|  Del 1  |  Del 2  |  Del 3  |  Kilder  |

I cannabisens mange tusenårige historie, har det aldri blitt rapportert om et eneste dødsfall som følge av bruk.

3 presidenter i USA har nedsatt kommisjoner som har fått i oppdrag å bevise "farene" ved bruk av marihuana, for å legitimere forbudet. Men alle undersøkelsene beviste isteden det stikk motsatte. Hvilket ble forsøkt dysset ned.

Den siste undersøkelsen, som Drug Enforcement Agency (DEA) hadde ansvaret for, ble ledet av DEAs justitiarius Francis L. Young, hvilket resulterte i at Young oppfordret DEA til å legalisere cannabis til medisinsk bruk i 1988.

Og i sin oppfordring til å legalisere cannabis til medisinsk bruk, kalte Young cannabis for den tryggeste terapeutiske substansen menneskeheten kjenner til, han la også til at marihuana er mye tryggere enn mye mat vi til vanlig spiser. Young ble raskt angrepet av andre DEA-embedmenn og antinarkotika organisasjoner, som mente det ville sende ut et forvirrende budskap mens regjeringen forsøkte å føre sin krig mot narkotika. Dette til tross for at stoffer som heroin og kokain blir tillatt brukt til medisinske formål (og hva slags signaler sender ikke det ut, når cannabis ikke tillates brukt medisinsk?). Og DEAs administrator John C. Lawn, forkastet Youngs oppfordring. Dermed ble syke fortsatt nektet å bruke sin sterkt tiltrengte medisin, og tvunget til å bruke mindre effektive og ofte svært farlige lovlige medikamenter i stedet.

I forordet til sin bok Marihuana the Forbidden Medicine, skriver professor i psykiatri, og lærer ved Harvard Medical School, Lester Grinspoon, M.D. som siden 1967 har studert cannabis, og er sett på som en av de fremste eksperter på marihuana, følgende:

Da WHOs forskningpanel sammenliknet farene ved bruk av cannabis, med farene ved bruk av alkohol og tobakk, og konkluderte med at alkohol og tobakk var langt farligere enn cannabis, og at den generelle folkehelsa ville vært langt sunnere hvis folk brukte cannabis i stedet for tobakk og alkohol, selv om hasjforbruket var like høyt verden over som tobakks- og alkoholkonsumet, ble rapporten sensurert etter press fra USAs National Institute on Drug Abuse (NIDA) og FNs Internasjonale Narkotikakontroll Program (UN International Drug Control Program), som nå bare får større og større problemer med å legitimere forbudet mot cannabis.

Alkoholrelaterte skader legger beslag på 40% av alle sykehussenger i Norge. Og i 1992, døde det i Norge, 7500 personer av tobakk, og 1700 av alkohol. I tillegg kommer dødsfall og skader som følge av vold og ulykker etter bruk av alkohol. De fleste drap skjer i fylla, og alkohol spiller for eksempel en rolle for mellom 26 og 54% av alle skader som folk pådrar seg hjemme og i fritiden. Den viktigste dødsårsaken for ungdom i Oslo, er fylla.

Hvor mye skade, lidelse og tidlig død ville vi unngått, hvis en del av de som i dag røyker lovlig tobakk og drikker alkohol i stedet kunne tatt seg en hasjpipe, en joint eller for eksempel en kopp cannabis-te av og til?

Det er feil som noen hevder, at cannabis bare ville komme i tillegg, og ikke også istedenfor alkohol. Jeg kan bare sitere Knut Schrøders svar til Karl Ditlef Jakobsen, da Jakobsen brukte dette argumentet i Per Ståle Lønnings program, Sentrum, "du kan bli rik, hvis du gir tips til den amerikanske spritindustrien om at de ikke trenger å bruke millioner på millioner av dollar, hvert år på å drive feilinformasjon om cannabis på TV. Tror du de gjør det fordi de er redd for folks helse? Nei, de gjør det fordi de er redde for ikke å få solgt nok sprit".

