Nedenfor finner du bl.a. følgende artikler: Keiserens nyeste klær - To små refleksjonner - Illusjoner/aggresjon/harmoni - Hvordan utvikles det norske språket? - Walkman, etc. - Om rollemodeller - Fiskeren - Nærhet og mening - Stolthet etc. - Vær den du er! - Sjelens språk - Huske/gjenoppleve - Gull som verdimåler - Letter to Friends - Fornuft eller konkurranse som motivasjonsfaktor? - Verdens farligste illusjon? - What is awareness? - Slik var Agnes også - Den ubevisste psyken - Det gode fellesskap - To spesielle opplevelser - On Understanding Oneself - Inner Science - Sanseinntrykk med tanker - Ved en sykeseng - Om å forstå seg selv - Fra kroppslige til psykiske behov - Om tankemodeller - Om aborter og kvinnens kropp - Om kjærlighet - Hvordan oppstår emosjonene og hvordan virker de? - Rasjonell og irrasjonell tenkning - Er det sykdom alt sammen? - Når blir fosteret et barn? - "Metoder" for å forstå meg selv - Den behagelige opplevelsen og nu'et - Hva slags leker trenger barn? - Om å bli - Søker jeg sannhet eller bekreftelse av mine meninger? - Den vitenskapelige holdningen - Gi barna en fremtid - Hva gjør barna når de er alene med hverandre? - Gammeldags klokke - Lever vi for å tjene penger? - Fordommer mot eldre - Alene, kanskje også ensom? - Er levestandard = lykke?
********************************************************************
FORUM nr. 120

Keiserens aller nyeste klær

En norsk versjon av H.C. Andersens eventyr om keiserens nye klær ved J.L.

Det var en gang en keiser som bodde i et land ikke langt borte. Han var ikke valgt av folket. Likevel var det slik at det keiseren likte, det likte også folket. Og det han ikke likte, det ville heller ikke folket vite noe av. Men keiseren var forfengelig og brukte mye penger på seg selv. Han likte å ta seg ut også, slik at ingen kunne kritisere ham, og alle kunne hylle han.

Dette ville noen smarte skreddere utnytte. Da keiseren skulle ha nye klær, lot de som de hadde kjøpt de dyreste stoffene. I virkeligheten hadde de ikke kjøpt stoff i det hele tatt, men stukket pengene til seg selv. Likevel lot de som om de sydde klær til keiseren av de fine stoffene som de ikke hadde kjøpt. De prøvde de halvferdige liksom-klærne på ham og skrøt av hvor fine de var, og hvor flott keiseren ville ta seg ut i dem når de var ferdige.

Keiseren, stakkar, var ikke glupere enn at han lot seg lure av de utro skredderne. Når han prøvde klærne og så seg i speilet, skrøt også han av hvor fine de var og overså fullstendig at han ikke hadde klær på seg i det hele tatt.

Skredderne lot liksom-klærne bli ferdige i rett tid til den store paraden, hvor keiseren skulle vise seg for folket i all sin prakt og motta folkets hyllest. Stolt skred han gjennom gatene med de nye klærne som var så gjennomsiktige at de ikke syntes i det hele tatt, for det var jo ingen klær. Og alle de som så på, lot seg bløffe, de også. De klappet og jublet over keiseren og hans nye, fine klær, som hadde kostet så mye. Da var det en liten gutt som ropte: "Men han er jo naken!"

Alle som hørte det ble forskrekket, skjente på gutten som kunne si noe så dumt, og prøvde å få ham til å tie. Noen ungdommer hadde også hørt hva gutten sa, og skjønte jo at det var slik som gutten hadde sagt. Men de turde ikke støtte ham da. De snakket sammen om hva de skulle gjøre, og neste dag sendte de et innlegg til avisen. Her støttet de gutten og avslørte hvordan keiseren og hele folket hadde latt seg bløffe. De ventet spent på at artikkelen skulle komme i avisen neste dag, men nei, ingen artikkel kom. Og da de spurte redaktøren, fikk de til svar at han ikke hadde hatt plass til artikkelen deres i avisen. Men sannheten var at redaktøren ikke turde skrive noe som var så upopulært blant avisens lesere. Da kunne de slutte å kjøpe avisen, alle de som ville bli offentlig avslørt av guttenes innlegg. Og da kunne han - redaktøren - få kritkkk av avisens eiere, fordi avisen hadde tapt penger .

Da var det bedre at gutten ble vist til rette, fordi han hadde sagt noe så dumt, og fordi han hadde fornærmet både keiseren og alt folket som tiljublet ham. Men gutten visste jo hva som var sant, og at redaktøren hadde nektet å la sannheten komme frem. Og det visste ungdommene også, de som hadde støttet gutten. Og det visste til syvende og sist også alle de som hadde tiljublet keiseren, men som ikke turde si eller gjøre noe som ikke var forventet av dem av frykt for å skille seg ut og gå imot strømmen. På denne måten ble sannheten bragt til taushet slik at redaktøren kunne tjenen sine penger, slik at keiseren ikke tapte ansikt - som det heter - og slik at folket kunne leve uforstyrret videre med sin angst for å skille seg ut. Slik lyder den norske utgaven av H.C.Andersens kjente eventyr om keiserens nye klær.


                                                         ***


FORUM nr. 119

To små refleksjoner

Hvordan finner man lykken?
- er et spørsmål noen er opptatt av. Hva vil det si å finne lykken? Kan man finne lykken ved å søke den? Forutsetningen for å søke lykken, er at man ikke har den. Man søker jo bare det man ikke har. Så lenge man søker lykken, har man den altså ikke. Har man derimot lykken, søker man den ikke. Man søker jo ikke det man har. En forutsetning for å finne lykken, er at man ikke søker den. Lykkelig kan man bare være når man ikke søker, når man ER - det vil si lever i nå'et. Har man innsett dette på et dypere plan, da kan det skje at lykken plutselig ER.

Vinduenes muligheter og begrensninger
Bevissthetens kontakt med den indre og ytre virkeligheten skjer gjennom de indre og ytre sansene. Sansene er som vinduer som gjør utsynet i den virkelige verden mulig, men samtidig er de også begrensninger, fordi det må finnes noe utenfor vinduenes rammer som vi er avskåret fra. Hvordan kan vi vite det? Fordi vi - med utgangspunkt i observasjon og ved hjelp av logisk tenkning kan skjønne det, direkte og/eller indirekte. Vi vet det også, fordi vi ved hjelp av forskjellge instrumenter (teleskoper, mikroskoper etc.) har vært i stand til å utvide disse vinduene enormt. Dessuten er det allment kjent at noen dyr kan sanse ting som ikke er tilgjengelige for oss mennesker, fordi vårt sanseapparat på dette punktet er dårligere enn dyrets.

Når vi sier "tilgjengelige for oss mennesker", så mener vi oss vanlige mennesker. Men det erksisterer mennesker som har uvanlige sansevinduer - vinduer som kalles paranormale, og som, for disse menneskene, åpner innblikk i en verden som vi andre bare har hørt om, og som deler av vår kultur dessverre benekter eksistensen av.

Hvordan ville våre forestillinger om tilværelsen og oss selv ha vært, hvis de gjenværende begrensningene ikke hadde eksistert? Vi har ingen mulighet for å finne ut alt det som ligger utenfor kjente og ukjente vinduers begrensning.


                                                      ***

FORUM nr. 118

Fra illusjoner med aggresjon til harmonisk erkjennelse av virkeligheten

At religiøs tro og annen ideologi kan være voldelig og derfor farlig, får vi ofte demonstrert i denne verden. Om det man tror på, er reelt eller illusjon, er i denne forbindelsen ikke så viktig. Vanligvis er det ikke dét som ligger til grunn for volden, og som gjør at troen eller ideologien er farlig. Det er de tilhørende følelsene - emosjonene som skaper farligheten. Og emosjonene, og dermed farligheten, er knyttet til menneskenes psyke, og det som befinner seg der. Det henger særlig sammen med det som kalles identifikasjon. Vi identifiserer oss med det vi tror på eller mener eller tilhører. Og det igjen betyr at hvis noen setter spørsmålstegn ved fx det vi tror på og identifiserer oss med, så setter de spørsmålstegn ved noe av meg, ved noe av det fundamentet jeg står på, ved noe jeg er stolt over å være en del av. At noen setter spørsmålstegn ved dette, liker jeg dårlig, så dårlig at denne min reaksjon kan være mer eller mindre aggressiv, slik min ubevisste psyke er disponert for det.

Det ideelle for den enkelte og for samfunnet vil da være at vi mennesker har en realistisk forestilling av virkeligheten også på troens område (legg merke til dette) kombinert med en psyke som ikke er behersket av skjulte emosjonelle følelser som gjør oss sårbare og aggressive. Ser vi for oss en skala av muligheter - fra det ideelle og til dets motsats, så finner vi i den motsatte enden av denne skalaen, som har tallrike mellomstadier, mennesker med en urealistisk tro eller forestillingsverden, mennesker som samtidig identifiserer seg med dette urealistiske verdensbildet og som har en psyke som er disponert for sterke emosjonelle følelser. La oss se hva dette innebærer for de to tilfellene på hver sin side av skalaen.

Hva innebærer det å ha et realistisk bilde av verden, tilværelsen og oss selv? Et realistisk bilde av verden etc. får vi gjennom (1) korrekt informasjon om verden og innsikt i hvordan verden fungerer. Dette er i og for seg en krevende oppgave. Minst like krevende er det (2) å ha realistisk kunnskap om og forståelse for den ikke-materielle del av tilværelsen som bare få har en begrenset innsikt i. Til overmål har vi (3) behovet for innsikt i det å være menneske, et forhold som også griper inn i de to tidligere nevnte områdene. Det henger sammen med at det er vi mennesker som stort sett utgjør det vi kaller verden. Det er ikke mulig å forstå verden uten å forstå oss selv og omvendt: Det er ikke mulig å forstå mennesket uten å forstå verden. Dessuten lever vi på en måte i grenseland mellom den materielle- og den ikke-materielle verden. Så langt om "kunnskapsbiten".

Vi sa dessuten at den ideelle kombinasjonen innebærer en psyke som ikke er behersket av emosjonelle følelser. Og her får vi faktisk noe gratis. Det henger sammen med at den innsikten i egen psyke som vi tenker på her, automatisk skaper en psyke som ikke er behersket av emosjonelle følelser, ja mer enn det; denne innsikten har potensialet i seg til å skape en helt igjennom harmonisk psyke.

Hvordan forholder det seg med den ugunstige kombinasjonen på den andre enden av skalaen: Urealistiske forestillinger om verden, tilværelsen og oss selv kombinert med sterk identifikasjon og tilsvarende sterke emosjonelle følelser? Bak disse få setningene skjuler kjernen seg til de fleste store problemer som menneskeheten befinner seg i og har befunnet seg i i hundrevis av år.

Hvor står vi idag? Slik verden presenterer seg for oss i dag, må vi gå ut fra at det ikke befinner seg så mange personer på det ideelle stadiet. Det må altså være ganske få som både har realistiske forestillinger om verden, livet og tilværelsen, og som har et så harmonisk indre at de ikke blir fanatiske misjonærer for sitt syn, men møter anderledes tenkende med klarhet, vennlighet og på det plan samtalepartneren befinner seg.

