INN I HAMPEN ! Man kan glede seg stort til Jan Bojer Vindheims kommende bok: "Inn i hampen" som utgis på Futurum forlag denne våren (2000). Les listen over bokens innholdsrike allsidighet herunder og la forventningene til jbv's nye bokverk flomme uhemmet. Jeg forutser at mange, både motstandere og tilhengere av cannabis-legalisering, vil få svar på, og rettledning i mange av sine tanker og funderinger når det gjelder den alltid like mystiske marijuanaplanten og dens eventuelle rettmessige plass i både industrisamfunnet og husholdningen. Vil denne nye boken bli disse debatantenes nye oppslagsverk ? Sikkert står det for meg iallefall, at politiker og forfatter Jan Bojer Vindheim her kommer med et innlegg som vil kunne få debatten på "rett spor" både når det gjelder plantens bruksmuligheter innen industrien og som et lett og uskyldig rekreasjondmiddel. cfk

Boken vil inneholde følgende kapitler og avsnitt:

Forord, (som du kan lese under her).

Og her er innledningskapitlet fra boka.

Hamp i Historien

Under Napoleonskrigene satt kvinner i sørlandsbyene og sydde seil av tunge, grove hampetekstiler, mens de engstet seg for sine menn og sønner som seilte på verdenshavene. Seilskutene var avhengig av hamp til både seil og rigg, og den britiske marinen gjorde sitt beste for å hindre eksport av de viktige hampefibrene fra Russland. Derfor var Øresund stengt, og dristige sjøfarere måtte legge kursen mot nord for å hente hamp fra Arkangelsk.
Samtidig satt hinduiske vismenn ved den hellige elva Ganges og påkalte den store gud Shivas velsignelse mens de røykte hampeplantens harpiks i sine chillum-piper.
Norske mødre som satt hjemme og sydde hampeseil hørte åpenbart til en annen kultur enn indiske vismenn som røykte charas ved den hellige Ganges. Sadhuen og syersken brukte i hovedsak samme planten, men de nærmet seg bruken av hamp gjennom to ulike tradisjoner.

Hamp er en av våre aller eldste og mest allsidige kulturplanter, ja, noen mener det er den aller eldste. Fra sitt opphav i Sentral-asia har hampen spredt seg langs ulike veier, ved hjelp av vær og vind, såvel som ved hjelp av dyr og mennesker. Den ville hampen er blitt temmet og har forvillet seg igjen. Underveis har mennesker lært seg å bruke hampeplantens produkter på et mangfold av måter som få - om noen - andre planter kan måle seg med.
Inntil de moderne kunstfibrene kom på markedet var hamp en av de viktigste råvarene til framstilling av tauverk og tekstiler, grove så vel som fine. Hampefrø har vært brukt til mat for dyr og mennesker, oljen fra frøene har vært brukt til matlaging og som råvare for såpe, maling og andre produkter. I folkemedisin har ulike deler av planten i tusenvis av år vært brukt både innvortes og utvortes, og som rusmiddel er det bare alkohol som kan påberope seg større utbredelse i tid eller rom.
I våre dager er likevel hampedyrking total forbudt i mange land, og handelen med hampeprodukter strengt kontrollert, i Norge er det for eksempel forbudt å besitte de overjordiske deler av alle vekster av slekten cannabis (unntatt frøene) hvis harpiksen ikke er ekstrahert. Straffen for å overtre dette forbudet er opptil 21 års fengsel, den strengeste straff norsk lov gir rom for.
I andre land og til andre tider har det vært praktisert enda strengere straffer enn dem vi har i Norge i dag. I Egypt i det 14 århundre bestemte for eksempel sultan Ayoub at alle tenner skulle trekkes ut på den som brukte hasjisj. Faktisk har forbudet mot hamp i flere årtier vært håndhevet så strengt at enhver bruk av planten også til høyst aktverdige formål er blitt stanset.
Det merkelige faktum er, at denne tradisjonsrike medisinplanten overhodet ikke nevnes i de fleste populære håndbøker om urtemedisin, at hampens rolle som råvare for industrien er visket ut av vår kollektive hukommelse, og at det samme gjelder den rollen hampetau og seil spilte for de store seilskutene, som gjorde europeernes verdensherredømme mulig. Det er vanskelig å lese ut av historiebøkene at vår ære og vår makt er brakt oss av hvite hampeseil.

