I disse vinterdager med vedfyring (spar strøm!) drev jeg i dag og saget ved med handsag. Siden dette ikke går så fort, så får en jo tid til å tenke litt. Veden jeg har, kommer fra gammelstua vår. Med tanke på gjenbruk av det lafta tømmeret merket jeg hver stokk da huset ble revet. Mye av dette tømmeret har i ettertid gått til ved, og på stokken i dag stod det merket 36 D. Jeg så for meg sånn noenlunde hvor den måtte hatt sin plass - ganske høyt oppe i en tverrvegg.
Der har den hatt sin bestemte plass og bestemte funksjon i bygget. Den var tilpasset av bygningsmennene som hadde formet den til dens plass. Som en av mange stokker utgjorde den sammen med de andre en helhet. Den hadde sin funksjon i mange år så vel i godvær som i storm da det røynte på, og den hadde stått sin prøve.

Uvilkårlig gikk tankene mine til menighetslivet. Bibelen underviser oss at enhver kristen har sin utrustning, plass og sin oppgave i mangfoldet. Både Paulus og Peter bruker bilder fra hus og bygninger for å illustrere en levende menighet. I 1 Kor skriver Paulus: For vi er Guds medarbeidere og dere er ........ Guds bygning. I kraft av den nåde Gud har gitt, har jeg lagt grunnvollen som en vis byggmester, og andre bygger videre. Men enhver må se til hvordan han bygger (3,9-10).
Peter har steinbygninger i tankene når han skriver: Kom til ham den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap! 1 Peter 2,5-6.

Mangfoldet og det spesielle ved enhvers tjeneste i menigheten uttrykkes slik i 1 Kor: Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gagn (4-7).

For å holde oss til bildet om det lafta tømmeret er ikke stokk 36 D noe framfor de andre. Den hadde sin oppgave, og den var med og bandt sammen de andre til et sterkt hus. - Herren utruster den enkelte kristne med sine gaver til tjeneste i sin menighet. Og i mangfoldet er hver enkelt viktig som del og bindeledd i "menighetshuset".

Gunnar Husby

Skriftens ord elsker jeg over alt
for det trøster mitt hjerte hver stund.
Det er Gud som til støvet har talt
gjennom ordet fra Frelserens munn.

Jesu ord, Jesu ord er den grunn hvor jeg bygger og bor
Jesu ord, Jesu ord er mitt dyreste eie på jord.

"Dr Livingstone I presume" I Westminister Abbey lette jeg i fjor høst etter graven til misjonæren og oppdageren David Livingstone. Da jeg ikke kunne finne den, spurte jeg en vakt hvor den kunne være. Så svarer han: "Dr. Livingstone I presume" Jeg skjønte ikke med det samme hva han mente, men så gikk det et lys opp for meg. Det var jo de ordene Stanley brukte da han endelig fant ham i Afrika. (Dr. Livingstone formoder jeg). - Graven til misjonæren hadde en sentral plass, like ved den til Winston Churchill. Ved sin gjerning åpnet Livingstone veien videre inn i Afrika også for misjonen og evangeliet. Han var en betydelig talsmann for avskaffelsen av slaveriet som han kalte "verdens åpne sår". Livingstone ville ikke bli med Stanley til kysten. Ikke lang tid etter døde han (1873). Hans hjerte ble gravlagt i afrikansk jord og hans trofaste tjenere bar hans legeme ned til kysten, en strekning på 1800 km. I 1874 ble David Livingstone gravlagt i Westminister Abbey.

Vi burde ikke lese Bibelen som en advokat leser et testamente, men som en rettmessig arving leser det. Advokaten leser naturligvis med kritiske øyne, men uten at det rører hjertet. Han undersøker dokumentet nøye og prøver om det er ekte. Leser vi Bibelen slik, er det klart at den hverken blir til glede eller gagn. Men lykkelig den som leser Bibelen som arvingen. Da jubler du, da priser du Gud for alt han har gitt deg. Da blir Bibelen et uuttømmelig skattkammer for deg.

Isaac Newton