Nedenfor finner du bl.a. følgende artikler: Vil demokratiene smuldre innenfra? - En gledelig utvikling - Nye faktorer i verdens utvikling - Systemforbedringenes muligheter - Målsettinger eller tiltak? - NRK-eksponent for ensretting av meninger - Rettferdig skattesystem - "Månelandingen" er viktig - Ytringsfrihet og vår nestes "ømme tær" - Hva vil det si å bli integrert? - Mangel på arbeidskraft? - Ytringsfrihet og saklighet - Fra gjensidig kontroll til empati - Når samfunnet har AIDS - Verdens dilemma - Vesten i revesaksen - Moderne beklagelser - Hvor fri er den frie pressen? - Hvor fri er ytringsfriheten? - Når dårlig kundeservice er lønnsomt. - Demokrati under press - Behandle symptomer eller fjerne årsaker? - Utfordringer i helsevesenet - Som kasteball i helsevesenet - Vil vi takle fremtiden? - Samfunn på feil kurs - På feil spor - Vårt ensrettede samfunn - Lydmakernes terror - Alkohol under svangerskapet - Kan økonomene jobben sin? - Hvor effektiv er effektiviteten? - Behov for reformasjon av den økonomiske tenkningen? - Vil vi bruke livet slik? - Innsamling til veldedige formål - Psykologi alt sammen? - Bak 11. september - Lokaldemokratiet - en illusjon? - Er samfunnet også for de gamle? - Når markedsliberalismen blir ideologi - En god eller dårlig sirkel? - Skilsmisse-boliger - Hvor intelligent fungerer storting og regjering? - Frihandelens fordeler og ulemper - Det nytter! - Vi og tiden vi lever i - Refleksjoner vedrørende Midtøsten - En takk til Arbeiderpartiet - Attac på hva? - Hvordan ta ut rasjonaliseringsgevinster? - Massekonsumet og kloke mennesker - Ustabilt økonomisk system - Makt uten ansvar - Psykologi bak det som skjer i samfunnet? - Hvor er filosofene? - Rettsvesen på avveie? - Gryende opprør mot dagens makroøkonomiske tenkning - Bør folkestyret fornyes? - Når myndighetene bryter lover - Må vi importere arbeidskraft? - Udemokratiske metoder i demokratier - I disse WTO-tider - Nye former for diskriminering - En verden i forandring - Hvor folkevalgt er de folkevalgte? - Økonomiens paradox - Helhetsforståelse - Hvordan oppdatere økonomene?
************************************************************************
FORUM nr. 119

Vil demokratiene smuldre innenfra?
Hva skjer når kriminaliteten i et land blir så omfattende at den overskrider politiets kapasitet? Hva skjer når myndigheter i et land beskytter kriminelle handlinger, slik som på Balkan og mange andre steder?.Ja, av og til lykkes det sågar kriminelle miljøer å innta myndighetsposisjon, slik det fx har skjedd i stater i Afrika og Asia.

Her skal vi se på politiets og demokratiets situasjon i stater der rettsvesenet fungerer. Vi står overfor en forholdsvis ny trussel - nemlig velorganisert, og teknologisk velutrustet internasjonal kriminalitet. Den har masse (illegale) penger, høy kompetanse og gjør hurtig bruk av de kriminelle mulighetene som ny teknologi åpner opp for. Dessuten har de en prinsipiell fordel ved at en liten gruppe med små, men avanserte midler, kan kreve omfattende, bredtvirkende og kostbar beredskap fra myndighetenes side for hele tiden og være beredt til å møte de kriminelles overraskende nålestikk, som hver for seg kan være ille nok. Det forhold at små kriminelle miljøer kan slå til hvor som helst og når som helst, krever altså store politiressurser for hele tiden å være forberedt overalt. Dette kan bety: Rettsapparatet kan bli for dyrt. Det kan bli vanskelig å rekruttere nok politi - ikke minst på de steder der politiet er blitt et foretrukket terrormål. Politiet har ikke folk til å rykke ut når det kommer mange hendelser på en gang. Opplysninger og bevis går tapt. Og kommer det til rettsak, kan det hende at rettsapparatets arbeid blir gjort vanskelig ved at vitner ikke tør vitne av frykt for represalier fra de kriminelles side.

For å forsvare demokratiet og uskadeliggjøre de kriminelle, kommer i tillegg at man etter hvert må bruke metoder som kan undergrave demokratiets prinsipper. Det kan være bruk av for lang varetektsfengsling, avlytting og overvåking etc. For å si det enkelt: Ved å forsvare demokratiet, blir man etter hvert nødt til å undergrave det. Blir viljen til kriminell handling for vanlig i samfunnet, slik at også politiet blir infiltrert, da er virkelig fare på ferde.

En gledelig utvikling
Etter hvert er det i den rike verden rike mennesker som er på søking etter mening med de årene som ligger foran dem. Når jeg har alt det som penger kan gi meg, og når jeg ser all nøden i verden som mine overflødige penger kunne bidra til å lindre, ja, da er det noen som lar tanke bli til handling. De oppretter et privat fond som har til formål å gi økonomisk støtte til igangværende utviklingsprosjekter eller de setter igang egne slike prosjekter. Den siste i rekken av kjente personligheter som avsetter deler av sin formue til slike formål, er Bill Gates - en av verdens aller rikeste menn. Han følger etter andre kjente personer, slik som Jimmy Carter, Bill Clinton, Al Gore, Kjell Magne Bondevik og for den saks skyld, Jostein Gaarder. Selv om de beløpene det her dreier seg om, er store, er de små i forhold til de beløpene som regjeringer i verden har til dispoissjon til slike formål. Men det er gunn til å tro at de private midlene forvaltes bedre og gir større resultater for hver krone enn regjeringenes innsats. Det er derfor løfterikt at stadig større beløp blir stilt til rådighet for slike formål etter hvert som stadig fler rike mennesker søker mening med sitt gjenværende liv og virke på denne måten.


                                                        ***

FORUM nr. 117

Nye faktorer i verdens utvikling
To næringspolitiske kommentarer

Det er mange store og små faktorer som sammen får verdenssystemet til å fungere. Her skal vi se på to "nye" faktorer, som er av global betydning, nemlig den høye oljeprisen og prisen på - eller knappheten på viktige matvarer. Hvorfor skjer dette, hvilke mekanismer gjelder? Hvilke konsekvenser vil det få, og hva kan gjøres?

Det er særlig tre grunnleggende faktorer som påvirker den langsiktige utviklingen av oljeprisen: De kjente reservene begynner å tømmes, samtidig med at nye muligheter blir stadig vanskeligere tilgjengelig og dermed dyrere. Dessuten øker etterspørselen etter olje på grunn av økt velstand blant en raskt voksende middelstand i en rekke ny-industrialiserte land, slik som India, Kina og Brasil. Den tredje faktoren gjelder bestrebelsene i verden i retning av å bli mindre avhengige av oljen som energikilde. Selv om de sistnevnte bestrebelsene idag demper veksten i oljeprisene noe, vil deres innflytelse antagelig øke sterkt i årene som kommer.

"Smitter" noen av disse tendensene over på matforsyningen - på pris og eventuell knapphet? Her er flere sammenhenger. Bak svært mange av matvareprisene finner vi kostnader for kunstgjødsel og transport - som begge påvirkes sterkt av oljeprisen. Men mengden av produsert mat blir derved ikke nødvendigvis resusert. Det kan og vil den derimot bli av en annen grunn. Åkerjorden har fått en ny og mer lønnsom bruksmåte. Den fortrenger matproduksjon til fordel for dyrking av råstoff til produksjon av bio-drrivstoff. Dette er en mektig konkurrent til matprodusjonen, og det av to grunner. Man gjør seg mindre avhengig av oljen som eventuelt må importeres fra politisk ustabile områder. Det er sterkt ønskelig i noen land. Dessuten reduseres CO 2 belastingen av atmosfæren da man her bare slipper ut igjen den CO 2'en som er fanget inn på forhånd gjennom dyrking av egnede vekster. Resultat: Det produseres mindre mat for verdens befolkning, som til overmål øker med ca. 70 millioner mennesker hvert år, og hvor stadig nye millioner har råd til å spise mer enn tidligere. Endret livsstil i mange i-land fører sågar til at overvekt er blitt et samfunnsproblem.

Det produseres altså mindre mat samtidig med at det blir dyrere å produsere og kjøpe den. Konsekvensene kom raskt og brutalt: Hundrevis av nye millioner fattige mennesker - ikke minst barn - får ikke dekket sine behov for mat.

Det finnes tiltak som i noen grad synes å kunne redusere mangelen på mat, men mens sulten melder seg allerede imorgen, så vil selv raske tiltak først virke om ett år eller to. Hva skjer i mellomtiden? Dessuten er det ikke gitt at de fattige noen gang vil få råd til å kjøpe den maten de trenger, selv om den skulle finnes.

Hva slags tiltak dreier det seg om? De fattige landene har mulighet for å øke avlingene fra jorden sin gjennom bedre metoder. Dessuten kan de øke de dyrkede arealene. Store dyrkbare arealer ligger dessuten brakk i mange i-land idag. Disse arealene er antagelig større - og har større produksjonspotensiale enn de arealene som går tapt på grunn av ørkenspredning og tørke etc. Men hvem dyrker og høster på disse nye områdene og bringer maten til de fattige? Det ser ut til at storstilte hjelpeprogrammer vil være nødvendige i mange år fremover. Spørsmålet er om den rike delen av verden - som også får dyrere mat, olje og energi - er rede til å stille opp til denne langvarige dugnaden?

Noen må tjene på dette systemet, slik det virker nå. Norge og de andre oljeeksporterende landene får bedre betalt for oljen og gassen og kan legge seg opp store formuer. Slik sett, er muligheten for å hjelpe tilstede. Men hvordan? Det er vanskelig å hjelpe ved å selge mat under markedspris. Hjelpen ville treffe skjevt og utkonkurrere lokale produsenter og derved også ramme mange som kunne ha klart seg uten hjelp. Å dele ut av mer-overskuddet synes derimot å være en mulighet, enten ved å subsidiere maten i de trengende områdene eller å kjøpe mat og dele ut mat direkte. Men også denne muligheten er vanskelig, blant annet på grunn av korrupsjon. På lengre sikt bør hjelpen dreie seg om å øke matproduksjonen i de fattige landene. Men hjelp i denne formen vil ikke nå frem i tide.

Men probelmstillingen gjelder ikke bare dem som eksporterer olje og som tjener stort på den høye oljeprisen. Omtrent tilsvarende gjelder for dem som eksporterer mat til høy pris. Her trengs både hjelp til å øke matproduksjonen og subsidiering av matprisene i de fattigste områdene. Men hvordan få det til på det praktiske plan?

Mens de som eier aksjer i olje og mat profiterer på de høye prisene som de også selv kan påvirke, må allmennheten - via skatteseddelen - stille opp for å hjelpe dem som blir hardest rammet av de høye prisene. Hvor langt og hvor lenge vi den samme allmennheten strekke seg for å hjelpe, en allmennhet som selv blir rammet av prisøkningen?

Lever vi av handel eller av det vi produserer?
Bestrebelsene innen WTO (World Trade Organisation) for å komme frem til en ny og verdensomspennende enighet om regler for verdenshandelen har nettopp brudt sammen. Det har vært kompliserte forhandlinger som vi ikke skal gå inn på her. Men det virker påfallende i hvor stor grad handel har vært i fokus og hvor lite vi har hørt om det faktum at vi tross alt lever av det vi produserer - om vi konsumerer det selv, eller om vi bruker noe av det til å bytte til oss varer og tjenester som andre har produsert, og som vi har bruk for. Alt i alt oppstår et enormt system for forflytning av varer - et system som de ulike myndigheter ønsker å innvirke på.

I bunnen ligger en felles og gjennomgående bestrebelse som går ut på å dekke viktige egne behov med landets egen produksjon. Er deler av denne produksjonen truet av billigere import fra utlandet, vil man beskytte seg ved hjelp av tollmurer eg/eller importkvoter som bidrar til å stenge (noe av) importen ute. På den annen side: Har et land gode forhold for å produsere mer av en vare enn de har behov for selv, ønsker landet å fremme eksport av denne varen - eventuelt med eksportsubsidier som letter varens tilgang til fremmede lands markeder. Dette er kjernen i den tautrekning som ikke førte frem til enighet i WTO nylig.

Forutsetning for forhandlingene har vært en felles forståelse av at såkalt fri - eller friere handel er noe alle vil ha fordel av. Slik har det stort sett vært hittil. Men gjelder det fortsatt på samme måte? En viktig medspiller har nemlig nylig meldt seg på arenaen. Det er "Global warming" - det forhold at transport av varer og mennesker yter et betydelig tilskudd til CO-2 utslippene til atmosfæren - og dermed til oppvarmingen av kloden. Det ser ikke ut til at menneskenes syn på handelens fortreffelighet er oppdatert på dette viktige punktet. Tenkningen synes mao å være foreldet. Landenes evne til å produsere for å dekke egne behov må komme mer i fokus. Når landene om forholdsvis kort tid påny kommer sammen for å se hva som kan reddes fra den sammenbrudte konferansen, er det påtrengende at tenkningen oppdateres på dette viktige punktet, slik at varetransportene og tilhørende CO-2 utslipp kan reduseres.