Det er dessverre grunn til å tro at det er atskillig flere som befinner seg på den motsatte enden avskalaen - som knytter sterke emosjonelle følelser til urelistiske forestillinger om verden, livet og tilværelsen; mennesker som reagerer sterkt og emosjonelt på selv små ting, ting som kan oppfattes som angrep på det en står for og identifiserer seg med.

Men de aller fleste befinner seg på et av de mange ulike mellomstadiene som finnes. Det dreier seg om mennesker som opptar i seg de meningene som er akseptert i de miljører som en fødes inn i eller slutter seg til for å få trygghet, tilhørighet og aksept, kanskje også stolthet; snille mennesker som lar seg lede, av og til også forlede av sterke ledere til å gjøre ting som de ut fra seg selv ikke ville gjøre.

Oppgaven vår som mennesker - og dermed som menneskehet - ligger i å utvikle oss fra bunn- og mellomstadiene, hvor vi stort sett befinner oss nå, og opp til innsikt og harmoni.

Hva vil det si å ha en realistisk forestilling, og hvordan oppnår man en slik? Ved selvsyn eller selvopplevese, er en mulighet. Det man har opplevd, det vet man. Men er det en annnen som forteller meg hvordan denne virkeligheten er, da er jeg avhengig av å tro på vedkommende. Jeg vil vite hvordan denne (så sikre) forestillingen har oppstått hos vedkommende og om denne personens dømmekraft er å stole på. Hvis denne prøven blir bestått, vil jeg kanskje innlemme den nye opplysningen i min forestillingsverden. En ideologisk forestilling kan altså stemme selv uten egen kontakt med virkeligheten. En tror da på noe som en person, som en stoler på, sier. Man tror med større eller mindre grad av sikkerhet at troen er viten. Men her kan man ta grundig feil, slik at det man tror, bare er noe man tror. Det er åpenbart at svært mange mennesker er i denne situassjonen.

Når "tro bare er tro" betyr det at den som tror, ung eller gammel, har latt seg overbevise av andre troende som sier at slik er det, slik må du gjøre, og slik må du oppføre deg. På dette grunnlaget blir svært mange mennesker mer eller mindre troende. Grunnlaget for troen er her ikke egen opplevelse eller forståelse som tilsier at slik må det være. Grunnlaget for troen er konsekvensen av å tro. Og konsekvensen er at man får en sosial tilhørighet og trygghet. Slik kan det forklares at svært mange mennesker godtar tilsynelatende kritikkløst alle de selvmotsigelsene og urimelighetene som finnes i de offisielle kristne kirkenes lære.

Konsekvensen er dessuten at man får en identitet som blir preget av troen og miljøet, slik at man identifiserer seg med troen og miljøet: Det betyr at blir troen eller miljøet angrepet, føler man det som et angrep på seg selv, et angrep som blir reagert på på en eller annen emosjonell måte. Denne reaksjonen kan bli så sterk og voldelig at den overstyrer den rekigiøse troens påbud om å være kjærlig og tilgivende. Man blir aggressiv i det godes tjeneste. Slik blir man farlig.

Men - som antydet - finnes det ytterligere et kriterium for å akseptere en forestilling som sann. Den kommer særlig til anvendelse ved mer omfattende, kansje verdensanskuende forestillinger. Hvis den nye opplysningen bidrar til at flere "brikker faller på plass", og et mer omfattende bilde uten selvmotsigelser oppstår, da kan den nye opplysningen bli godtatt og innlemmet i den eksisterende forestillingen, fordi den gjør at troen blir til mer omfattende viten, eller skal vi heller si innsikt. Det er dette som synes å foreligge når å tro er å vite - når den som tror, tror han vet - fordi troen er begrunnet og uten selvmotsigelser. Det man vet av innsikt, det vet man på en annen måte enn det man vet ved tro - i betydningen innbilning. Vet jeg noe av innsikt, da vet jeg at det er slik det er, helt uavhengig av alle andre forhold.

Hva er det altså som foreligger når å tro er å vite? To viktige faktorer synes å komme i tillegg til kunnskap som man har mottatt og stoler på: nemlig erfaring og forståelse eller innsikt både i det ytre og det indre. For uten dyp selvinnsikt blir religion farlig. Det er altså ikke nok med riktig forestilling; dyp selvinnsikt er også nødvendig for å unngå den emosjonelle tilknytningen til det man tenker seg og dermed farligheten.


                                                    ***


FORUM nr. 114

Hvordan utvikles det norske språket? - kommentar

Et besøk på Språkrådets hjemmeside viser at Språkrådet ikke har ansvar for å utvikle det norske språket, selv om det har drevet med en del mindre justeringer. Det synes å bety at ingen har et overordnet ansvar for utviklingen av det norske språket. Likevel skjer det. Hvordan? Og med hvilket resultat? I senere tid har jeg merket meg tre forhold som angår utviklingen av språket.

Noen - var det tre? - store aviser satte seg nylig sammen for å legge grunnlaget for en felles variant av det norske språket til bruk i deres respektive media. Det er både prisverdig og opsiktsvekkende. Riktignok er de storbrukere av språket, og således kompetente, men tross alt selvbestaltet.

Det andre forholdet gjelder bruken av preposisjoner. På dette området har det i løpet av de seneste år skjedd en stille revolusjon. Hva som har fremmet denne utviklingen, er uklart. Sentral styring kan det ikke ha vært. Heller ikke den generelle tendensen til å bruke den minste motstands vei. For den uttrykksmåten som er kommet i bruk, er ofte mer tungvinn enn den tidligere versjonen. Hva snakker vi om? Det er blitt vanlig å erstatte en hel rekke ulike preposisjoner, som brukes i ulike situasjoner, med "i forhold til", selv om det logisk sett ikke har noe med forhold å gjøre i det hele tatt. Her følger noen eksempler som illustrerer saken. Man sier....

Hva blir konsekvensen i forhold til ... istedenfor: Hva blir konsekvensen av....
Den er mindre i forhold til ... istedenfor: Den er mindre enn.... 
Den er like stor i forhold til .... istedenfor: Den er like stor som....
En person blir anmeldt i forhold til ... istedenfor: .. blir anmeldt for, på grunnlag av, eller blir anmeldt fordi....
Det treffes en rekke tiltak i forhold til rensing av CO2. - istedenfor tiltak som gjelder rensing av CO2.
Det er problemer i forhold til rensing av gasskraft... istedenfor problemer i forbindelse med rensing av .....
Det ville bli kroken på døren i forhold til gasskraft... istedenfor kroken på døren for videre gasskraftutbygging. 

Hva er resultatet av denne måten å utvikle språket på? Eksemplene viser at man på denne måten uttrykker seg mer tungvindt. Dessuten går mye av logikken i språket tapt - også i hodene på mange brukere. Mangelen på logikk skinner da også igjennom i eksemplene ovenfor: "I forhold til" antyder nemlig at det er en avstand mellom to parter som står i et forhold til hverandre: "Det treffes en rekke tiltak i forhold til rensing av CO2" sier man. Men det blir logisk feil å si det på den måten når tiltakene gjelder selve rensingen av CO2.

Det betyr ikke at småflikking ikke lenger er nødvendig. Der hvor gode norske uttrykk foreligger, bør engelsk bevisst holdes borte. Det gjelder fx. ordet trigge (utløse) og context (sammenheng) - to unødvendige engelske forandringer som begge er på full fart inn i språket. Hvordan skal språket vårt motstå det store presset fra engelsk, når en bevisst utvikling av språket har vært forsømt så lenge? Samtidig har vi to språk - bokmål og nynorsk - som begge vil bli brukt og utviklet. For å gjøre det enda vanskeligere bruker etermedia ulike dialekter ganske ofte. De har det ikke lett, innvandrerne som skal lære en eller annen form for norsk.

Og for det tredje: Til overmål er det nylig blitt kjent at det (korrekte) norske språket er blitt så komplisert at selv norsklærere ikke alltid vet hva som er rett og galt. Derfor forekommer det at dét som er rett, blir "rettet" til det som er feil, og det som er feil blir stående, fordi læreren tror det er rett. Kan tanken bli klar når språket - tankens kledning - er så mangelfull?


                                                        ***


FORUM nr. 112

Walkman, i-pod og mp3
Mange unge stenger seg selv ute fra verden med øreklokker som serverer musikk - ofte på høy "guffe" og i timevis. Hvorfor - og med hvilke konsekvenser? En generell regel sier at årsaken til et villet fenomen kan søkes i konsekvensene av dette fenomenet. Hvilke konsekvenser har all denne høye musikken? To konsekvenser synes å utpeke seeg - en som begrunner ungdommens bruk og en som angir følgene av den lagvarige bruken.

Høy musikk har den egenskapen at den "slår ut" tankevirksomheten. Det er vanskelig å tenke når lydnivået blir tilstrekkelig høyt. Det kan enhver teste ut på seg selv. Da er det lyden, sanseinntrykket lyd, som dominerer bevisstheten. Er det for å døyve tankevirksomheten at så mange unge "bader" oppmerksomheten i musikk på denne måten? Men hvorfor bli kvitt tankene? Er det fordi de er blitt uregjerlige eller ubehagelige? Det må i så fall være viktig å finne ut, slik at årsaken til behovet for sterk lyd kan avdekkes og reduseres.

Og hva med følgene av alle disse decibel'ene? Hørselen blir skadet - skadet for livet. Ja, verre enn det. For er man først blit tunghørt, må lyden skrues opp for å bli hørt - med den følge at hørselen skades ytterligere av den enda høyere musikken. Det er all grunn til å ta unges flukt inn i høy musikk alvorlig - før det blir et samfunnsproblem.

                                                                      ***

Om rollemodeller
De unge må ha gode rollemodeller, hører vi ofte. Hva ligger i dette utsagnet? Ordet rollemodell består av to deler: rolle og modell. Ordet rolle blir mest brukt i forbindelse med teater og skuespill. Det betyr at skuespilleren prøver å være, prøver å oppføre seg slik man tenker seg et annet nærmere beskrevet tenkt menneske ville oppføre seg. Skuespilleren påtar seg en rolle, spiller en rolle, prøver å være en annen enn den han eller hun er. Men - har de unge behov for ollemodeller, behov for å spille roller, for å bli skuespillere? Når er det viktig å etterligne, og når er det viktig å oppdage potensialene som den unge har i seg selv og å utvikle disse?

De unge er i en sterk utvikling og blir påvirket av sine omgivelser; foreldre, lærere, eldre søsken og venner. I den prosesseen er det viktig å ha mennesker rundt seg som har en bra sosial atferd, mennesker som i tillegg kan gi impulser til mental utvikling av de unges evne til å iaktta, å tenke logisk og oppføre seg rasjonelt. De barn og unge som har gode rollemodeller på disse områdene, er heldige. Men det ser ut til at man glemmer noe vesentlig når man snakker om gode rollemodeller; nemlig den unges iboende potensialer - å oppdage og utvikle den unges egne evner, egenskaper og muligheter. Det er noe helt annet og mer genuint enn å tilpasse seg sosial atferd. Til det kreves voksne som har innsikt i sin egen psyke, som kan gi de unge impulser til å forstå seg selv. Til det kreves en kultur som er opptatt av selvinnsikt - en kultur som bare er i sin spede begynnelse.


