Undertegnede
har vært engasjert i den norske legaliseringsbevegelsen
en tid, og har fått et ganske godt overblikk over de
maktstrukturene som er etablert for å definere og
utkjempe ”Kampen mot narkotika” her i Norge.
Vår norske variant av Drug War er kanskje ikke fullt så
brutal som i hjemlandet USA, men et utall norske
politifolk får stadig sin opplæring ”over
there”, og ”New York-metoden” er
Oslopolitiets strategiske veiviser. Det har fått
dramatiske konsekvenser for en fredelig liten by i et
land av stort sett ubevæpnede mennesker.
Når politiet lyverAv Terje
Bolling
Vi må kunne
stole på politiet. Tillit er en selvfølgelig betingelse
for å stole på at vi får en rettferdig behandling når
vi trenger hjelp. Tillit er også en forutsetning for å
gi en yrkesgruppe slike privilegier som politiet faktisk
har: Rett til å bruke makt, rett til å etablere lukkede
strukturer, hemmeligholde opplysninger og så videre.
Derfor er det viktig for samfunnet å slå ned på
uærlighet og fortielser fra politiets side. Og særlig
viktig blir det å si fra når politiet later til å gå
sine egne veier, og skape sin egen
virkelighetsoppfatning. Det er nettopp dette som er i
ferd med å skje i det ganske fredelige Norge. Politiets
”Drug War” "En liberal narkotikapolitikk i Nederland, som det ofte blir vist til som en alternativ utvei, har vist seg å være en fiasko. Det nederlandske Trimbos-instituttet ("Rusmiddeldirektoratet" i Nederland) har i en rapport fra mars i år uttalt at 25 år med liberal narkotikapolitikk ikke har innfridd forventningene. Regjeringens egne rådgivere konstaterer at Nederland er blitt storbrukere av "harde" og "svake" stoffer." Dette hevder Norsk Narkotikapolitiforening i sitt blad ”Motgift”, som utgis på skattebetalernes regning til foreningens 4000 høyt gasjerte medlemmer. Politiet i utenrikspolitikken Disse påstandene er grundig tilbakevist av ikke bare Trimbos-instituttet selv, men også av EUs sosialkomite og en rekke norske fagfolk på området. (Se for eksempel ”Dødstall og ny politikk” av professor Cecilie Høigård i Dagbladet Fredag 11. mai 2001 Hvike motiver har politifolk og andre høyt betrodde offentlig ansatte, for å underslå viktige opplysninger på denne måten? Dette bryter tvert med foreningens påstått vitenskapelige formål, og får norske politifolk til å fremstå som umoderne og bakstreverske. Politiet påstår videre: "Grunn nok til ikke å gjøre den samme bommerten! Jeg tør nesten ikke tenke på den situasjon vi kunne ha stått overfor med en mindre restriktiv narkotikapolitikk." Dette er et utspill som harmonerer dårlig med den evaluering Europarådet nylig har foretatt, som konkluderer med det stikk motsatte. Norge er på toppen av alle de statistikkene vi burde ha vært nederst på. Aftenposten hadde en reportasje fra Amsterdam for under en uke siden, og kunne rapportere om nederlendernes negative oppfatning av Norge: Vi er et u-land når det gjelder ruskultur. Kamp for egne arbeidsplasser? Er det en kamuflert kamp for arbeidsplassene politiet egentlig bedriver, eller er forsknings-arbeidet deres begrenset til å referere til den tvilsomme oppdragsforskningen som forsvarer dagens politikk? Er ikke nasjonale statistikker og internasjonal forskning akseptabelt for politiet? Er den vedtektsfestede samarbeidsviljen deres og deres forpliktelse til å tjene samfunnet i realiteten begrenset til å omfatte polititoppenes egne meningsfeller i DEA, Forbundet Mot Rusgift og Ungdom Mot Narkotika? Spørsmålet om straff kontra behandling blir stadig mer aktuelt ettersom de tragiske resultatene av Norges ekstremt USA-lojale "drug war"-politikk blir synlige for enhver. Den norske straffepolitikken står i sterk kontrast til den langt mer humanistisk betonte rusmiddelpolitikken som er i ferd med å få fotfeste i resten av Europa. Ingen ting tyder på at den skandinaviske modellen vil bli eksportert til annet enn diktaturstater. En ekstrem motstand mot hamp er en av deres viktigste saker, og skillet mellom hampetau og heroin er ikke lett å få øye på i politiets stadige presseutspill. Resten av Europa, Sverige inkludert, anser hampdyrking som så viktig at det gis EU-støtte. Er Norsk Narkotikapolitiforening virkelig en norsk forening, eller er den i virkeligheten styrt fra Pentagon? Hvem skal vokte politiet? I et brev til Justisdepartementet av 5. mars i år skrev jeg blant annet følgende: ”At politifolk på jobb bedriver
