Untitled Document

REFLEKSJONER OM TID

1     Tiden i dagliglivet
2     Hvordan har tidsbegrepet oppstått?
3     Psykens relasjoner til tid og bevegelse
4     Tidsbegrepet i vitenskapens modeller
      4.1     Måling av tid
      4.2     Tankemodeller og virkeligheten
      4.3     Hva sier vitenskapen ut fra sin forestillingsverden?
      4.4     Viser modellene alltid et korrekt bilde av virkeligheten?
5     Bevegelsers egenskaper og deres relasjoner til tidsbegrepet
6     Nærmere om det tidløse
7     Hva er tid?
8     Sluttkommentar

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

1 Tiden i dagliglivet - Hvor møter vi tiden?

«Vi må skynde oss» - sier vi, føler oss stresset og haster avgårde for å komme tids nok til avtalt tid. For den vi skal møte, liker ikke å vente. Kanskje skal vi hjem for å se på ett eller annet sportsarrangement på TV, hvor måling av tider står sentralt. Tid er noe en putter aktiviteter inn i. «Har ikke tid» sier den som har mye som skal gjøres. Pensjonister har stort sett mye tid, men mangler ofte aktiviteter å putte inn i tiden. Likevel har alle like mye tid. Spørsmålet er hvilke- og hvor mye aktiviteter vi putter inn i den. I vår hektiske hverdag er vi opptatt av det vi kaller tid nesten hele tiden.

Vi møter tiden i våre omgivelser i form av vekkerklokken, av avtaler og tidsfrister, bussruter, kalender og ur. Værmeldingen forteller oss daglig hvordan været vil bli de neste dagene. Vi vet at etter vinter kommer vår, at Per er to år eldre enn Hansemann, og at noen blir veldig gamle. For barn er det en milepel i utviklingen når det har skjønt hvordan tiden kan avleses på det instrumentet som vi kaller ur. Og etter hvert blir vi fanget i disse inntrykkene og erfaringene som på en måte bekrefter vår forestilling om at tid er noe reelt. Etter som vi blir eldre skjønner vi at alt det vi mennesker har skapt, og som forligger nå, er en konsekvens av «fortiden» - eller det vi har gjort tidligere. Er vi på reise og krysser en såkalt tidssone, må vi stille klokken én time.

Dessuten møter vi tiden inne i oss i form av tanker om fortid og fremtid. Vi har erindringer om det som var, forventning om det som skal komme, håp og frykt. Jeg har tanker om hva jeg skal gjøre i morgen, eller hva jeg skal bli når jeg blir stor. Men også i språkets grammatikk er tid innebygget; er, var, skulle ha vært osv. Har jeg jobbet lenge, blir jeg - som en konsekvens - trett.

Hele verden bruker tidsskalaen for å koordinere våre bevegelser og handlinger. Innenfor en tidssone får vekkerklokken oss til å stå opp omtrent samtidig - når samfunnet vil det. I det daglige finner vi tiden i klokkenes standardiserte bevegelser som styrer de fleste sider av våre liv.

Men selv om tid er noe dagligdags og fortrolig, tenker vi vanligvis ikke nærmere over hva tid er. Vi har vennet oss til tidsbegrepet, kalenderen og urene, fordi de har vist seg å være praktiske hjelpemidler i dagliglivet. Men hva er tid? Har vi noen gang sett den? - hørt den? luktet på den? Det har vi ikke. Likevel er tid noe vi ikke kommer utenom. Kan vi forstå dette noe bedre?

2 Hvordan har tidsbegrepet oppstått?

Som antydet; tid finnes ikke i naturen eller virkeligheten. Tid kan ikke sanses eller observeres, ikke erfares direkte. Ingen har sett eller luktet tid. Tid finnes bare som et begrep i våre hjerner, ikke noe annet sted. Hvor kommer så tidsbegrepet fra, og hvor reelt er det? Da tid ikke finnes i naturen, men likevel - direkte og indirekte - finnes i vår bevissthet, i våre tanker, må vår hjerne spille en rolle i denne problemstillingen.

Hvilke egenskaper i hjernen kan det være som skapte eller skaper tidsbegrepet? For meg ser det ut til at det er noen få av hjernens egenskaper, og de er særlig knyttet til vår oppfattelse av bevegelse eller forandring. Det må også ha spilt en rolle at vi erfarer konsekvensene av varig bevegelse. Måten hjernen oppfatter og behandler bevegelse på, må ha vært grunnlaget for dannelsen av tidsbegrepet Bevegelse er åpenbart et reelt fenomen i naturen. Og vi skal se på hvordan noen av hjernens egenskaper har bevirket at bevegelse og forandring er omtolket til tid.

Men først må vi minne om hva vi mener med sanseinntrykk og tankevirksomhet. Som kjent, formidler de fem sansene våre - syn, hørsel, smak, lukt og hudfølelse - sanseinntrykk til vår bevissthet fra våre omgivelser. I tillegg har vi en rekke indre sanser som formidler sanseinntrykk fra kroppen til bevisstheten. Som eksempler kan vi nevne smerte, sultfølelse og balanse. Dessuten tenker vi. De tankene vi tenker, kommer fra hjernen som projiserer dem i vår bevissthet.

Helt automatisk oppfatter og registrerer hjernen svært mange sanseinntrykk. Den merker seg fx hvordan et gatekryss ser ut, hva en person gjør, eller hvordan en situasjon er. Etterpå sier vi at vi husker alt dette. Det betyr at disse inntrykkene ligger lagret i hjernen, og at mange av dem - etter ønske - kan kalles frem i bevisstheten igjen. Sanseinntrykk som tidligere ble registrert i hjernen, kommer da frem som elementer i vår tankevirksomhet.

Nå kan hjernen sammenligne - fx to eller flere tilstander av samme sak - slik som et hus før og etter at det ble malt. Hjernen får inntrykk av forandring, dvs bevegelse, selv om de bevegelsene som har ført til forandringene, ikke er observert, bare (summarisk) tenkt: Sånn var det tidligere, og sånn er det nå. (Det kan være en sammenligning mellom 2 registreringer - dvs mellom to «fortider» - eller mellom en registrering og et sanseinntrykk - dvs mellom en «fortid» og en nåtid.) Forandringen kan oppfattes som "rask" eller "langsom" - en oppfatning som ikke kan registreres, og som ofte vil være svært subjektiv. Jeg var mett, og nå er jeg allerede sulten igjen. Sommeren har gått forferdelig fort osv.

Den forandringen som en sammenligning mellom før og nå viser, skaper inntrykk av tid i form av fortid og nåtid. Denne tidsdimensjonen supplerer hjernen ofte med en tanke om hvordan "ting" vil (eller kan) komme til å bli - den lager en projeksjon inn i det vi kaller fremtiden. Hjernen har i en hjerne-intern prosess på denne måten skapt det psykologiske tidsaspekt av fortid og fremtid - hvor verken fortid eller fremtid er noe som eksisterer andre steder enn som forestillinger i våre hjerner.

Når tenkningen vår skaper en forestilling av at noe vil skje, og det så skjer, får vi inntrykk av at det finnes en fremtid som på en måte kommer imot oss, den blir nåtid, og siden fjerner den seg fra oss som fortid. Vi har på denne måten fått en forestilling av en tid som "går" eller "kommer".

