Åpent brev til kriminelle unger med foreldre av utenlandsk opprinnelse

Dette oppropet  ble trykket i lokalavisen Osloposten 3.mai 2000. De deler som ble redigert bort er her satt i skriftstørrelse 14, mens den øvrige artikkel er i str. 12. Landets øvrige aviser redigerte bort hele artikkelen.

Jeg ønsker med dette brevet å forklare så godt jeg kan hvorfor sterke krefter i samfunnet ikke vil gi dere noe alternativ til den volden og frykten som er blitt deres virkelighet i Norge, og hvem som tjener penger på deres naive kjekkaserier. Jeg vil også gi dere noen råd om hva dere ikke bør gjøre, og hvorfor:

For det første må dere bli klar over hvem som er deres virkelige fiender.De er noen av verdens mektigste mennesker, men mange av dem er det nesten ingen som får høre om. I disse dager er norske politifolk og politikere igjen på kurs i New York, på skattebetalernes regning, for å lære hvordan de skal hanskes med dere. Narkotikapolitiet i New York har i alle år vært forbilde og kurssenter for vårt hjemlige narkotika-politi, med det resultat at Oslo har Europa-rekord i overdose-dødsfall, og nå skal de samme metodene tas i bruk mot dere.

I den hellige War on Crime, og den enda mer absurde War on Drugs, tas alle metoder i bruk: Vilkårlige arrestasjoner og ransaking, utstrakt bruk av varetektsfengsling, telefonavlytting, romavlytting, livslange fengselsstraffer, også for ikke-voldelige forbrytelser, rutinemessig bruk av skytevåpen ved pågripelser, torpedoer med politibeskyttelse, hemmelige vitner og fabrikkerte anklager. Fengselsstraffene måles ut med gangetabell, og ved tredje gangs domfellelse gis en fengselsstraff som i realiteten er dødsstraff, selv for relativt ubetydelige forbrytelser uten offer.

Dette er ikke noe nytt, så la meg få minne om en historisk parallell:

Historien ”De elendige” skrevet av Victor Hugo handler om  Jean Valjean og den utrettelige etterforskeren Javert som fulgte etter ham til sin dødsdag. Først stjal Jean Valjean et brød og ble dømt til galeislaveri. Så prøvde han å rømme, men ble tatt og fikk forlenget straff. Han slapp fri etter mange år, men ble så beskyldt  for å ha stjålet et eple. Det at han var dømt tre ganger var i den tids rettspleie ensbetydende med at han var en uhelbredelig forbryter. Da som nå forsvarte lovgiverne seg med at straffen for å stjele et eple var den samme for fattig og rik. Dermed ble han dømt til livsvarig galei-slaveri. Dette var i Frankrike på 1800-tallet. Også på den tiden fikk slik ”kriminalpolitikk” forferdelige konsekvenser. Motstanden i befolkningen økte. Resultatet ble et nytt blodbad: 1848-revolusjonen.

På 1980-tallet innførte Ronald Reagan dette systemet i USA. Det har allerede gjort Oslo-politiets forbilde New York til verdens farligste by å oppholde seg i, selv for vanlige mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å være på feil sted til feil tid. Og slik vil noen at vi skal ha det her i Norge også. Det er skremmende.

Nå kan dere le av de milde straffereaksjonene dere blir møtt med her i landet, og håne dumme politikere som ikke forstår noen ting.Det er ikke så smart av dere. Det er nettopp det de virkelige fiendene deres vil.

For noen mennesker dere ikke har møtt, og aldri kommer til å møte, er det dødsens alvor!

Dere er brikker i et stort spill om penger og arbeidsplasser, og de som bruker dere er alt annet enn morsomme og naive.La meg forklare:

Det er flere industrigrener som ønsker å tjene mer penger på dere. Den mektigste er den private fengselsindustrien. USA, Fremskrittspartilandet, har 15 ganger så mange fengselsinnsatte i forhold til befolkningen som  Norge. Fengselsindustrien der er arbeidsgiver for over en halv million mennesker, omtrent på nivå med bilgiganten General Motors. Den er USA`s raskest voksende industri, og blant de aller mest lønnsomme. 70 prosent av de innsatte i US-amerikanske fengsler, totalt over halvannen million, er svarte eller fargede. Oversatt til norske forhold blir det  over 30000 mennesker, av disse 23000 mørkhudede.