utenrikspolitikk, industripolitikk og rusmiddelpolitikk
er svært uheldig i seg selv: Trimbos-instituttet har
reagert kraftig på NNPFs siste utspill, som lydig ble
publisert i nesten samtlige norske aviser, og som ble
markedsført uhemmet av de "frivillige"
organisasjonene i systemet. Intet er blitt gjort fra
norsk side for å rette opp det dårlige inntrykket
særlig nederlandske myndigheter sitter igjen med. Bare
Aftenposten har så vidt jeg vet tatt inn en rettelse i
den forbindelse, men den norske "Drug
War"-bevegelsen har absolutt ikke fulgt opp. Slik
egenrådig oppførsel skader Norges allerede skrøpelige
anseelse i resten av Europa, og dette er absolutt ikke en
oppgave for politiet.” Brevet er, i likhet med et utall henvendelser til politi og departement, ikke besvart. Politiets ønske om bevæpning Det er ingen hemmelighet at politiet ønsker seg flere maktmidler. Kremmere av alle slag står i kø for å selge sine skytevåpen, køller, gassvåpen, elektrosjokkvåpen og hva det nå er for noe alt sammen. Men er det egentlig politiet og våpenindustrien som skal bestemme hva som er det beste for Norge? Nylig rykket politidirektør Ingelin Killengren ut i Aftenposten og hevdet at politiet hadde vurdert såkalt pepperspray, og bestemt seg for at dette våpenet må alle politifolk ha adgang til å bruke. En viss uenighet var det å spore mellom politisjefene og de ansattes representanter, men denne uenigheten dreide seg utelukkende om graden av tilgjengelighet. Enkelt fortalt: Skal politiet få ha det i beltet, eller skal stoffet bare utleveres når det er sannsynlig at det kommer i bruk? En slik uenighet er lite interessant i forhold til spørsmålet: Hva blir konsekvensen? Giftgass, ikke krydder Stoffet er langt fra harmløst. Det kan føre til livstruende kramper og brekninger hos friske mennesker, og for folk med luftveislidelser kan de være akutt dødelige. I likhet med tåregass, som norsk politi bruker svært flittig, er "pepperspray" velegnet til å påføre folk emfysem og kronisk bronkitt, og er til overmål kreftfremkallende. Å kalle våpen for "organiske" og dermed harmløse er et helt galt utgangspunkt: Både selsnepe og hvit fluesopp vokser fritt i naturen, men det er da ingen som kaller disse vekstene for harmløse av den grunn. Det eneste som skiller pepperspray (OS-gass) fra CS-gass er at stridsgassen, som på våpenprodusentenes maner markedsføres som ”tåregass” når den skal brukes mot sivile, er et kjemisk fremstil produkt, og er mer konsentrert. I store nok doser er effekten identisk. "Pepperspray" og ”tåregass” virker på nøyaktig samme måte, nemlig ved å forårsake hevelser i slimhinnene. Det er det som gjør det så effektivt: Offeret får ikke puste. Dette er altså ingen utilsiktet bivirkning, men den ønskede effekt. Akutt pustesvikt er selvsagt ekstra farlig for folk som har pustevanskeligheter eller andre helseproblemer fra før. Å lyve for Amnesty Amnesty Internationals norske avdeling nyter stor anerkjennelse, og er ikke kjent for å rope ”Ulv!” i utide. Og særlig ikke i et stort oppslag i Aftenposten. (29. september d.