Den neste egenskapen i hjernen vi skal se på, er en treghet i oppfattelsen av sanseinntrykk. Virkningen av denne egenskapen er at en følge av enkeltbilder blir til levende film, at vi ikke oppfatter en tonefølge som atskilte enkelttoner, men som en melodi, at vi oppfatter fuglens flukt og trærne som svaier i vinden som kontinuerlige bevegelser, og at ordene vi hører eller tenker, kjedes sammen til en mening. Blir bevegelsen tilstrekkelig fort, mister øyet kontakt med den. Det kan lett vises slik: Tenn et stjerneskudd, slik man ofte bruker i julen, og tegn raske sirkler i luften med det. Da vil man bare se en lysende ring - en ring som oppstår som følge av denne tregheten. Fysikeren og filosofen David Bohm har særlig gjort oppmerksom på denne tregheten. Mer generelt gjør denne hjernens egenskap seg gjeldende der det dreier seg om løpende forandringer som oppfattes som sanset bevegelse. Bevegelsene får en varighet som enkelte ganger kanskje kan henge sammen med synsfeltets bredde?

Følgende spesielle situasjon gjorde meg oppmerksom på dette forholdet: Jeg gikk en gang på en sidevei, og var nær hovedveien som gikk på tvers av sideveien. Da kjørte en buss forbi på hovedveien. Jeg var så nær at bussen fylte hele synsfeltet mitt som da med ett var i bevegelse i sin helhet, og som varte på denne måten til enden på bussen kom til syne på min venstre side for deretter raskt å bevege seg ut av synsfeltet på min høyre side. Det er klart at hadde mitt synsfelt vært bredere, hadde bussens bevegelse i synsfeltet vart lengre. Konsekvensene av varige bevegelser kan vanligvis erfares - dvs. sanses.

Gjennom sin treghet oppfatter hjernen ikke bare forandring. I denne egenskapen ligger også evnen til å oppfatte forandringens hastighet og retning, ja til og med hastighets- og retningsforandringer - om melodiens toner kommer i raskere eller langsommere følge. De nevnte egenskapene - sammen med eventuelle andre egenskaper i hjernen - sørger for at det oppstår kontinuitet i hjernens oppfattelse av bevegelse.

Gjennom interne prosesser kan hjernen også skape eller gjenskape sansede bevegelser. Vi kan fx høre melodien for vårt indre øre, eller se for oss fuglens flukt for vårt indre øye. Vi behøver ikke se fuglen som flyver der og da. Denne egenskapen synes å være en viktig brobygger mellom den ytre virkeligheten og vår - det vil si hjernens - forestillingsverden. Ved å tenke bevegelse gjenskapes på en måte virkelighetens bevegelser inne i hjernens tankeverden.

Varighet ser ut til å være et nøkkelbegrep som brobygger mellom tankens tid og sansenes bevegelse. Grunnen er at varighet synes å ha ett «ben» i virkelighetens sanseverden og det andre benet i tidens tankeverden. Benet i virkelighetens verden oppstår ved at den tregheten som gir grunnlag for å sanse bevegelse, samtidig gir den sansede bevegelsen en liten varighet. Man sanser altså varighet. Men varighet må også være et begrep i tankens forestillinger om tid. For tidens vesen er å vare. Å måle tid er å måle varighet. Slik får varighet ett ben inn i sansenes bevegelsesverden og ett i tankens forestilling om tid.

Hjernens evne til å forstå kjeder av årsak og virkning har også en tilknytning til tidsbegrepet ved at vi tenker oss at årsaken alltid kommer før eller samtidig med virkningen. Dette ser ut til å danne grunnlaget for tidens kronologiske aspekt - at noe følger etter noe annet (lovmessig (kausalt) eller vanemessig).

Hvor gammelt er tidsbegrepet? Tid som abstrakt begrep oppsto antagelig da våre fjerne forfedre begynte å bruke sine evner på grunnlag av de erfaringer de hadde gjort med bevegelser og forandring. Det kan se ut som at nært samvirke mellom mennesker skapte avhengigheter mellom dem og et behov for kommunikasjon - dvs for et enkelt språk. Dette kan i sin tur ha dannet grunnlaget for å registrere, gjenskape, sammenligne og kombinere. Tidsbegrepet oppsto kanskje første gang i hodene på menneskets forløpere for 100 000 - 300 000 år siden?

I tillegg til alt dette er forandringer "programmert" inn i hjernen og kroppen på flere forskjellige måter i form av bio-rytmer som gjør at kroppen og psyken - bevisst eller ubevisst - er i stadig forandring. Her ser døgnrytmen ut til å være programmert inn i oss med en periode på noe over 24 timer.

Vi kommer mer detaljert tilbake til de egenskaper bevegelser kan ha og deres relasjoner til tidsbegrepet (avsn. 5).

3 Psykens relasjoner til tid og bevegelse

Vi har kommet frem til at våre erfaringer med bevegelse - det være seg i våre omgivelser og/eller i oss selv - har skapt tidsbegrepet som et praktisk hjelpemiddel i dagliglivet. I naturen finnes bare bevegelse, ikke tid. Tid finnes bare som begrep i våre hoder. Mange synes ikke å være klar over at fortid og fremtid ikke eksisterer i det hele tatt - uten som forestillinger i våre hoder om noe som - nettopp - ikke eksisterer.

Livet finner sted i bevisstheten som den kontinuerlige strøm av informasjon og inntrykk som flyter gjennom den. Hva finnes i bevisstheten, og hvor kommer det fra? Blant leverandørene til den informasjonen som kan finnes i bevisstheten, spiller særlig to en viktig rolle i denne sammenheng, nemlig sanseinntrykkene og tankevirksomheten, slik vi kort var inne på. Vi skal nå se litt nærmere på hvilke roller disse to spiller i bevisstheten, hver for seg, og hvordan de fungerer sammen i relasjon til tid og bevegelse. Vanligvis lever vi i en blandingsverden, hvor sanseinntrykk formidler nå'situasjonen til vår bevissthet samtidig med at vi tenker i tidens dimensjon. Men det er også mulig fullt ut å møte nå'et i spesielle situasjoner når den tidsdominerte tanken har falt til ro av seg selv. Da kan sansenes «nå» fylle bevisstheten. Det er et nå som - paradoksalt nok - «varer».

Vi så at tankevirksomheten både skaper tidens dimensjon i vår bevissthet ved å tenke i kronologi og i fortid - nåtid og fremtid. Og vi så at tanken i betydelig grad lever i tidens dimensjon. Til det bidrar også at vi kan tenke sanset bevegelse. For vårt indre øye kan vi fx se hvordan et tre bøyer seg i stormen eller hvordan en skiflyger seiler gjennom luften.

I våre tanker kan fortiden fremstå i mange skikkelser, slik som "så gjorde vi det eller det", "kan tro det var gøy", "jeg skulle ikke ha gjort det", "hvis det bare ikke hadde skjedd" osv. Også fremtiden inntar tallrike former: Jeg ønsker å bli eller oppnå ett eller annet. Vi håper det ikke vil skje. Han har reisefeber. Jeg gruer meg for å gå til tannlegen etc. Slike tanker om fremtiden kan komme i form av bilder eller ord.