I sin bok Hemp & the Marijuana Conspiracy: The Emperor Wears No Clothes, skriver Jack Herer, som i over 20 år har samlet inn informasjon om cannabis, følgende:

"Hvis alt fossilt drivstoff/brennstoff og de derav avledede stoffene, så vel som hogst og avskoging for papir og jordbruk, ble forbudt for å redde planeten å reversere drivhuseffekten, så er det bare en kjent årlig fornybar naturlig kilde (ressurs) som er i stand til å skaffe mesteparten av vårt papir, våre tekstiler og mat, møte all verdens energibehov til transport, hjem og industri, redusere forurensning, gjenoppbygge jordsmonnet og rense atmosfæren—alt sammen samtidig—den samme som gjorde alt før: Cannabis Hamp …Marihuana!"

I tusener av år, var cannabis vår planets mest dyrkede plante, og mest viktige industri for tusender av produkter og foretakender. Den var kilden til mesteparten av jordas fiber, tekstiler, lampe-olje, papir, røkelse og medisiner, så vel som en hovedkilde til matolje og proteiner for mennesker og dyr.

Cannabis ble så satt tilbake i den kommersielle verden av den industrielle revolusjon av det nittende århundre, fordi man manglet teknologien man trengte for masseproduksjon.

I USA spådde det Amerikanske Landbruksdepartementet helt fra 1901, at så snart teknologi til å høste og skille fibrene fra resten av plantemassen, ble tilgjengelig, ville cannabis igjen bli Amerikas mest dyrkede plante. Og det var da denne teknologien ble tilgjengelig, og cannabis ble en ren og svært billig kilde, av bedre kvalitet til produksjon av bl.a. papir, bensin og plast, og dermed en trusel mot all industri basert på fossile kilder og hogging av skog, at cannabis ble gjort ulovlig i hele USA i 1937, gjennom The Marijuana Tax Act, som ble vedtatt etter en sammensvergelse (se del 3 og 4) av de som fikk sine økonomiske interesser truet av cannabis hamp, og som dermed satte en effektiv stopper for den gjenoppblomstrende cannabisindustrien, mens den enda var i sin spede barndom.

Hadde ikke cannabis blitt gjort ulovlig i USA gjennom The Marijuana Tax Act i 1937, så hadde vi i dag ikke stått ovenfor de enorme miljøproblemene vi i dag gjør, vi hadde ikke vert omgitt av giftige, skadelige produkter, men av miljøvennlige kvalitetsprodukter fra cannabis.

For fortsatt og kunne holde denne planten ulovlig, å legitimere et forbud, spres det en mengde desinformasjon (skrekkpropaganda), mens sann informasjon om cannabis, er blitt forsøkt hemmeligholdt, skjult, og fjernet fra arkiver.

Akkurat som giftig storindustri har sine forskere som prøver å så tvil om den menneskeskapte drivhuseffekten, så har de også sine forskere og leger som blir brukt som kilder til desinformasjon om cannabis, og de fleste rapporter om skadevirkninger, kommer fra USA.

Når man får høre om motstridende forskningsresultater om hvor skadelig cannabis er, så er det fordi det på den ene siden står ærlige forskere, som kommer med fakta, mens det på den andre siden står uærlige forskere, som bare hevder at de har påvist skadevirkninger, og som går den destruktive industriens ærend.

Når forskere viser til positive resultater ved bruk av cannabis som medisin, eller kommer med forskningsresultater som motbeviser feilaktige påstander om skadevirkninger fra cannabis, så er dokumentene på hvordan forskningen ble gjennomført, tilgjengelige for offentligheten. Men når forskere hevder og ha påvist alvorlige skader som følge av bruk av cannabis, så er dokumentene på hvordan forskningen ble gjennomført unntatt offentligheten.

Den kjente CIA legen Dr. Robert G. Heath, påstod for eksempel på 70-tallet at hans studier beviste at marihuana førte til alvorlige hjerneskader. NORML (National Organization to Reform Marijuana Laws i USA) måtte saksøke regjeringen i 6 år, før de endelig fikk utlevert dokumentene som viste hvordan forskningen til Heath var blitt gjennomført, og da viste det seg at Heaths påstander var ren løgn.