                                                       ***

FORUM nr. 110

ALENE ER JEG UAVHENGIG, BEROR PÅ DET SOM ER I MEG.

ENSOM, AVHENGIG AV DEM SOM IKKE GIR MEG SELSKAP, FYLLER TOMHET, UNDERHOLDER, ELLER ER MITT PUBLIKUM

Fiskeren

Mens jeg tenkte over dagen idag, dukket en episode opp i et forklaringens lys. Det var nokså fullt da jeg skulle få meg noe å spise et sted. Alene ved et bord satt den gamle, ensomme og meget enkle fiskeren som jeg av og til hadde slått av en prat med tidligere - noen enkle ord om vær og vind og hvordan han hadde det. Han hadde funnet ut at jeg skrev forskjellige ting og kom stadig tilbake til spørsmålet om jeg skrev fremdeles. Det var tydelig at han var imponert over at jeg skrev. Nå satt han der alene ved et bord, og jeg fikk lov å slå meg ned. Idag, som alle de andre dagene i mange, mange år, hadde han tatt båten sin fra øya der han bodde, og inn til havnen hvor spisestedet lå. Det var stort sett den sosiale kontakten han hadde.

Det tok lang tid før maten hans kom, og han nøt måltidet lenge. Da den unge serveringsdamen ryddet bort etter ham, grep han hånden hennes og strøk kjærlig over den. Det var nok ikke første gangen dette skjedde, for hun lot det rolig skje. Han ble ferdig før meg, og da han gikk, grep han hånden min på en måte som minnet om måten han hadde tatt serveringsdamens hånd på.

Var det slik et ekstremt ensomt menneske prøvde å tilfredsstille sitt behov for kontakt? Hadde jeg uten å vite det gjort en velgjernng ved å slå meg ned ved bordet hans og prate litt med ham? Satt han ellers alene ved bordet når han spiste? Følte han takknemlighet for at jeg - mannen som kunne skrive, men som nå var pensjonist som han selv - hadde gitt ham selskap? Det finnes mange ensomme mennesker som lengter etter kontakt.

                                                         ***

FORUM nr. 108

Nærhet og mening - det store savnet
Hvert år tar omtrent femhundre mennesker sitt eget liv her i landet, særlig unge mennesker og særlig gutter. Det er langt mer enn i andre land, og det på tross av at Norge skal være det beste landet å bo i. Dette gir grunnlag for å stoppe opp og spørre: Hva er det som skjer - og hvorfor? Mangel på mening og mangel på åpenhet og nærhet til i det minste noen få andre mennesker synes å spille en rolle her. Kan det stemme?

En god øljeøkonomi har gjort shopping som ny livsstil mulig. Og presset for å være trendy, slik reklamen krever, har i noen grad også gjort shopping nødvendig, hvis du vil unngå å stå tilbake i ditt miljø. Dette gjelderr ikke minst for de unge. Likevel - mange må i sitt stille sinn ha innsett hvor overfladisk det hele er - særlig sett i lys av all nøden som TV sender inn i stuene våre. Men vår nye livsstil koster penger - for produsentene av såkalte merkevarer vet å utnytte muligheten for å skape og å prise psykiske behov. Derfor, blant annet derfor - for å finansiere en dyr livsstil - er foreldrene opptatt av karriæren sin, men også av egen prestisje og selvrealisering, som det så fint heter. Men også barna har sine forrmer for karriære: sport, dans, musikk etc. Her må foreldrene stille opp med transport og frivillig arbeid, med forventninger til- og anerkjennelse av sine barn.

Karriærene medfører lite såkalt kvalitetstid for barna, ja for alle i familien, dessuten stress og irritasjon. Da de fleste foreldre har flere korte forhold bak seg når de flytter sammen som ektefolk eller samboere, er terskelen for å flytte fra hverandre igjen langt lavere enn dengang da slike forhold var ment å vare livet ut. Derfor fører konflikter oftere til skilsmisser. Selv om det kan være bedre for barna å komme ut av konfliktene i familien gjennom en skilsmisse, har forskning nå vist at skilsmissebarn har større tilbøyelighet enn andre barn til å få varige psykiske ulemper, særlig hvis foreldrene ikke klarer å holde barna utenfor konflikten dem imellom.

Hva gjør de unge i en slik situasjon, hvor foreldrene har vært mye opptatt av seg selv i stedet for å være åpne og forståelsesfulle overfor sine barn? Noen barn vokser på det og kan sågar bli mer modne enn foreldrene. Men mange blir motløse - i beste fall blir de fanget opp av venne- eller venninnegjengen og følger med på det den gjør og mener. Ved massekonserter finner de et fellesskap, som riktignok er overfladisk; dessuten finner de lyd, sterk lyd, som fortrenger ubehagelige tanker og følelser, og som derfor virker befriende. Men behovet for åpenhet og nærhet fra forstandige voksne forblir udekket. Den altfor store fysiske nærhet som tidlig forelskelse nå ofte fører til, kan ikke erstatte dette behovet.

Selvmord er for noen den siste tragiske fasen i rekken av savn, mangel på mening og psykiske problemer. Mange unge trenger hjelp. Men det er så mange som trenger hjelp, at hjelpeapparatet med psykologer og psykiatere er overbelastet. For mange hjelpetrengende har også de organiserte religionene spilt seg selv ut over sidelinjen. De har mistet autoritet og innsikt, og kan derfor heller ikke spille en rolle som hjelpere.

Hva gjør man da? Hvem formidler mening i livet? Det eksisterer en årsaksrekke som i omvendt rekkefølge ser slik ut: Behandling av psykiske problemer - unngå psykiske problemer - finne årsakene til at psykiske problemer oppstår - fjerne årsakene til at slike problemer oppstår. I den konvensjonelle tilnærmingen til psykiske problemer og deres løsning er god og åpen kontakt viktig for å unngå eskalering av fortvilelsen. Men muligheten for å få hjelp er begrenset. Det er derfor et anliggende å gjøre oppmerksom på at hele dette problemkomplekset kan reduseres vesentlig hvis selvinnsikt eller "indre vitenskap" blir innført som del av vår kultur. Mer om denne viktige form for selvbehandling finnes i boken "Lær deg selv å kjenne" på min hjemmeside.


                                                                         ***


FORUM nr. 107

Stolthet med og uten delaktighet (identifikasjon)
Det gir inntrykk av noe positivt å være stolt over noe. Men hva innebærer det å være stolt? La oss se på de to viktigste tilfellene: Jeg kan være stolt over noe jeg har gjort eller bidradd til. Eller jeg kan være stolt over noe andre har gjort, men som jeg identifiserer meg med.

Har jeg gjort noe som jeg selv er tilfreds med - gjerne noe som ikke er så lett å få til - da føler jeg lett stolthet i brystet, blir glad og retter ryggen. Disse følelsene blir styrket om det jeg har gjort, høster anerkjennelse av andre. Men her ligger en liten fallgrube. Den ligger i at jeg lett kan komme i den situasjonen at jeg håper eller forventer andres anerkjennelse. Da blir gleden over å ha mestret dempet til fordel for håpet om ros, et håp som også kan bli skuffet - og som i alle tilfeller gjør meg avhengig av andres mer eller mindre begrunnede dom. Denne dommen kan også være grunnlagt på sammenligning med andre. Mitt råd: Hold fast ved gleden over å ha mestret.

I det andre tilfelle er det andre som har mestret. Hva har så det med meg å gjøre? Ja, det kan en virkelg spørre om når media og store deler av et folk går i ekstase, fordi en fotball er kommet forbi en strek i gresset, eller fordi en skitupp lå 5 cm lenger fremme over en (mål)-strek ved enden av en lang løype. Dette merkelige, ulogiske og følelsesladede fenomen beror på det som kalles identifikasjon. Dette fenomenet gjør at vi - vi som bare har sett på og ikke har bidradd med en tøddel - har vunnet fordi noen andre mennesker med de rette symblene på trøyen - som også er mine symboler - har vunnet i en konkurranse. Hva beror fenomenet på? Vi tar en del av vinnerens glorie og plasserer den over eget hode. Slik blir det "vi" - og ikke bare han, hun eller de som har vunnet. Hyller vi vinneren opp i skyene, løfter vi også oss selv - fordi vi har gjort oss delaktige uten å være det. På dette ytterst tynne grunnlaget blir vi stolte(!) - av noe vi ikke har gjort. Denne stoltheten inneholder følelser som gang på gang har vist sitt aggressive innhold. Identifikasjon kan også opptre i andre sammenhenger, og kan dessuten være farlig. Nasjonal og religiøs fanatisme beror også på dette fenomenet. Vi har all grunn til å holde fenomenet identifikasjon under observasjon - både den identifikasjonen vi føler i oss selv og den vi finner hos andre.

                                                       ***

FORUM nr. 104

Vær det du er!
Hva kan dette bety? Vi vet så lite om hva det vil si å være. Ordet være antyder nåtid - varig nåtid - være til stede i nå'et. Full oppmeksomhet av dét de ytre og/eller indre sansene formidler, bringer oss til nå'et - og holder oss der, hvis vi blir i oppmerksomheten. Sansenes fulle oppmerksomhet holder oss altså i en tilstand av å være. Som barn levde vi i sansenes verden. Vi var i nå'et mens vi lekte, mens vi eksperimenterte for å oppdage oss selv og verden. Gjenoppdager vi det vi kunne som barn, vil vi gjenoppdage nå'et, gjenoppdage tilstanden av å være.

Men hva er det så vi er? Vi er det vår bevissthet til enhver tid er oppfylt av. Vi er vår angst når vi er engstelige, vi er vårt håp når vi håper, vårt sinne, vår smerte etc. Å være det vi er, betyr altså å holde de ytre og de indre sansenes fulle oppmerksomhat rettet mot det vår bevissthet er fylt opp av i øyeblikket - det være seg reaksjoner, holdninger, kroppsspråk etc. etc.. Dette er en tilstand som innebærer store muligheter til å forstå seg selv - både umiddelbart og intellektuelt - og med de givende konsekvensene slik forståelse bringer med seg.

                                                     ***

FORUM nr. 102

Sjelens språk
av Thomas Friis Michelsen

Hva er sjel? Hvorfor har vi en sjel? Har sjelen et eget språk?
Sjelen har blitt omtalt i uminnelige tider. Menneskene har alltid blitt tiltrukket av det som øynene våre ikke kan se. Øynene våre ser former; de skiller mellom formene, og hjernen plasserer dem i forskjellige kategorier. Hjernen er fornøyd og er stolt av sin evne til å skille mellom ting. Den innehar en soleklar førsteplass når det gjelder å skille. Hjernen vår har utviklet sin egen intelligens og har dermed skilt seg fra universets intelligens. Den har behov for å rangere og ser ikke hensikten med å likestille noe. Her gjelder det å være smartest og vise hva en kan. Er det noe hjernen elsker, så er det å skryte av seg selv.

"Jeg er det viktigste, mest intelligente og fantastiske organ i kroppen; uten meg vil menneskets utvikling stoppe. Det er jo et faktum at menneskene er primitive uten meg. Jeg har blitt enehersker og ser ingen grunn til å dele på makten. Menneskene er så lettlurte at jeg ikke tror noen kan true mitt enevelde".

Menneskene er fasinert av triksene til hjernen. Det å lage mer effektive maskiner eller løse kompliserte mattestykker er triks som blender mennesket. Vi føler oss trygge på hjernen, vi liker å la den styre. Hjernen er det eneste som kan redde oss fra døden. Ved å følge dens råd kan vi unngå farer og beskytte oss. Den er utspekulert og går ikke av veien for å angripe eller lure andre for at vi skal føle oss trygge. Men føler vi oss trygge i dag? Har hjernen skapt et rom for oss med fred, frihet og trygghet?

Menneskene identifiserer seg med hjernen sin; vi er blitt hjernen vår. Den logiske tankes makt er enorm. Den er som en laserstråle som bryter gjennom alt. Til og med atomene spalter den. Det er ingen ende på det ettersom alt som har fysisk form kan deles opp. Dermed har den lurt oss med på en endeløs vei. Utvikling for oss mennesker i dag er å dele opp i enda mindre deler og studere de, slik at vi får enda mer kunnskap. Hjernen ønsker å kategorisere, dvs. skille. Dette er kunnskapen, eller hjernen sitt triks for å imponere menneskene.

Ta ord som "kvantefysikk", eller "antimaterie"; det høres unektelig imponerende ut. Mennesker som besitter kunnskap om disse kompliserte ting beundrer vi. De har overlegne hjerner, er meget intelligente, og det er noe vi alle ønsker å være i dette samfunnet. Kunnskap (hjernen) er makt! Hva er så et typisk trekk ved hjernen? Jo, det er å skape skiller, avgrense, rangere, og å dele opp. Hvem er det som er mest opptatt av å rangere og å skape skiller; jo, det er de som har behov for å sette seg over andre: Det er egoet! Enkelt sagt er hjernen egoet i dagens mennesker. Ved å tilbe hjernen har vi skapt egoet og egosamfunnet.

Den eneste grunnen til at hjernen, eller egoet, har en slik dominerende stilling er at vi tror på dette spillet. Hjernen har ingen visdom, bare intelligens (IQ). Hjernen er et organ på lik linje med alle andre organer i kroppen, verken mer eller mindre. Det skremmende er at vi ved å tro så sterkt på hjernen har skapt en egen intelligens som ikke føler tilhørighet med noe, eller noen. Dette er det vi mennesker kaller for kunstig intelligens ("artificial inntelligence"). Den er mest opptatt av å "blåse seg opp" selv; å bli sett.

Menneskene er fasinert av de nye filmene som har kommet som beskriver en kunstig intelligens, og synes at hjernen er fantastisk som kan skape en kunstig intelligens "utenfor seg selv". Det betyr i klartekst at den kan skape liv! For en fantastisk åpenbaring. Hjernen elsker å bruke disse triksene for å blåse opp egoet sitt. "Jeg har blitt gud", sier den, "jeg kan skape liv". Mennesket må våkne opp å forstå at vi er drevet av en kunstig intelligens; VI ER KUNSTIG INTELLIGENS. Vi elsker å rangere, avgrense og skape skiller. Det er viktig for oss slik at vi kan se hvor vi er bedre og sterkere enn de andre. Dette er "mitt" og det er "ditt". Vi elsker motsetninger fordi vi tror på "den sterkestes rett". Da får man bevist hvem som er sterkest, eller sagt på en annen måte; blåst opp sitt eget ego. Krig er en slik kollektiv ego oppblåsing. Å trykke andre ned er å blåse opp seg selv.

Hjernen frykter det ukjente; det den ikke kan forstå eller bevise, har ingen verdi. Den angriper og bekjemper det ukjente. Hjernen er skaperen av all religion; det er lett å se fordi religion baserer seg på motsetninger: Gud og djevelen, hvitt og svart, det gode og det onde. Det er bare en kunstig intelligens som ville skape slike motsetninger og rangeringer. Det hjernen ikke forstår (og det er mye) eller kan kontrollere, får merkelappen "det onde/djevelen". Det onde er primitivt og kjennetegner "et laverestående vesen". Hvis noe var sant uten at hjernen kunne bevise det, ville det makte å bli fratatt hjernen. Det vil ikke hjernen/egoet akseptere, og derfor har den etablerte vitenskapen fått en så dominerende stilling i dagens verden. Her må noe bevises logisk (hjernens språk) for å være sant. Vitenskapen er bare religion om igjen med en ny forkledning: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". I dag blir du ikke sett på som en demon, vantro eller dømmes til evig skjærsild; du får merkelappen "dum" eller "primitiv". Primitive mennesker er "undermennesker" som er drevet av sine dyriske instinkter. Hjernen dominerer ikke på samme måte som i vår "siviliserte" verden så vi må plassere de under oss og dermed opphøye oss selv. De har ikke skilt seg fra naturen og begynt å herske over den, slik som oss, og det synes vi er primitivt.

Som nevnt i innledningen, er vi på jakt etter "sjelen" og "sjelens språk". Finnes det en sjel i denne "kunstige intelligensen" vår? Hjernen har ikke klart å bevise sjelens eksistens (gjøre det om til ego), og dermed tviler mennesket på om det finnes en sjel. Vi kan ikke se den med våre egne øyne og vi kan ikke regne oss frem til et svar. Vi møter det ukjente, ifølge hjernen, og dermed vil hjernen forsøke å avvise det, eller bruke noen av sine sirkustriks for å innlemme det i egoet. Hjernen vil aldri kunne bevise sjelen og det er den smertelig klar over; sjelen snakker ikke hjernens språk (logikk).

Bare det at sjelen har fått et navn er hjernens forsøk på å avgrense; få kontroll. For uten et navn eller en logisk forståelse av noe, så kan det jo ikke finnes? Mange mennesker i dag snakker bare hjernens språk (egoet) og har glemt hvem de er. Noen mennesker har begynt å åpne seg for sjelens språk. Hjernen kaller dette språket for "intuisjon" i et forsøk på å kategorisere det og innlemme det i egoet. Sjelens språk kan ikke leses på samme måte som matematikk; dersom du tror du kan bli bedre og bedre på sjelens språk, har du misforstått. Det er ingen grenser i sjelens språk, du får ingen diplomer etter fullført kurs med avgangskarakterer. Du blir ikke mer og mer åndelig jo mer du jobber med sjelens språk: Du er ånd; du er sjel!

Disse ordene kan ikke på noen måte forklare hva det innebærer fordi da måtte du bruke hjernens språk, men det kan gi en ørliten indikasjon. Ett enkelt ord er det nærmeste vi kommer sjelens språk, og det er

GJENKJENNELSE.

Jo mer du åpner deg og frir deg fra frykten din, jo mer gjenkjennelse vil du oppleve. Du vil gjenkjenne deg i flere og flere mennesker, i dyr og i planter. Du vil gjenkjenne deg i hele naturen og i universet. Det "ukjente" vil opphøre og eksistere fordi du vil gjenkjenne deg i alt. Du vil bli tryggere, føle deg hjemme hvor enn du er, og behandle alt og alle med respekt. Frykten din, som hjernen har konstruert og egoet lever av, vil du forstå er meningsløs å bære på. Hjernen og egoets sterkeste kort er "døden" som all frykt har sitt utspring fra. Døden er bare et annet navn for "det ukjente" og det har du nå gjennomskuet. Du vil finne et rom uten grenser, rangeringer og bedømmelser. Du vil finne frihet fra "deg selv", fra alt du trodde du var og som du har kjempet så hardt for å opprettholde.

Egoet oppløses og du finner endelig fred; du har kommer hjem.


                                                                          ***


FORUM nr. 101

Huske er én ting - gjenoppleve noe ganske annet
Gjenopplevelse og det å huske er to helt forskjellige fenomen. Det er mulig at personer som ikke selv har opplevd det reelle fenomenet, som er kalt gjenopplevelse, eller har hatt annen nær tilknytning til det, har problemer med å skjønne hva det dreier seg om. Ut fra egen erfaring og selvstudier gjennom over 30 år dreier det seg om følgende:

Traumatisle opplevelser (fx i barneårene) setter fotografiske spor i den ubevisste psyken av alle opplevelsens aspekter. De ubehagelige sporene blir etter hvert fortrengt, slik at man senere ikke har kontakt med det som ligger lagret. Kanskje vet man noe ut fra hukommelsen om det som skjedde den gangen, men uten å ha nærmere kontakt med det. Likevel er disse sporene med på å prege personlighetens karakter og velvære gjennom mange etterfølgende år.

Er forutsetningene til stede - eventuelt ved hjelp av en spesiell form for meditasjon - kan det hende at alt det skjulte fra den tidligere og dramatiske hendelsen, som ligger lagret i den ubevisste psyken, velter frem og hensetter personen i den samme, mentale situasjonen som da den traumatiske hendelsen virkelig fant sted. Man ER fx det lille barnet som sitter på den lille stolen og som ser rommet ut fra dette perspektivet: fargene, personene, bevegelsene, følelsene, skrekken - alt oppleves påny, slik det ble opplevd - og samtidig registrert - den gangen. Opplevelsen er så kraftig at sanseinntrykkene fra nå-situasjonen på en måte skyves til side av det som velter frem fra den ubevisste psyken. Dette er å gjenoppleve, og det er noe helt annet enn å huske riktig eller feil. Straks etter er man såpass tilbake i nå-situasjonen at man skjønner og husker; dvs. man avreagerer. Det skjer jo bedre desto lenger man overvinner ubehaget og blir værende i gjenopplevelsen uten å flykte fra den. Jo fullstendigere gjenopplevelsen er, ved å bli værende i den - helst så lenge den varer - desto fullstendigere blir dette sinnets svake punkt tømt for fortidens vonde spor - og helbredet.

Det er mulig - uten eksperthjelp - å få istand en slik bevisstgjøringsprosess eller "tømningsprosess" ved å være årvåkent tilstede i dagliglivet. Blir dét ens "way of life". vil en slik måte å leve på være helsebringende både psykisk, eventuelt også fysisk. Denne muligheten burde bli bedre kjent, ikke minst i lys av de økende psykiske problemene i befolkningen og de lange ventetidene hos behandlerne.

Konf. Boken "Lær deg selv å kjenne" og atiklene "Indre vitenskap" og "Inner Science" - alt på denne hjemmesideen: //home.c2i.net/forumjolem/homepage/

                                                      ***

FORUM nr. 100

Gull som verdimåler
Før var det slik at en beholdning av gull sikret en valutas verdi. Det er nå stort sett passé. Men gull er likevel beholdt som verdimåler på et helt annet felt - men da som støpt i form av medaljer i konkurranser. Der har det til gjengjeld fått en enorm betydning. Ja - hele nasjoners prestisje blir av og til knyttet til gull på denne måten. Hvordan kan det ha seg?

Uansett hvor liten avstanden til nr. 2 er, må man nå kåre en vinner. Det være seg i sport, musikk-konkurranser eller noe annet. Selv en forskjell på noen centimeter eller tiendedels sekunder - av 50-kilometerens ca. 2,5 timer - er tilstrekkelig til å kåre en såkalt vinner. Tilsvarende gjelder i tour de France og mange andre konkurranser. Her skal ingen få lov til å være like gode, uansett hvor latterlig lite det er som skiller.

