Alle er vi i den situasjon at vi før eller senere opplever at noen av våre kjære går bort. Savnet og sorgen er ofte tung å komme gjennom. Men den kristne tro gir oss et perspektiv som gir håp - et håp utover døden. Seeren og fangen Johannes hadde et mektig syn da han så "den store, hvite flokk", som kom ut av den store trengsel. Det var nok til stor trøst for Johannes der på øya Patmos. Der så han folk fra hele verden: "av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål." Grunnlaget for å komme dit var nåden i Jesus Kristus: "De hadde vasket sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod." Og det er på denne grunn vi bygger vårt håp. Noe annet duger ikke.

En annen fange, apostelen Paulus, hadde også sterke åndelige opplevelser hvor han så bak "forhenget". Han sitter som fange da han skriver brevet til filipperne. Menneskelig sett er utgangen på fangenskapet usikkert. Men han er åpenbart ikke redd for å dø. Se, hva han skriver: "For meg er livet Kristus og døden en vinning. Men hvis det å bli i live betyr at jeg kan gjøre et arbeid som bærer frukt, da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg har lyst til å bryte opp hverfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men å bli i live er mer nødvendig for deres skyld. Det er jeg viss på og derfor vet jeg at jeg skal leve og være hos dere alle og hjelpe dere til framgang og glede i troen." (1,24-27)

Paulus var ingen egoist. Han så at hans kjære venner i Filippi trengte han fortsatt til "framgang og glede i troen". Hans liv var i Herrens hender. Han var rede til å bryte opp for å være med Kristus. Det var det beste. Men han så at han fortsatt hadde en oppgave i menigheten til velsignelse for de troende. Derfor var han viss på at han skulle leve videre.

Jeg synes det er tyrgt å ha den visshet at ens liv er i Herrens hender uansett hva som hender - enten det er i liv eller død. Det var også det de sang om i Salme 31: "mine tider er i din hånd."

Gunnar Husby