Et forræderisk dop

Årsaken til dette kollektive hukommelsestapet er frykten for hampens rusgivende egenskaper, som forbindes med grov kriminalitet og med sosialt og menneskelig forfall. Prosjektleder Jan Bøhle fra Tyrilistiftelsen skriver for eksempel:

Hasj er et forrædersk dop da dens skadevirkninger som oftest opptrer etter lengre tids misbruk. ...
Ved hasjrøyking er det THC-innholdet som påvirker visse hjerneceller slik at vi får en fordreid virkelighetsoppfatning. Denne rusopplevelsen er lystbetont, dvs at det for misbrukerne ofte er en god følelse som etableres. Det er denne rusopplevelsen som gjør at misbrukerne gjerne vil bruke stoffet gjentatte ganger og som påskynder farten mot avhengigheten. ...
I og med at THC er fettløselig, vil restene etter en dose hasj finnes ³fastlimt² på hjernecellene i opptil 30-40 dager før de ³skylles² ut. Om man da misbruker hasj igjen innenfor denne perioden vil man få et andrestrøk med THC på hjernecellene. Slik vil dopet lagvis omfavne viktige sentra i hjernen. Resultatet viser seg senere som bl.a. dårligere korttidsminne, konsentrasjonsvansker m.m.
Andre skader med hasj er forstyrrelser i hormonbalansen, nedsatt spermieproduksjon, fosterskader, samt økt risiko for kreft i luftveiene m.m. F.eks har antall fosterskader i USA økt parallelt med marihuanaens utbredelse fra 1971.

Den hellige planten

Opinionen i Norge vil stort sett dele Jan Bøhles dype bekymring og frykt for hampens sosiale og medisinske virkninger. I andre kulturer og til andre tider har synet på hampen og på dens forførende rus vært helt annerledes. I 1893 kunne, for eksempel, den distingverte sørindiske tjenestemannen J. M Campbell skrive følgende:

For hinduen er hampeplanten hellig. En slik hellig plante må også dyrkes på en spesiell måte...
Den som sår hampefrø må gjenta ordene "bhangi, bhangi", fordi lyden av dette beskyttende ordet jager bort de innflytelsene som fremmer veksten av ugras. Når de små frøplantene settes ut må også det samme hellige navnet gjentas, på samme måte når en vanner.
Når blomstene viser seg må blomster og blader tas av planten og legges et døgn i lunkent vann. Neste dag må det hellige navnet bhangi gjentas hundre ganger mens en vasker blader og blomster i en elv og tørker dem i et åpent skur.
Når de er tørre må noen av bladene brennes med rett gjentakelse av det hellige navnet. Deretter skal en si fram en bønn til talens gudinne Vagdevata og legge de tørre bladene på et reint og innviet sted.
Bhang som er framstilt på denne måten vil, særlig hvis bønner sies fram over den, tilfredsstille ønsker og begjær hos sin eier. Om den inntas tidlig om morgenen vil slik bhang rense brukeren fra synd, frigjøre ham fra straff for hundretusener av synder og gjøre ham verdig til å høste fruktene av tusen heste-ofringer.

Det er knapt til å tro at disse to sitatene skildrer det samme fenomenet, men det er heller ikke umulig at begge våre informanter kan ha rett, på hver sin måte. Den som nærmer seg noe med respekt og ærefrykt opplever jo ofte noe annet enn den som nærmer seg det samme fenomenet full av skepsis og bekymring.
Debatten om cannabis er sprikende i vår moderne verden, slik den var det i Arabia for tusen år siden. Noen strømmer over av begeistring for det de oppfatter som rike og verdifulle opplevelser i rusen, andre ser bare fysisk og psykisk forfall og sosial elendighet.. Vi skal gjøre et forsøk på å ta alle aspekter av plantens bruksmåter og virkninger i betraktning, når vi på de følgende sidene følger forholdet mellom hamp og menneske gjennom tidene.

Hampens historie

Bruken av cannabis som rusmiddel har en spennende og fargerik historie som spenner fra forhistoriske nomader på de asiatiske steppene via indiske asketer til våre dagers elektroniske globalisme. Denne historien er flettet sammen med, men ikke identisk med, hampens like lange og fargerike historie som nyttevekst.
Hampens opprinnelige hjemtrakter er et sted i Sentralasia, og allerede tidlig lærte mennesket å bruke hamp til ulike formål. Samlivet mellom hamp og menneske strekker seg så langt tilbake som vi kan følge historien. Det er funnet tydelige tegn på at hamp ble dyrket i Øst-asia allerede for 12 000 år siden, og at dyrking av hamp i løpet av de neste tusener av år spredte seg tvers over det eurasiatiske kontinentet fra Stillehavet til Europa.
Det er mulig å skille ut to hovedbølger i utbredelsen av menneskelig bruk av hampeplanten. Den eldste bølgen, som spredte hampeplanten over de nordlige delene av det eurasiatiske kontinentet i forhistorisk tid, var hovedsakelig basert på bruken av fibrene. De variantene av hamp som vokser vilt i dette området har nemlig et svært lavt innhold av de psykoaktive ingrediensene. Våre dagers dyrking av hamp til tekstiler, papir mm er basert på disse variantene.
Noen tusen år seinere bredte en ny bølge seg fra fjellskråningene nord for Himalaya, basert på planter med et langt høyere psykoaktivt potensiale. Vi veit ikke om dette skyldes at nye varianter av planten har oppstått, eller om folk bare har oppdaget nye bruksmåter.
Denne bølgen har fortsatt å bre seg vestover helt til våre dager, hjulpet av de store imperienes handelsforbindelser. Bruken av hasjisj bredte seg over Midtøsten og Afrika med de muslimske og tyrkiske hærene, og fulgte de europeiske handelsmaktene Portugal, Spania og England videre til Sør-amerika. I løpet av de siste århundrene har bruken av hamp som rusmiddel bredt seg videre nordover til USA og Canada. Og derfra har den i løpet av de siste femti år blitt eksportert til Europa, Australia og resten av verden som en vesentlig understrømning i våre dagers globaliserte massekultur.