Når vinneren først er kåret, er det glemt hvor liten og eventuelt hvor tilfeldig avstanden til nr. 2 var. Glorien lyser like klart over vinnerens hode - uansett. Og et helt folk - eller de deler av det som har behov for å bedre sin selvfølelse - napper ofte en liten del av denne glorien og setter den over sitt eget hode. De lar brystet svulme og føler seg stolte, selv om han eller hun ikke har gjort det minste for å oppnå denne seieren. Det er dette som kalles identifikasjon, og som i ekstreme former kan føre til nasjonalisme og religiøs fanatisme.

Hvorfor ikke lage vinnergrupper for i det minste å fjerne de mest ekstreme urimelighetene? Når tidsforskjellene fx er mindre enn 1 promille ville det være rimenelig å samle alle i denne gruppen som likeverdige vinnere. Dette systemet synes særlig aktuelt ved musikk-konkurranser hvor sammenligning av de ulike prestasjonene er svært vanskelig eller nesten umulig.


                                                                     *******

Letter to friends having problems with understanding themselves
Et brev til venner som strever med å forstå seg selv.

To me, there are some facts in this field that it is important to be aware of. In order to avoid unnecessary difficulties, they should be considered when we experiment with ourselves, when we reason or communicate with one another: 

We have two groups of normal senses - those directed towards the outward world and internal senses "reporting" the state of different aspects of the body. All senses report to consciousness, the superior sensing "organ." 

All senses give us actual information - how it is now - all the time. The senses have not the ability to escape from the now. Information from the senses is always actual. Unfortunately, this originally "pure", observed information from the senses is mostly interpreted automatically and unconsciously by responses from our psyche. Therefore; we see what we see through a "spectacle" coloured by our unconscious psyche. This colour is a response from our past life.

Time is the main dimension of thought - the imagination of past and future. (But thought can also operate without past and future being involved.) Thus, observation and thinking are quite different and seemingly mutual excluding functions. In spite of this, both - time and now - are present in consciousness nearly all the time!

There is no thinker separate from thought - only a thinking process projecting thought into consciousness. The word is not the thing - hunger itself and thinking about hunger is not the same - hatred and thinking about hatred is not the same.

There are two types of feelings: Feelings as sensations, such as hunger or heat; and emotions, such as anxiety, longing, ambition, hatred etc. Both "report" to consciousness. And, in addition, there seems to be a third and more profound group including love, empathy, responsibility etc. 

Emotions have the special quality that they can be imposed on the psyche and "deprogrammed" from the psyche. Thought can create emotions and emotions can create thought.  

All that happens and all that is being done, take place now - all the time; all doing, all seeing, all thinking, all feeling, all understanding. Thus, all changes in the psyche happen now. 

Conscious life is the current stream of information of all types through consciousness. Life takes place now - all the time. It is the paradox of life. As we have seen: Parts of this information may come from the senses and therefore be actual - or from thought and either be actual or - mostly - tied up into future and past. 

The unconscious psyche consists - among other "things" - of registrations from the past  - what we have experienced, thought, learned, suffered etc. It shapes our life and character. Most of the content of the unconscious psyche is inaccessible. This registration and accumulation take place during the entire life. A stream in the opposite direction is practically non-existent. 

Our subtle or strong reactions are responses of the unconscious psyche to external or internal occurrences. Through these responses the unconscious psyche exposes parts of its content and makes it observable and understandable. 

There are two types of understanding; the intellectual and the direct understanding, when one sees what is actually going on, without verbalising - without interference of thought. 

Consciousness is the ultimate sense "organ". Consciousness has different states of awareness. In states of extreme awareness consciousness can also observe thought, emotions and any movement of the psyche. In that state thought withers away without force. It is a discipline without internal conflict. In that state any movement in the psyche is a consequence of something happening and not an action of will. From that state it is possible to observe what is actually going on in the psyche. 

This passive and attentive seeing has in itself the ability to transform what is seen, to create order and clarity. Observing these reactions from that thoughtless state of awareness in daily life creates an emptying process in the psyche. This process may also eliminate the coloured "spectacle". 

This state can not be found by any action of thought, as thought can not find a state where thought is not. Therefore one has to come upon it. Perhaps we can make it more likely to happen by re-descovering our outer and inner senses. 

Good luck from JL


                                                         ***


FORUM nr. 99

Fornuft eller konkurranse som motivasjonsfaktor?

Jeg leste nylig et avisinnlegg fra en ung jente som syntes det var leit at så mange av kollegene hennes spiser usundt, beveger seg for lite og blir mer og mer overvektige. Hun anbefalte konkurranse som et middel til å få de unge til å leve sunnere. Det er da spørsmålet melder seg:

Er fornuft gått ut på dato som motivasjonsfaktor? Er det bare deltagelse i konkurranser som kan få fart på de unge - få dem til å gjøre det de har så godt av?

Hva - i så fall - ville dette bety? I likhet med alle andre står det unge mennesket i en valgsituasjon; valget mellom dét det er fornuftig og riktig å gjøre, og det den minste motstands bekvemme vei tilsier, og som for mange betyr å gjøre som alle andre, følge strømmern uten å skille seg ut, og som derfor er den behageligste fremgangsmåten i øyeblikket.

Det denne unge innsenderen sier, er at fornuft ikke er en tilstrekkelig motivasjonsfaktor til å handle fornuftig. Skal man handle fornuftig, må man stelle istand konkurranser som kan gi den nødvendige tilleggsmotivasjonen, slik at man alt i alt handler fornuftig. Å få status i gruppen og i egne øyne ved å gjøre det godt i konkurranser ser ut til å være svært viktig - og kanskje nødvendig for å få unge til å gjøre det som er fornuftig?

Det å handle fornuftig har altså ikke tilstrekkelig status i seg selv, men kan gis kunstig tilleggs-status ved å bli målt med konkurransens mål. Først utsikten til å gjøre det bra i en konkurranse gir motivasjon sterk nok til å gjøre det som er fornuftig. Slik ser vår konkuransepregede kultur ut til å ta luven fra fornuftig handling. Å handle fornuftig i denne forbindelse betyr å la seg motivere og styre av egen innsikt - om nødvendig - uavhengig av hva omgivelsene mener. Konkurransens motivasjon er et resultat av sammenligning, hvor det ønskede resultatet av sammenligningen er egoistisk - jeg! på bekostning av andre. Konkurranse = sammenligning og egoistisk anstrengelse. Det er beklagelig at vår kultur blir mer og mer preget av konkurranse.

                       ***
FORUM nr. 98

Verdens farligste illusjon?
Verden er i krise på flere måter; global oppvarming, internasjonal terror, pandemier med virus eller resistente bakterier, kjemisk forgiftning av miljøet med angrep på arvemassen etc. Verden prøver etter hvert å gjøre noe med disse truslene. Men verden kjenner bare én måte å forbedre verden på; systemforbedringer.

Med systemforbedringer mener vi bedre lover og forskrifter, bedre politiske systemer; flere og bedre demokratier, bedre internasjonale avtaler, bedre teknologi etc. Systemforbedringer hjelper til en visss grad. Men virker de sterkt nok og bredt nok, og kommer de tids nok til å hindre en for ugunstig utvikling? Mye tyder på at troen på at kloden og menneskeheten skal kunne reddes vhja systemforbedringer alene, synes å være en farlig illusjon.

Visse forbedringer er mulig med bruk av systemforbedringer, i den grad slike virkemidler blir brukt. Det har bl.a. utviklingen i Norden vist. Her har vi fått bra levekår for de fleste vhja systemforbedringer. Men slik utvikling har sin klare begrensning. Det skjønner man bedre vhja en overordnet betraktnig. Vi mennesker er i vår psyke et speilbilde av den verden vi vokser opp i og blir en del av. På den annen side er verden et speilbilde av det vi alle - menneskeheten - har i vår ubevisste psyke. Når kunstnerne synger "We are the world", snakker de sant. Det betyr at verden ikke kan bli mye annerledes - verken bedre eller verre - enn det som befinner seg i min og din psyke - i menneskehetens ubevisste psyke. Og hva finnes der? Harmoni? Nestekjærlighet? Toleranse? Medlidenhet? eller Grådighet? Egoisme? Hensynsløshet? Sårbarhet og beredskap til voldelig reaksjon etc.? Et blikk på verden idag antyder svaret. Til overmål pumpes unge og mottakelige sinn fulle av vold via dataspill og TV.

Når systemforbedringene ikke strekker til, hva gjør vi da? Vi tar konsekvensen av sammenhengen mellom verdens tilstand og tilstanden til det vi har inne i oss: Forandrer vi det vi har inne i oss, vil verden automatisk bli tilsvarende forandret. Dessverre har vi den (kollektive?) forestillingen at menneskesinnet stort sett er uforanderlig. Derfor tenker verdens forskjellige kulturer i de baner. Man regner ikke med forandring av menneskesinnet som en mulighet engang, bortsett fra enkelte miljøer som regner med at spesielle, religiøse opplevelser kan bringe en varig forandring av sinnet. Men stemmer dennee forestilingen, eller stammer den bare fra vår manglende innsikt i vår egen psyke? Det er etter hvert blitt ganske kjent gjennom livet og bøkene til en rekke pionerer på dette feltet - som heter selvinnsikt - at det faktisk er mulig for den enkelte å forandre den ubevisste psyken grunnleggende og på en slik måte at man lever i fred med seg selv. Dermed har også mulighetene for å leve i fred med ens omgivelser økt radikalt. Her har faktisk hver og en av oss en mulighet for å bedre vår egen livskvalitet og samtidig bidra til en bedre verden både lokalt og globalt.

Denne hjemmesiden behandler muligheten for å forandre seg selv på en rekke steder og da særlig i boken "Lær deg selv å kjenne" og i artklene "Indre vitenskap" og "Inner Science". Muligheten for å leve i fred med seg selv må bli del av vår kultur og av grunnopplæringen i skolen.

For å være mer konkret:
I min begrepsverden finnes tre begrep av betydning her: kunnskap, forståelse og innsikt. Hva dreier det seg i korte trekk om når vi snakker om selvinnsikt?

Telefonkatalogen er full av informasjon. Lærer man den utenat, har man masse kunnskap, men (nesten) ingen forståelse. Forståelen gjør det bevisst for oss hvordan ting henger sammen, årak og virkning etc.
Men innsikt? - For meg oppstår innsikt når selvinnsikt kommer i tillegg til forståelsen. Og grunnen er denne:

Vi - dvs vår kropp og vår psyke - er vevd sammen med våre omgivelser på en måte som de færreste er klar over. Vi er preget av våre fysiske og psykiske omgivelser. På den annen side er den verden vi skaper, preget av våre fysiske muligheter og det vi psykisk har inne i oss. Vi er verden og verden er oss. Dette setter en klar begrensning for hvor mye og hvordan vi kan forandre verden uten å forandre oss selv. For å si det enkelt: Konfliktfylte og disharmoniske mennesker kan ikke skape harmoniske samfunn.