For tanken, som er fanget i forestillingen om tid, ser nå'et ut som et forsvinnende lite kryssningspunkt mellom det vi kaller fortid og fremtid, og som beveger seg slik at fremtiden rykker nærmere og fortiden fjerner seg fra oss. Dette nå-punktet beveger seg langs en skala med år, måneder, dager og minutter. Vi har sett at denne skalaen - fremstilt ved kalenderen og uret som "spiser" seg videre gjennom skalaen - spiller en enorm rolle i livet. Nesten alt som skjer og blir gjort, blir sett og gjort i relasjon til- og innordnet denne skalaen som nå'et beveger seg langs. (Eller kanskje er det omvendt - at skalaen beveger seg over nå'et?) Og det er kalenderen og urene våre som forteller oss hvor på denne skalaen vi - dvs nå'et - til enhver tid befinner seg. Slik blir det når tanken - med sin tidstenkning - skal forestille seg nå'et. (Uten å gå nærmere inn på det her må nevnes at tanken - under visse forutsetninger - også kan utfolde seg i nå'et.).

Hvordan er det så i sansenes og virkelighetens verden? Mens forestillingene om tid dominerer tankevirksomheten, behersker nå'et sanseinntrykkene fullstendig. Vi har nå'et med oss alle steder og til alle tider. Urenes påtrengende tilstedeværelse kan ikke hindre det. Det finnes ingen situasjon hvor vi kan riste nå'et av oss; om vi spiser, arbeider, hviler, går tur, legger merke til noe og registrerer det, tenker om fortid eller fremtid eller kjører bil. Alt vi gjør og alt som skjer, det gjøres og det skjer i nå'et. Det kommer vi ikke utenom. Ja, hele universet synes forénet i det felles NÅ.

Når det er slik at sansene våre på en måte lever i den virkelige verdens "nå", mens tankene våre lever i en tidsdimensjon som utelukkende finnes i våre hjerner; hvordan kan vår bevissthet - eller vi - i det praktiske livet leve bra med en virkelighet som er formidlet av sansene, og som avviker så mye fra det som foregår i vår tankevirksomhet? Tanker om tid og sanseinntrykk om nå-tilstanden finnes altså samtidig i vår bevissthet nesten hele tiden - og det ser ut til å gå bra!

Det må blant annet henge sammen med at hjernen har skapt et slags motstykke i den fysiske verden til sine forestillinger om fortid og fremtid. Mens hjernens tidsbegrep er skapt på grunnlag av erfaring med bevegelse i naturen, har mennesket - i den ytre verden - skapt et motstykke til sin tidsdominerte tankeverden.

Virkemidlet er kalenderen og uret - apparatet som vi måler tid med, som viser standard bevegelse i henhold til internasjonal konvensjon, og som er plassert overalt der mennesker ferdes. Kalenderens skala og urene finnes i den delen av virkeligheten som vi mennesker har skapt - og bare der. Derved har vi (hjernen) skapt en slags objektiv virkelighet i verdenen rundt oss som harmonerer med - og i sin tur bekrefter - tankens forestillinger om tid. Ved - gjennom sine sanser - stadig å møte urene og den informasjonen de løpende formidler, får hjernen bekreftelse på at tid er noe reelt som "går" og kan måles. Men all måling beror på sammenligning, og sammenligning er en bevisst eller ubevisst tankeprosess som bare kan foregå i våre hoder og i de maskinene som utvider vår tankes kapasitet.

De fleste urene er laget på den måten at vi får inntrykk av at "tiden går". Det skjer ved at uret har tre visere. For vårt øye står to av dem stille. Et ur med bare to visere ville derfor ikke gi en tilstrekkelig illusjon av at tiden går. Annerledes er det med sekundviserens hastige bevegelse. Som følge av den nevnte tregheten i vår oppfattelse, oppfatter vi sekundviserens bevegelse på lignende måte som vi oppfatter melodiens bevegelse i nå'et. Slik sett har vi laget en kobling mellom oppfattelsen av nå'ets bevegelse og hjernens forestilling om tid som går.

Men tankens forestillinger om tid kunne leve bra med sansenes «nå» i samme bevissthet lenge før urene spilte en slik rolle i kulturen som nå. I den våkne, bevisste tilstanden plasserer sansene våre oss i den objektive virkelighetens nå'verden. Og ut fra - eller i - denne situasjonen gjør tanken bruk av sin mulighet til å tenke i tid - det som var og det som kan komme. Vi kjører bil slik sansene leder oss, og vi oppfatter med sansene hvordan landskapet kommer mot oss og suser forbi. Samtidig har vi frihet til å tenke om det som har vært, og det vi vil gjøre i morgen eller senere. I slike blandingstilstander - med nå og tid - lever vi i det daglige nesten hele tiden - tilstander hvor sansene formidler den løpende nå-situasjonen i og omkring oss til bevisstheten, samtidig med at tankene våre kan bevege seg i tidens dimensjon eller være opptatt av noe helt annet.

Sansene plasserer altså bevisstheten vår i nå-et, og fra dette utgangspunktet tar tanken utflukter i sine hjerne-interne forestillinger om fortid og nåtid. Det betyr at de fleste av oss - uten å være klar over det - nesten alltid lever i en blandingsverden hvor den virkeligheten, som sanseinntrykkene formidler til bevisstheten, blandes med tankens forestillinger om fortid og fremtid. De blandes i betydningen av å være til stede i bevisstheten samtidig. Og det skjer stort sett uten at vi reflekterer over det. Det må bety at slike dobbelttilstander - merkelig nok - er problemfri for oss. Slik - i disse blandingstilstandene som vi befinner oss nesten hele tiden - unngår vi å oppleve nå-et fullt ut, fordi sanseinntrykkenes «blandes opp» - og i stor grad overdøves av vår til dels intense og tidsdominerte tankevirksomhet. Det kommer vi tilbake til.

Hva skjer når vi fx over flere minutter følger flukten til en fugl som snapper insekter i luften? Oppfattelsen med sin treghet følger en liten «bit» av hendelsesforløpet dvs. av fuglens varierende flukt. Nå'et er ikke bare et forsvinnende lite punkt, men en bit med en viss liten utstrekning - varighet - som oppfattes av bevisstheten, og som «glir» gjennom den. Det som skal komme, eksiserer ikke, og den lille biten som oppleves som sanset «nå» mens den «glir» gjennom bevisstheten, er straks forbi, hvis ikke tanken griper fatt i inntrykkene og registrerer dem for å oppbevare dem eller sette dem i relasjon til andre registreringer eller de løpende sanseinntrykkene.

Er det stadig nye og bitte små «nå'er» som til enhver tid og i rasende fart dukker opp fra det store intet, slik tanken tenker seg? Har øyeblikket en liten utstrekning, slik erfaringen tilsier? Eller er det sansenes uendelige ro som dveler i et evigvarende «nå» som også rommer bevegelse? Hva stemmer? Hva er psykologi og hva er objektiv virkelighet?

Før vi avslutter dette avsnittet, må vi stille to spørsmål til: (1) Er nå'et knyttet til bevissthet? Finnes mao et «objektivt» nå som ikke avhenger av at en bevissthet opplever eller observerer? Det finnes overvåkningskameraer rundt omkring i bysentra nå for tiden som tar opp på bånd de løpende nå-situasjonene de «ser». Det kan en forvisse seg om etterpå. Det viser at bevegelsene i naturen og i sivilisasjonen er objektivt registrerbare - uavhengig av om bevissthet er til stede.

Og (2): Representerer sansene den eneste kontakten vi har med virkeligheten? Ved siden av sansene - de originale eller de som ved hjelp av instrumenter er sterkt utvidet i bredde og finhet - har vi de lovmessigheter man kaller naturlover, og som man også har forsket seg frem til ved hjelp av de vanlige metodene. Og hva med de forskjellige matematiske verktøyene? De ligger i grenselandet mellom oppfinnelser og oppdagelser. De beror på aksiomer - påstander som ikke er bevist - og omfatter også menneskeskapte regneregler. De matematiske verktøyene brukes i den tro at de representerer noe reelt. Det er en tro som stort sett støttes av erfaring. Gjennom logikken skaper dette en kontakt med virkeligheten.