                                                    ***

FORUM nr. 116

Systemforbedringenes muligheter og begrensninger
Behov for en avklaring

Mennesket - det vil si menneskets psyke - står bak det aller meste som på godt og vondt skjer på alle nivåer i verden. Nå skulle man tro at tiltak for å rette på ugunstige forhold i samfunnet, var rettet mot menneskets psyke. Men det er de vanligvis ikke. Tiltakene består i de aller fleste tilfellene i det som kan kalles systemforbedringer - forbedringer av lover og regler, avtaler, organisasjon, budsjettrammer, bedre kontroll, bedre teknologi, større åpenhet, bedre informasjon og undervisning, mer og bedre hjelp etc. 

Jeg er klar over at samfunnspsykologi er et fag på mange universiteter, og at det som etterlyses her, kanskje finnes. I så fall lever det en for anonym tilværelse. For det burde bli bedre kjent hva ulike psykiske tilstander, slik som frykt, hat, hevn, egoisme, ønsket om gjenvalg, om et godt ettermæle, om ikke å tape ansikt, om å fylle sin bankkonto etc. kan føre til på ulike nivåer i samfunnet.

Spørsmålet er (1) Hva slags beslutninger eller handlinger eller utviklinger kan ulike psykiske tilstander hos beslutningstagere og grupper føre til? (2): Tas menneskets psykiske tilstand som en gitt størrelse? Hvor langt man kan forbedre et samfunn - eller verden - ved hjelp av systemforbedringer? Og (3): Vil de nye systemforbedringene som iverksettes for å motvirke en ugunstig utvikling, kunne undergrave andre verdier i samfunnet, slik vi allerede ser svake tendenser til ved at fx personvernet svekkes?

Ambisiøse målsettinger eller virksomme tiltak?

I den senere tid har politikere på flere nivåer hatt en tendens til å formulere målsettinger på ulike områder. Store debatter kan ligge forut for slike formuleringer som kan bli feiret med stort alvor - kanskje også med patos. Her følger noen ferske eksempler på slike målformuleringer: Vi skal bli CO2-nøytrale innen år 2050. Vi skal begrense den globale temperaturstigningen til 2 gr. C. Antallet sultende mennesker på Jorden skal halveres innen 2015. etc.

Det man synes å overse er, at slike mål ikke forandrer noen ting. Ofte er de også glemt etter noen tid - eller redusert eller omformulert. De er da også i mange tilfeller bare hentet rett ut av luften da de ble gittt. En realistisk vei til målet er ofte ikke skissert, bortsett fra å henvise til teknologier som ikke ennå finnes. Det burde være unødvendig å si det. Men det som bidrar til å oppnå det man ønsker, er tiltak, tiltak som settes igang raskt. Pompøse målformuleringer er derfor ikke nødvendige, ja ofte ikke engang egnet til å bringe saken videre. Derimot kan de avspore oppmerksomheten, og få folk til å tro at man har gjort en bragd, mens man i virkeligheten ikke har gjort noe som helst, selv om man kanskje tror det selv.

Moralen av dette må være å legge all energi i å finne så mange egnete tiltak som mulig og å gjennomføre dem raskt. Kanskje oppnår man på denne måten mer enn det målet man hentet ut av luften for X antall år siden.


                                                     ***

FORUM nr. 115

NRK - eksponent for ensretting av meninger

På hvilken måte? - NRK synes å unngå å drøfte fenomen som kan sette spørsmål ved det anstendige, men materialistiske verdensbilde som NRK formidler. Det gjelder også forskningsjournalistikken, hvor alt som kommer fra "mainstream" forskningshold stort sett formidles ukritisk, selv om kritiske spørsmål ofte hadde vært på sin plass.

Skal NRK bare være tilskuer når andre TV-stasjoner henter frem og betrakter ting som det offisielle Norge og NRK har gjemt under teppet? La meg nevne noen eksempler. TVN har to ganger sendt et utmerket norsk dokumentarprogram om de såkalte kornsirklene. Dette er et svært merkelig, men ekte fenomen som vanskelig kan forklares ut fra et materialistisk verdensbilde. NRK og det offisielle Norge reagerer med taushet. TVN har på en overbevisende måte også vist at det må finnes en 6. sans som vanskelig kan forklares ut fra et materialistisk verdensbilde. Discovery Channel yter også sine bidrag. Og senest for få uker siden måtte svensk TV4 motstrebende innrømme at de nå - gjennom sitt eksperiment - hadde demonstrert at telepati er et ekte fenomen. Til overmål har NRKs egne medarbeidere - bl.a. Øystein Rakkenes - opplevd merkelige ting i India. NRKs folk mente at et slags uforklarlig fusk måtte være den eneste mulige forklaringen på det aktuelle fenomenet - et åpenbart ekte fenomen som helst ikke burde eksistere, fordi det rokker ved det materialistiske verdensbildet som stort sett er opplest og vedtatt i det offisielle Norge idag, og som NRK dessverre er en del av.

Vil NRK fortsatt stenge seg selv og sitt publikum ute fra en spennende oppdagerferd inn i en ukjent, men reell, utvidet virkelighet - en virkelighet som har potensiale i seg til å forene religion og vitenskap?


                                                       ***

FORUM nr. 113

Rettferdig skattesystem

Skattetrykket er et tema i den politiske debatten før de fleste valg. Det er spørsmål om det totate skattetrykket og fordelingen av dette trykket på ulike grupper av befolkningen. Aktørene her er politikere og media. Innholdet følger et kjent mønster. Høyresiden vil ha mindre skatt - ikke minst for næringslivet som skaper arbeidsplasser, og som ikke må få en skattemessig grunn til å flytte virksomhet ut av landet. Venstresiden vil omfordele skattetrykket - da det ikke er så aktuelt lenger å øke det. Det betyr at de "rike" skal betale mer, de med lav inntekt skal betale mindre. I sum betyr det at man vil gjennomføre en mer rettferdig beskatning.

Uttrykket: "en mer rettferdig beskatning" er nesten blitt et mantra som gjentas med ujevne mellomrom. Og det er nærliggende å spørre: Hvorfor har man ikke skapt et rettferdig skattesystem for lenge siden når ulike regjeringer har snakket om det i flere generasjoner? Kaster politikerne på venstresiden blår i øynene på folk når de angivelig går inn for en mer rettferdig beskatning? Det har nemlig vist seg å være svært vanskelig å skattlegge høye inntekter og store formuer "rettferdig", fordi enkelte av mulightene for å slippe unna på lovlig måte er vanskelige å fjerne. Hvilket spillerom har politikerne i virkeligheten når det gjelder å forandre skattesystemet? Er dette et spill som media unnlater å avsløre? Med i problemstillingen er også det forhold at inflasjonen - om stor eller liten - hele tiden bidrar til en automatisk skatteskjerpelse, hvis beløpsgrensene i skattesystemet ikke justeres år for år. For media er tiden inne nå, i god tid før neste valg, til å drive folkeopplysning om dette temaet.
                                                                       
                                                                       ***

FORUM nr. 111

"Månelandingen" er viktig
et bidrag til klimadebatten av Johan Lem

Hvordan gjøre økonomisk aktivitet mindre skadelig for klimaet?
En oversikt og refleksjon over problemstillingen.

Ved denne korte analysen bruker vi følgende systematikk:
1) Hvordan vil klimaet reagere på fortsatt uhemmet økonomisk vekst, men med betydelige teknologiske forbedringer for å redusere skadene for klimaet.
2) Hvor mye kan skadelige utslipp reduseres gjennom redusert økonomisk vekst - nullvekst eller negativ vekst - uten teknologiske forbedringer
3) Hva kan oppnås for klimaet ved begge typer tiltak i kombinasjon - nullvekst eller negativ økonomisk aktivitet sammen med teknologiske forbedringer?

Analysen nedenfor har ført frem til følgende konklusjoner:
Lykkes vi i løpet av få år å fange all CO2 fra alle gamle og nye konvensjonelle kraftverk (kull, olje, gass) og føre gassen ned i jordskorpen for å la den bli der for alltid, så kan løsningen av klimaproblemet være innen rekkevidde, selv med fortsatt betydelig økonomisk vekst, og selv om overgangen til fornybare energikilder ville være beskjeden. Men den økonomiske virksomheten må antagelig få en øvre grense av andre grunner, og da særlig av mangel på vitale ressurser, slik som vann, fisk og åkerjord til en økende befolkning. Forutsetningen for denne konklusjonen er at størrelsen på Jordens totale, levende biomasse ikke reduseres, og at økningen av den globale temperaturen blir stanset på et nivå som hindrer at tundraene tiner.

Svikter disse forutsetningene, og lykkes vi ikke raskt nok med denne CO2-fangsten, slik at reduksjonen av CO2-utslipp må skje ved hjelp av en kombinasjon av (1) det tross alt begrensede antallet mulige "rene" energikilder i kombinasjon med energisparing og (2) en sterkt redusert økonomisk aktivitet (ikke bare redusert vekst), da står vi overfor en svært kritisk situasjon. Grunnen er at en så sterk reduksjon av den økonomiske aktiviteten, som vil være nødvendig for å oppnå tilnærmet null-utslipp, ville påføre menneskene i i- og u-land så store begrensninger i deres livsførsel at det kan oppstå sterke, ukontrollerte, psykiske reaksjoner som vil kunne redusere evnen til rasjonell tenkning og handling. For å takle en slik situasjon uten kaos vil en stor modenhet i befolkningen være nødvendig.

Spørsmålet er også om det eksisterer en praktikabel økonomisk teori som takler reduksjon av den økonomiske aktiviteten. Her er to bredtvirkende virkemidler for å redusere den økonomiske aktiviteten skissert: (2,1) Samkjørt og suksessiv reduksjon av arbeidstiden (under automatisk opprettholdelse av konkurranse og innovasjon) og (2,2) brensning av internasjonal transport av varer, tjenester og penger ved hjelp av gebyrer. Dette innebærer at man bremser drivkrefter i den økonomiske aktiviteten, særlig den internasjonale konkurransen, og reduserer konsekvensene av den økonomiske aktiviteten ved å redusere den økonomiske aktiviteten selv - nemlig ved å redusere den tillatte arbeidstiden globalt.

Analyse - oversikt
1) Vi gjør ikke noe med den uhemmede økonomiske veksten, som eksisterer idag, men gjør dens konsekvenser mindre skadelige for klimaet særlig ved hjelp av bedre teknologi på en rekke områder: Det kan (1a) gjøres ved å bedre energiproduksjons-teknologien på flere områder. Ved (1b) å gjøre teknologiene for produksjon og transport av produktene bedre. Ved (1c) å gjøre produktene teknologisk bedre og (1d) ved å gjøre forbruket mindre skadelig for klimaet gjennom teknologiske forbedringer.

Men før vi går videre, vil vi se litt på det vi har kalt den uhemmede økonomiske veksten. I vår globaliserte verden er veksten primært drevet frem av den internasjonale konkurransen som fører til en økt produktivitet på fra 3 - 7% per år. Skal dette ikke føre til økt arbeidsledighet, må konsumet økes tilsvarende: Vi får en økonomisk vekst på omtrent like mange % per år. Men mange steder er arbeidsledigheten likevel stor, slik at bestrebelsene i retning av økonomisk vekst øker ytterligere. På verdensbasis dreier det seg kanskje om en milliard mennesker eller mer som ikke har full sysselsetting. Det tallet vil øke fordi halve Jordens befolkning nå er under 25 år - mennesker som utålmodig vil se seg om etter arbeid i årene som kommer. Dessuten øker Jordens befolkning med ca. 70-80 millioner mennesker hvert år! - mennesker med behov og ønsker som også skal dekkes, og som gir et press i retning av mer økonomisk vekst. I tillegg finnes også andre og mindre viktige vekstfaktorer.

Dessuten finnes utslipp av klimagasser som ikke direkte henger sammen med økonomisk aktivitet og vekst, men med menneskenes angst og mistenksomhet. Vi tenker på rustningsindustrien, militærøvelser og kriger etc. som også bidrar til drivhuseffekten, men som vi ikke går nærmere inn på her.

Kan forbedringene av diverse teknologier akkurat kompensere for konsekvensene av den uhemmede økningen av den økonomiske aktiviteten? Hvis svaret er ja, da skader vi klimaet fortsatt like mye som før teknologiene ble forbedret. Hvis svaret er nei, da skader vi klimaet mer enn tidligere. Hvis teknologiforbedringene derimot kompenserer for mer enn den økonomiske veksten, vil vi få en noe bedret utvikling for klimaet enn vi ellers hadde fått.

2) Vi bekjemper skadene som påføres klimet ved å redusere den økonomiske aktiviteten, men uten å forbedre teknologiene. Hva kan oppnås ved denne typen tiltak? Vil det være tilstrekkelig til å stanse den ugunstige utviklingen av klimaet? Det synes klart allerede her at selv med null-vekst i økonomien vil vi ha en fortsatt omtrent like ugunstig påvirkning av klimaet som idag. Det ser ut til at vi vil måtte redusere den økonomiske aktiviteten betraktelig - ikke bare til null-vekst, men også til negativ vekst - for å få en reduksjon av den ugunstige påvirkningen av klimaet som monner. Spørsmålet er om vi har kunnskaper nok til å gjennomføre en krympende økonomisk politikk uten at det blir depresjon eller kaos i verdensøkonomien. Dette kommer vi tilbake til.