Som vi har sett, finnes det to prinsipielt forskjellige virkelmidler for å justere eller forbedre (verdens-)samfunnet: Systemforandringer og forandringer av menneskenes (ubevisste) psyke. Det menneskeheten hittil stort sett har strevd med, er altså systemforbedringer - forbedringer av politiske systemer, internasjonale avtaler, lover og rettsorden etc.

Selv om slike forbedringer er nyttige og kan gi økt livskvalitet for mange, har de klare begrensninger. De nordiske landene kan tjene som eksempler for begge, nytten og begrensningene. Den økonomiske velstand og fysiske trygghet som på bred basis er oppnådd vhja systemforbedringer, angripes nå ved at disharmonien i den ubevisste psyken til enkeltmennesker og grupper bryter igjennom og langsomt undergraver det som er oppnådd. Det gjelder ikke bare kriminalitet, men også en lovlig, men uhemmet bruk av friheter som presser vold, hensynsløshet og griskhet inn i menneskene, ikke minst i påvirkbare barn og unges psyke.

Spørsmålet er derfor hvor langt man kommer med kunnskap alene, hvor forståelse blir viktig, og hvor langt eller kort også den rekker. Og hvor innsikt i tillegg blir nødvendig.

Hadde vi mennesker vært rasjonelle, hadde vi kommet veldig langt med kunnskap og intellektuell forståelse. Men - dessverre - vi er ikke så rasjonelle. Vi tror det kanskje, men vi har liten innsikt i hvordan vi fungerer i vår egen psyke. Selv-innsikt er ikke del av vår kultur. Vi er ikke vant til å vende blikket innover, ikke vant til å observere det som skjer der. Ja - vi kjenner ikke engang denne muligheten og dens virkninger, hvis man gjør bruk av den.

I denne situasjonen trenger samfunnet en sentral impuls, nemlig: Systemforbedringenes begrensning og behovet for selvinnsikt som - ble den en del av vår kultur - ville skape harmoniske mennesker som i sin tur - med den største selvfølgelighet - ville skape harmoniske samfunn. Da blir etikk ikke noe som er utenpåklistret, men en naturlig del av psyken.

Å fokusere på systemforbedringer er selvsagt bra. De er også nødvendige. Men selvinnsikt er like viktig og burde få sin rettmessige plass i verden. Og det haster. For de globale krisene vil vanskelig bli løst så lenge menneskenes handlinger til de grader blir styrt av emosjonelle følelser. De emosjonelle følelsene er menneskehetens største problem, fordi de hindrer nødvendig rasjonell tenkning og handling. Selvinnsikt gjør derimot emosjonene ufarlige ved å oppløse dem.

What is Awareness?
This article deals with questions also dealt with in the following English articles on this home page and should be understood in the light of them: "On Understanding Oneself" and "Inner Science" on this document and "Inner Science" on the main page.

What is awareness? Awareness is a highly attentive state of the mind, so attentive that thought has more or less come to an end by itself, has withered away without force. Awareness cannot be leaned. One must come upon it. But it is possible to increase the possibility that it may happen. As thought is absent, awareness obviously is quite different from thought-based introspection. Introspection uses analysing as a method to achieve an outcome. This method has a significant drawback as the analysing tool - thought - normally is part of the problem. Awareness is passive, attentively seeing what is actually going on in the psyche - seeing without wishing or expecting anything. In this state any movement in the psyche is a result of something happening and not an act of will.

Introspection is also limited because most of the unconscious psyche isn't accessible to thought. It isn't accessible to awareness either. Incidents in daily life, however, create associations and reactions from the unconscious psyche and offer an opportunity to "see" into the unconscious psyche there and then to observe what is actually going on. If awareness uses the opportunity to passively "see" into the eruptive reactions when they occur, one may observe how "the flame of attention" releases the unconscious psyche from the "action of the self". Or releases the part of the unconscious psyche exposing itself, from the ego. One realises - from this attentive state - how this action is seen, understood and resolved. Passively seeing "what is", changes "what is". Only attentive observation has this ability. In choiceless attention there is no motive. When interest is the driving force, there is no such motive either. The path comes into being as you move forward. You never know what is going to happen. Observing the movements of the mind in daily life will inevitably create an emptying process that will transform your unconscious psyche and thereby your life and create harmony within yourself.

October 31, 2006

                                                          ***

FORUM nr. 97

Slik var Agnes også - Fra Agnes' paranormale opplevelser
Agnes som jeg var samboer med i ca 12 år inntil hun døde høsten 2005, var meget spesiell og hadde mange gode egenskaper. Følgende historier forteller litt om hennes paranormale opplevelser og om hennes tro på Gud og Jesus og på bønnens makt. Disse beretningene skrev jeg ned etter hvert som Agnes fortalte dem. Hensikten var at disse erfaringene skulle være tilgjengelige for mennesker som interesserer seg for slike ting.

1
Agnes forteller: Da far var syk i sengen, men helt klar, kunne han se gjennom taket. Han så mange som ventet på å møte han på den andre siden. "Du kan nok ikke se dette du", sa han til meg. "Nei, jeg kan ikke det." "Du kan nok ikke det, jenta mi," sa han og klappet meg på handa.

Ivar [Agnes' tidligere mann] var meget realistisk. Jeg [Agnes] trodde far kunne bli frisk ved Guds hjelp. Presten sa han misunte meg den troen jeg hadde. En dag vi gikk bortover og skulle besøke far, sa jeg til Ivar: "Jeg er sikker på at far kommmer til å bli helt frisk." "Jeg må fortelle deg noe", sa Ivar. Han hadde sittet og våket over far. Da kom det plutselig en stemme i rommet: "Hvorfor ber dere om dette? Han har fått det beste, det evige liv." Det var et lys i rommet, og stemmen var klar og tydelig. Og så var det vekk. Da hadde jeg ingen problemer lenger. Jeg hadde fått svar på bønnen, og godtok at far ikke skulle leve lenger.

2
Jeg [Agnes] ba til Gud om at han skulle sende meg noen som kunne hjelpe meg å be. Etter Ivars nyretransplantasjon hadde han fått sopp i munnen som var meget vanskelig. Dagen etter at jeg hadde bedt om dette og skulle ned på sykehuset, sto det plutselig to studenter på Karl Johan. De ga meg en innbydelse til et møte i Storesalen i Oslo. "Å, var det dere jeg skulle møte", sa jeg, og forklarte situasjonen for dem. Jeg glemmer aldri disse studentene som sto der med tårer i øynene. De syntes det var en opplevelse, bare det. De lovet at de skulle få Storesalen med seg i bønnen for at han skulle bli kvitt denne soppen. Det var kjent på sykehuset at det ikke var lett. Jeg gikk rett ned på sykehuset og fortalte om denne opplevelsen. Neste dag var soppen fullstendig vekk, alt!

3
Karen Marie O. (12-13 år) var transplantert (hadde fått ny nyre for annen gang), og det så ut til at alt gikk greit. Plutselig fikk hun hjerneblødning og ble bevisstløs. Professor og leger sa at desverre, de kunne ingenting gjøre. Jeg [Agnes] vet jo ikke hva som ellers ble gjort. Men jeg ba inderlig om at hun måtte bli frisk. Plutselig en dag slo hun øynene opp og sa at hun var sulten. Dette var i 1984 eller 85. Hun ble frisk. I mellomtiden har hun tatt kokkeskolen, og idag er hun ansatt i kjøkkenet på S. i K. [Flere år senere kom Agnes og jeg i snakk med en av legene som behandlet Karen Marie. Han sa: "Det var et under, det var et under."]

4
På en stormfull dag (søndag den 17. jan. 1993) [var Agnes og Johan på tur] ved havet (Justøy Camping). Der så jeg [Agnes] et bilde, som på et stort kinolerret, av Ivar og Dolores på en hvit benk. [Dolores og Ivar var våre avdøde ektefeller.] Foran dem satt Lita (Agnes' avdøde hund) som Ivar klappet. Dolores var kledd i hvit drakt, og Ivar hadde en blå varmdressjakke og dongeryshorts. Bildet var veldig levende med farger og bevegelse. Det var et naturlig og fredelig bilde. Det var som om jeg [Agnes] fikk et blikk inn i deres verden. De så ikke på meg. Jeg var sammen med Johan og fortalte han om opplevelsen noen minutter senere, for det var en veldig kraftig opplevelse.

Agnes ante intet om eksistensen av Dolores' hvite drakt, som Johan viste henne etterpå. Agnes visste heller ikke om Dolores' svakhet for hvite benker og den hvite benken Johan hadde, og som var kjøpt etter Dolores' ønske.

5
Jeg (Agnes) våkner av at noe usynlig hoppet opp på dyna. Det var samme følelsen som da Lita hoppet opp på sengen [da den levde]. Jeg prøvde å trekke dyna, men kunne ikke dra den oppover fordi den var så tung. Plutselig hørte jeg vanlig pusting som når et menneske sover ved siden av deg. Da jeg så bort, så jeg armen til Ivar. Jeg torde nesten ikke snu meg, for jeg var så redd han skulle forsvinne. Så snur jeg meg, hører et sus, og så er det ikke mer.

6
Agnes og Ivar var på en hytte ved Høye stasjon. De var forlovet. Agnes våknet utpå natta og så plutselig at det sto en dame bortved døra. Det var ganske tydelig. Agnes trakk dyna over hodet og så opp igjen. Etter å ha gjentatt dette to ganger, sto damen der fremdeles. Agnes vekket Ivar og spurte: "Ser du det mennesket som står bortved døra?" "Nå må du ikke tøyse, Agnes. Det står ikke noe menneske bortved døra". "Jovisst gjør det det." Det står en eldre dame bortved døra med en slik og slik lusekofte. Og med et slikt og slikt forkle. Agnes forklarte dessuten utseendet. Ivar: "Det er mor du ser." Han ble veldig rar. Det gikk kraftig innpå han. Det er noe av det sterkeste Agnes har opplevd. Det må opplyses at Agnes aldri hadde sett Ivar's mor, heller ikke bilde av henne. Ivars mor var død før Agnes ble kjent med Ivar.

7
Da Lita ble helbredet.
Lita var en cocker spaniel som ble påkjørt da hun var ca. ni år. Høyre bakfot var brukket helt av, slik at den hang i bare skinnet. Lita ble straks båret hjem (100 - 150 meter) og kjørt til dyrlege Sødal i Kristiansand. Han sa: "Jeg tror ikke det nytter å gjøre noe her. Hunden er også gammel, så bruddet vil gro sent." Agnes: "Kan vi ikke få reise til Oslo, på dyrehospitalet?" Men Sødal mente det ikke kunne nytte. Ivar sa: "Vi må prøve å gjøre noe." Sødal og Ivar var da sammen om å spjelke benet.

De gikk hjem med hunnen. Hun lå i senga, og hun ble behandlet som et menneske. Hun fikk vann med teskje av Agnes. Når Lita skulle på do, måtte hun ikke stå på beinet. Agnes bandt et tørkle, som hun gikk og holdt henne med. Beinet hovnet veldig opp. De var forberedt på at dette ikke ville gå. De gikk til dyrlegen igjen, og der sa dyrlegen: "Dessverre, det har ikke grodd." Dette var noen dager etterpå. Ivar blunket til dyrlegen. "Jo, det har grodd litt, så vi prøver litt til." Benet ble spjelket påny. Det var som gelé, hele beinet.