4 Tidsbegrepet i vitenskapens modeller

Måling av tid
Vitenskapen tenker i konseptuelle og matematiske modeller. Hensikten med modellene er å skape et så realistisk - og samtidig forståelig - bilde av den delen av virkeligheten som modellen er ment å beskrive. Vitenskapen er i den forbindelse avhengig av å kvantifisere, dvs. måle. Mens modellene til syvende og sist finnes i hodet på mennesker og deres tankeekspanderende datamaskiner, foregår målingene i virkelighetens verden.

Tid er en størrelse som ofte inngår i vitenskapens modeller. Men hvordan måler man tid når tid ikke finnes i virkeligheten? Da tid ikke kan måles direkte, griper man til et substitutt. Tid måles indirekte ved at man måler (dvs. sammenligner) varigheten av den bevegelsen man vil måle, mot varigheten til en standard bevegelse som per definisjon er blitt knyttet til tidsbegrepet. Det innebærer en indirekte måling av tid. All måling av tid skjer gjennom måling av bevegelsers varighet som omtolkes til tid.

Bevegelser er undelagt fysiske lover. Ved å innføre tidsbegrepet på denne måten har man i sine modeller også gjort tidsbegrepet avhengig av fysiske lover. At bevegelser i virkelighetens verden og i modellene blir påvirket av fysiske lover, er selvsagt problemfritt. Men er det like OK at tid får den samme avhengigheten i modellene? Kan tid - som altså ikke eksisterer i virkelighetens verden, bare i våre modeller - på et realistisk grunnlag gjøres avhengig av fysiske lover? Resultatet blir fx at tiden går langsommere når det man måler tid med, går langsommere? I så fall blir tid noe som "går" med en hastighet som varierer. Men kan tid "gå" - med en hstighet som til og med kan variere? Derved gjør man - såvidt jeg kan se - tid avhengig av tid. I virkelighetens verden eksisterer ingen tid, heller ingen tid som går.

Tankemodeller og virkeligheten
Som vi så. er det sansene våre som formidler kontakt med det vi kaller virkeligheten: De ytre 5 sansene formilder informasjon om den ytre virkeligheten. Og de indre sansene gir oss informasjon om vår indre virkelighet. Såvidt jeg kan se, kan - eller må - all naturvitenskap til syvende og sist kunne tilbakeføres til "objektiv" - (eller til nød til subjektiv) observasjon - dvs sansning av noe i virkelighetens verden. Det synes å gjelde selv om ulike instrumenter har utvidet de ytre sansenes kapasitet og virkefelt enormt gjennom de seneste generasjonene.

Hvordan har virkeligheten klart å skape et realistisk bilde av seg selv i menneskenes hjerne? Eller hvordan har hjernen klart å skape et relativt korrekt bilde av virkeligheten i seg selv? Som vi har sett, har menneskehjernen laget seg en skala med år, måned, dag og klokkeslett og et «nå» som vandrer langs denne skalaen. Alle og alt befinner seg hele tiden i dette nå'et Og alt som skjer, og alt som gjøres, det skjer og gjøres i dette nå'et. På grunn av Jordens rotasjon om sin egen akse er denne skalaen ikke lik over hele Jorden. Ja, strengt tatt finnes det et uendelig antall slike skalaer. Men av praktiske grunner har man laget tidssoner med felles skala.

De nevnte forhold inngår også i grunnlaget for vitenskapens teorier og modeller. Det eksisterer altså en virkelighet "der ute", (som også kroppen, hjernen og psyken med bevisstheten i siste instans er en del av). Og det eksisterer tankemodeller i hjernen om denne virkeligheten, hvor også tankemodellene tilhører denne virkeligheten, vel og merke som modeller. Men modellenes informasjonsinnhold er ikke del av virkeligheten. For enhver modell er ufullstendig og kan dessuten være mer eller mindre feil, dvs gi et uriktig bilde av virkeligheten. Hvilke egenskaper har virkeligheten og tankemodellene, og hvilke relasjoner eksisterer mellom dem? Det skal vi i det følgende se litt nærmere på.

Alt som skjer, det skjer i virkelighetens verden i form av bevegelse eller forandring. Og alt som skjer, det skjer nå - i det nå'et som er til stede hele tiden - i det «evigvarende nå'et». Dette gjelder hele universet og alle vitenskapelige målinger og alt som tenkes og føles i hjernen. Også det som tenkes om fortid, nåtid og fremtid skjer i nå'et. Forandringer i virkelighetens verden er irreversible i den forstand at de ikke kan gjøres ugjort. Men en ny forandring kan selvsagt oppheve konsekvensene av den tidligere forandringen. Alle forandringer skjer etter fysiske lover (som vi går ut fra finnes i virkeligheten) men som i alle fall finnes i modellene våre og/eller i vitenskapens hjerner. Lovene gjør at forandringene skjer etter et forløp som i våre tankemodeller er avbildet som kronologe - at noe følger etter noe annet - eller som kausale, dvs. som følge av lovmessige sammenhenger, hvor en årsak har virkninger som igjen er årsak til noe osv. Dessuten er mange - kanskje alle - bevegelser eller forandringer regulert eller påvirket av naturlover som virker i de fysiske- respektive psykiske sider av virkeligheten. Det ser mao ut til at det eksisterer lover som regulerer bevegelsene i virkelighetens verden, lover som er avbildet mer eller mindre korrekt i våre tankemodeller.

I våre hjerner eller tankemodeller har bevegelse altså et kronologisk aspekt og et psykologisk aspekt som blant annet gjør seg gjeldende gjennom forestillingen om fortid og fremtid. I virkelighetens verden finnes ingen fortid og ingen fremtid, bare nå. Dermed er antydet at hjernens modeller med sine forestillinger om fortid og fremtid har større frihetsgrader enn virkeligheten som - slik vi har sett - ikke kommer ut av nå'et. Denne friheten gjør det fx mulig for hjernen og dens (matematiske) modeller å innføre et tidsbegrep som i sin tur skaper et behov for å kvantifisere tid.

Hva sier vitenskapen ut fra sin forestillingsverden?
I syv punkter vil vi se og kommentere hva vitenskapen sier om disse forhold:

1) Tid er en størrelse i virkelighetens verden som - sammen med rommets tre dimensjoner - utgjør et kontinuum som kalles romtiden.

Kommentar: Mens de tre romlige dimensjonene kan «bytte plass», så kan vel ikke tiden som dimensjon «bytte plass» med de andre på samme måten. Hvis tid er en dimensjon, kan den vel ikke være en likeverdig dimensjon? Hvordan kan noe som bare eksisterer inne i hodene våre, være en dimensjon i virkelighetens verden?

Romtiden inngår i Einsteins relativitetsteorier som danner vitenskapens viktigste grunnlag for sin forestillingsverden. Teoriene har bestått en rekke utrolige tester ved å ha forutsagt fenomen som senere har vist seg å stemme. Teorien og det den innebærer, står derfor meget sterkt, selv om det i vitenskapens forestillingverden finnes paradokser og merkverdigheter som også disse teoriene er involvert i: Hvis to klokker er i relativ bevegelse til hverandre, vil begge oppfatte at den andre går for sent - og det er en logisk umulighet.

