset et stadig større erfaringsmateriale. Gjennom en nøytral og objektiv tilgang til virkeligheten både ved observasjoner og observasjonsutsagn, og data som var fortolkningsfrie fikk man ved hjelp av induksjon og verifikasjon altså en jevn, trinnvis og kontinuerlig vekst i kunnskapen, en kumulativ vekst.

Karl Popper (1902-1994), østerriksk-engelsk filosof. Han er spesielt kjent for sine vitenskapsteoretiske arbeider og er en av de mest sentrale bidragsytere til teorien om hypotetisk-deduktiv metode. Popper sine synspunkter på dette feltet kalles også falsifikasjonisme eller kritisk rasjonalisme. Popper (som var inspirert av Hume) la vekt på betydningen av induksjonsproblemet, det er ikke bekreftelser av teorier som er grunnlaget for vitenskapelige kunnskaper, men derimot

falsifisering.

Jeg har pekt på likheten mellom Popper og de logiske positivistene og berørt noen av de reservasjoner Popper hadde. Før jeg går videre ønsker jeg å gi et kort referat av hva Popper mente med sin kritiske rasjonalisme.Popper la vekt på rasjonell diskusjon, på fornuften, både i vitenskapelige og i praktiske sammenhenger. For Popper var det viktig med en åpen og prøvende virksomhet, hvor en mulig falsifisering skal oppsøkes. Man går inn i en diskusjon, ikke for å overtale motparten, men for selv å lære. Man må være villig til å innrømme at den andre kan ha rett og en selv urett. Poppers rasjonalisme er tro på fornuftsbruk i en debatt. Det kritiske ligger i at teorier blir søkt falsifisert og at metoderegler blir kritisert ved å vise at de ikke fremmer kunnskap. Popper mente at man innen fysikken var villig til en slik falsifikasjon og at den var åpen for kritisk og rasjonell tenking. Retninger som Marxisme og Psykoanalysen derimot kunne ikke tenke seg å utsette sine teorier for en falsifikasjon. Derfor mente Popper disse retningene for ikke å være virkelig vitenskap.

Så tilbake til det ulike synet på veksten i den vitenskapelige kunnskapen mellom Poppers kritiske rasjonalisme og den logiske positivismen. De logiske positivistene mente at man ved induksjon og verifikasjon fikk en kontinuerlig og jevn vekst i kunnskapen, en kumulativ vekst. Popper var ikke enig, han mente at man ved hjelp av den hypotetisk deduktive metoden og falsifisering skulle kunne nærme seg sannheten. Nærme seg ved feileliminering. Hver gang en hypotese blir eliminert ved falsifisering nærmer vi oss sannheten, i det minste visste man hvor sannheten ikke finnes. Popper mente at det ligger et vitenskapelig framskritt i det å forkaste en teori, og at dette hele tiden må være det retningsgivende prinsipp for all forskning.

[Index] [Hovedside] 

Den logiske positivismen er kjent for å gå inn for tesen om vitenskapenes prinsipielle enhet.

Gjør rede for hovedtrekkene i den logiske positivismen sin vitenskapsfilosofi, og vis hva denne enhetstesen går ut på

 Dette er en retning innen vitenskapsfilosofien fra vårt eget århundre. Starten kom med dannelsen av Wienerkretsen i midten av 1920 åra. Retningen holdt en viktig posisjon til ca. midt på 50-tallet. Dette var en periode hvor tiltro og optimisme til vitenskap og teknologi var fremtredende i samfunnet. Wienerkretsens ideer fikk en verdensomspennende oppslutning. Toneangivende filosofer både i Europa og Amerika holdt en nær tilknytning til Wienerkretsen.

Selve temaet for den vitenskapsfilosofi de logiske positivistene mente skulle gjelde er begrunnelseskonnteksten. Uttrykket betegner de vilkår som må være oppfylt dersom et vitenskapelig utsagn skal kunne betraktes som velbegrunnet. Dette temaet ligger hele veien til grunn for den logiske positivismen, eller den logiske empirismen som retningen ble kalt fra 1936. Kunnskapen skal ha et skikkelig saklig grunnlag, den skal være forankret i virkeligheten selv. Det er vitenskapen som skal finne svarene. Det er viktig å kvitte seg med fortidens tankegods og dermed tilpasse seg den nye tid.