3) Hva kan oppnås ved å ta i bruk begge typer tiltak i kombinasjon - negativ økonomisk vekst eller null-vekst kombinert med teknologiske forbedringer?

Analyse
Vi går tilbake til 1) og undersøker hvilke teknologiforbedringer som kan utføres på de ulike områdene for å motvirke konsekvensene av den uhemmede økonomiske veksten.

1a) Bedret teknologi i energiproduksjonen
Her står en rekke muligheter til disposisjon. De kan deles i to grupper: Energiproduksjon kan flyttes til mindre belastende former for energiproduksjon, og eksisterende energiprodukson kan gjøres mindre belastende for klimaet.

Vi tar det første alternativet først: Mindre- eller ikke belastende former for energiproduksjon er nå særlig: vannkraft, vindkraft, bølgekraft, solenergi, varmepumper, jordvarme og atomkraft. Slike energiformer kan brukes til å dekke tilleggsbehovet for energi som følge av den økonomiske veksten; men også til å erstatte energi som idag belaster klimaet.

Vannkraft har ennå et betydelig potensiale i utviklingsland. Det gjelder også vindkraft og solenergi som sammen med varmepumper har et betydelig potensiale også i i-land. Atomkraften bygges videre ut i mange land og spiller en stor rolle i den totale energiforsyningen. På grunn av den vanskelige lagringen av radioaktivt avfall og slektskapet til atomvåpenproduksjonen vil denne energikilden ikke helt kunne erstatte konvensjonelle kraftverk. Andre prinsipper for utvinning av atomkraft er under utprøving, men de forventes ikke å kunne spille en vesentlig rolle i den aktuelle situasjonen.

Eksisterende teknologi for produksjon av energi kan særlig forbedres ved å gjøre konvensjonelle varmekraftverk (kull, olje, gass) fri for CO2-utslipp. Det gjøres ved at all CO2 skilles ut og føres ned i jordskorpen og holdes fanget der. Teknologien finnes ikke ennå i ferdig utprøvet stand. Et fullskalaprosjekt er under forberedelse i Norge. Tyskland har også fattet beslutninger i denne retningen. I Danmark finnes et testanlegg som fungerer. Men den valgte prosessen skal medføre at 25-30% av energien går tapt. Danskene har også undersøkt lagringsforholdene for CO2 i jordskorpen og funnet at mulighetene, bare i Danmark er enorme. Dette alternativet er svært lovende hvis man får teknologien til å fungere på en økonomisk tilfredsstillende måte. Men det er altså ikke sikkert. Dette alternativet er lovende, fordi det ville virke bra for klimaet, og fordi det ville kunne anvendes svært bredt og antagelig ganske fort i hele verden. Forutsetningen er at den lagrede CO2-en ikke siver ut i atmosfæren etter hvert. Der eksisterer også en liten usikkerhet.

Av de kjente forbedringsmulighetene synes den nevnte å ha det største potensialet. Men det finnes også andre muligheter. Ved produksjon av råolje og naturgass skal det også være mulig å redusere utslippene, men de tekniske løsningene kan vi ikke gå inn på her. Fører disse bestrebelsene frem til utslippfri produksjon av elektrisitet og fjernvarme i tilnærmet konvensjonelle kraftverk, står "ren" elektrisk energi til disposisjon i nærmest ubegrensede mengder. Gjennom fjernvarmeprosjekter blir spillenergi brukt til CO2-fri oppvarming.

Vi skal nå se på mulighetene for å forbedre teknologiene som idag blir benyttet når varer og tjenester skal produseres og transporteres - alternativ 1b) i inndelingen ovenfor. Vi står her overfor et mangslungent og uoversiktlig produksjonsapparat. Brukes elektrisitet, blir oppgaven å bruke mindre. Brukes fossile drivstoffer, gjelder det å bruke mindre eller helst å gå over til elektrisitet, der det er mulig. Sjøtransport bør ha mulighet for å gå over fra diesel til hydrogen som er fremstilt på en utslippfri måte, dvs vhja solenergi eller elektrisitet. Det samme gjelder transport med jernbane, som bør benyttes i størst mulig grad. For alternativet - trailertransport - har ikke de samme mulighetene. Biodrivstoff synes å være den beste løsningen for denne transporten. Men mengden av biodrivstoff er begrenset inntil man har teknologi for å bruke trevirke, halm og lignende som råstoff i produksjonen av biodrivstoff i stedet for mais og sukkerrør etc. som "tar" åkerjord fra ordinær matproduksjon. Når den nye teknologien foreligger, bør trevirke ikke brennes når man rydder plass for jordbruk, men brukes til produksjon av biodrivstoff.

Ved produksjon av tjenester er det flyreisene vi primært må se på. Det er mulig at flyene kan gjøres enda litt sparsommere i bruken av drivstoff. På lengre sikt synes hydrogen også å være en mulighet. Men gjennom økt bruk av elektronisk kommunikasjon til erstatning for personlige møter synes det å være et stort potensiale for reduksjon av utslippene av CO2 ved produksjon av tjenester.

Hva kan gjøres på teknologiens område for å gjøre produktene bedre hva angår utslipp av klimagasser - alternativ 1c) i vår inndeling ovenfor? Hva slags produkter snakker vi om? Det synes primært å være produkter med et slags maskineri, slik som produksjonsmaskiner og biler, busser etc, dessuten produksjon av kjøtt og drivhusprodukter. Vi ser på dem i tur og orden:

Produksjonsmaskiner dekker et enormt spekter av ulike maskintyper som har det til felles at de aller fleste stasjonære maskiner kan drives elektrisk - og da bør de også drives på den måten. Biler og busser med liten aksjonsradius kan og bør også drives elektrisk. For de øvrige synes en hybridløsning med elektrisitet og gjerrig bruk av biodrivstoff å være det mest nærliggende alternativet. Lenger fremme i tid ligger hydrogen som er produsert utslippfritt.

Kjøttproduksjon i store kvegfarmer belaster klimaet med utslipp av store mengder metangass som skal være 20 ganger verre for klimaet enn CO2. Det er ikke kjent at det eksisterer teknologi som kan gjøre denne produksjonen mer klimavennlig. På lengre sikt kan man kanskje tenke seg dyr som fordøyer fôret bedre eller utvikling av fôr som dyrene fordøyer bedre.

Dyrking av blomster og grønnsaker i drivhus er etter hvert blitt ganske energikrevende. Solenergi og elektrisitet synes å bli brukt noenlunde optimalt i denne produksjonen idag.

1d) Hvordan kan (det samme) forbruket gjøres bedre, dvs med mindre skader på klimaet? Det ser ut til å være mulig å gjøre deler av forbruket bedre uten å redusere det. Å erstatte kjøtt med planteføde er et virksomt midddel her. Avfallshåndteringen i kommunene kan gjøres mindre skadelig for klimaet ved å fange opp metangassen og uskadeliggjøre den. Man kan flytte etterspørsel fra produkter til tjenester. Man kan og bør bruke tog eller buss i stedet for bil eller fly. Det forutsetter at de offentlige transportmidler bygges ut. Man bruker lokale tresorter i stedet for eksotiske sorter som er transportert over store avstander. Man bruker lokal mat i stedet for matvarer fra fjerne strøk. Man isolerer boligene bedre. Man gjør større bruk av varmepumper etc.

Myndighetene må i større grad bruke "pisk og gulerot" i klimapolitikken. Den går ut på å gjøre klimagunstige ordninger attraktive og å avgiftsbelegge ugunstige ordninger: dyrere bruk av CO2-produserende biler - (eventuelt også bilfrie dager eller tider) - dyrere flyreiser og cruisreiser etc. En CO2-avgift på all internasjonal varetransport vil bremse konkurransen og transporten i takt med avgiftens størrelse. Mange transporter med marginal lønnsomhet vil da bortfalle, og mer av produksjonen vil foregå nærmere markedene for disse varene. En CO2-avgift på betalingsstrømmene knyttet til denne varehandelen ville virke på samme måte. Men i tillegg kan situasjonen bli så kritisk at visse aktiviteter må forbys, hvis de i den store sammenheng er lite viktige og samtidig forurenser mye, som fx privatfly, drivstoffslukende kjøretøyer, lystbåter samt romturisme!.

Konklusjon fra 1):
Den uhemmede økonomiske vekstens "bærekraft" står og faller med én teknologisk løsning, nemlig at CO2 kan utskilles av avgasssene fra konvensjonelle kraftverk og lagres dypt nede i jorden med endelig virkning. Svikter denne muligheten, må vi tenke nytt. Å redusere den økonomiske aktiviteten drastisk rykker da vesentlig nærmere. Kanskje må veksten begrenses av andre grunner enn hensynet til klimaet? Vi tenker da på knappe ressurser, slik som vann, fisk og åkerjord. Men nye teknologiske løsninger med nye muligheter ligger på den annen side i startgropen. Såkalte bio-membraner er kanskje en slik mulighet med stort potensiale. Slike membraner kan øke matproduksjonen på flere måter og samtidig reflektere en større del av sollyset, slik at de motvirker oppvarmingen av Jorden. I det hele skjer det mye på forskningsfronten nå som krever offentlig innsats for å bli testet og eventuelt satt ut i livet så fort som mulig.

Men det finnes enda en faktor i denne problemstillingen - noe som ikke er direkte styrt av den økonomiske aktiviteten vår. Enorme områder med permafrost begynner nå å tine fordi klimaet er blitt littt varmere. Etter hvert begynner tundraen å avgi metangass. Hva kan gjøres for å uskadeliggjøre eller motvirke tilsiget av denne farlige klimagassen? Her finnes ingen kjent teknologi. Kan noe av skaden kompenseres med skogplanting i stor skala på den opptinte tundraen - for derved å binde mer av den CO2-en som finnes i atmosfæren, i biomasse? Er man optimistisk, kan man kanskje tenke at metangassen fra tundraen kan samles opp og omformes til mat på følgende måte: Det finnes bakterier som lever av metan. Derved blir kjemisk materie omdannet til organisk stoff. Dette stoffet kan danne utgansgpunktet for produksjon av proteiner som kan inngå i dyrefor. Det kan sågar inngå i den næringsvesken som brukes for å produsere kunstig kjøtt basert på dyrking av stamceller som i sin tur er orientert mot dannelse av kjøttvev.

2) Hva kan oppnås ved å redusere den økonomiske veksten til null eller til å bli negativ? Første spørsmål blir da: Hvordan redusere veksten til null (2a) og hvordan redusere den økonomiske aktiviteten ytterligere (2b)? Og hvilke konsekvenser vil det ha for klimaet?

Den enkelte kan tjene mindre eller bruke mindre enn han/hun tjener og spare resten, hvilket innebærer oppsamling av fremtidig forbruk. Går mange inn for å tjene mindre og bruke tilsvarende mindre etter hvert som behovene er rimelig godt dekket, vil det bety en reduksjon av den økonomiske aktiviteten. På personplanet kan man kanskje regne med en viss reduksjon av bruk og kast-mentaliteten og av annet forbruk som ikke innvirker vesentlig på livskvaliteten. Det finnes et stort forbruk som har til hensikt å dekke psykiske behov. Men den forbruksreduksjonen man kan forvente i i-land vil være langt mindre enn den veksten som vil måtte komme i utviklingsland. Skal man få en reduksjon av den økonomiske aktiviteten som monner, må tiltak settes i verk på nasjonalt og globalt nivå. Da er det ett tiltak som peker seg ut, og som vi allerede har antydet:

Den økonomiske veksten er nå drevet frem av internasjonal konkurranse som gir en vekst på 3 -7% per år eller mer. For å unngå arbeidsledighet må denne veksten konsumeres. Veksten tas mao ut i form av økt levestandard. Man kunne også tatt den ut i form av en tilsvarende redusert arbeidstid, slik man har gjort det i flere trinn tidligere. Gjorde man det etter internasjonale avtaler, ville den økonomiske veksten stoppe opp uten at de drivende kreftene i det økonomiske systemet ville bli lammet. Ønsket om å forbedre produkter og prosesser ville beså. Det samme gjelder bedriftenes ønske om å overleve i en internasjonal konkurranse. Det økonomiske systemet ville altså fortsatt fungere som før. Det samme systemet kunne videreføres og også virke etter hensikten med en planlagt negativ vekst, fordi lovmessighetene er de samme.

Når arbeidstiden på denne måten blir gradvis redusert,vil menneskene få mer fritid. Hva kan den tiden brukes til uten at det går ut over klimaet? Aktuelle stikkord her er: Pleie av et stigende antall gamle mennesker, multimedia-aktiviteter, meditasjon og andre av alternativbevegelsens tjenester, plastisk kirurgi(?), Store og populære, men CO2-genererende arrangementer må man på den annen side antagelig se bort fra eller redusere betraktelig, slike som olympiader og en rekke andre kultur- og sportsarrangementer på internasjonalt, nasjonalt og delvis også på regionalt nivå.

Til slutt vil vi nevne investeringer som settes i verk av gammel vane, som om en alvorlig klimakrise ikke ligger foran oss - investeringer som konsekvensene av klimaforandringene om få ti-år med stor sannsynlighet vil gjøre uaktuelle. Slike tiltak kan med fordel droppes. På den annen side kan vi forvente økt økonomisk aktivitet for å takle konsekvensene av klimaforandringene: økt havnivå, nye strømmer av klimaflyktninger etc.

