En nevø av min kone, Olav Rune Botten, døde i oktober bare 26 år gammel. Han døde plutselig en morgen. Den siste kvelden han levde, hadde han lyttet til sang og musikk på en plate. Noen sanger likte han spesielt godt. Det viste seg at den siste han hadde lyttet til, var "hjemme i himmelen skal ingen mer gråte". Olav Rune kjente godt til det å gråte ikke minst på grunn av det handicap han hadde. Han hadde en barnlig tro på Jesus Kristus, og denne sangen var i grunnen en fin siste hilsen fra han.

Nå i begynnelsen av november har vi ved Allehelgensøndagen blitt minnet om de som har gått foran oss og nå er heime i Guds himmel. Vi takker Gud for dem og den velsignelse de gav oss ved sine liv og for deres vitnesbyrd. De har stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen. Og så har de overlatt troens stafettpinne til oss som lever og virker i dag. Da gjelder det at vi også fullfører løpet og er tro inntil målet er nådd enten det skjer ved Jesu annet komme eller ved vår død. Nytestamentet holder begge disse mulighetene åpne.

Selv om vi materielt sett har det godt i Norge og tanken på himlen vanligvis ikke er så fremtredende hos oss, så kan det være flere sider av tilværelsen som fører våre tanker til lengselen etter Guds himmel. Livets korthet, sykdom, sorg og motgang gjør at tanken på himlen blir mer aktuell for oss. For en kristen skulle det være naturlig med en himmel over livet. Jesus selv var opptatt av det himmelske og sin far i himmelen.

Tanken på at Jesus er midtpunktet i himlen, gjør oss glade. Der skal vi se ham som han er, og vi skal bli ham like (1. Joh 3,2-3). Alle de negative følgene av synden er borte slik seeren Johannes beskriver den nye himmel og den nye jord: Han skal bo hos dem og han skal tørke bort hver en tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte (Åp 21,3-5).

Tanken på himlen skal ikke gjøre oss livsfjerne og passive, nei, den skal gi oss kraft og styrke i vår gjerning og til å være utholdende i løpet til målet er nådd. Og la sangen om det himmelske være en gledeskilde på vår vandring her nede. Vi er underveis!

Gunnar Husby

Det er ingenting som bringer slik velsingelse over livet, og som har slik makt til å rense og berike sinnet som personlig vennskap med Kristus. Dersom vi lever i daglig fortrolig samfunn med ham, taler med ham og stadig dveler i hans nærhet, vil vår kantede natur umerkelig forvandles til åndelig frihet og vår jordiskhet til lengsel etter himmelen.

Fr. Müller