Også blant de hvite er det, som i Norge, et flertall av fattige, arbeidsløse, dyslektikere, hyperaktive og folk med alvorlige fysiske, psykiske og sosiale problemer.

 Den mest utspekulerte plasseringen av disse brysomme personene er i fengsel, hvor de i tillegg til å oppfylle sin tradisjonelle forbrukerrolle også kan leies ut som billig arbeidskraft. Der kan de  konkurrere med underbetalte arbeidere i lavkostland, og utkonkurrere lokal arbeidskraft. Store selskaper som Boeing og Microsoft er blant kjøperne av denne arbeidskraften. Ved å disponere store arbeidsstyrker som i realiteten er nødt til å arbeide uten lønn, bare for ikke å få forlenget fengselsstraffen sin, kan enkelte bedrifter spare,eller rettere sagt tjene, store summer. Sovjetunionens Gulag-arkipel, fange-samfunnene med gratis arbeidskraft, var en for god ide til at ikke driftige amerikanere ville lage det samme. Nå er fengselsindustrien som annen vellykket business blitt eksportert til andre deler av verden som Australia, England og Puerto Rico, og dere, de opprørske rampungene i Norge, som synes det er tøft å sitte i fengsel, i hvert fall et par timer, er blinket ut som viktig fremtidig arbeidskraft.

 Det er bare et mindretall av disse fangene som soner for voldsforbrytelser, selv USA har ikke flere millioner hardbarkede mordere og overfallsmenn. Fengslene må fylles med noen andre. Å bure inn folk for besittelse, bruk og omsetning av såkalte narkotiske stoffer er det enkleste. Bevismaterialet har jo de involverte med seg. Bruk og omsetning av marihuana, det eneste rusmiddelet som verken gir skadevirkninger eller abstinens-symptomer, og som til overmål har lindrende effekt på en rekke lidelser, er det letteste å avsløre fordi det tar så stor plass. Farlige voldsforbrytere går løs fordi de informerer politiet om hasj-røykere. Enhver bruk av annet enn de to giftigste og mest avhengighetsskapende stoffene, sigaretter og alkohol, er blitt ensbetydende med misbruk. Selv folk som ikke tåler alkohol, og dem er det jo mange av, er pr. definisjon misbrukere og samfunnsskadelige forbrytere hvis de beruser seg på noe annet. Det samme gjelder hyperaktive voksne som trenger små mengder amfetamin for å holde seg i ro, eller kreftpasienter som bruker marihuana mot kvalme. Det er ulovlig bare fordi det er forbudt.

I disse dager utkjemper advokatene til en norsk tobakksfabrikk, som eies av noen av Norges rikeste menn, venner og naboer av Kong Harald, og med politisk støtte både i fagbevegelsen og de politiske partier en privat erstatningssak mot en gammel mann med lungekreft. Han vil gjerne vite hva det tobakksproduktet han skal dø av, er blandet med. Det er kjent fra USA at tobakksindustriens forskningsavdelinger har utviklet tilsetningsstoffer som gjør tobakksprodukter ennå mer avhengighetsskapende. Hvilke stoffer det er snakk om, er hemmelig.

 Bare de som får svært godt betalt for det benekter at tobakk er ekstremt giftig og vanedannende, og påfører enkeltindivider og samfunn enorme lidelser og omkostninger. Norske myndigheter har brukt store summer på å finansiere et Tobakkskaderåd, men ingen der har turt å spørre Sjefen hva sigarettene eller den særnorske rulletobakken egentlig inneholder. Det ryktes at Tiedemanns Tobakksfabrikk hvert år importerer 100 tonn kakao. Det eneste Tobakkskaderådet har fått til er et reklameforbud, som tobakksfabrikkene sparer store summer på. Og fordi det skal stå på røykpakka at innholdet er helsefarlig, slipper tobakksfabrikantene unna de reglene som gjelder for ting som mat og drikkevarer.

Vi har også et kostbart Rusmiddeldirektorat, men det er ingen der som vet hvorfor de jobber der, og nå skal det visst re-organiseres igjen. Kanskje det skal slås sammen med tobakksfabrikantenes Narkotikapoliti? Den amerikanske tobakksindustrien, sammen med alkoholindustrien, utformet på egen hånd den ruspolitikken som skulle gjelde i den vestlige verden. Ikke av hensyn til menneskene eller samfunnet, men for å tjene penger. Dette skjedde i de amerikanske Sørstatene for litt under 100 år siden. Etter det har den hellige krigen rast over hele verden. Derfor  jobber de langfingrede menn i Norge med gummihansker og leter etter hasjklumper inni rompa på folk. Dette er Rettferdigheten i Norge ved inngangen til et nytt tusenår.

 Undertegnede har selv vært fangevokter i et norsk fengsel. En undersøkelse viste at forbruket av nervemedisin der var over dobbelt så høyt som på en tung psykiatrisk avdeling på samme størrelse. De fleste fangene fikk så mye såkalt apedop (kjemiske tvangstrøyer) at de ikke var i stand til, eller interessert i å gjøre annet enn å røyke tobakk og se sløvt ut i luften.

En av fangene fikk 1000 milligram Nozinan i døgnet i flere måneder. Ingen overlever en sånn ”rehabilitering” uten å få varige skader.

 80 prosent av de innsatte i norske fengsler er tobakksrøykere, mot 30 prosent i normalbefolkningen. Fengselsvesenet og det enorme apparatet rundt det er en betydelig avtaker av tobakksvarer, og distribusjonen er knirkefri. Det blir brukt enorme ressurser og de mest utspekulerte og nedverdigende metoder for å avsløre bruk av de forbudte stoffene, mens forbruket av de legale er skyhøyt. Dette gjør fangebefolkningen lukrativ for sterke næringsinteresser, og norske politikere og byråkrater er som kjent blitt meget markedsbevisste de senere årene.

Privatisering er mirakelkuren for tiden, både for oljeselskaper, boligeiendommer, sykehjem og politikere. Antallet private sikkerhetsvakter, eller vektere som de kaller seg, har eksplodert. Her kan det rekrutteres ufaglærte, billige fangevoktere i hopetall. Mange politifolk, også helt til topps i systemet, jobber allerede deltid for private oppdragsgivere. Dette er totalforbudt, for politiet skal ikke være til salgs, men det er det ingen som bryr seg om. Blant disse korrupte politifolkene finner vi arkitektene bak det norske Gulag-arkipelet..

Jeg vil avslutte med et par gode råd til dere, kjære, lettlurte, mørkhudede  rampunger: Ikke bruk dop dere blir avhengige og dør av, enten det er lovlig eller ikke. Ikke bruk eller selg kjemikalier som ødelegger  mennesker og tar fra dem friheten. De gubbene som har monopolet på denne virksomheten nå, kommer aldri til å gi det fra seg. Det er derfor de har atomvåpen. Men hvis dere er smarte, kan dere overleve dem.

 Ikke bruk skytevåpen mot hverandre når noen i den rivaliserende gjengen plager dere,  husk at de er brikker i det samme skitne spillet. Ikke provoser vanlige mennesker med oppførsel dere har lært fra dumme TV-serier. Det gjør det bare lettere for dem som helst vil låse dere inne og kaste nøkkelen. Ikke glem hvem som er deres virkelige fiender. Det er nok av dem. Ennå er det noen hvite nordmenn som forsvarer dere, og enda flere som bare gir blaffen i dere, fordi dere foreløpig bare gjør kål på hverandre. Men i kulissene venter andre aktører, med milliardbudsjetter, vakre, unge kommunikasjonsdirektører med kalde øyne, pengebegjær,  våpenmakt og  innflytelse som dere smågutter bare kan drømme om. Disse gutta drømmer ikke om en Ferrari, de eier bilfabrikkene.

De har allerede greid å etablere et Politidirektorat, og dere vet hvor det ligger. De venter på en drive-by shooting med de rette elementene; uskyldige, hvite ofre og alt det der. Den får vi hvis dere ikke skjerper dere. Da blir sterke følelser satt i sving , og de veldresserte  kommunikasjonsdirektørene sørger for at denne grusomme, umotiverte voldsforbrytelsen blir en viktigere sak enn psykologmangelen blant barnesoldatene. Da får dere føle jernneven bak silkehansken. Og vi vet fra New York at den aldri slipper taket i dere.

Med hilsen

  Oslo, 1. mai 2000,

Terje Bolling