Dette var refleksjoner knyttet til en økonomisk vekst ned mot null. Men det ser ut til at en rekke av disse tankene vil være gyldige også ved en negativ økonomisk vekst. Reduseres arbeidstiden mer enn det som skal til for å kompenseree for den årlige økonomiske veksten, vil man få en negativ økonomisk vekst, dvs en krympet økonomi, hvor drivkreftene fortsatt ville være til stede og virksomme som ved vekst-økonomien. Man ville fortsatt konkurrere, fortsatt øke produktiviteten, fortsatt utvikle nye teknologier. Gevinsten ville man ta ut i form av mer fritid. Oppgaven vil da bli å gjøre fritiden attraktiv og fritidsaktivitetene lite skadelige for klimaet.

3) Kombinasjonen av 1) og 2)
Selv om denne lille analysen bare er kvalitativ, synes det allerede klart at det er teknologiforbedringer som primært må gjøre den økonomiske aktiviteten "spiselig" for klimaet samtidig med at man går over til mer klimavennlige varianter av produkter og prosesser, der slike foreligger. Skulle den økonomiske aktiviteten reduseres så mye som synes nødvsndig ut fra hensynet til klimaet, ville det hele stå i fare for å bli ukontrollerbart og i verste fall kaotisk. Det hele står og faller med CO2-rensingen av konvensjonelle kraftverk. Lykkes ikke det, må vi tenke nytt og inkludere ganske drastiske tiltak.

Det finnes også 4-5 helt spesielle tiltak på globalt nivå, som er vist på TV, og som ville bety en ytterligere eksperimentering med klimaet på Jorden. Selv de enkelte forslagsstillerne vil bare anbefale sine tiltak i ekstremt kritiske situasjoner. De er derfor ikke drøftet her.

Med blikk på dagens situasjon: Hva vil vi mennesker - menneskeheten - kunne få til for å redde klimaet på Jorden? Det ser ut til at CO2-rensing av Jordens konvensjonelle kraftverk ikke kan komme på mange år ennå. De virkemidlene som står til disposisjon i mellomtiden, er småskala reduksjoner av CO2 (og andre drivhusgasser), CO2-fri produksjon av elektrisistet (sol, vind, vannkraft etc.) og negativ økonomisk vekst (planlagt reduksjon av produksjon og forbruk), hvor to sentrale virkemidler er nevnt: Generell arbeidstidsreduksjon og skattlegging av internasjonal handel. Men vil dette være tilstrekkelig

                                                                      ***

FORUM nr. 110

RELIGIONSFRIHET ER BLANT ANNET FORELDRENES RETT TIL Å STENGE BARNA INNE I SINE ILLUSJONERS FENGSEL

Ytringsfrihet og vår nestes "ømme tær"

I den senere tid er vi blitt konfrontert med situasjoner som har forundret oss og av og til skremt oss. Vi har sett at noen reagerer så kraftig på visse ytringer eller hendelser at vi ikke riktig skjønner sammenhengen; hvorfor er en situasjon så spesiell at den utløser reaksjoner, og hvorfor reagerer noen så kraftig?

Hva slags situasjoner snakker vi om? Muhammedkarikaturene i diverse media eksponerte problemstillingen påny og minnet oss bl.a. om Salmon Rushdie-saken. I Tyskland ble et teaterstykke tatt av plakaten fordi det inneholdt noe som kunne skape sterke reaksjonner. Dette kalles selvsensur. Nylig vakte bildet av en gris som hang på en barneavdeling på et sykehus, reaksjoner hos noen med krav om at bildet skulle fjernes. Midtøsten-eksperten Sissel Wold er blitt utsatt for trusler fordi hun i sin forskning har funnet og gitt uttrykk for opplysninger som noen fundamentalistiske Israel-venner i Norge finner ubehagelige. I Tallin er det store, folkelige demonstrasjoner mot at et minnesmerke skal flyttes til en mindre dominerende plass i byen.

Hva kan ligge bak disse til dels voldsomme reaksjonene? For å forstå mekanismene, må vi se hva som er felles for de nevnte tilfellene: Jeg reagerer fordi en ytring, handling eller situasjon har skapt et ubehag i mitt indre. Ubehaget oppstår fordi jeg identifiserer men med det som blir vanæret eller satt spørsmålstegn ved. Ved at noe jeg identifiserer meg med, og som jeg har latt bli en del av meg, blir kritisert, føles det slik at også jeg blir kritisert. Reaksjonens hensikt er å fjerne mitt ubehag ved å fjerne den ytre årsaken til det. Slik forholder det seg med enkeltpersoner og med grupper av mennesker som identifiserer seg med det samme. Reaksjonenes styrke avhenger av hvor sterkt ubehaget føles, og hvor sterke man føler seg som provosert gruppe. Reaksjonenes form avhenger mye av oppdragelse og kultur. La oss se på noen eksempler:

Religionen som man identifiserer seg med, gjør det forbudt å avbilde religionens profet. Den som likevel gjør det, forgår seg mot noe jeg identifiserer meg med og dermed også mot meg som person. Såkalte Israelvenner har ment at norsk Midtøsten-politikk i for stor grad har tatt hensyn til palestinerne. Og så kommer Sissel Wold og sier at Oslo-avtalen i stor grad skjedde på Israels premisser. Det skaper ubehag hos ekstreme Israel-venner - et ubehag som man søker å fjerne ved å true den som har kommet med den ubehagelige opplysningen. Den russiske del av befolkningen i Tallin ser i det aktuelle monumentet russernes heltemodige kamp mot- og seier over Nazi-Tyskland. Da de fortsatt føler seg som russsere, var dette også deres kamp og deres seier. For den baltiske del av befolkningen minner derimot monumentet om tiden da de var okkupert av Sovjetunionen. Derfor vil de detronisere monumentet, selv om de tråkker på følelsene til russerne i deres egen befolkning.

Her følger to lignende tilfeller. De er tatt med her, fordi det også her dreier seg om at min frihet begrenses av hensynet til andres ubehagelige følelser: I rettssalen møter vi nå oftere vitner som ikke vil uttale seg av frykt for represalier. Mange kriminelle miljøer er nå blitt så hardbarket - reagerer så voldsomt - at de kan gripe til drastiske represalier overfor den som ved sitt vitneutsagn kan skade dem. Av frykt for konsekvensene, velger vitnene ikke å fortelle det de vet. Dette gjør politiets arbeid ofte vanskelig.

Et ungt menneske som støter foreldrene ved ikke å ville gifte seg med den de ønsker, kan i visse miljøer nå risikere å miste livet. Dette kalles æresdrap. Derved er også psykologien i fenomenet antydet. Foreldrene identifiserer seg med sin kulturelt betingede rett til å bestemme hvem barna skal gifte seg med. Deres slekt og venner forventer at dette fortsatt skal gjelde. Bryter det gifteferdige barnet ut av denne kulturen, skaper det et ubehag hos foreldrene som kan bli så sterkt at barnet skal fryses ut av familien eller til og med drepes, hvis det er det som skal til for å gjenopprette foreldrenes såkalte ære, dvs anerkjennelse i det miljøet de tilhører.

De fleste setter pris på eller drømmer om frihet. Likevel skaper vi en vegg rundt oss som begrenser oss - veggen som skiller mellom det sosialt aksepterte og det sosialt upassende. Trår vi utenfor det sosialt aksepterte området, risikerer vi å tråkke på ømme tær. Dette har i utgangspunktet intet med saklighet å gjøre. Saklighet kjenner ingen slike usynlige grenser, selv om slike dessverre også finnes i vitenskapen. De usynlige og begrensende veggene er produkt av kultur og religion. Og følelsene som er knyttet til det som ligger innenfor og utenfor, oppstår fordi man forlater sakligheten og knytter prestisje, selvfølelse og ære til det som er innenfor - og motsatte emosjonelle følelser til det som ligger utenfor. Det er dette som kalles identifikasjon.

Hvor langt skal vi la oss begrense av andres følelser?
Er det våre nestes stadig ømmere tær som skal være styrende rammer om det vi sier og gjør? Hvor langt skal vi la oss begrense av andres ømme tær? Når skal vi kjempe for en kompromissløs ytringsfrihet. Og når - og i hvilken grad - skal vi vise respektfullt hensyn overfor andres sarte eller aggressive følelser? Er selvsensur - det å unnlate å gjøre noe som kan vekke harme hos voldelige mennesker - feighet eller redsel for å unngå de mulige ubehagelighetene eller farene som ellers ville være knyttet til ytringen?

Når makthavere har ømme tær
Hva skjer når myndigheter og andre makthavere - media, kapitalister, forskningsmiljøer etc. - har ømme tær? Vi ser da bort fra de reaksjonene som er begrunnet i lovverket, og spør: Finnes ytringer eller informasjon som effektivt holdes til bake av makthavere, tabu-informasjon som hindres i å komme frem, fordi det ville være for ubehagelig for de samme makthaverne, eller kanskje fordi folket angivelig ikke ville ha godt av å høre det? Her følger noen eksempler som kan tyde på det:

Det synes å være et uavklart spørsmål om myndighetene i USA sitter på hemmelig UFO-informasjon. Det virker merkelig at den utmerkede norske dokumentaren om Kornsirklene som ble vist to ganger på TVN ikke førte til debatt. Hvem hadde mulighet og myndighet til å hindre det?

Det samme kan man si om de verdensomspennende ukjente, men målbare felt som kan påvirkes av stemningsbølger i folkemasser, og som minst to seriøse tidsskrifter rapporterte om. Hvem har makt og myndighet til å legge lokke på - hindre at et tema i det hele tatt blir tatt opp? Hvem har muligheten for å øve innflytelse direkte, eller ved hjelp av bevisstløse, feige eller likesinnede media. Hvem kan innføre opplysninger om utviklingslæren og vitenskapens standardmodell i skolebøkene som om dette var endelig kunnskap? Hvorfor blir det fortiet at mange forskere ikke er enige i alt det som i Norge og andre steder er definert til å være sant?

Verden er stort sett blitt oppmerksom på farene knyttet til ensretting og diktatur. Likevel kan åpne eller mer skjulte maktmennesker på delområder legge en klam hånd over ytringsfriheten på det området de behersker, slik eksemplene ovenfor kan tyde på. Hvem med makt er det som ikke vil vite? Virkemidlene er særlig å fortie, bringe i vanry eller latterliggjøre. Her spiller media en viktig rolle som sannhetssøker, en rolle som ikke alltid blir godt nok ivaretatt.

Utviklingstendenser
Hvilke utviklingstendenser ser vi i samfunnet? Vi ser en økende vilje til å ta hensyn. Færrest mulige skal føle seg støtt, bli påført skyldfølelse etc. Samtidig ser vi en tendens til økende aggresjon. Hvordan skal det gå når ingen skal utfordres slik at de føler seg støtt, samtidig med at vi tåler stadig mindre før vi føler oss støtt? Konsekvensene av å støte noen synes enkelte ganger å være mye kraftigere enn tidligere. Vi kan jo ikke la nevrotikerne overta styringen (av oss andre)?

Denne situasjonen har utviklet en ny type unnskyldning - en unnskyldning som - i mangel av noe bedre - nølende blir akseptert. Man beklager ikke det man har gjort og som førte til at noen følte seg støtt. Man beklager at (eller hvis) noen følte seg støtt, for det var ikke meningen.

Har vi lært noe av dette?
Når jeg hører noe som jeg misliker fordi det setter spørsmål ved noe jeg identifiserer meg med, da har jeg to muligheter; jeg kan gå til angrep på kilden for denne ytringen for på den måten å fjerne det ubehaget jeg føler, eller jeg kan fjerne dét i mitt indre som lar seg irritere. Går jeg til angrep for å fjerne den ytre kilden til irritasjon, skaper det ofte vold, eller trusler om vold, slik Salmon Rushdi, ambassader og Sissel Wold har opplevd det. Det andre alternativet omfatter en intern og fredelig prosess i mitt indre. Den går ut på å oppdage, bli værende i- og derved oppløse det som lar seg irritere. Langsomt kommer også psykologene til at dette alternativet er mulig.

                                                       ***

FORUM nr. 109

Hva vil det si å bli integrert?

Det er mye snakk om integrasjon for tiden i forbindelse med våre nye landsmenn. Men hva mener vi med dette begrepet. Og mener vi og våre nye landsmenn det samme?