Man har lenge sagt at Big Bang ikke skjedde i et eksisterende rom, men at rommet og tiden ble til gjennom Big Bang. Men nå hører man stemmer fra forskningshold som snakker om tiden før Big Bang. Også her snakker man alrså om tid som en reell størrelse i virkelighetens verden.

2) Tid kan måles. Tiden går langsommere når det man måler tid med - på grunn av akselerasjon eller gravitasjon - går langsommere. Til dette henter vi fra Illustrert Vitenskap (IV): At tiden går langsommere for legemer i hurtig bevegelse er etter hvert blitt alminnelig viten for partikkelforskerne ... rundt omkring i verden. Alle prosessene i mikrokosmos skjer etter tidsskalaer som kan beregnes helt nøyaktig med relativitetsteorien. (IV 2/05). Tilsvarende gjelder for bevegelser i sterke gravitasjonsfelt; gravitasjon og akselerasjon virker på samme måte.

Dette innebærer at det (samtidig?) finnes mange forskjellige tider på forskjellige steder i universet. Vi sier derimot: Tid som naturfenomen eksisterer ikke. Tid kan derfor ikke måles. Det finnes ingen "objektiv" tid løsrevet fra bevegelse. I virkelighetens verden finnes bare bevegelse - ikke tid. Amrit Sorli har et sted sagt det slik: Bevegelsene foregår ikke i tiden, slik vi gjerne forestiller oss det. I virkelighetens verden er bevegelsene selve tiden.

Slik vi ser det, er hele universet forenet i et felles NÅ. Det finnes ikke forskjellige tider på ulike steder i universet, slik vitenskapen sier. Når tiden går med forskjellige hastigheter på forskjellige steder i universet, hvilken tid «gjelder» da i det enkelte tilfellet eller på overordnet nivå? Dette kommer vi tilbake til.

3) C (lyshastigheten) = en absolutt øvre grense for hastighet. Vi henter igjen fra Illustrert Vitenskap: Uansett hvor raskt man flyr etter lyset fx fra en lommelykt, fjerner det seg likevel med en hastighet på nøyaktig 299 792 458 m/sek. Forklaringen skal være at den som forfølger lyset, setter ned pulsen på sin egen tid. Man kan si at lysets hastighet blir den konstante enheten som alle andre verdier retter seg etter, (IV 2/05).

Kommentar:
Beveger det man måler tid med seg med lysets hastighet, skal måleimstrumentet stå stille. Men betyr det at tiden står stille? Tiden står angivelig stille mens lyset farer med en konstant hastighet V = 300 000 km/sek - gjennom universet, hvor sekundene står stille? Hvilken varighet har disse sekundene når tiden står stille? Aksellerer i tankene uret fra 0 - V og se hva som skjer.

At C er en absolutt enhet som ikke kan overskrides, skal være verifisert tallrike ganger. Det innebærer at 2 lysglimt som sendes samtidig ut i motsatte retninger ikke fjerner seg fra hverandre med dobbelt lyshastighet, men fortsatt med C. Det virker uforståelig. «Vet» de to lysstrålene om hverandre? Hvordan oppfører gradvise overganger seg? Visse målinger fra den aller seneste tid kan tyde på at lysets hastighet i vakuum over de store tidsrom ikke er så konstant som man hittil har trodd. Da fysikkens begrepsapparat nå er knyttet opp mot den antagelsen at lystes hastighet er konstant, ryster disse nye tankene fysikkens fundament.

4) Eksperimentet med såkalte tvillingfotoner viser at det kan eksistere en slags forbindelse mellom to slike fotoner som kan befinne seg ufattelig langt fra hverandre i universet. Forbindelsen skjer uten målbar bruk av tid. Man vet ikke hva dette fenomenet beror på, og hva det innebærer. Man sier at forbindelsen skjer gjennom et såkalt «ormehull» - en slags «kanal» som leder ut av vårt univers og tilbake igjen, og som skaper forbindelse på den måten. Men det finnes også andre forklaringsmodeller. Begrepet «ikke-lokalitet» brukes også i denne forbindelse.

5) Vitenskapen sier at man kan forandre fortiden.
For tiden er det et tema blant noen forskere, hvorvidt det er en reell mulighet å forandre fortiden! I modellene er det selvsagt mulig å forandre fortiden, men man kommer opp i uløselige selvmotsigelser. Ut fra våre resonnementer har dette ingen ting med virkeligheten å gjøre.

6) Det er mulig å foreta såkalte tidsreiser, hvor man kan reise inn i fortiden eller fremtiden. Kommentar: Tenkemåten tyder på at fortid og fremtid antas å være noe som er reelt til stede. Ut fra våre resonnementer er dette umulig, siden fortid og fremtid ikke eksisterer i virkelighetens verden.

7) Vitenskapen sier at det finnes en såkalt tidspil - at tiden går fra fremtid til fortid - og at denne tidspilen kan snus. Ut fra våre resonnementer sier vi at tidspilen kan snus i modellene, men ikke i virkeligheten. Det finnes riktig nok en "tidspil" - eller rettere: en bevegelsespil - i virkelighetens verden, nemlig bevegelsen mot økende entropi. Og den bevegelsespilen kan heller ikke snus.

Viser modellene alltid et korrekt bilde av virkeligheten?
Som vi ser, finnes flere uoveresstemmelser mellom det vi har resonert oss frem til og det vitenskapen sier. Hvorfor ikke bøye seg for vitenskapen? Grunnen er den at det ennå finnes uoverensstemmelser og paradokser i vitenskapens forestillingsverden, som viser at noe ikke stemmer her heller. De som følger med i det som skjer, vet at vitenskapens forestillinger om de store spørsmål ikke er kommet helt på plass ennå. Ja, noe tyder på at det ennå kan finnes grunnleggende uoverensstemmelser. (Konf. min artikkel om vitenskapen og virkeligheten på min hjemmeside.) Når vitenskapen likevel får så mye til å stemme, men ikke alt, er det nærliggende å spørre: Har man innført to feil som på visse områder opphever hverandre?

Vi ser at de eksperimentene med tid som vi har frihet til å foreta i hjernen og modellene, ikke uten videre kan overføres til bevegelsene i det virkelige liv. Vi har frihet til å snu tidspilen i hjernen og våre matematiske formler og kjøre "filmen" baklengs. Men vi kan ikke snu en tilsvarende tidspil i virkeligheten. For i virkeligheten finnes bare nå. I min hjerne kan jeg forandre fortiden - dvs mine forestillinger om fortiden - men det er ikke mulig å forandre den virkelige fortiden, for den eksisterer ikke; Og det er ikke mulig å forandre noe som ikke eksisterer. I modellene kan vi foreta såkalte tidsreiser, reiser til fortid og fremtid. I virkelighetens verden finnes verken fortid eller fremtid som man da heller ikke kan reise til eller i. I virkelighetens verden eksisterer bare nå - som selvsagt også omfatter konsekvensene av alle bevegelser som har skjedd.

Å bruke disse modell-begrepene til å forstå virkelighetens verden, må - som vi ser - gjøres med varsomhet. De friheter hjernen har i sine modeller, kan ikke uten videre overføres til virkeligheten. Disse frihetene kan lede på villspor, hvis man ikke har klart for seg hvilke begrensninger man må legge på bruken av modellene for å beskrive noe som er reelt i virkelighetens verden.

Disse tankene indikerer et behov for å avklare på hvilke områder modellene gir et sant bilde av virkeligheten, og hvor modellenes utsagn blir feil. Det er også spørsmål om noen av tankemodellenes egenskaper på en utillatelig måte er overført til forestillingene om virkeligheten via tidsbegrepet. Tid er ikke det samme som bevegelse. Bevegelser tilhører virkelighetens verden, er reelle fenomener. Tid, derimot er en forestilling i våre hoder om noe som ikke eksisterer. Hvordan kan det ene da representere det andre? Spørsmålet er om man er kommet i skade for å trekke tolkningene av modellenes egenskaper for langt og derved tillagt virkeligheten egenskaper den ikke har? Det synes i det minste klart at noe ikke stemmer. Her ligger kanskje grunnlaget for noen av de merkverdigheter som ennå finnes i vitenskapens forestillingsverden?

5 Bevegelsenes egenskaper sett i relasjon til våre forestillinger om tid

Vi har i det foregående snakket om tid og bevegelse. Men bevegelser har egenskaper som vi bare såvidt har vært inne på. I dette avsnittet skal vi gå litt nærmere inn på bevegelsers forskjellige egenskaper, og hvordan «tid» forholder seg til dem. Hensikten er bedre å forstå hva som er realitet og hva som er tanke.

Vi har sett at hastigheter finnes i virkelighetens verden. Hastigheter er observerbare og kan erfares. Det må bety at tregheten i oppfattelsen varer lenge nok til å oppfatte bevegelsens retning og hastighet samt dens eventuelle retningsforandring og hastighetsforandring. Beregnet hastighet finnes derimot ikke i virkelighetens verden, bare i modellene i våre hoder og i våre datamaskiner.

Men hjernen har også skapt andre begreper som vi må se nærmere på fordi de angår vår forestilling om tid. Det gjelder samtidighet, kausalitet og varighet. Hvilke relasjoner har de til virkelighetens verden? Vi tar for oss begrepene i tur og orden.

Samtidighet - hva slags begrep er det? Er det bare et påfunn av hjernen, som bare tjener tankemodellene, eller finnes det realiteter bak fenomenet? La oss gjøre et tankeeksperiment: Vi ser for oss et idealisert, kuleformet bilde av vår Jord som roterer om sin akse i lyset av Solen. Hvordan beveger skyggesiden seg i relasjon til meridianene? Ved vår- og høstjevndøgn går alle meridianenes punkter samtidig inn i skyggen, og kommer samtidig ut fra skyggen og inn i sollyset igjen. Selv om Jorden avviker fra kuleformen, og det finnes andre forstyrrende elemeneter, så skulle dette eksemplet vise at hjernens begrep om samtidighet har et reelt motstykke i virkelighetens bevegelsesverden. Det dreier seg her om koplede bevegelser som gir samtidighet en mening også i virkelighetens verden. Slik samtidighet har skjedd i uminnelige tider - lenge før tidsbegrepet ble oppfunnet.

Jeg har en gang opplevd noe av dette. Jeg fløy en sommerkveld direkte fra Helsingfors til Oslo - det vil si nesten rett imot solen som holdt på å gå ned. Det spesielle var at solen ikke gikk ned! Stort sett beholdt den sin posisjon over horisonten på hele turen som vel varte ca 1,5 timer. Hva skulle det bety? Flyet beholdt sin omtrentlige posisjon i forhold til solen, mens Jorden dreide seg under oss og førte nye, tilnærmete meridianer inn i natten. Da Jorden hadde dreid så mye under oss at Oslo var i passe avstand, gikk vi ned.

Samtidighet som begrep finnes bare i hodene eller modellene våre - ikke i naturen. Det forhindrer ikke at alle fuglene i en flokk kan lette samtidig. Det betyr at samtidige bevegelser finnes i naturen og kan observeres.

Kausalitet kan sanses, men hjernen kan også tenke seg til slik avhengighet. Her et eksempel på det første: Når stormen brekker treet, er det - uten tankens mellomkomst - klart hva som skjer. Ser vi en mann lenger borte slå i spiker med en hammer, ankommer lyden fra hammerslaget til våre ører noe etter synsinntrykket. Her er det hjernens tankevirksomhet som må finne forklaringen på sammenhengene mellom synsinntrykket og den forsinkede lyden.

Som vi har sett, åpner tregheten i hjernen for oppfattelse av kontinuitet. Det gjør også tidens kronologiske aspekt - at noe følger etter noe annet.

Hva med varighet? At tanken kan tenke varighet, er en erfaring alle har gjort. Men kan varighet være en reell egenskap som bevegelser kan ha? Kolliderer ikke varighet med virkelighetens nå? Tregheten i hjernens oppfattelse ser ut til å slå en slags bro over denne vanskeligheten. For ved hjelp av denne tregheten blir nå'et utvidet til en liten varighet. Denne lille varigheten blir oppfattet av hjernen og samlet sammen med de følgende til en større varighet - som da nødvendigvis må befinne seg i våre tanker. Ut over den varighet tregheten skaper, synes ikke varighet å være et reelt fenomen! Men la oss gå noe grundigere til verks.

Bevegelser har vanligvis en begynnelse og en slutt. (Begynnelse og slutt kan også defineres.) Mellom dem ligger det vi kaller bevegelsens varighet. Vi måler bevegelsers varighet vhja en parallell bevegelse som er uten ende, og som derfor kan brukes til å måle enhver bevegelses varighet. Instrumetet vi bruker, består av kalender og ur. De representerer en skala hvor tidspunkter kan avleses. Varigheten er avstanden mellom to tidspunkter. Avstanden måles ved å trekke begynner-tidspunktet fra slutt-tidspunktet. All bevegelse, også begge de nevnte parallelle bevegelser (den som skal måles og den som måler), skjer i nå'et. Begge kan observeres samtidig. Men uten å «huske» begynnertidspunktet når man observerer senere stadier av bevegelsen - finnes ingen varighet. Men å huske er å tenke i tid. Varighet synes å oppstå i et samspill av noe som sanses og noe som tenkes. Det som sanses er selve bevegelsen som skjer i nå'et. Dessuten sanser man bevegelsens begynnelse og slutt. Varigheten som ligger imellom, oppstår som en tenkt størrelse. Den kan være upresist tenkt eller målt med fx 1/1000 sek. nøyaktighet.

Begrepet er altså skapt fordi hjernen har observert bevegelser og tolket observerte tilstander som konsekvens av bevegelser som har vart en tid. Konsekvensene avhenger av bevegelsens varighet. Snør det, blir snølaget på taket etter hvert tykkere. Tykkelsen avhenger av snøværets varighet. I tillegg kan det altså sanses hvordan bevegelse skaper konsekvenser mens det skjer - dvs. hvordan de dalende snøflokkene danner et stadig tykkere sjikt av snø på taket. Og konsekvensene av avsluttet bevegelse - snølagets tykklelse - kan også sanses. Alt som kan sanses, skjer eller finnes i virkelighetens verden. Men tidligere nå-tilstander i virkelighetens verden eksisterer bare som erindring i våre hjerner. En varighet som går ut over treghetens varighet, er uforenlig med virkelighetens "nå". Slik varighet kan ikke sanses. Derfor eksisterer slik varighet bare som et begrep i våre hjerner.

Selv om tid er en menneskeskapt størrelse, er alle de innretningene vi mennesker har skapt rundt tidsbegrepet vel egnet til å koordinere bevegelser. Såkalte tidspunkter er egnet til å sette igang og å følge opp koordinerte bevegelser.