Heath hadde blant annet påstått at hjernecellene til aper, som hadde blitt tvunget til å røyke ca. 63 marihuanasigaretter om dagen, døde i stort omfang. Og at også apene begynte å dø etter 90 dager. Dette ga han marihuana skylden for. Men da NORML i 1980, endelig fikk utlevert dokumentene som viste hvordan han hadde gjennomført forskningen, ble det altså avslørt som ren løgn. For da kom det fram hvordan han hadde bundet apene til stoler, satt på dem gassmasker som dekket munn og nese, for så å pumpe i dem tjukk røyk (tilsvarende 63 sigaretter på en gang) sammenhengende i 5 minutter gjennom maskene. Apene fikk med andre ord ikke luft, og ble daglig nesten kvalt. 3 til 5 minutter uten oksygen fører til hjerneskade, dvs. døde hjerneceller. Studiumet var egentlig et studium i kvelning av dyr, og karbonmonoksid (CO) forgiftning. Når organisk materiale forbrenner ufullstendig, vil det avgi den giftige gassen karbonmonoksid (ofte kalt kullos), som også dreper hjerneceller. Den konsentrasjonen med røyk som apene fikk i seg, tilsvarte skadene en person ville fått ved å sitte 10 til 15 minutter daglig i en liten lukket garasje med bilmotoren i gang.

Amerikas Føderale Regjering, ga Heats aper med døde hjerneceller maksimum plass i skremselspropaganda mot marihuana, helt til det ble avslørt som løgn. Og senator Eastland i Mississippi, brukte Heats påstand på midten av 70-tallet til å skremme nasjonale lovgivere fra å støtte NORMLs lovforslag om å avkriminalisere marihuana.

Dr. Robert G. Heath, var også leder av den såkalte Tulane-gruppen, som drev med forskning på LSD.

Som Gestapo og SS i sin tid ønsket å bruke meskalin til å sikre seg kontroll over menneskers bevissthet, ville CIA gjennom en rekke bevissthetseksperimenter med LSD utvikle en "sinnets atombombe" –et stoff som kunne kontrollere og forandre menneskers bevissthet. Det ble forsøkt utviklet metoder til å styre menneskers tanker og lojaliteter. Denne virksomheten omfattet også medikamenter, psykisk hjernevask, psykokirurgi, elektrosjokk, elektroder i hjernen og hypnose. Disse forskningsprogrammene ble gjennomført under kodenavn som Mk Ultra, Bluebird og Artichoke, og de brukte krigsfanger, kriminelle fanger, soldater og innlagte/klienter fra psykiatrien som forsøkspersoner.

De ga folk så mye LSD, at mange aldri ble normale igjen, og enkelte hoppet også fra bygninger og ble drept, etter at de hadde fått i seg LSD uten å vite om det.

Carl Wilhelm Sem-Jacobsen, overlege ved Gaustad sykehus, samarbeidet med Tulane-gruppen. Og drev senere et hjerneforskningsprosjekt ved Gaustad sykehus, finansiert av det amerikanske forsvarsdepartementet. CIA-finansierte Office of Naval Research (ONR) var også bidragsyter.

Professor D. Ewen Cameron, leder for både det amerikanske psykiaterforbundet (APA) og verden psykiaterforbund (WPA), fikk i 1957, 60.000 dollar av CIA for å drive atferdskontroll av pasienter som led av depresjoner, tvangsnevroser, alkoholisme og andre lidelser. I sin søknad til CIAs dekkfond i New York, Human Ecology Fund, formulerte han at formålet var å utvikle en teknikk til å slette/utviske menneskers hukommelse og omprogrammere hjernen til ny atferd. Hvis metoden fungerte på sinnslidende, ville den sannsynligvis også virke på spioner, krigsfanger, kommunister og andre venstreradikale kritikere. Og i perioden 1957-1961 drev han intens LSD-forskning finansiert av CIA. Han mente at psykiatrien måtte bidra med å utvikle metoder til å kontrollere samfunnsborgerne –"social psychiatry must contribute to the developing methods of social control over its sitizens in order to direct the transmission of attitudes, beliefs and ways of managing life".

Fra 1953-1973 brukte CIA minst 25 millioner dollar på slik forskning. Men de fant etter hvert ut at LSD ikke egnet seg som hjernevaskingsmiddel.

Trolig ble flere tusen pasienter og fanger gitt LSD som ledd i CIA-finansierte prosjekter i USA og Skandinavia. Omfanget er ikke dokumentert, fordi CIA tilintetgjorde arkivene fra "Mc Ultra" i 1973.

De prøvde også å bruke andre stoffer som for eksempel heroin i sine "mind control" programmer, men også hasjolje, som selvfølgelig ikke egnet seg til formålet, og i stedet ble populært blant CIAs egne agenter, som heller ville bruke det selv enn å gi det til forsøkspersonene.