La oss først se på hva tradisjonelle normenn kan mene med begrepet. Man forventer at de nye landsmenn lærer seg språket og får seg en jobb, slik at de kan klare seg selv økonomisk. Videre forventes at de nye innretter seg etter norske lover og forskrifter, og at de oppfører seg som "folk flest". Noen vil nok også forvente en respekt for vår måte å leve på og takk for at landet har gitt dem sikkerhet og tilgang til våre utbygde ordninger. I siste instans forventes vel også en loyalitet - at de skal føle seg som borgere av dette landet med de rettigheter og plikter det innebærer. Dét kommer ikke minst til syne gjennom hvordan de påvirker sine barn, slik at de kan vokse seg inn i det nye samfunnet uten større motsetninger. Myndighetene gjør det de finner nødvendig for å oppnå en slik integrering. Om dise forventningene blir skuffet eller innfridd avhenger langt på vei av hvordan de nye landsmenn selv ser på det å bli integrert i sitt nye hjemland.
Hvordan ser innvandreren på denne problemstillingen? Mye vil nok være sammenfallende - jobb, lovlydighet etc. - mens oppfatningene på andre områder kan divergere. Det gjelder ikke minst på områder som er regulert av innvandrerens religion og kultur. På slike områder vil innvandreren ha større problemer med å tipasse seg. Han vil delvis se på integrasjon som deres egen justering av det norske samfunnet, slik at samfunnet tar hensyn til deres tradisjon. Slike forskjeller, som lett blir verdiforskjeller, kan føre til motsetninger og nedsettende holdninger begge veier. Vi kjenner eksempler både på bilder og klæsplagg som kan skape slike motsetninger. For vertslandet blir det et spørsmål hvor langt man skal strekke seg når det gjelder å etterkomme slike krav. Slike spørsmål vurderes nå i hele Europa. Å være for imøtekommende kan skape anti-holdninger i den "gamle" befolkningen overfor de nye. Er man for lite imøtekommende, oppstår lett konflikt med de nye som - ut fra et religiøst perspektiv - også kan se på enkelte sider ved det norske samfunnet som mindreverdig. Slike innvandrere ønsker ikke å bli integrert, slik vertslandet forstår begrepet. Noen land har satt klare grenser for imøtekommenheten ved å forby oppviglervirksomhet og organisert hets mot vertslandet.

                                                          ***

FORUM nr. 108

Mangel på arbeidskraft?
eller mangel på kritisk journalistikk?

Er det mangel på arbeidskrft når man sløser med arbeidskraften? Under den siste krigen var det ofte mangel på mat. Det man hadde, ble utnyttet på best mulig måte. Ingen tenkte på å sløse med maten. Mangelen på mat var reell. Hvordan er det nå?

Har vi virkelig mangel på arbeidskraft, slik vi stadig blir fortalt

- når vi bruker ca. 15.000 årsverk på telefonsalg som de fleste helst vil være foruten?

- når nye 10.000er årsverk produserer alle former for reklame med oppfordring til å kjøpe, dvs. legge beslag på enda mer arbeidskraft? Å produsere, distribuere og resirkulere alt papiret krever ytterligere arbeidskraft.

- når nye tusener av årsverk arbeider med mote og trender som skal gjøre det vi har umoderne - gjøre det ubrukelig av psykologiske grunner? Man er det man har og må følge med i tiden, får vi høre.

- når vi bygger og drifter kjøpesentre store nok til å betjene en tre ganger så stor befolkning?

- når vi bygger hytter og feriepalass i hopetall som kanskje blir brukt noen uker hvert år?

- når vi bygger og kjøper lystbåter som vi bruker en uke eller to om sommeren?

- når vi kaster fullt brukbare, ja ofte pene og lite brukte møbler og klær etc. som aldri før, slik at vi kan skape plass for alt det nye vi kjøper, og som vi kjøper for å dekke ønsker, ikke behov?

Når tilgangen på naturressurser i et land skaper kjøpekraft ut over det normale, åpnes muligheten for å ville gjøre mer enn det befolkningen kan gjøre selv. Man får såkalt mangel på arbeidskraft, fordi man vil gjøre for mye. "Problemet" løses ved import av arbeidskraft. Derved blir problemet mindre i en overgangsfase. Men snart følger de utenlandske familiene etter og skaper nye behov for flere boliger, større skoler, sykehus og alt det øvrige. Derved oppstår ytterligere behov for arbeidskraft, behov som slik sett er reele, og som fører til øanske om ytterligere import av arbeidskraft.

På grunn av demografiske skjevheter kan det midlertidig oppstå reelle behov for begrenset import av arbeidskraft på enkelte områder. Men det er klart at har befolkningen fått en viss størrelse, så kan den i det lange løp leve godt av det den skaper selv og eventuelt bytter til seg fra andre land. Forutsetningen er at den primært bruker sin arbeidskraft til å dekke sine reelle behov. Porblemstillingen er riktignok mer omfattende enn det som er kommet frem her. Bl.a. blir visse (lavtlønnede) yrker dominert av importert arbeidskraft, slik at man tilsynelatende blir helt avhengig av denne arbeidskraften. Men uten disse arbeiderene ville landet hatt arbeidskraft til å dekke dette behovet likevel, hadde man prioritert riktig

I den modellen som praktiseres nå, får importlandene utført arbeid som ellers ikke ville blitt dekket. Det blir dekket på tross av at man sløser med egen arbeidskraft, og det er imorten som dekker det. Fordelen for importlandet er begrenset og midlertidig. For de land og familier som eksporterer arbeidskraft, innebærer dette systemet i det lange løp store fordeler, selv om overgangsfasen kan være vanskelig for den enkelte. Familiene øker raskt sin levestandard, og eksportlandenes økonomi bedres generelt. Slik sett, fra et empatisk synspunkt kan man si ja til gjeldende praksis. Men så lenge vi til de grader sløser med egen arbeidskraft, har vi egentlig ikke behov for en import i dette omfanget. Derfor: I den grad modellen markedsføres med den begrunnelsen at vi har behov for denne arbeidskraften, skjer importen langt på vei på feil premisser.

Hensikten med dette korte notatet er å gjøre oppmerksom på behovet for å drøfte denne problemstillingen i media.

                                                      ***


FORUM nr. 107

Om ytringsfrihet og saklighet i samfunn og forskning.
Skal ubehagelig informasjon stanses? Skal eksemplet som ikke passer i modellen, skyves under teppet - eller føre til ny innsikt?

Den naturvitenskapelige forskningens historie har tallrike eksempler på at pionerer har kommet frem til riktige resultater som deres kolleger ikke har vært modne for å akseptere, enn si aplaudere. Vi er vel tilbøyelige til å tenke at slik var det den gang, men ikke nå. Men stemmer det?

Media kan fortelle om eksempler fra de siste generasjoner, hvor pionerer har kommet med riktige løsinger som er blitt dårlig mottatt av kollegene, bl.a. fordi det de kom med, brøt for sterkt med aksepterte forestillinger. Det bør være et poeng å få frem hva som ble gjort for å slippe å ta den uønskede informasjonen inn over seg, og hvem (typer instanser) som gjorde det. Spørsmålet er om det fortsatt finnes fenomen som vi ikke vil vite av, og som vi skyver under teppet? Finnes fortsatt begrunnede meninger og innsikter som er uønsket? Og hva blir eventuelt gjort i dagens samfunn for å hindre at slike ytringer blir mottatt med saklighet?

Men saken har flere sider. Når samfunnet er avvisende til informasjon som bryter med aksepterte forestillinger, fører det lett til at forskning ikke blir utført der forskeren står i fare for å komme til resultater som kan føre til avvisning og i verste fall utstøtning fra fagmiljøet. Særlig alvorlig blir det når også media bruker "gapestokken" og blir del av ensrettingen i samfunnet. Det er faktisk mulig å hente frem slike forskningsoppgaver som nå ligger gjemt under teppet.

Har vi lagt usakligheten bak oss? Har vi noe å lære? Vil vi lære? Tør vi lære?

Historien om indianeren og den hvite mann.
En indianer og en hvit mann bodde i hver sin hytte et stykke fra hverandre. Det led mot høst og vinteren pleide å være kald på disse kanter. Den hvite mannen stakk innom indianeren en dag og la merke til all veden han hadde skaffet seg. Han syntes det var ganske mye og tenkte at han selv måtte skaffe seg noe mer ved, siden indianeren jo kjente klimaet her oppe i nord. Som tenkt, så gjort. Han skaffet seg noe mer ved og følte seg trygg. Da indianeren kom innom en dag og så all veden som den hvite mann hadde stablet opp, tenkte han at det måtte bli en veldig kald vinter, siden den hvite mann, som hadde så god tilgang på informasjon, hadde lagret så mye ved. Så gikk han hjem og skaffet seg mer ved. Det må bli en skrekkelig kald vinter, tenkte den hvite mann da han påny kom innom indianeren en dag. For indianeren - som hadde en slik teft på naturen - ville vel ellers ikke ha skaffet seg så mye ved. Og så gikk han hjem og skaffet seg mer ved .....

Foregår noe tilsvarende når det gjelder forholdet mellom media og publikum?
For å tjene mest mulig reklame- og abonnementspenger tilpasser media tilbudet til publikums smak, det som "de mange" - ifølge markedsundersøkelser - vil ha. Kvaliteten av medias tilbud blir deretter: underholdning, eventuelt med spenning, men likevel overfladisk stoff som ikke setter store krav til leseren eller seeren. Konkurransen media imellom forsterker denne tendensen. Da media - som trendsettere - i det lange løp påvirker hva publikum ønsker, kan markedsundersøkelsene vise en utvikling av publikums preferanser i retning av enda lavere intellektuelle og moralske krav. Dette kan igjen bli styrende for utviklingen av programtilbudet, slik at det oppstår en tilbakekoblingsmekanisme i negativ retning, på lignende måte som veden til indianeren og den hvite mann. Er det en slik utvikling vi er inne i uten helt å være klar over det? Reklamen for NRKs nye kanal peker i alle fall ikke i motsatt retning. Men vi kan jo håpe på en motreaksjon.


                                                                               ***

FORUM nr. 104

Den som slår seg frem, er ikke god nok til å være fremme; den som er god nok til å være fremme, slår seg ikke frem. Den som bør være fremme - han og hun - bør løftes frem av andre. Er det slik det skjer i våre dager? Kan demokratiets modenhet måles ut fra dette kriteriet?

Fra gjensidig kontroll til empati
Det som skjer i samfunnet, er et speilbilde av det som finnes i vår - i menneskenes - ubevisste psyke. På den annen side er det som finnes i våre ubevisste psyker et speilbilde av det samfunnet vi vokser opp i. Ser vi på verdessamfunnet av idag, med alle dens svakheter, som til syvende og sist kan tilbakeføres til svakheter eller manglende harmoni i menneskers ubevisste psyke, så kan vi slutte at vår egen psyke inneholder et variert sortiment av svakheter. I erkjennelsen av dette, har samfunnet utviklet styring og styringsprinsipper for likevel å skape levelige vilkår for befolkningen.

Et grunnleggende slikt prinsipp er maktfordeling, et annet er åpenhet og gjensidig kontroll. Dissee prinsippene ligger i bunnen for vårt demokrati og for vår rettsorden; folket delegerer makt - som også omfatter makt over folket - mens folket krever åpenhet og beholder makten over dem som har fått makt. Og rettsapparatet fungerer i åpenhet, slik at folket, særlig gjennom media, kan kontrollere at det utøver sin makt i samsvar med forutsetningene.

Denne åpenheten og kontrollen har vist at dette systemet ikke er bedre enn menneskene som inngår i dette systemet. Ulike menneskelige svakheter blir nesten løpende avdekket med den følge at man prøver å forbedre systemene for å unngå de samme svakhetene i fremtiden. Spørsmålet er hvilket spor man gjennom denne fremgangsmåten er inne på, og hvorhen det fører oss? Er dette en vei til forbedring av samfunnet, en vei som i sin tur fører til en forbedring av menneskenes ubevisste psyke, og som i sin tur gjør samfunnet varig og stabilt bedre? Eller fører denne praksisen også til nye svakheter i samfunnet og psyken, slik at det i beste fall blir et "på stedet hvil"? Er det spor vi, det vil si samfunnet, er inne på mao. en utvikling fra gjensidig kontroll og videre fremover mot et samfunn basert på tillit og empati? Finnes overhode en slik utviklingsvei?

Et blikk på verden viser oss at den demokratiske utviklingen som har funnet sted i mange land, har skapt bedre livskvalitet for store deler av befolkningen i disse landene. Men den tyder også på at en utvikling i motsatt retning vinner terreng. Den økonomiske handlefriheten og den høyere utdannelsen som store folkegrupper har fått tilgang til gjennom den skisserte utviklingen, har også åpnet for en frihet for den enkeltes ego til å utvikle seg. Det behøver ikke føre til direkte lovbrudd, men heller til utnyttelse av lovens gråsoner som en hær av advokater er blitt spesialister på. Jo mer komplisert samfunnet blir, desto større mulighet er det for dem, som vil tøye grenser, å "fronte" denne utviklingen - og med myndighetene ufullkomment halsende etter.

Hele denne prosessen skjer slik, fordi man hele tiden stilltiende forutsetter at det voksne menneskets psyke er som den er, uten å kunne forandres. At barns psyke kan påvirkes, er akseptert, uten at man har tatt konsekvensene av det - konf.bl.a. vold som underholdning - men voksne? Denne vidt utbredte oppfatning om at det voksne menneske ikke kan forandre seg, er feil. Den er antagelig basert på den gjentatte erfaring at såkalte holdningskampanjer stort sett har vært mislykket. Men den forandringen vi snakker om her, og som er mulig, er basert på et helt annet prinsipp. Det vesentligste "virkemidlet" er selvinnsikt - innsikt i egen psyke, primært gjennon observasjon, ikke gjennom tenkning - ikke gjennom disiplinering - ikke ved å prøve å være annerledes enn man er. Den umiddelbare, direkte forståelsen som oppstår på denne måten, skaper forandring: Fordommer og fastlåste tankemønstere gjennomskues og løses opp, de emosjonelle energiene bak aggresjonen slippes ut uten å volde skade etc. Man begynner å leve i harmoni med seg selv. Slik selvinnsikt må bli del av vår kultur. Da - kanskje - vil det finnes en utvikling i samfunnet fra åpenhet og gjensidig kontroll til tillit og empati.