6 Nærmere om det tidløse

Skal vi nærme oss tid, må vi også se på det vi har kalt det tidløse. Vi sa at alt som skjer, det skjer eller gjøres i nå'et - at vi er "fanget" i nå'et - at livet finner sted i nå'et. Og vi så på tankens forestillinger om nå'et og sansenes oppfattelse av tid gjennom treghet som gir bevegelsene en varighet..

Vi skal nå ta et lite skritt til inn i de psykologiske sidene av alt dette. Vi sa at sanseinntrykkenes «nå» og tankenes tidsdimensjon fungerer godt sammen i bevisstheten, selv om de i utgangspunktet synes uforenlige. Det henger sammen med at de kan være til stede i bevisstheten samtidig uten å forstyrre hverandre. Ja, ofte mer enn det; de supplerer hverandre. Og slik er det i store deler av livet vårt. Denne blandingstilstanden er så vanlig at vi knapt kjenner tilstander hvor bare den ene eller den andre - nemlig tankens tid eller sansenes nå - er til stede i bevisstheten. Men slike tilstander er mulige, og noen av dem har betydning for vår drøftelse av tid.

Vi vil nå se på spesielle bevissthetstilstander, hvor bevisstheten bare er fylt av sanseinntrykk eller av tanker. Det er sansene våre som bringer oss i direkte kontakt med virkeligheten. Er vår bevissthet fullstendig fylt av sanseinntrykk, da lever vi helt i virkelighetens verden, da lever vi i nå'et. Det er populært å snakke om det i våre dager - om å leve i nå'et - men å oppleve denne tilstanden er noe annet og langt sjeldnere, fordi tankevirksomheten, som er så nært knyttet til fortid og fremtid, er så sterk hos oss moderne mennesker. Ja, de fleste av oss har knapt opplevd tilstander hvor den tidsbaserte tankevirksomheten har vært fraværende.

Det ser ut til at mange i vår tid har en lengsel bort fra tidens - det vil si tankens dimensjon - bort fra tanker som ofte kan være plagsomme eller kjedelige. De lengter seg over til sanseinntrykk som føles behagelige eller positive, og som kan oppleves i gitte situasjoner, slik vi kort har antydet ovenfor. Derfor er jakten på behagelige opplevelser, som er så fremherskende i vår tid, ofte en jakt for å oppleve nå'et - det vil si å oppleve selve livet. For når man opplever nå'et, har man kontakt med livet - da lever man - da ER man. Da skjønner man hva det vl si å VÆRE. Livet finner sted i
nå'et. I nå'et finnes ingen tid, bare bevegelse. Bevegelsene finner ikke sted i tiden. Bevegelsene er i seg selv virkelighetens «tid». Det ser ut til at man kan øve seg opp til bedre å oppleve nettopp dette.

Skal Nå'et med stor N oppleves, må tankene være fraværende, slik at sanseinntrykkene «fyller» hele bevissheten. Det er mulig. Men tankene må falle til ro av seg selv, uten disiplinering. Grunnen er at den vanlige formen for disiplinering i seg selv innebærer en form for tankevirksomhet. Hvilke virkemidler gjør det moderne mennesket særlig bruk av for oppnå en slik tilstand, hvor tankene og deres tidsdimensjon er fraværende, og hvor Nå'et derved kan oppleves? Forskjellige typer ekstremsport, sex, diskotekenes decibel og narkotika synes å være sentrale virkelmidler her, men også ulike kampsportarter. Kanskje har også stemningen på popkonserter noe av den samme virkningen?

Tanken kan tenke om tanken og om sansingens nå. Men sansingen har ingen tilgang til tanken. Tanken kan (nesten) ikke sanses, selv ikke med de indre sanser og det ultimate sanseorgan - bevisstheten. Grunnen er at i den årvåkne bevisstheten faller tankevirksomheten til ro av seg selv. Dette er en form for meditasjon vi straks kommer tilbake til.

La oss se på noen eksempler: Basehopperen som kaster seg utfor fjellet, elsker den uvanlige tilstanden det er både å være vektløs noen sekunder og samtidig oppleve nå'et - den fullstendig sansede opplevelsen uten tilstedeværelse av tankens tidsdimensjon. Den som har prøvd å føre en samtale på diskotek, har antagelig opplevd - silk forfatteren har gjort - at tankevirksomheten blir overdøvet, ja, slått ut; den gir opp og faller til ro. De forskjellige kampsportartene krever ikke bare styrke, men også lynrask reaksjon. Her arbeider sanseinntrykk mer eller mindre automatisk sammen med kroppens motoriske system uten sterk medvirkning av tankevirksomheten. Mens kampen pågår, lever også disse stort sett i nå'et.

Det som er sagt ovenfor, gjelder særlig for det urbane, moderne mennesket. Men det finnes ennå fjellbønder og "gammeldagse" kystfiskere som ikke jakter på opplevelser. Fordi de er ordfattige, opplever de noe gjennom sansene sine store deler av tiden. De lever i betydelig grad i sansenes verden - utenfor tidens dimensjon, tar inn i seg det som er, uten å være oppfylt av tanker. De lever i nå'et - i virkelighetens verden formidlet til bevisstheten gjennom sansene.

På et helt annet plan, men med lignende virkning ligger de forskjellige typer meditasjon. De fleste av dem har til hensikt å dempe tankevirksomheten for å redusere de plagene en intens tankevirksomhet kan skape. Eventuelt mediterer man også med henblikk på å oppleve nå'et. Vi nevnte en lite kjent, men viktig form for meditasjon som går ut på å sette seg i en svært årvåken tilstand. Denne tilstanden bevirker blant annet at tankevirksomheten faller til ro av seg selv - uten noen form for tvang eller disiplinering. Også da lever man i nå'et - med alle de muligheter det åpner. Vi skal se litt nærmer på denne muligheten.

Den virkeligheten som er i fokus i bevisstheten, kan formidles gjennom de ytre sansene, gjennom de indre sansene og gjennom det ultimate sanse-"organet" - nemlig bevisstheten. Dette siste skjer ved årvåken iakttagelse - for eksempel av alle våre reaksjoner som vi kan få i form av angst, lengsel og glede etc. Ved denne eksponeringen av reaksjonene i bevisstheten skjer det noe med det som - årvåkent - er i blikkfeltet. Det skjer av seg selv, og det kan skje på flere plan: Reaksjonenes emosjonelle energiinnhold tømmes uten å volde skade. Man ser og skjønner det som skjer mens det skjer, og man ser det sanne som sant. Det skjer altså noe med virkeligheten inne i oss, og det skjer i nå'et.

Ved en viss grad av årvåkenhet forsvinner altså tidsdimensjonen i vår bevissthet. Det skjer ved at den tidsdominerte tankevirksomheten faller til ro av seg selv. Det er dette som åpner muligheten for å oppleve nå'et. I den årvåkne tilstanden, hvor tankevirksomheten ikke er til stede, er tidens dimensjon borte. Derfor opplever man nå'et. Det er selve årvåkenheten som bevirker det - og det skjer uten tvang. Det som skjer her, det skjer i nå'et - i likhet med alt annet som skjer. All forståelse - både den umiddelbare og den intellektuelle - er irreversible prosesser i hjernen. For har man forstått, kan man ikke lenger sette seg i den tilstanden, hvor man ikke forsto. Hjernen og psyken er kommet et lite stykke nærmere sannhet og sunnhet på dette punktet. Mer om dette finnes i min bok "Lær deg selv å kjenne" som ligger på min hjemmeside.

