Vi nærmer oss advent og julefeiring - en spesiell tid som mange setter pris på midt i vintermørket. Det tennes mange små lys i denne tid, som vennskap, familiebånd, giverglede og nestekjærlighet, men det er kun et stort lys - JESUS, verdens lys, verdens frelser.

I år er Aksjon Håp lagt til advent. Da får vi anledning til å gi til mennesker som trenger en hjelpende hånd. Det å gi ligger jo i selve juleevangeliet: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." Juleevangeliet er Guds Aksjon Håp til menneskeheten. Gud gir. Han gir sin eneste sønn, Jesus. Han forlater den himmelske herlighet og kommer til en verden som på mange måter var fremmed for den sanne Gud og dens Skaper. Jesus fødes i fattigdom, i en stall. Han gir sitt liv til en velsignelsesrik tjeneste, og hans soningsdød på korset blir til frelse for alle mennsker som tar imot Det glade budskapet. Det er denne overveldende kjærlighet og oppofrelse Paulus bruker for oppmuntre de kristne i Korint til å gi til nødlidende mennesker i Makedonia. Han skriver: "Dere kjenner vår Jesu Kristi nåde: for deres skyld ble han fattig da han var rik for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom." (2 Kor 8,9)

Som kristne som har tatt imot nåden i Jesus Kristus, er vi blitt rike - ikke på penger, men rike på tilgivelse (frelse), fred, samfunn med Gud og hverandre. Disse velsignelsene kan ikke sammenlignes med penger som er verdier på et annet plan. Men å dele timelige goder med dem som trenger hjelp, er en frukt av den godhet og kjærlighet vi har møtt i Jesus Kristus. Å gi til en verden i nød, å gi til fattige brødre og søstre i Herren er noe vi gjør for Jesus. Det er en gudstjeneste. Apostelen bruker faktisk det ordet i brevet til korinterne: "For denne tjenesten, som også er en gudstjeneste, er ikke bare en hjelp for de hellige i deres nød; den skal også vise sin overflod i at mange takker Gud" (2 Kor 9,12).

Måtte det skje at Aksjon håp nå i desember fører til at mange takker Gud for den hjelpen de får og at den kan være en pekepinn på Guds store Aksjon Håp som juleevangeliet bærer bud om.

Gunnar Husby

Tenk at vi har fått oppleve begynnelsen til et nytt årtusen. Snart er året 2000 omme, så la oss stanse litt og tenke over tiden og dermed livet.

I heftet "Alt har sin tid" utgitt i samband med 2000 års jubileet er det et drøss av gode tanker om tiden. Vi tar med noen.

Fra "I Ditt nærvær". St Olavs Forlag.

Når jeg snakker med mange venner og spør "Har du det bra?" så svarer svært mange "Ja,.... men jeg har så dårlig tid". Det er et merksnodig uttrykk "Dårlig tid". Det høres ut som en sykdom. Å ha dårlig tid må vel være det motsatte av det gode liv og "du gode tid" ?

- Jesus var utadrettet bare i 3 år, likevel hadde han ikke "dårlig tid" i sitt prosjekt om å forandre verden. Jesu forståelse av tiden var en annen: "Tiden er kommet, himmelriket er nær, vend om..." Det er som tiden er åpen. Noen sekunder kan ha evighet i seg.

Av Dag Hareide

Det skjedde med Jesu disipler, og det har skjedd mange ganger siden: I møte med Mesteren bryter en ny virkelighet fram, som skaper ny tid og ny historie i menneskelivene. Kairos kalles den i evangeliene, og den er noe annet enn den løpende tiden kronos. Kairos er det avgjørende øyeblikket når Gud kommer inn i verden med sin forandring. Nettopp dette var Jesu første budskap: "Tiden - kairos - er kommet" ropte han. "Guds rike er kommet nær!" Mange som hørte ham, opplevde at tiden fikk et nytt innhold. De ble hans lydhøre tjenere, ikke av tvang, men av et valg som kom innenfra etter at de hadde møtt ham og hørt ham tale.

Kan Guds kairos få betydning i vår egen tid? I den grad kairos kan fylle den med fortid og framtid. Når vår egen livshistorie kan bli mer enn dagens detaljer, når livet løftes inn i den historien Gud skrev inn i verden med sin egen Sønn. Dette er en annen enn den som daglig skrives av denne verdens vellykkede. Kairos er historien om de siste som blir de første, om barna og de fattige som løftes opp, om mennesker som løses fra rikdommen og dens byrder. Det er historie fylt av tankekors, om død som blir til liv, og om mennesker som finner en større frihet hos sin Herre enn de makter å gi seg selv. Historien er like enkel og vidtrekkende som Frans av Assisis gamle visdom: "For det er gjennom å gi at man får, det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv." Gjennom Jesus Kristus har Gud skrevet sin kjærlighet inn i tiden, og gitt våre livshistorier nye mål. I møte med Guds hengivenhet står vår egen tid frem i nytt lys. Ikke alt blir like viktig, og kjærligheten gjør det lettere å velge. I overfloden av tilbud og muligheter er det noen spor som skiller seg ut. Slik får mennesker tiden tilbake.

Fra "Alt har sin tid"

I dag tar vi det - i vår del av verden - som en selvfølge med religionsfrihet. Men det har ikke alltid vært slik. I mange år var anabaptistene (gjendøpere som folk kalte dem) en forfulgt minoritet i Europa på grunn av deres dåpssyn. De var overbevist om at dåpen var for mennesker som var kommet til tro, og forkastet barnedåpen. Den fremste lederen for anabaptistene på 1500 tallet var Balthasar Hubmaier. Han var doktor i teologi og brøt med den katolske kirka. Han var også en kjent predikant. Anabaptistene utbredte seg i flere land i Europa. Det begynte i Sveits i 1523. Mange anabaptister ble drept for sin overbevisning. Også Hubmaier ble dømt til døden. Hans motto var: "Sannheten er udødelig." Idag er det millioner rundt om i verden som deler hans dåps- og menighetssyn. Her følger en beskrivelse av hans martyrium sammen med sin kone: