Med denne overskriften tenker vi kanskje på Fader vår. Og den er hovedbønnen Jesus lærte disiplene.

Imidlertid er det også en annen bønn Jesus ba disiplene be som vi åpenbart ikke akter så mye på, men som står der som en stående oppfordring til oss - også i 1999. Jeg tenker på avsnittet i Matteus der det fortelles at Jesus hadde stor medynk med folket på grunn av deres nødsituasjon. De var forkomne og hjelpeløse som sauer uten hyrde. Han sa da til disiplene: "HØSTEN ER STOR, MEN ARBEIDERNE FÅ. BE DERFOR HØSTENS HERRE SENDE UT ARBEIDERE FOR Å HØSTE INN GRØDEN HANS."

Jesus hadde lært folket i synagogene deres, forkynt evangeliet om riket og helbredet alle sykdommer og plager. Men Jesus var så alene om å utføre dette. Han trengte flere medarbeidere. Og han fikk dem. Det var de 12 disiplene. I kapitlet etter teksten vår heter det: "Han kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt til å drive ut urene ånder og helbredet alle sykdommer og plager." (10,1). Med andre ord: Jesus utrustet dem han kalte!

Jeg vil presisere to ting ut fra teksten. For det første: Høsten er stor. I dag er høsten enda større. Verdens befolkning er blitt stor, og i mange land er det legemlig nød. Og den åndelige nød finner man i både rike og fattige land. Vi ser at Jesu hjelp var både av åndelig og legemlig art: Forkynnelse og helbredelse. Kristen misjon konsentrerer seg om begge disse sidene. Det være seg i Afrika, Øst-Europa eller andre land. Men høstmarkene de omfatter også vårt lokale miljø. Ofte er det f.eks. for få barne og ungdomsarbeidere i menighetene.

For det andre: Be til Gud, høstens Herre! Be om at han skaper en indre trang hos kristne i alle aldre til å være med i Guds rikes arbeid. I en annen oversettelse står det: "drive arbeidere ut." Det er denne driven Gud kan skape - en driv skapt av kjærlighet. "Kristi kjærlighet tvinger meg," skriver Paulus. Og når det er en indre driv i ens hjerte, blir det ikke tungt å virke. Da blir det en glede og en tilfredstillelse. La oss praktisere Jesu oppfordring til oss.

Gunnar.

Det er ingen skam å mislykkes. Den som vil utrette noe, må ta en viss risiko. Den største risikoen er ingenting å gjøre.

Nathan Söderblom.

Dr. Alexander Duff som var kommet til India for å føre William Careys verk videre, fikk denne muntlige hilsen fra sin forgjenger: "Når jeg er borte, si da ikke noe om dr. Carey, - tal isteden om Careys frelser."

Vi er Guds høstfolk som fikk bud å gå på alle marker ut
og høste all den hvete som er Jesu kjøpte eiendom.
Og mens vi høster kornet inn vi synger glad med freidig sinn om ham,
hvis død er verdens trøst, hvis seier oss lover gylden høst.