Om muligheten for slik selvinnsikt, se bl.a. boken "Lær deg selv å kjenne" på denne hjemmesiden. (//home.c2i.net/forumjolem/homepage/)

                                                        ***

FORUM nr. 103

Når samfunnet har AIDS
Naturen har den fantastiske egenskapen at den til en viss grad kan rense seg selv, hvis den er blitt forurenset. Slik er det også med kroppen vår. Når noe truer dens gode funksjon, trer immunforsvarets forskjellige motkrefter i aksjon for å gjenopprette den sunne tilstanden. Det som er karakteristsk for sykdommen AIDS er at den angriper immunforsvaret.

Ethvert komplisert system synes å trenge en slik selvrensende mulighet; slik er det også for samfunnet. Hvor finner vi samfunnets immunforsvar? Det synes å ha tre sentrale elementer. Rettsvesenet må være én del av det. Det prøver å lokalisere feilfunksjon på delområder, uskadeliggjøre angrepet og å gjenopprette normal funksjon ved å tilbakeføre den dømte personen til samfunnet igjen. Media utøver den andre viktige delen av samfunnets immunforsvar ved å avdekke små og store angrep på samfunnets gode funksjon og å påskynde de prosesser som skal gjenopprette sunn tilstand. Den tredje, viktige faktor i samfunnets immunforsvar ligger i selve demokratiet som gjør samfunnet robust mot tungtveiende angrep på dets gode funksjon. Vi skal også kort se på den selvrensende effekten på to viktige delområder i samfunnet; vitenskap og religion.

Som nevnt, foreligger AIDS når kroppens immunforsvar er angrepet. Nå kan også samfunnets immunforsvar bli angrepet. Vi skal se nærmere på hvordan de nevnte delene av samfunnets immunforsvar kan bli angrepet med fare for utvikling av samfunns - AIDS.

Privatetterforsker Tore Sandbergs kamp for å påvise en rekke justismord, som er begått her i landet, har avdekket AIDS-lignende forhold innenfor rettsapparatet. At mennesker kan gjøre feil, må vi regne med. Det er menneskelig å feile. Men når feilene blir systematiske og egnet til å beskytte makthaverne innenfor rettsapparatet - politi, påtalemyndighet og dommere - slik Sandberg har påvist, da blir det alvorlig. Og enda alvorligere blir det når nær sagt alle store media godtar det som skjer, eller blir gjort, og lar være å oppdage eller ta hensyn til de systematiske og tendensiøse feilene som politi og påtalemyndighet har gjort. På toppen av dette har det norske demokratiet mangelfulle bestemmelser om åpen tilgang til sakens dokumenter - bestemmelser som favoriserer myndighetene på bekostning av tiltalte. Men sin fantastiske innsats har Sandberg ikke bare hjulpet uskyldig dømte personer. Han har også påvist svakheter ved alle tre hoveddelene av vårt samfunns immunforsvar: Rettsapparatet, media og demokratiet har svakheter som svekker immunforsvaret. Får vi gjort noe med dette før vårt samfunn utvikler AIDS?

Hvordan er tilstanden til demokratiets selvrensende funksjon? Det vi har diskutert hittil, angår selvsagt også demokratiet. Finnes i tillegg fenomen som truer demokratiet som sådant - angrep utenfra og innenfra? Det finnes. Vi vil nevne forholdet mellom sentrale myndigheter og media - og det på to forskjellige måter: I Italia - og nå også i Frankrike - finnes en kobling mellom statsmakt og sentrale massemedia gjennom eierskap. Dette eierskapet åpner mulighet for å manipulere massenes meninger og preferanser på en betenkelig måte. At manipulering av massene er en fare for demokratiet, sier seg selv. Det italienske folket sørget for at dette systemet ble gjenvalgt! I USA har media vært brukt - eller misbrukt - av pengesterke interesser til å sette igang krig - mer konkret den første Golfkrigen. At penger til media også kan påvirke hvem som stiller til valg og hvem som blir valgt, er åpenbart. Hvor er den selvrensende effekten, hvis den finnes? Er HIV på vei til å bli AIDS?

Kampen mot - eller de forebyggende tiltakene mot terrorangrep - tvinger demokratiene til tiltak som går på bekostning av demokratiske funksjoner og rettigheter. Det gjelder særlig telefonavlytting av mistenkte og videoåvervåking av det offentlige rom. Det betyr at tiltak for å beskytte demokratiet bidrar til å undegrave demokratiet. Det synes ikke å eksistere HIV-medisiner mot dette.

Vi har gjentatte ganger kommet tilbake til medias rolle. Det indikerer medias sentrale funksjon i samfunnets immunforsvar å ulike områder. Men media er nå også utstt for direkte angrep på medias gode funksjon, og hvor medias evne til selvrensing synes svak. Det gjelder pengenes økende styring av hva massemedia skal brukes til. Stikkordet er medienes reklameinntekter. Skal de bli store, må man bringe stoff som de store massene vil se/lese/høre - det publikum som er potensielle kjøpere for varene det reklameres for. Media må bringe det som mange liker, og fremfor alt må de unngå det som kan virke støtende på mange. Derfor skal det mye til før media presenterer ubehagelige sannheter. Som et aktuelt eksempel kan nevnes at det tok mint 10-15 år før media våget å sette den ubehagelige klimatrusselen skikkelig på dagsorden. Det ble først gjort da det ikke var mulig lenger å komme utenom.

Konklusjon: Media fyller sin funksjon mangelfullt på forskjellige områder samtidig med at den selvrensende effekten innen media selv er svak. Medias kritikk av media har lenge vært fraværende, men er nå blitt noe bedre. På den annen side er den selvrensende effekten innen media kanskje på vikende front etter hvert som pengene overtar fjernstyringen av media mer og mer.

Men problemstillingen favner videre enn dette. Innenfor vitenskapen skulle man tro at den selvrensende effekten - immunforsvaret - ville virke uten problemer. Det skulle vel ligge i sakens natur? Vitenskpens representanter er intelligente, rasjonelle mennesker som søker sannhet! Men slik er det nok ikke. Den selvrensende effekten innen vitenskap er nok til stede i noen grad. Men dessverre er "vitenskap" på enkelte områder og i enkelte, offisielle miljøer blitt ideologi. Da har den selvrensende effekten i form av kritiske spørsmål og påpekning av mangler og inkonsistens i de offisielle tankemodellene etc. vanskelige kår. Også her svikter media. Journalistene har for lav kompetanse og en for underdanig holdning overfor ekspertene til å gjøre annet enn ukritisk å formidle videre det de hører ekspertene si. Samtidig holdes uoffisielle motforestillinger borte. Å opptre slik er enkelt og uten stor risiko for media. Minste motstands vei er virksom også her. Men på denne måten strupes den selvrensende effekten - immunforsvaret - innenfor de aktuelle vitenskapsgrener.

Hva med den selvrensende effekten innen religionen? Her renser man ikke med henblikk på størst mulig sannhet. Målet for immunforsvaret er her å beskytte en tro så langt det går, og ellers tilpasse den og dens ytre former til det som er populært i tiden. Også her holder media seg borte med kritiske spørsmål og begrenser seg til å formidle videre det religionens autoriteter sier. Immunforsvarets opprinnelige, selvrensende funksjon er på det nærmeste lagt død.

Hva må vi gjøre for å unngå utbrudd av samfunns - AIDS?

                                                       ***


FORUM nr. 101

Alle ønsker økonomisk vekst, men Jorden sier plutselig: Ikke Mulig! Hva gjør man da?

Verdens dilemma
Alle ønsker økonomisk vekst; enkeltmennesker, økonomer, organisasjoner, regjeringer. Som før, skal den økonomiske veksten gi milioner av fattige mennesker bedre levekår, slik det bl.a. skjer i stor stil i India, Brasil og Kina. Hundrevis av millioner fattige mennesker vet nå hvordan de velstående lever. De ønsker å oppleve det samme. Nye hundretalls millioner mennesker er på kort tid blitt middelklasse-mennesker, der de før var fattige. Men også middelklasse-mennenskene i hele verden ønsker å tjene mer, kunne kjøpe mer, kunne leve bedre, i det minste materielt. Og de rike står heller ikke tilbake. Her står stadig oftere privatfly på ønskelisten. For menneskene i de ulike bedrifters styrer er "nok" et nærmest ukjent begrep. Der heter det "mest mulig" - tjene mest mulig. Det forlanger også de millioner av små og store aksjeeiere som ønsker å forbedre sin økonomi på denne måten. Dessuten presser en enorm reklameindustri uopphørlig på for å øke folks forbruk. Verden har fått et slags religiøst forhold til den økonomiske veksten som i noen generasjoner har gitt så mye til så mange.

Landenes økonomiske politikk har samme mål: Den økonomiske veksten i landet skal bekrefte politikkens kvalitet, gi tilfredse velgere og gjenvalg for politikerne. På verdensbasis er "Globalisering" det nye vekstbegrepet som bl.a. innebærer fri handel og internasjonal konkurranse. Dessuten er økonomisk vekst det verdensomspennende virkemidlet for å øke sysselsettingen og bekjempe arbeidsledigheten. Det henger stort sett sammen med at internasjonal konkurranse fremelsker en effektivisering av næringslivet i de fleste land på ca. 3% per år eller mer. Det innebærer at 97% av de sysselsatte kan skape den samme mengden varer og tjenester som alle de sysselsatte gjorde året før. For å unngå at de 3 prosentene skal bli skjøvet ut i arbeidsledighet hvert år, må konsumet øke med (minst) 3%. Dessuten øker folketallet på kloden med flere millioner hvert år. Altså er svaret også her: økonomisk vekst. Denne tenkningen er så innarbeidet i politiske og fag-økonomiske kretser at det knapt finnes teoretiske modeller for andre økonomier enn vekst-økonomier.

Økonomisk vekst, hva nå?
Så skjer det noe. I løpet av noen få år går det opp for verden - det noen har forstått lenge - at vår kjære, fantastiske klode ikke tåler all denne økonomiske veksten. Vi begynner å skjønne at våre bestrebelsers hovedmål - økonomisk vekst - er farlig for klodens helse og vår eksistens. Er vi mennesker modne for å takle denne beklemmende situasjonen på en rasjonell måte? Har vi kunnskapene? Har vi viljen? Har vi moralen?

Noen bortforklarer symptomene, noen bagatelliserer, noen setter sin lit til "bærekraftig vekst" uten å kunne si om noe slikt finnes. Andre skaffer seg kunnskaper for å gi saklig informasjon. Menneskene krever tiltak fra myndighetenes side. Myndighetene tar kanskje noen enkle grep, knytter håp til ny teknologi, som ikke foreligger, og forteller hva hver av oss kan bidra med. Utviklngslandene skylder på industrilandene, mens industrilandene vil hjelpe u-landene med penger og ny teknologi, slik at deres enorme økonomiske vekst kan bli mer "bærekraftig". Mye tyder på at alle disse tiltakene ikke er tilstrekkelige.

Det er en klar sammenheng mellom verdensøkonomiens størrelse og vekst og overbelastningen av Jorden, og slik vil det fortsatt være i mange år - uansett teknologisk utvikling. Likevel setter (nesten) ingen spørsmålstegn ved den økonomiske veksten, enda det er åpenbart at verdensøkonomien ikke kan vokse videre uten grenser, hvis Jorden skal reddes, selv ikke med bedre teknologi. Tør man ikke sette spørsmålstegn ved den populære, økonomiske veksten? Er det kunnskap det skorter på eller vilje eller mot? Den mest verdifulle og presserende kunnskapen som mangler idag, synes å være svaret på tre spørsmål: Hvordan ser den økonomiske teorien ut som opprettholder ordnede sosiale og politiske forhold uten økonomisk vekst? Hvordan skal man foreta overgangen fra vekst til en "bærekraftig" nesten-ikke-vekst? Og hvilke organisatoriske grep må gjøres for å få det til?


                                                         ***


FORUM nr. 100

Vesten i revesaksen
Vesten har i de senere årene manøvrert seg inn i nesten selvmotsigende situasjoner i en rekke land. I prinsippet dreier det seg om dette: Autoritære islamistiske regimer bekjemper vestlige verdier med brutalitet, kvinneundertrykking og sharialover etc. Men samtidig opprettholder de en form for orden og sosial velferd i de områdene de behersker - et forhold som gir dem en viss støtte i befolkningen. Dette mønsteret finner vi stort sett i Palestina/Gaza, Afganistan og nå også i Mosambique.

I disse områdene finnes også en mer sekulær, politisk myndighet som støttes av Vesten som prøver å eliminere islamistenes innflytelse. Disse myndighetene er stort sett svake, udugelige og korrupte uten vesentlig evne til å bedre befolkningens kår - noe ulike opprørsgrupper også bidrar ril. Det gjelder i prinsippet for alle de tre nevnte områdene. Med pengestøtte, eventuelt også militær støtte, søker Vesten likevel (halvhjertet) å bedre regimenes mulighet for å bekjempe islamistene og å bedre befolkningens kår.

Hva blir resultatet av dette? Ved å motarbeide islamistene og støtte de offisielle regimene motarbeider Vesten også islamistenes sosiale orden, fremmer kaos og taper sympati i befolkningen. Innfører islamistene geriljakrig eventuelt med bruk av selvmordsbombere, reduseres mulighetene for å oppnå stabil fred ved hjelp av støtte til Vestens offisielle samarbeidspartnere ytterligere. Vesten sitter i saksen. Det synes å bli galt uansett hva man gjør. Og gjør man det halvhjertet, blir det enda verre. Her er gode råd virkelig dyre.