I sitt program la de logiske positivistene fram flere punkt for at vilkårene i begrunnelseskonnteksten skulle oppfylles. For å oppnå at kunnskapen skulle være forankret i virkeligheten ble kampen mot metafysikken det viktigste slagordet. Metafysikken sto for en spekulativ tenking og meningsløse utsagn. Man skulle stå igjen med erfaringsgitte data, erfaringsvitenskap. Kunnskapen skulle være basert på erfaring, objektivitet og observasjoner knyttet til gyldige lover og teorier. Fysikken skulle være et forbilde. De andre vitenskapene skulle tilstrebe å nå opp til nivået til fysikken.

Dette antimetafysiske syn bringer oss til selve det primære målet for den logiske positivismen. All vitenskap skal gå i samme retning, en enhetliggjøring av enkeltvitenskapene og av all menneskelig kunnskap, enhetstesen. Filosofen Rudolf Carnap la i en artikkel i 1934 fram sine vilkår for enhetstesen.

- En type virkelighet, det vil si at alle saksforhold er av ett og samme slag.

- Ett språk, det vil si at alle empiriske utsagn kan brukes innen ett språk, et universalspråk.

- En metode, det vil si at alle saksforhold kan gjengis av en og samme vitenskapelige metode.

Enhetstesen gikk videre ut på at induksjon skulle danne selve grunnlaget for den vitenskapelige metoden. Man skulle ut fra erfaring generalisere fra "noen" til "alle". Man skulle bruke logisk analyse for å skille erfaringsvitenskapelige utsagn fra metafysiske utsagn. De logiske positivistene så altså på metafysiske utsagn som meningsløse utsagn. Empiriske vitenskaper derimot ga meningsfulle utsagn. Bare de meningsfulle utsagn kan testes for å avgjøre om de er sanne eller falske. Analysen skulle trekke et skarpt skille mellom de meningsfulle utsagn og alle andre former for utsagn. Den logiske analysen innebærer å oversette sammensatte, det vil si lover og teorier til usammensatte eller enkle utsagn. Slike usammensatte utsagn kalles ofte basis utsagn. Disse basisutsagnene skulle gjengi bare det som er umiddelbart gitt i sanseerfaringen og forankret i virkeligheten med objektiv og nøytral kunnskap. Prinsippet med å skille mellom meningsfulle utsagn og meningsløse utsagn er kjent som verifikasjons-metoden.

Verifikasjonsmetoden skulle altså skille meningsfulle utsagn fra meningsløse utsagn, den skulle være et redskap for å gi vitenskapen en nøytral og objektiv tilgang til virkeligheten. Den skulle en gang for alle kvitte seg med tomt intellektuelt tankespinn. Å verifisere et utsagn innebærer å forstå dets sannhet. Verifikasjonsprinsippet sier at meningsfulle utsagn består av de og bare de utsagn hvor det er mulig å avgjøre, iallfall i prinsippet om de er sanne eller falske. Vilkårene for å angi om sannheten var meningsfull skulle bestemmes ved observasjon. Alt skulle være testbart.

Skulle man greie å samle alle vitenskapene, en enhetliggjøring av enkeltvitenskapene, og sikre en logisk entydighet, klarhet, oversikt og sannhet til utsagn og logiske forhold, måtte man ha et entydig språk, et universalspråk. Greide man å samle alle vitenskapelige utsagn i et slik kunstig språk så ville det være lettere å oppnå enighet. Språket måtte bygges opp av termer fra formallogikken og saksforhold ute i virkeligheten. Språket måtte ha en logisk kjerne og en basis, og ved hjelp av logisk analyse skulle uttrykk både fra dagligtalen og vitenskapens språk oversettes til dette universalspråket. For å rydde opp i språklige ting man var misfornøyd med ble det nødvendig å gjøre visse inngrep i og endringer i et gitt begrep. Inngrepene var rasjonelt begrunnet og oversettelsen fikk karakter av en rasjonal rekonstruksjon. Vitenskapelig kunnskap som ikke passet inn i dette universalspråket kunne ikke aksepteres som vitenskapelig kunnskap. Det skulle være et normativt krav til alle vitenskapene at de kunne oversettes til universalspråket.

Veksten i den vitenskapelige kunnskap fremsto som en jevn og trinnvis prosess i det logisk empiriske vitenskapsidealet. Stadig nye områder ble gjenstand for vitenskapelig utforskning. Teoriene ble mer og mer pålitelig ettersom de ble tilpasset et stadig større erfaringsmateriale. Gjennom en nøytral og objektiv tilgang til virkeligheten både ved observasjoner og observasjonsutsagn, og data som var fortolkningsfrie fikk man ved hjelp av induksjon og verifikasjon altså en jevn, trinnvis og kontinuerlig vekst i kunnskapen, en kumulativ vekst.

 ©Frithjof Olsen [Index] [Hovedside]