7 Hva er tid?

Det vi kaller tid, er enten en avlesning av standardbevegelsens aktuelle stand (klokken er så og så mange) eller et forholdstall mellom to bevegelsers varighet, hvor den ene er den standardiserte bevegelsen. Den andre bevegelsen er den som skal måles. Vi sier at aktiviteten tok så og så lang tid. Det tok meg fx 30 min. å bevege meg fra A til B. Det betyr at mens jeg beveget meg fra A til B, beveget standardbevegelsen seg motsvarende 30 minutter på skalaen.

Vi sa at tid ikke kan sanses, men bare finnes som begrep i våre tanker, og at tid derfor ikke finnes i (den sansbare) virkeligheten. Nå - etter denne gjennomgangen - ser vi kanskje behov for å nyansere dette synet noe? Er det for enkelt å si at tid ikke finnes, fordi tid ikke kan sanses direkte? For ved nærmere ettersyn synes tid å være indirekte til stede på to måter i virkelighetens verden.

At noe beveger seg, er reelt. Bevegelse er et reelt fenomen som kan sanses pga hjernens treghet. Og hastighet er en reell egenskap ved bevegelse. Men tanken sier at hastighet er forandringsmengde per tidsenhet. Slik blir tid - av nødvendighet - involvert i noe reelt, selv om tid ikke er sansbar.

Bevegelsers varighet kan sanses i korte intervaller og er som sådanne derfor reelle. Det virker rimelig å anta at summen av slike små «realiteter» også er reell, slik at varighet av vilkårlig lengde er en reell egenskap ved bevegelser. At konsekvenser av varige bevegelser kan sanses, tyder også på det samme. Nå kommer vi vel ikke tidens vesen nærmere enn gjennom varighet, siden nettopp varighet synes å være tidens mest sentrale egenskap - riktignok sett ut fra tankens synsvinkel. Slik forenes tanken og sansene i synet på at tid - ved dens varighet - er noe reelt.

Det ser altså ut til at tid ligger i bunnen av flere reelle fenomen, selv om tid ikke selv kan sanses direkte. Betyr det at tid likevel er et reelt feomnen? «Tid» synes å ligge i «bunnen» av noe som eksisterer og er derfor til stede på den måten. Er dette i så fall det unike ved tid - at den erksisterer som en realitet, selv om den unndrar seg vanlig observasjon og forskning? Gunnen til dét synes ikke å være at den er for liten eller lignende, men at den er så mye annerledes enn alt vi ellers kjenner at vi ikke helt forstår dens vesen. Er det slik at alt er i tiden, bare tiden er ikke i tiden?

Hvilke relasjoner består mellom tid og nå? Hvor kommer mao. nå'et fra? Er nå'et et merkelig aspekt av virkeligheten - ja, selve virkeligheten? Er varighet grunnlaget for tid, og samtidig skaperen av «nye» nå? Hvordan kan det felles nå i universet forenes med at tiden går med forskjellig hastighet på forskjellige steder i universet, slik vitenskapen sier? Da «nå» er felles for hele universet, vil varigheten mellom 2 nå være lik i hele universet. Men måler man denne varigheten på flere steder, vil måleresultatet avhenge av de fysiske betingelser målingene skjer under. Det betyr at samme varighet vil kunne fremstå med forskjellig måleresultat, slik at like varigheter tilsynelatende vil være forskjellige. (Prof. Bohm foreslo å innføre øyeblikket som begrep, hvor øyeblikket kunne ha forskjellig varighet avhengig av sammenhengen, men det er varighet forstått på en annen måte enn her.)

Er det kanskje slik? Tid - og dermed varighet - eksisterer, men bare «skjult» - og derfor utilgjengelig for direkte sansning og måling. Vi sa at varighet er tidens vesen. Men hvordan måler vi varighet? Til det har vi innført tidsbegrepet siden tid på en måte kan måles. Derved har man innført en ny vanskelighet, fordi varighet målt ved en standard bevegelse gjør varighet avhengig av fysiske lover som er forskjellige på forskjellige steder i universet, en avhengighet som varighet vel ikke er avhengig av? For varighet er avstanden mellom to Nå. Da Nå er felles for hele universet, må også varigheten mellom to Nå være den samme for hele universet. Kan varighet måles på andre måter? Kan ikke varighet måles direkte i det hele tatt? Hvorfor? Hvordan måle varighet uten å gå veien om en std. bevegelse og tilhørende vanskeligheter? Hvorfor skjer alt som skjer nå?

Kommentar: Varighet er - når den måles - en sammenligning mellom noe som er med noe som var - dvs som ikke er lenger. Er det OK å foreta en slik sammenligning?

8 Sluttkommentar

Vi har hele tiden forutsatt at det finnes en virkelighet «der ute» som er objektivt til stede. Men også all informasjon om denne «virkeligheten» som vi mottar gjennom sansene våre, den mottar vi til syvende og sist inne i hodene våre - i bevisstheten - samme «sted» vi opplever tankene våre. I mange tilfeller finnes riktignok en registrering vhj av instrumenter mellom avvsenderen og vår bevissthet. De gir inntrykk av at virkeligheten «der ute» virkelig eksisterer - uavhengig av det som foregår i hodene våre. En viktig «bekreftelse» av vår virkelighetsoppfatning får vi ved at inntrykkene vi mottar gjennom de forskjellige kanalene - indre og ytre sanser og det motoriske systemet - gjensidig understøtter hverandre. Likevel; alt vi observerer - sanser - og alt vi tenker, det foregår inne i hodene våre. Det kommer vi ikke utenom.

Tidsbegrepet er nyttig og vanskelig. Når tidsbegrepet og innretningene i tilknytning til det synes å være så nyttige og fungerer så bra i samfunnet, henger det - slik denne utredningen antyder - sammen med at tid særlig brukes til å koordinere bevegelser. Ser vi på tid som et hjelpemiddel til å koordinere bevegelser, og ikke som noe i seg selv - noe vi kan øve oss opp til - ser det ut til å gi oss en bedre kontakt med bevegelsene i virkelighetens verden og livet som finner sted i det evigvarende Nå.

Men når tid blir gjort til en objektivt tilstedeværende størrelse løsrevet fra bevegelse, oppstår problemer, og spørsmålet oppstår: Kan vi fri oss fra tidsbegrepet? Er våre forestillinger om tid og tidens retning overflødige? Forkludrer de bare vår tenkning? Kan vi klare oss uten? Er det mulig å måle bevegelse uten å innføre det problematiske tidsbegrepet? Det synes faktisk mulig å fokusere på bevegelse og i noen grad - ved øvelse - å fri seg noe fra forestillingene om tid. Men det virker vanskelig og lite praktisk.

Alle(?) bevegelser styres av prosesser som til sist omdanner andre former for energi til varme - en varme som ikke kan gjenvinnes. Dette skjer uavhengig av våre forestillinger om tid. Kan det finnes en måte å beskrive bevegelse på ved hjelp av entropibegrepet - altså uten anvendelse av tidsbegrepet? Kan entropi måles direkte ved hjelp av en entropi-enhet?

Energi finnes i enhver form for bevegelse. Gjennom bevegelse knyttes hastighet, tid og energi sammen. Er tid knyttet til bevegelse, er tid også knyttet til energi, for enhver bevegelse er bærer av energi. Hvordan er koblingen mellom tid og energi? Dessuten har energiens bevegelse en retning mot økende entropi eller uorden. Betyr det at også tiden har en retning? Her er - som vi ser - ennå mye å fundere på.

***
Tilbake til hovedsiden