[Agnes og hennes lille gutt ba for hunden. Det ble også bedt for hunden i den bibelgruppen Agnes var med i.]

Plutselig en natt, etter ?? dager, så hørte Agnes at Lita gnaget på bandasjen. Hun sa til Ivar: "Du må komme og hjelpe. Hun river av seg bandasjen." Han så på det. Det er et godt tegn. Det betyr ett eller annet. Agnes sa: "Vi kan ikke la henne gå uten bandasje." Vi hadde henne på bordet på kjøkkenet med store tepper under. "Jeg tror rett og slett at beinet er blitt bra", sa han. Men Agnes insisterte på at beinet måtte bandasjeres igjen. Og det gjorde Ivar. Det samme gjentok seg neste natt. Og etter det gikk hunden rett og slett på beinet. Det var ikke tegn til at noe var galt, ikke var det skakt heller. Dyrlegen sa det var helt utrolig. Agnes viste Lita til en hundemann (M) og sa det var et mirakel. Og det var M enig i. Lita levde i 4 år etter dette uten mén av noe slag.

8
Agnes var ca. 7-8 år da en av naboene (S) døde. Dengang ble liket stående hjemme, og man samlet seg til en andakt hjemme om kvelden. Agnes ville absolutt være med far bort, hun var (etter eget utsagn) en bortskjemt lita jente. Mor sa nei. Men far mente hun hadde godt av dette, å få se livet slik det var. Vi gikk bort der, og far tok bort duken som lå over ansiktet, slik at Agnes fikk se han. Hjemme om hvelden delte H og Agnes rom. H er 10 år eldre. Agnes våknet og så en hvitkledd mann ved sengen som sto og så på henne. Det var den avdøde S. Agnes tok dyna over hodet flere ganger. Hun så opp, og han sto der fremdeles. Hun var redd, og ropte H: Det står en mann ved senga. Og H sa: Bare legg deg til å sove. Da kikket Agnes opp og smalt hodet opp i jernsenga, slik at hun blødde. "Du må komme, H, for jeg blør." H: "Bare blø." (Dette viser at Agnes ikke drømte).

9
Det hendte omtrent i året 1960. Agnes hadde gått et halvt år i ekstraundervisning i norsk med henblikk på å begynne på lærerskolen. Hun gikk hos en pensjonert norsklærer som het M. Dessverre døde han, og Agnes hadde liggende noen bøker som hun hadde lånt av han. Disse måtte bringes tilbake igjen til hans kone, men det ble stadig utsatt. Så, en natt fikk jeg (Agnes) en drøm hvor det står en mann i hvit kjortel og langt hår foran senga og ber meg gå til fru M. Dette gjorde jeg ikke. Neste, eller en senere natt kom drømmen tilbake, men denne gangen står samme skikkelse med løftet pekefinger med beskjed om at jeg skulle gå til fru M straks. Dagen etter tok jeg bøkene og gikk til henne. Da jeg kom dit, ble jeg mottatt med bemerkningen: "Var det du som skulle komme. Jeg har bedt til Gud om å sende meg et menneske, for jeg var så ensom. Jeg visste noen ville komme, men jeg visste ikke hvem."

10
Ivar var på Rykkin til rekreasjon etter nyre-transplantasjon. Hvis feberen steg, måtte man øyeblikkelig gi beskjed til Rikshospitalet, fordi det var et tengn på at nyren ville bli avstøtt. En kveld ringte Ivar hjem til Agnes, og sa at hun ikke måtte blir redd; han måtte til Rikshospitalet fordi feberen var gått opp. Han måtte da få mer medisiner, fordi feberen ikke går tilbake av seg selv i et slikt tilfelle. Agnes sa da at de skulle be for han. Agnes' svigerinne B og niesen til Ivar, B - de tre satt i stua på Nodeland da nevnte telefon kom. Agnes ringte straks etter til T S om hun ville komme bort og være med å be om at feberen skulle gå ned. Og det gjorde hun. De fire ba da om at feberen skulle gå tilbake. Mens de satt der og snakket etter bønnen, ringte Ivar. "Jeg vet ikke hva som har skjedd", sa han, "men feberen har gått tilbake, og jeg skal ikke til Rikshospitalet." Og Ivar var lykkelig for dette. De i stuen mottok beskjeden med stor undring. Den ene sa hun ble helt rar. Det ble også en kraftig opplevelse for B, for hennes mann hadde hatt den samme sykdommen og var blitt transplantert tre ganger uten å lykkes. Så hun visste hva det innebar at feberen steg. T sa hun følte at dette ville skje, og at vi nå måtte takke Jesus for dette.

11
Det som beskrives her, skjedde den 17.mai 1985. Ivar var nyre-transplantert i slutten av mars og var kommet hjem på permisjon fra Rykkin. Det kom mange kjente på besøk, så det ble for mye for Ivar, slik at han fikk feber om kvelden. Med feberen var også tegn på at en avstøtning var igang. En telefon til Rikshospitalet fikk avklart hva som skulle gjøres. Ta første fly til Oslo, lød svaret. Men da første fly først gikk morgenen etter, fikk de beskjed om å reise til sykehuset i Kristiansand. De ble der mottatt av en sykepleier, fru G, som Ivar kjente fra før. Hun var en meget troende kristen. Ivar og Agnes ble svært godt tatt vare på, og de fikk et rom sammen, med to senger. Agnes sa at det var så leit at feberen var kommet, og spurte om sykepleieren ville være med å be om at feberen måtte gå ned. "Ja, det skal vi be om i natt, for Gud er alt mulig", lød svaret. Flyet til Oslo skulle gå kl. 08oo, og temperaturen ble målt kl. 6.3o. Agnes sov da fru G kom og vekket henne med ordene: Underet har skjedd. Gud har hørt oss. Han har ikke feber! I stedet for turen til Oslo kjørte de glade hjem til Nodeland.

12
For personlig til å bli referert her.

13
Møtet på toget.
Agnes skulle hjem etter et møte i Oslo. Hun ble sittende på første klasse etter anvisning av konduktøren. Der var én person, en ung mann som satt og leste i bibelen. Konduktøren sa at han ikke kunne sitte der, fordi han bare hadde billett til 2. klasse. Han ville betale merprisen, fordi han gjerne ville ha fred til å lese videre i boken. Da lot konduktøren han bli sittende uten å betale tillegget. Agnes hadde noen plommer og spurte mannen om han ville ha noen. Slik kom de i samtale med hverandre. Bibelen hans hadde mange røde streker. Han hadde avbrutt et legestudium og var nå hjelpepleier hvor han dessuten underholdt med sang og musikk. Han var godt kjent i bibelen, og Agnes følte at han hadde en sterk tro.
Ivar var på det tidspunktet plaget av sterk hodepine - en følge av sykdommen - som legene ikke kunne gjøre noe med. Før mannen gikk av toget, ble det nevnt at de om kvelden skulle ha et religiøst møte. Han lovet at de på møtet ville be om at hodepinen skulle forsvinne. Kommet hjem, fortalte Agnes om møtet med denne mannen, og om at de hadde lovet å be for Ivar. Nå blir du sikkert kvitt denne hodepinen, for nå blir du bedt for. Og faktisk, dagen etterpå var hodepinen borte. De ringte en eller to dager etterpå fra vedkommende menighet for å høre hvordan det hadde gått. Og Agnes kunne bare bekrefte at hodepinen var borte. For første gang på lang tid var Ivar kvitt denne hodepinen.



                                                          ***



FORUM nr. 94

LYKKEN AVHENGER IKKE AV HVA DU HAR, MEN AV HVA DU ER

DET SOM KALLER SEG "JEG" I MEG, ER SUMMEN AV DET SOM VAR. OG "JEG" ER BARE ET ORD I TANKENS URYDDIGE STRØM .... SOM ER "MEG"

DET SOM KALLER SEG "JEG", ER VERKEN BEVISST ELLER KJÆRLIG, EI HELLER EN KJERNE I MEG

Den ubevisste psyken

I vår kultur får menneskets ubevisste psyke langt mindre oppmerksomhet enn den fortjener - både når det gjelder det enkelte mennesket, og når det gjelder hele menneskehetens ubevisste psyke. La oss se på det enkelte menneesket først.

Den ubeviste psyken er den store "sekken" som inneholder hele vår fortid, slik den er registrert i vår psyke. Hele vårt erfaringsmateriale med tilhørende emosjonelle følelser, våre kunnskaper, tankemønstre og holdninger - både det som hukommelsen kan hente frem, og det som er der, uten å være tilgjengelig - alt dette utgjør hovedinnholdet i vår ubevisste psyke. De fleste psykiske problemer, uregjerlige tanker, vonde følelser, sterke reaksjoner, manglende konsentrasjonsevne osv. henger direkte sammen med innholdet i vår ubevisste psyke og dets tilstand.

Det er derfor viktig å finne ut hvilke faktorer i våre omgivelser og i samfunnet som innvirker på innholdet i vår ubevisste psyke - i gunstig eller ugunstig retning, slik at tiltak kan treffes for å unngå en uønsket påvirkning. Deretter må det å skape harmoni og orden i vår ubevisste psyke stå sentralt for bedre å kunne leve i fred med oss selv og omgivelsene våre - og når det gjelder å realisere det intelligenspotensiale som ligger i genene til hver enkelt av oss.

Hvordan utvikler den ubevisste psyken seg i et samfunn som vårt? Mye tyder på at de psykiske problemene øker - også blant unge mennesker. Viktige symptomer er: konsentrasjonsvansker, avhengighet av narkotika og forskjellige typer pengespill, lange ventetider hos psykologer og psykiatere, skillsmisser osv; alt dette peker i samme retning.

I andre deler av verden vokser altfor mange barn opp med frustrasjon og hat, særlig pga fattigdom, sykdom og undertrykkelse. Ideologiske motsetninger synes også å spille en økende rolle mange steder. Men selv om utviklingen synes å gå i ugunstig retning for mange, blir lite gjort for å finne hva som ligger bak - og for å fjerne de egentlige årsakene.

Utvider vi horisonten, finner vi at også menneskeheten har en ubevisst psyke - summen av alt det som befinner seg i de enkelte menneskenes ubevisste psyke. Hvilken tilstand befinner den seg i? Hvordan utvikler den seg? Og hvilke konsekvenser kan det ha?

Ser vi på verden idag, med sin overflod for noen, og nød for andre, med sine konflikter, hat og vold, men også med bedring av velstand og skolegang for mange, med egoisme og konkurranse på mange plan, men også med voksende motkrefter for å gjøre verden mer menneselig og bærekraftig, da ser vi et broget bilde. Tross all nøden, foregår det også en utvikling på bred front i verden idag som vil komme svært mange mennesker til gode: Bedre helsestell, bedre utdannelse, bedre teknologi, mindre forurensing, bedre rettsvesen, flere demokratier og internasjonale organisasjoner som vil bedre menneskenes sikkerhet og levekår. Tenk bare på den enorme katastrofehjelpen som verden nå kan organisere på kort varsel, og som hjelper mange i akutt nød. Likevel: Tilliten til menneskehetens ubevisste psyke, og hva den kan "finne på", er svak hos mange unge som ser med en viss uro mot fremtiden.