Psykiatrien er blitt brukt til å holde annerledes tenkende, kritikere, opprørere og folk som har villet komme fram med noen sannhetens ord om makta i sjakk. Og i dag, da lobotomi liksom skulle være et tilbakelagt kapittel i psykiatriens historie, og enkelte lobotomiofre får billighetserstatning, er lobotomi fortsatt psykiatriens mest brukte behandlingsmetode, kniven og borret er bare byttet ut med sprøyter og piller, med andre ord, kjemisk lobotomi, for får man disse medikamentene over lengre tid, kan virkningen bli permanent.

En annen lege med bakgrunn i CIA, som var den som det før oftest ble referert til i Norge angående skadevirkninger av cannabis, og som nevnes i nær sagt alle propagandahefter om cannabis i Norge, er Dr. Gabriel Nahas, som tidligere jobbet ved Colombia Universitetet i New York.

Dr. Gabriel Nahas påsto på 70-tallet at hans studier viste at cannabis førte til kromosom- og testosteronskade, og utallige andre horrible effekter som bl.a. antydet nedbrytning av immunforsvaret. Men ingen av Nahas studier, som liksom påviste skade, har noen gang kunnet gjentas i uttallige andre forskningsforsøk, og de har også blitt motbevist.

Colombia Universitetet kilte seg spesielt fra Nahas marihuanaforskning i en spesielt kallet pressekonferanse i 1975, da de ikke ville bli assosiert med hans vanvittige forskning og påstander, som var stikk i strid med hva vanlige seriøse forskere hadde av kunnskap om cannabis. Og i 1976 forbød National Institute of Health (NIH) Nahas å få flere penger fra regjeringen til cannabisstudier på grunn av hans vanvittige forskning tidlig på 70-tallet. Og i desember 1983, under latterliggjøring fra sine kolleger og finansieringskutt fra NIDA, ville han selv ikke vedkjenne seg sine gamle studier.

Likevel har Nahas vært DEAs og NIDAs favoritt. Og motbeviste forskningsresultater, og forskningsresultater som aldri har kunnet gjentas, har bevisst blitt spredt til foreldre, lærere, lovgivere, dommere, presse og politikere for fortsatt og kunne holde cannabis ulovlig

Nahas flyttet etter hvert til Paris, og begynte i steden å dra rundt om i Europa å spre sine gamle løgner fra 70-tallet.

Og i Norge blir Nahas gamle løgner fortsatt spredt den dag i dag.

Jan Bøhle, prosjektleder i Tyrilistiftelsen, skrev for eksempel en gang i en kronikk i Dagbladet følgende: "I og med at THC er fettløselig, vil restene etter en dose hasj finnes fastlimt på hjernecellene i opptil 30-40 dager før de skylles ut. Om man da misbruker hasj igjen innenfor denne perioden vil man få et andrestrøk med THC på hjernecellene. Slik vil dopet lagvis omfavne viktige sentra i hjernen. Resultatet viser seg senere som bl.a. dårligere kortidsminne, konsentrasjonsvansker m.m. Andre skader med hasj er …" Og etter flere påståtte skadevirkninger skriver han videre: "Dette er fakta som liberaliseringstilhengerne helt velger og se bort fra." Men dette er overhodet ikke fakta. Dette er kun sjokkspekulasjoner som Dr. Gabriel Nahas, og de forskjellige antinarkotika organisasjonene (sponset av giftig industri) som han var forbundet med, kom med på 70-tallet. Men da Nahas, i 1981 foretok en unders&o slash;kelse, klarte han til og med selv å motbevise disse påstandene. Han klarte selv å bevise at THC ikke lagret seg i hjernen i det hele tatt (forsøket ble selvfølgelig utført i håp om å finne skadevirkninger).

Men standardsvar fra norske politifolk, når det blir snakk om skadevirkninger av hasj, er fortsatt "THC lagrer seg i hjernen".

De Forente Staters regjerings egne eksperter, som i lang tid har jobbet med forskning på marihuana, sier, når de blir spurt, at THC metabolitter* ikke er giftige, men harmløse rester. De aktive ingrediensene i THC blir brukt opp i første eller andre omgang gjennom leveren, og THC metabolittene som blir igjen, binder seg så på en helt normal måte til fettlagre for at kroppen skal kvitte seg med det senere, som er en trygg og helt normal prosess. Mange kjemikalier fra mat, urter og medisiner gjør det samme hele tiden i kroppen. De fleste er ikke farlige, og THC metabolitter viser mindre giftig potensiale en noen andre kjente metabolske rester i kroppen.