å.) I dette tilfellet viser Amnesty til det faktum at såkalt ikke-dødelige våpen tar liv, og blir brukt ikke bare som forsvarsvåpen, men til mindre aktverdige formål som tortur og rene overfall. Politiet avviser beskyldningen med en enestående frekk påstand: (Politidirektør Ingelin Killengreen) ”presiserer at det finnes flere typer pepperspray på markedet, og at den typen som skal (!) brukes i Norge skal være ufarlig”. Hva er dette for noe? Killengreen vet utmerket godt at pepperspray er pepperspray, og at ufarlig pepperspray bare eksisterer i våpenkremmernes påkostede brosjyrer. Hun uttaler seg altså beviselig mot bedre vitende. Bevæpningsspørsmålet er en sak av stor betydning ikke bare for hele politirollens fremtidige utvikling, men for hele det samfunnet hun er forpliktet til å tjene. Det er meget betenkelig at en så høyt betrodd person kan gjøre noe slikt. Enda mer alvorlig er det at det tydeligvis ikke er noen som har vett til å stoppe henne. Politifolks sikkerhet Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at politifolk risikerer liv og helse. Å gå inn i potensielt farlige situasjoner er en del av jobben, og politifolk som ikke er forberedt på det blir ikke lenge i operativ tjeneste. Men det er en rekke tiltak som er langt bedre egnet til å trygge politifolks hverdag enn å utstyre dem med stadig flere og farligere våpen. Amerikanske tilstander ser vi da mer enn nok av på film og fjernsyn, om vi ikke med vitende og vilje skal innføre krigslignende tilstander her i Norge også. Norske politifolk er engasjert i en rekke kontroversielle felttog hvor omfattende maktbruk er en viktig del av strategien. Den brutale Kampen Mot Narkotika, som her i Norge er blitt en regelrett krig mot de narkomane, har vært en velsignelse for våpenleverandører over hele verden. Denne krigen er det altså en så viktig sak for politiet å få kjempe videre, at vi her i Norge får menn i hvite frakker til å presentere verdenshistoriens første hasjoverdoser. Derfor behandles landets anslagsvis hundre tusen voksne cannabisbrukere som kjeltringer, og det er satt av fire tusen årsverk til å plage oss. Norsk Narkotikapolitiforening har fire tusen medlemmer! Tenk så mange ekte narkomane som kunne ha fått hjelp av åtte tusen hjelpende hender. Kanskje det hadde blitt tid til å oppklare et par innbrudd også, og det hadde blitt langt færre fangetransporter å sette ut på anbud… I Oslo har politiet i tillegg til nulltoleranse-kampanjen mot cannabis iverksatt den brutale og kostbare "Tagger-krigen", som skaper frykt og usikkerhet i store ungdomsmiljøer. ”Tagging fører til alvorlig kriminalitet” hevder politiet, og slår ned på den minste lille krittstrek som om det skulle være en terrorhandling under utførelse. Med samme logikk arresteres tusenvis av voksne, fredelige mennesker som i bunn og grunn ikke gjør noe annet galt enn å ha noe litt mindre skadelig enn tobakk i pipa si. Hva er alternativet til opprustning? Begge disse krigene, hvorav i alle fall den ene er global, har skapt gode vilkår for våpenleverandører og andre kremmere. For oss andre har det vært en regelrett katastrofe. Nå er det på tide å kreve tilbake gatene våre, og våre unge. Løsningen er ikke å doble antallet politifolk, for det har vi prøvd allerede. Ei heller ligger frelsen i å finne det minst harmløse våpenet, og slett ikke i å få dødelige våpen til å høres ut som noe man med fordel bør bruke som preventivt middel, for å være sikker på at en arrestert hasjrøyker ikke slår politiet i hodet med pipa si. Våpen er våpen, og enhver opptrapping er et skritt i feil retning. Nå må vi høre på egne fagfolk og internasjonale organer, og arbeide aktivt for at politifolk og vaktfolk ikke tvinges ut i krig med deler av sivilbefolkningen. Å føre en politikk som gjør at skolebarn kommer til Oslo for å kjøpe noen ”rever” og i stedet drar tilbake til hjembygda med heroin i lomma er ikke en oppgave for politiet. Beklageligvis er det ikke så mye penger og prestisje knyttet til den norske legaliseringsbevegelsens fredsskapende virksomhet. Den skjer jo her hjemme på berget, uten internasjonal oppmerksomhet og uten lærde fredsforskere i auditoriet. Derfor har de søkkrike våpenprodusentene, tobakksbaronene, heroinpusherne og deres gode venner, krigshisserne i det lukkede Politidirektoratet, ganske fritt spillerom her i fremdeles relativt fredelige lille Norge. mvh Terje Bolling Ettertrykk forbudt.
|