                                                                      *******

Moderne beklagelser
I den seneste tid har enkeltpersoner gjort ting som har skapt sterke reaksjoner i verden. Jeg tenker blant annet på trykkingen av Muhammedkarikaturen og pavens siterte uttalelse om profeten Muhammed. Men det finnes også aktuelle, mer lokale eksempler. Mennesker som identifiserer seg med Muhammed og hans lære, og som på dette grunnlaget følte seg såret, krevde en uforbeholden unnskyldning av den som etter deres mening hadde trådt over streken og fornærmet eller såret dem. For å dempe reaksjonene, og for å imøtekomme dette kravet, kom uttalelser som ga seg ut for å være unnskyldninger; men var de det? Hva får vi i disse og lignende tilfeller høre?

Vi hører beklagelser over det som har skjedd - ikke over det jeg har gjort. Derved distanserer man seg fra handlingen og gjør den upersonlig. Eller man beklager at den andre er blitt såret. Her beklager man heller ikke det man har gjort. "Feilen" skyves på en måte over på den som føler seg støtt, siden han eller hun har latt seg såre. Av og til dreier man det også dit at den andre har "oppfattet" feil - feilen er altså hos den andre - selv om utsagnet var entydig, og det for en nøytral observatør ikke var rom for feiloppfattelse. Man åpner heller ikke for at man har uttrykt seg klønet. Det hele ender ofte med en uforløst diskusjon om beklagelsen var god nok. På en måte har den som tråkket over streken, oppnådd det han eller hun ville: Man fikk sagt det man ville, og fikk dempet reaksjonene uten å "tape ansikt".


                                                     ***

FORUM nr. 99

Hvor fri er den frie pressen/radio/TV?

Mediebedriftene er stort sett blitt vanlige bedrifter med økonomisk målsetting fordi eierne nå forlanger tilfredsstillende avkastning av investert kapital. Inntektene kommer fra reklamen og - for avisenes vadkommende - også fra løssalg og abonnement. Reklamen er avhengig av opplag, lytter- og seertall. Selv lisensfinansierte NRK er i noen grad trukket med i dette dragsuget; man frykter her at folket ikke vil akseptere lisensen hvis NRKs oppslutning i folket blir for liten. Derfor er seertallene også viktige for NRK. Det betyr at alle mediene må oppføre seg slik at de tekkes de mange. Men ikke bare det; de må søke å unngå det som er upopulært og kontroversielt for ikke å støte større grupper fra seg. Det innebærer risikoen for at viktive-, men upopulære tema ikke blir behandlet skikkelig, eller ikke blir satt på dagsorden i det hele tatt.

Er denne tendensen reell, og kommer den allerede til syne? Det er da nærliggende å spørre: Hva er populært, og finnes viktige, men upopulære eller kontroversielle tema? Og finnes mye av det populære og lite av det viktige, men kontroversielle i media?

Hva er populært og ufarlig for media? Sport melder seg her med stor tyngde og entusiasme.; sport for sommer og vinter, vår og høst, nasjonalt og internasjonalt, inne og ute. Hundredels sekunder og centimeter tillegges en betydning for nasjonens prestisje som sprenger enhver fornuftig ramme. Selv ellers fornuftige sportjournalister viser det mange vil kalle nasjonal sjåvinisme. Den kritiske journalistikken overlates til klovnene som kan snakke sant uten å bli tatt alvorlig. På denne måten økes ikke bare seertallene, men - som omkostning - også den overdrevne nasjonalfølelsen blant gammel og ung samt en forvrengt oppfatning om hva som er viktig.

Men sporten er ikke alene. En annen - for etermedia - ufarlig og populær sektor som skal nevnes her, er populærmusikk. Det er utrolig hvor lav terskelen er, og hvilken plass populærmusikken i alle variasjoner får; enten i egne programmer eller som innslag i andre. Tungvektere eller lettvektere som har laget en "låt" eller "sluppet et album", blir fx presentert i "ukens artist" og får tildelt 5x0,5 = 2,5 timer sendetid to ganger hver av disse dagene - dvs. 5 timer + reprise senere. De få tungvekterne kunne gjerne fylt mer tid med interessant innhold, mens andre har så lite å fare med at det blir pinlig.

Etter disse to mest sentrale eksemplene, er det på tide å spørre hva som er viktig, men upopulært, og som derfor blir nedprioritert eller fullstendig oversett i media. Klimadebatten har vært nedprioritert lenge, men nå - plutselig - kan den ikke overses lenger. Men bare nølende blir følgene av den globale oppvarmingen presentert. Her har media politikerne på sin side. De foretrekker også det som er populært blant de mange, slik at viktige, men upopulære forhold blir nedprioritert og skjøvet ut i tid. Resultatet er at folk ikke har tatt inn over seg at de gryende klimaendringene bør få konsekvenser for oss alle - konsekvenser i form av tiltak som kan begrense oss, og som kan bli ganske ubehagelige, men som er nødvendige for å unngå det som er enda mye verre.

På to viktige områder er kritisk journalistikk nærmest fraværende. Det gjelder naturvitenskap og religion. Det autoritetene på disse feltene kommer med, blir bare formidlet videre, ikke kommentert, og slett ikke kritisk kommentert. Hvorfor? Det ser ut til at naturvitenskep er blitt en slags ny, ufeilbarlig religion for de fleste media. Det er litt merkelig, for i historisk perspektiv har mye innen naturvitenskapen vist seg å være en rekke feiltagelser, som riktignok er forbedret i årenes løp. Men intet tyder på at naturvitenskapen er ved veis ende. Det er fremdeles stor uenighet blant forskerne om vesentlige spørsmål - et forhold som ikke kommer frem i "mainstream"- orienterte media.

Og hva med religionene? Media syness å ha godtatt at religionene ikke behøver være konsistente i sin lære og heller ikke være i samsvar med virkeligheten og derfor heller ikke i overensstemmelse med hverandre. De organiserte religionene er blitt et sted hvor man søker trøst og en følelse av tilhørighet og sikkerhet, men hvor kravene til realisme nærmest er fraværende. Noe av dette formidles videre av media uten kritiske spørsmål. Det er populært blant noen grupper av mennesker og det kontroversielle blir ikke eksponert.

Refleksjon er et fremmedord i vår mediekultur. Og hvis noe slikt skulle eksistere, så får det stort sett holde seg i det private rom. Vi ser da bort fra professorene som av og til får uttale seg om "vanskelige ting" i media. Da er man også sikret mot upopulære ytringer, slik at alt er lite kontroversielt og under betryggende kontroll. Alt som finnes av fornuftig refleksjon på det private plan får liten eller ingen mulighet til å presentere seg. Samtidig blir samfunnet fratatt muligheten fra å motta impulsene fra slike oppegående, private miljøer. Kanskje disse miljøene bør lære seg å klimpre på gitar og presentere sine gullkorn til slikt akkompagnement? For gitaren synes å ha en forunderlig evne til å redusere terskelen for tilgang til media. Det er da man virkelig må spørre: Hvor fri er egentlig media?


                                                       ***

FORUM nr. 91

Hvor fri er ytringsfriheten?

At ytringsfriheten er mer eller mindre fraværende i mange land, skal vi la ligge her. Men hvordan er det i vår opplyste del av verden? Noen hendelser i den senere tid har gjort det nærliggende å stille overskriftens spørsmålet også her. Jeg tenker da i første rekke på de såkalte Muhammed-tegningene og de voldsomme reaksjomnene de utløste. Fra tidligere husker vi fatwaen mot Salmon Ruschdi og hans bok "Sataniske Vers", og engelskmannen som mistet jobben, fordi han antydet at en navngitt persons egenskaper kunne være en følge av det vedkommende hadde gjort i et tidligere liv. Av helt ny dato er Carl I. Hagens spørsmål om det er greit at en utenlandsk statsborger bekler høye lederstillinger i statsforvaltningen. Selv vår ellers så sindige utenriksminister rykket ut med en overraskende sterk, irettesettende reaksjon. Slikt sier man ikke ustraffet i Norge.

En frihet kan begrenses eller gå tapt på mange forskjellige måter. Det gjelder også ytringsfriheten. Selvsensur er en av måtene. Man unnlater å ytre seg for å unngå ubehag eller fare forårsaket av noen som ville føle seg tråkket på av ytringen. Det kan lett skje hvis man identifiserer seg med det eller den som ytringen går ut over og derfor reagerer sterkt mot den som ytret seg. I den senere tiden er det blitt et problem for rettsvesenet at vitner ikke tør vite av frykt for represalier. De underlegger seg mao selvsensur og begrenser sin ytringsfrihet - "frivillig". Men noen i samfunet trosser mobbingen; de ytrer seg likevel og tar de sterke reaksjonene med på kjøpet. Carl I. Hagen og anti-abortprestene kan nevnes som eksempler her.

I et samfunn som er så ensrettet som det norske, og som reagerer så nevrotisk på det som går ut over "normen", er det mange som har noe på hjertet, men som ikke tør å "stikke hodet frem" av frykt for den massive reaksjonen man kan forvente, og som kan medføre arbeid og ubehag. Men før dét skal man i mange tilfeller gjennom redaktørens eller forleggerens sensur - en sensur som begrenser ytringsfriheten ytterligere for mange.

Internett er blitt et "pustehull" for mange som ellers har støtt på hindringer for sin ytringsfrihet. Internett er blitt vår tids elektroniske "Hyde Park Corner". Den nye oppgaven er å gjøre sine tanker kjent i dette enorme Internett-markedet. Men myndighetene i mange land har etter hvert sikret seg mulighten for å forby visse typer ytringer også her. Det er bra så lenge det praktiseres med lempe. Men for totalitære regimer åpner det påny muligheten for mer omfattende begrensning av ytringsfriheten til den enkelte.



                                                   ***


FORUM nr. 88

Når dårlig kundeservice er lønnsomt

Tast to, tast fem, tast seks - vi kjenner dette nye systemet, hvor det er blitt så vanskelig å få snakke med et menneske i den andre enden av tråden. Hvis vi er heldige, og har tastet oss gjennom store deler av menyen, får vi faktisk snakke med et levende menneske. Men før vi er så langt, kommer ventetiden - ventetiden - ikke legg på - ny ventetid med en bråket musikk som sørger for at vi ikke får ro til å gjøre noe annet i denne tiden.

Teleselskapene danner ikke noe unntak. Jo dårligere service, desto mer ventetid og desto fler tellerskritt. Så tar selskapet både i pose og sekk. Sparte lønnskostnader pga for lav bemanning i kundebehandlingen og økte inntekter pga økte tellerskritt. Bedre kan det ikke gjøres. Et stabilt og godt system - for dem. Bør myndighetene gripe inn og i det minste forlange at det dukker opp et fornuftig menneske å snakke med når alle andre automatiske muligheter feiler? Så heldig er man ikke alltid nå.

                                                  ***

FORUM nr. 87

Demokrati under press

Er samfunnet i økonomisk vekst, er demokratiet - som en grunnleggende verdi - under press av pengemakten - eventuelt også via media, da media kan bli behersket av pengemakten. Konf. Italia og USA. 

Dette er en kjent problemstilling, selv om den ikke er løst. Men en annen problemstilling som trenger seg på, er ikke kjent - og slett ikke løst. Hvordan overlever demokratiet når økonomien - av hensyn til miljø og Jordens ressurser - må strupes i de overforbrukende vestlige land? Så vidt jeg har kunnet se, har økonomene ikke engang en teori for den økonomiske delen av denne problemstillingen. 


                                                 ***

FORUM nr. 85 og tidligere

Behandle symptomer eller fjerne årsaker?

Stadig må vi slå fast at vi behandler symptomer i stedet for å fjerne årsakene. Det skjer på en rekke felter: medisin, kriminalitet, alkoholmisbruk, krigsfare, osv. Hva er konsekvensene av dette, hvorfor gjør vi det, og hvordan skal vi komme bort fra det, hvis det skulle være ønskelig? Men la oss først anskueliggjøre hva vi snakker om.

Det må være fler nivåer i symptombekjempelsen. Får jeg feber, tar jeg kanskje medisiner som demper feberen. Men årsaken til feberen kan fremdeles være til stede. Jeg kan finne frem til sykdommen som ga meg feber og bekjempe den. Men hvorfor fikk jeg denne sykdommen? Er jeg kanskje spesielt mottakelig, og går det an å gjøre noe med det, eller har jeg et levesett, eller spisevaner som har spilt en ugunstig rolle?

Kinesiske medisinere mener det er en svakhet ved Vestens medisin, at man i for stor grad søker å helbrede et sykt organ, mens kinesiske leger spør hvorfor organet ble sykt og innretter behandlingen mot "balansen" i hele kroppen og kroppens motstandskraft.

Kriminaliteten bekjempes gjennom pågripelse og forskjellige former for straffer. Å fjerne årsakene til kriminaliteten er i dagens samfunn lite aktuell politikk. Det er ikke blitt slik man trodde for noen ti-år siden, at de fleste problemene ville falle bort av seg selv med høyere levestandard og velferdsstatens goder. I dagens samfunn er det fare for at kriminalitetens årsaker heller har tiltatt enn avtatt uten at man har sett sammenhengene eller tatt konsekvensen av det. Medias utstrakte bruk av vold som underholdning må på lengre sikt yte et vesentlig bidrag til volden i samfunnet.