Likevel blir disse gamle motbeviste sjokkspekulasjonene fortsatt spredt bl.a. av politi og slike som Jan Bøhle, som lever av å såkalt rehabilitere ungdom som røyker hasj, og som blir tvangssendt på kollektiver av barnevern eller hysteriske foreldre som har fått ørene tutet fulle av skrekkpropaganda.

Det er bare så lenge man er påvirket, i noen timer etter at man har røkt, at korttidshukommelsen og konsentrasjonen (beroende på hva man driver med) kan være svekket. Det er ikke slik som Bøhle hevder, at det er "noe som viser seg senere", som en skade.

I sin bok Marijuana Myths, Marijuana Facts, skriver Lynn Zimmer, Ph.D. og John P. Morgan, M.D., at THC frigjøres langsomt fra fettceller. Siden lite eller ingen metabolisering finner sted i fettcellene, frigjøres noe aktiv THC til blodet igjen, men mengden som frigjøres, er for liten til å være psykoaktiv (ha noen påvirkning). Ingen effekter fra marihuana varer lenger en noen få timer. Noen få forskere har rapportert om svake effekter som har vart opp til tjuefire timer. Men i dusinvis av andre studier som har undersøkt fysisk- og intellektuell prestasjonsevne, har forskere funnet at alle effekter fra marihuana forsvinner innen få timer. Selv ved hyppig bruk av marihuana, vil mengden av THC i blodet falle under det psykoaktive nivået innen få timer etter hver gang man har røkt. Noe THC fra tidligere bruk, blander seg i blodet med THC fra det nyeste inntaket, men mengden som frigjøres fra fettcellene, er for lit en til å ha noen betydning, selv om man røyker hver time.

THC blir værende i fettvevet lenge etter at man har røkt, men siden det ikke er noen THC reseptorer i fettcellene, får det ingen konsekvenser. Til tross for at det ofte blir påstått, så er ikke hjernen et organ med spesielt mye fett, og THC lagrer seg ikke der. Små mengder av THC lagrer seg i noen andre organer, men det er ingen tegn på at det skulle føre til noen skade. THC blir omsider omdannet til inaktive metabolitter.

Siden THC frigis langsomt fra fettvevet, tar det lang tid før alt når leveren og blir brutt ned. Derfor kan det ta dager og uker før det er ute av kroppen. Dette er grunnen til at man lenge etterpå kan spore bruk av marihuana med for eksempel urinprøver.

Etter andre verdenskrig, dro Gabriel Nahas og Lyndon LaRouche* (industrigigant, og leder for en av USAs største antinarkotika organisasjoner), som begge jobbet for CIA, sammen til Colombia Universitetet for å jobbe for sine felles interesser.

Begge deltok i å dekke over Nazi-krigsforbrytelsene til den Østerrikske politikeren Kurt Waldheim, og fikk dermed stor politisk makt da Waldheim ble Generalsekretær i FN.

Til tross for en fagmessig skandale, og mangel på kvalifikasjon, fikk Nahas overta kontrollen med alle FNs penger til forskning på marihuana, da han i 1971 ble ansatt i FNs "Narcotic General Board" stab, som forankret ham i "narkotikakontroll-byråkratiet" i et tiår.

Nahas ga selvfølgelig kun ut penger til forskere som kom med falske påstander om såkalte "skadevirkninger" av cannabis, og fabrikkerte forskningsresultater, som for eksempel Robert G. Heath.

Robert DuPont, utpekt til sjef for National Institute on Drug Abuse (NIDA), av president Nixon, erklærte at han var overbevist om at marihuana var farlig etter Heaths fabrikkerte forskningsresultater, og på denne måten hindret de en legalisering av marihuana, som på den tiden hadde begynt å få meget stor oppslutning.

Anerkjente eksperter som Harvards Lester Grinspoon, drev lobbyvirksomhet for å få Waldheim til å avsette Nahas, som han mente var en skam for forskningen.

|  Del 1  |  Del 2  |  Del 3  |  Kilder  |

1998 Mariann Bakken, Ettertrykk tillatt