To strømninger

Sosialantropologen Vera Rubin skildrer denne prosessen slik:

To kulturelle hoved-komplekser later gjennom tidene til å ha omfattet bruk av denne planten - en tradisjonell, folkelig strømning som viser bemerkelsesverdig kontinuitet, og en nåtidig, mere avgrenset form.
Den folkelige strømningen har mange dimensjoner og funksjoner, den omfatter både religiøs og verdslig bruk og er vanligvis basert på dyrking i liten skala: gammeldags bruk til tauverk og tekstiler; inntil nylig endel bruk til slike husflidsprodukter som fiberskjørt; anvendelse til krydder, supper, grøter, stuinger og søtsaker; utbredt bruk i folkemedisinen for folk og fe; bruk som oppkvikker og styrkemiddel; rituell bruk og almen bruk som rusmiddel og felleskaps-symbol. Bortsett fra rituell bruk som omfatter medlemmer av presteklassen, har den jevnlige, mangfoldige bruken i den folkelige strømningen vanligvis vært begrenset til de lavere sosiale klassene; bønder, fiskere, håndverkere i bygd og by og kroppsarbeidere.
De sosiokulturelle komponentene i den folkelige bruken ble først beskrevet av den britiske Royal Hemp Commission of 1893, som ble sendt til India for å granske de påståtte patologiske effektene av ganja-bruken. På bakgrunn av cannabisbrukens elde og mangfold i India og de grundige beskrivelsene i Report of the Indian Hemp Drugs Commission, som gir bemerkelsesverdig etnografisk dekning, vil det ikke være upassende å overta hindi-begrepet og kalle den folkelige strømmen for "ganja-komplekset".
Cannabis-brukens andre utbredelses-strøm omfatter to hovedstrømninger med ulike funksjoner. Den første er basert på bruken av hamp til kommersiell produksjon, stort sett på grunnlag av fiber dyrket i stor skala, hovedsakelig i Russland, USA og Canada. Kommersiell hampedyrking er eldre enn koloniperioden men fikk økt kraft med koloniseringa og veksten i verdenshandelen. Den andre hovedstrømningen, som bare er vel hundre år gammel, går tilbake til dannelsen av Club des hachichins i Paris, og er hovedsakelig knyttet til jakten på psykedeliske opplevelser. I det tjuende århundre har den bredt seg til USA og Canada og til vestlig orientert ungdom i tradisjonelle kulturer. Den er hovedsakelig et mellom- og overklasse fenomen, begrenset til den psykedeliske funksjonen og kan kalles "marihuana komplekset".

Den tredje strømningen

Dr. Rubins modell fra 1975 trenger å modifiseres noe. Vi opplever idag at de to strømningene i hampens utbredelse møtes, og i dette møtet er det iferd med å oppstå en frodig og allsidig global hampekultur som tar begge de to tidligere strømningene opp i seg og fører dem videre.
Marihuana-komplekset har i løpet av de siste 25 år, både i Amerika og Europa, fått et langt bredere sosialt nedslagsfelt og det er utviklet en så bred og mangfoldig bruk av hamp, at det begynner å minne om ganja-kompleksets frodighet. Medisinsk bruk av hamp blir stadig mere akseptert, og dyrking av hamp som råvare til allehånde formål som tekstiler, papir, bildeler og husbygging øker over hele verden.
Det kan derfor synes som om vi har fullført en sirkel eller spiral i interessen for hampeplanten og dens bruksområder. Fra å være dødsdømt som nyttevekst og som kulturplante, i det minste i Vesten, har hampeplanten stått opp til et nytt liv, og er idag ikke bare et meget utbredt rusmiddel, men også på full fart inn i landbruk, industri og medisin.

jan har sine innholdsrike hjemmesider på 'vindheimgarnet' : http://www.vindheim.net/