Alkohol og narkotiske stoffer er et stort samfunnsproblem. De tidligere virkemidlene mot alkoholismen er idag nærmest lagt til side. Og man går ikke nærmere inn på hvorfor "Jeppe drikker". Tilgangen på narkotika søker man å begrense. Men årsakene til at mennesker griper til slike stoffer synes å ha liten oppmerksomhet.

Krigsfaren ble tidligere bekjempet ved å fjerne raketter og atomvåpen, dels ved å gjøre statene mer avhengig av hverandre, slik det skjedde da EU ble dannet. Internasjonal terror fremstår nå som en større fare enn fortidens kriger. Såvidt er man begynt å undersøke terrorens årsaker. Men hovedtyngden legges ennå på å bekjempe terroren med statenes maktmidler. Dessverre kan da enkelte stater komme i skade for selv å utøve terror i bekjempelsen av terror.

Å redusere våpenarsenaler og bekjempe terror er symptombehandling. Så lenge krigenes og terrorens årsaker fortsatt er tilstede, og eventuelt også skapes i mennesket gjennom måter vi oppdras eller påvirkes på, vil vepnede konflikter oppstå i en eller annen form. Krigens årsak ligger i mennesket - i menneksinnet - i form av ambisjoner, frykt og hat.

Symptombekjempelsen vil alltid komme på etterskudd, mens bekjempelsen av årsaken(e) kan komme på forskudd. Det ideelle ville være å erkjenne problemene på forhånd, dvs. se dem som potensielle muligheter før de har oppstått, ta sine forholdsregler og derved unngå å få disse problemene. Det nest beste ville være å vente med å gjøre noe inntil symptomene er til stede, for så å fjerne årsakene og bli kvitt problemene. I svært mange tilfeller ser det altså ut til at vi velger det minst gunstige alternativet. Vi venter på problemene til symptomene melder seg, for så å bekjempe symptomene, mens årsakene får være mer eller mindre i fred.

Konsekvensene er nødt til å være ugunstige. Det er fare for at vi skyver noe foran oss som blir stadig større og mer uoverkommelig. Dette fordi årsakene fremdeles får virke. Ja kanskje øker vi årsakenes styrke fordi vi ikke interesserer oss for årsaks-sammenhengene og fortsetter å gjøre ting med uheldige konsekvenser uten fullt ut å være klar over det.

Vi bruker også våre begrensede midler til å fjerne symptomer i stedet for å fjerne årsakene. Det kan altså lett oppstå et økonomisk konkurranseforhold mellom symptombehandlingen og årsaksfjerningen. I en overgangsperiode vil det pga. et etterslep være behov for å gjøre begge deler, og dette sprenger de økonomiske rammene, selv om man virkelig ønsket å gå over til å fjerne årsakene. Dette må være en av grunnene til at det er så vanskelig å komme ut av den onde sirkelen.

Behovet for å komme vekk fra symptombehandlingen og over til et handlingsmønster hvor årsaker fjernes, synes stort og påtrengende. Problemene på det medisinske, psykologiske og kriminologiske området vil ellers kunne vokse oss over hodet. Men hvordan? Vi må finne ut av de forskjellige årsakssammenhenger. Når det er blitt tilstrekkelig klart, kan neste skritt bestemmes.


                              ***

Utfordringer i helsevesenet
Refleksjoner fra en som har vært pårørende gjenom mange år.

Det skjer mye samtidig i helsevesenet for tiden, og dette påvirker den daglige driften på ulike måter. Det gjelder bl.a. etterdønningene etter den store omstruktureringen av sykehusene. Dessuten tvinger knappe ressurser - dvs. økonomi - personalet på ulike nivåer til å disponere annerledes enn tidligere. Og forløpere for den kommende "eldrebølgen" bærer bud om nye utfordringer. Mer konkret vil vi her sette fokus på 2 forhold som i denne situasjonen fortjener fornyet oppmerksomhet. Det gjelder den utstrakte bruken av deltid, og "eldrebølgens" strukturelle krav til systemet.

Det er mangel på sykepleiere. Samtidig har sykehusene mange sykepleiere som arbeider deltid, og som gjerne ville arbeide mer. Dette noe paradoxale forhold begrunnes med turnusordningene som ellers ikke ville gå opp. Dette systemet virker også dyrt, og i tillegg har det flere ulemper - ikke minst for pasientene som stadig får nye pleiere å forholde seg til. Dessuten er dette systemet risikabelt. Sykepleie består bl.a. i å utføre en rekke detaljerte oppgaver. For mange av disse oppgavene har pleieren behov for informasjon fra pårørende, lege eller andre pleiere, skal de utføres riktig. Det er mye å passe på skal hver pasient få den ønskede pleien, noe de aller fleste sykepleiere uten tvil prøver på så godt de kan. Og selv om mange av oppgavene er enkle og rutinepreget, kan det være av livsviktig betydning at de utføres korrekt. Når det gjelder tildeling av medisiner, er dette åpenbart for alle.

Når så mye enkel informasjon - per pasient og totalt - skal overføres til neste mannskap ved skiftveksel - og også ellers - kan problemer lett oppstå. Min erfaring viser at de også oppstår og oppstår ganske ofte. Da er de pasientne heldige - veldig heldige - som selv, eller gjennom våkne pårørende, kan ivareta sine interesser.

Av og til undres man over at det går såpass bra som det gjør. Er det nødvendig å drive sykehusene så risikofylt? I pasientens - i befolkningens interesse - bør dette systemet endres. For en utenforstående, tidligere bedriftsrådgiver synes det mulig både å drive billigere og bedre.

Et annet forhold jeg har observert, gjør det enda viktigere å ha våkne pårørende. Etter hvert som "eldrebølgen" ruller videre, vil stadig flere eldre mennesker ha bruk for sykehusenes tjenenster. Nå har gamle ofte mange svakheter eller sykdommer som trenger behandling hver for seg, samtidig med at man ikke må glemme helheten - det pleietrengende mennesket

Hvilke krav setter dette til sykehuset? Idag møter slike pasienter et sykehus som er spesialisert på fag. Spesialavdelingene vet ikke alltid om andre typer svakheter som pasienten har - eller de mangler tilstrekkelig kompetanse på området. Det er heller ikke alltid sikkert at fx en kirurg finner behov for å konsultere en medisiner når pasienten bruker medisinser mot flere sykdommer. Det kan se ut til at enkelte spesialister tror de er flinkere som generalister enn de virkelig er. Dessuten er legene redde for å tråkke i hverandres bed.

Hvilken lege skal da ha ansvar for helheten - for det pleietrengende mennesket? Er det fastlegen? Etter noen tid med behandling på sykehus synes ikke fastlegen å være tilstrekkelig oppdatert til å ivareta den oppgaven. Den privatpraktiserende fastlegen har ikke tilgang til sykehusets database. Fastlegen har heller ingen myndighet over sykehusavdelingene. Løsningen blir igjen at pårørende - i den grad de finnes og har evnen - må påta seg denne oppgaven. Men pårørende oppfattes ennå av noen leger som "hår i suppen", så oppgaven er ikke enkel.

Vi står ved begynnelsen av "eldrebølgen". Sykehusene - eller helsevesenet totalt sett - må finne en bedre måte å ivareta pleiebehovene til mennesker med flere sykdommer - mennesker med et stort antall medikamenter som kanskje(?) kan tas samtidig uten ugunstige virkninger. Systemet kan ikke lenger basere sin virksomhet på at pårørende skal ivareta helheten.


                               ***

Som kasteball i helsevesenet

Vi skal her gjøre oppmerksom på en systemfeil som rammer enkelte pasienter. Saken illusteres med et eksempel. Pasient A er på sykehus, hvor han blant annet får intravenøs tilførsel av vann, næring og salter. Hensikten er at pasienten - etter endt behandling - skal klare seg uten slik intravenøs tilførsel. Men - av ukjent grunn (kanskje plassmangel eller økonomi?) må pasienten skrives ut før man har oppnådd denne tilstanden.

Transporten fra sykehuset ender da på et sykehjem eller tilsvarende. Selv om det er et utmerket sted å komme til, oppstår et problem. Sykehjemmet kan nemlig ikke tilby intravenøs behandling. Utstyret, og eventuelt også kompetansen, mangler. Hva skjer da med pasienten? Den bedrede og nesten stabile tilstanden som ble oppnådd på sykehuset, tæres gradvis bort uten den intravenøse behandlingen. Pasientens helbredelsesprosess bremses opp, og pasientens livskvalitet forringes gradvis. Dette skjer på grunn av mangelfull behandling(!) Etter noen dager eller uker er tilstanden blitt så kritisk at tilsynslegen på hjemmet må sende pasienten tilbake til sykehusets akuttmottak. Her er de nødt til å ta imot pasienten. På sykehuset begynner nå en ny behandling som skal reparere det som tidligere gikk tapt. Og risikoen for påny å bli utskrevet før tiden er til stede hele tiden.

Slik blir pasienten en kasteball mellom sykehus og sykehjem - mellom offentlig helseforetak og kommune. Sykehuset har ikke alltid plass for slike pasienter, som da må vike til fordel for mer akutte tilfeller. Det er forståelig. Og kommunen har så langt ikke prioritert å ruste opp sykehjemmet tilsvarende. Situasjonen er da slik:

Den instansen som kan hjelpe denne pasienten, nemlig sykehuset, vil ikke, fordi de må prioritere annerledes. Og de som gjerne vil hjelpe, nemlig sykehjemmet, kan ikke, fordi de ikke er utstyrt for å gi denne pleien på en fullgod måte.

Vi som følger dette som pårørende, lider med pasienten. Vi kan ikke ha det slik. Det er hjerteløst og uverdig å la pasienten bli en kasteball mellom institusjonene på denne måten. Og i tillegg må det være unødvendig dyrt. Kommunene må ruste opp sykehjemmene, slik at de kan gi en fullgod pleie til alle de pasientene sykehusene skriver ut, og som ikke kan være hjemme. På mange sykehjem vil kompetansen allerede være til stede gjennom sykepleiere som tidligere har arbeidet på sykehus. Og investeringene er i alle tilfeller beskjedne. Derved vil også presset på sykehusene avta noe. Det vil derfor være en billig måte å utvide sykehusenes kapasitet på. På lengre sikt må helsevesenet få større kapasitet for å ta imot eldrebølgen på en verdig måte. Det haster.


                                ***

Vil vi takle fremtiden? - Hovedtendenser i vår tid

De første bildene av Jorden som ble tatt fra satelittene gjorde oss - menneskeheten - bevisst på hvilken fantastisk klode Jorden vår er. I verdensrommets svarte, golde og kalde klima finnes altså en klode med blått vann, med atmosfære med behagelige temperaturer, med et utall av levende organismer og med lys og farger! Denne kloden er på en måte vår - menneskehetens.

Rykker vi nærmere og retter kikkerten mot dennne kloden, hva ser vi da? Der nede lever vi - omtrent 6 milliarder bitte små mennesker - som med større eller mindre hell prøver å forbedre sine levekår; noen ved å skaffe seg mer makt og gods og gull - andre ved å ha noe å spise i morgen. Dette skjer med mye personlig strev, men også med samarbeid, konflikter og kriger. Noen utbytter - moen blir utnyttet, andre igjen prøver å hjelpe. De fleste tenker på seg selv. Noen har et bra materielt utgangspunkt. Andre starter i dypeste fattigdom og en nød som bare noen få klarer å arbeide seg ut av.

Hva er det som egentlig skjer - og hvorfor skjer det? Det finnes ingen overordnet myndighet, ingen overordnet styring, ingen overordnet plan - bare en enorm påvirkningsprosess. Men langsomt ser man behovet for styrende innretninger, og langsomt setter man igang tiltak som skal dekke dette behovet. Men da det heller ikke finnes felles mål blant de mektige - de som har mulighet for å påvirke de store systemer og sammenhenger - og da det heller ikke finnes tilstrekkelig kunnskap om sammenhengene mellom mål og midler, blir utviklingen - forandingene i verden - en prosess med varierende fremdrift i mange retninger, men også med mange tilbakeslag.

Prøver vi å få øye på de faktorene som betyr mest i den store sammenhengen, er det særlig følgende forhold som melder seg:

Den såkalte befolkningseksplosjonen - det at Jordens befolkning øker med ca. 80 millioner mennesker hvert år. Nye, store helseproblemer - AIDS, tuberkolose, malaria og resistente bakterier som tar mange liv - kan etter hvert dempe denne veksten.

Det forhold at menneskeheten for første gang i Jordens lange historie påvirker klimaet på Jorden - og det på en måte som kan få store og ugunstige konsekvenser. På tross av sterke interessemotsetninger tvinger denne felles skjebne menneskene til et globalt samarbeid som såvidt er kommet igang. Klarer vi denne utfordringen i tide?

Store mengder radioaktivt materiale er kommet på avveie. Samtidig nærer grupper av mennesker et stort hat mot hverandre. Faren er at terror-organisasjoner skal bli i stand til å bruke slikt materiale i sin destruktive virksomhet.

Et stadig stigende antall mennesker lever etter hvert i (mer eller mindre velfungerende) demokratier. Samtidig unndras fler