Vi har sett at alt dette er en følge av det som finnes i menneskehetens ubevisste psyke - særlig hos dem med stor innflytelse. Alle de positive tiltakene har til hensikt å forbedre de systemene og de fysiske betingelsene vi mennesker lever under i våre forskjellige samfunn. Og det er vel og bra. Men tiltakene er ikke rettet mot å skape mer orden og harmoni i menneskehetens ubevisste psyke. Tiltakene vil derfor ha begrenset virkning - nødvendigvis. For uansett hvor gode systemene er, vil fremtredende egenskaper og tendenser i menneskehetens ubevisste psyke slå igjennom og prege utviklingen av det internasjonale samfunn. Og disse tendensene vil ikke bli vesentlig endret av systemforbedringene, i det minste ikke på kort sikt. Det ligger i sakens natur.

Spørsmålet blir derfor: Skjer det i det minste noe i verden som bidrar til litt mer harmoni og orden i menneskehetens ubevisste psyke? Heldigvis finnes slike tendenser også, hvorav noen er konvensjonelle. Jeg retter da blikket mot de nordiske velferdsstatene og tilsvarende utvikling andre steder. Det ser ut til at man her - gjennom systemforbedringer - har utviklet samfunn som har vært såpass harmoniske at de over et tidsrom på flere generasjoner har frembragt mennesker med noe mer harmoni og rasjonalitet i deres ubevisste psyke, og det har i sin tur påvirket samfunnet i gunstig retning.

En annen fordel er også kommet i denne utviklingens kjølvann: Mennesker som etter å ha dekket sine materielle behov, har overskudd til å interessere seg for mer grunnleggende spørsmål; Finnes noe bak materien? Bevissthet, hva er det? Har vi ansvar for hverandre? Kan vi forstå oss selv? Har det i så fall en hensikt? Har det en konsekvens?

I mange land finnes det nå mennesker som etter hvert får en bredere og dypere forståelse av hva og hvem vi er. Det dreier seg om en delvis ikke-intellektuell forståelse som har evnen å transformere innholdet i den ubevisste psyken - avkle og gjennomskue egoet, og gjøre det mindre kraftfullt, tømme ut emosjonene og gjøre det mulig å leve i samsvar med den harmoni, intelligens og rasjonalitet som ligger i genene.

Etter hvert som denne muligheten vinner innpass og blir gjort bruk av blant et økende antall mennesker, vil også menneskehetens ubevisste psyke bli påvirket i gunstig retning. Det må stå sentralt i demokratiene at harmoniske og rasjonelle mennesker blir valgt til ledere - mennesker hvis tanker og handlinger ikke blir dominert av et sterkt ego. Spørsmålet er om denne utviklingen går fort nok og er sterk nok til å nøytralisere de ugunstige utviklingstrendene som åpenbart også finnes i vår tid.. Jordens fremtid avhenger av hvordan menneskehetens ubevisste psyke utvikler seg.

En vesentlig hensikt med denne hjemmesiden er å bidra til å gjøre muligheten for dypere selvinnsikt og dens konsekvens bedre kjent.

                                                   ***


FORUM nr. 93

NÆRHET I VEKST

Som ung er det å være nær
å komme under noen klær.

Som moden finnes ingen nærhet som
å være to i felles indre rom.

I denne tilstand kan du være fri
for eiertrang og sjalusi.

Hvorfor dyrke ungdomstiden
når slik en vekst er mulig siden?

Det gode fellesskap

Hva innebærer det at to personer som lever sammen, har et godt fellesskap? Det innebærer

- at de jobber godt sammen
- at det den ene foreslår, det sier den andre ja til
- at de har mange felles interesser
- at de kan kommunisere med hverandre - både snakke og lytte
- at de også kan snakke rolig sammen om vanskelige spørsmål
- at de er åpne og fortrolige for hverandre
- at alt fra den andre tas i den beste mening
- at de hjelper hverandre
- at begge har den andre å fortelle sine opplevelser og sine tanker til
- at de stoler på hverandre
- at de har respekt for hverandre
- at de begge slippes inn i den andres indre kammer
- at de trives i hverandres selskap
- at de har samme behov for kroppslig nærhet
- at de kan tie sammen
- at de tillater den andre å kunne være litt for seg selv
- at de har felles venner
- at begge er glade over å se den andre

Er det meste av alt dette oppfylt, ja - da er de rett og slett glade i hverandre. Og da lever de i tillegg langt på vei i harmoni med seg selv.

Før du binder deg, er det kanskje lurt å bruke dette som sjekkliste?

To spesielle opplevelser

En sensommerdag var A og jeg på tur igjen i skog og mark. V i hadde det fantastisk sammen. Foran oss lå en slette, og i den andre enden - ved en uteløe - var en familie. En liten jente kom springende mot oss over sletten - mens moren av og til så opp for å se hva som skjedde. Jenten kom ganske nær oss før hun stanset og kikket på oss. Vi var forundret over at hun som var så liten, våget seg så langt bort fra foreldrene og så nær oss fremmede før hun snudde og sprang tilbake. Og moren lot det skje. Både jenta og situasjonen vitnet om harmoni.

Familien besto av et ungt par og så den vesle jenta som vi såvidt hadde hilst på. De hadde vært på sopptur, og fortalte villig om hvor de hadde lett og funnet. Mens den unge mannen renset soppen og la den i en kurv, fortalte han A om hvordan den skulle behandles. Han virket likevel innesluttet, for han så ned hele tiden. Jenta lekte med noe like ved. Noen få skritt unna satt den unge moren, og jeg sto foran henne. Jeg vet ikke hva vi snakket om, men mens vi snakket, så jeg ned i et - jeg vil ikke si spesielt vakkert - men edelt ansikt med en ren, hvit hud. og to øyne som fanget mine. Slik så vi dypt inn i øynene på hverandre - hele tiden mens vi snakket, rolig og med den største naturlighet. Jeg glemmer aldri dette ansiktet, disse øynene og dette møtet. Det harmoniske førsteinntrykket A og jeg hadde fått, fikk på en måte sin forklaring. Her var en ung - tilsynelatende alminnelig - kvinne som både beholdt overblikket og klok tilbakeholdenhet, og som ga inntrykk av å hvile trygt i seg selv.

Violinisten Marianne Thorsen har gitt meg en musikkopplevelse som ingen annen musiker før eller siden har gitt meg. Det var en reprise på TV av en konsert hun hadde i Håkonshallen i Bergen ved festspillene for noen år siden. Hva skjedde mens hun spilte? Instrumentet forsvat, personen som spilte, forsvant. Tilbake var bare et følsomt menneskesinn som sendte en strøm av toner til et annet menneskesinn. Jeg var musikken hennes. Slikt skjer ikke uten subtil kunst og en subtil kunstner, som i ydmykhet helt går opp i den musikken som formidles. En snev av det samme opplevde jeg også en annen gang jeg hørte henne, hvor hun gjennom sitt fintfølende og nyanserte spill klarte å skape fantastisk musikk av høyst moderne noter som i utgangspunktet måtte virke usammenhengende. Jeg håper mange etter hvert blir klar over hvilken sjelden kunstner vi har i henne.

ON UNDERSTANDING ONESELF

Reflections on a statement by Krishnamurti: "What the speaker is saying is merely exposing yourself to yourself. "

The Challenge of Explaining Without How - the Challenge of Doing Without How.

Persons who have grasped the Doing - the observing oneself without judgement - and have seen its significance, feel an obligation to tell searching people about this marvellous possibility - that it is possible to transform the content of one's unconscious psyche and thus live in harmony with oneself.

Obviously, one cannot convey the doing itself. One can give information about an attentive state of one's mind from which one can observe and understand the movements of the mind. But information is not enough. What then can be conveyed that the receiver may come upon that doing? People from our culture will ask: "How do I do it? Show me the method leading to that doing." Unfortunately, there is no such method. Why? Because seeing attentively is no method, and understanding is no method either. Methods are within the domain of thought. In that special attentive state thought will calm down by itself without force. Therefore, methods don't work.

So, one cannot convey the doing, and methods lead nowhere. What can be done? As indicated, there is an extremely attentive state of the mind from which the actual activity of the psyche can be observed and understood. No method lead to that state. Thought has calmed down. One has to come upon it more or less by chance.

The teacher's challenge is to increase the listeners chance coming upon that state. One may encourage the listener to listen attentively to what is being said - driven by interest, not by a wish to achieve. That very listening will have an effect. One may invite listener to join a journey through the structure of our common psyche, and thereby to observe all reactions from one's personal unconscious psyche. Or as Krishnamurti puts it: "What the speaker is saying is merely exposing yourself to yourself. "

The observation skills you had when you were a child may be rediscovered when you open your senses, when you listen to the birds and the wind vibrating the leaves in the trees etc. That may increase your chance of coming upon it. When the listener has discovered the doing, and the attentive state of the mind has become one's way of living - from there the transformation of one's unconscious psyche takes place.



                                                       ***


FORUM nr. 92

FASADE eller INTROSPEKSJON? Min kropp her Idealet der Vestens svar: Protese Lår og bryst og nese

Nå er ditt indre armod bedre gjemt, men angst for forfall dypest ikke glemt. La din bevissthets våkne lykt i stedet løse opp din frykt.

Inner Science

Inner science deals with the psyche of healthy, normal intelligent adult human beings - how it is constructed and works. This report is based on introspective self studies during a period of more than 30 years. The outcome of introspective studies is not "normal" science, as it is - and must be subjective. It is, however as scientific as possible as it is based on observation and logic reasoning. If persons with similar experiences would make such reports, one would obtain a certain degree of objectivity from the studies. This is not a "complete" discussion of the psyche. The aim is to indicate structure and laws behind its way of operating. 

What are the main elements of the psyche? 
- senses, giving information from and about our environment and body. 
- the unconscious psyche with information from and about our earlier life etc. 
- the thinking process and
- consciousness itself

Let us take a closer look. 

The 5 senses directed towards the outward world are well known. In addition we have several senses in the body telling us about the conditions there; hunger, pain, dizziness, etc. The senses are telling us how the conditions are Now - always. They are keeping us in contact with the real world as our environment and our body expose themselves to the senses. The senses are unable to escaping the Now - even if they convey vebal information about future and past. 

The unconscious psyche contains recorded and treated information from and about earlier experiences, including thoughts made in the past. Emotional energies may to some extent be linked to this information - energies connected with fear, envy, anger, happiness etc. It may depend on the emotional involvement when the registration occurred. The content of the unconscious psyche may form patterns which are influencing a persons attitudes, way of thinking, tolerance, aggressiveness and many other qualities. 

The thinking process emerges from the unconscious psyche from where thought is becoming conscious when projected into consciousness. Thoughts consist of symbols as words, figures and images in one, two, three or four dimensions. Words may or may not symbolise something real. Thoughts are normally put together from a huge variety of elements collected in the unconscious psyche - elements that were originally brought there by the senses. 

Thus, the nature of thought is the known. Thought can imagine what is put together by known elements, but can not imagine the unknown. If one has never seen colours, one is unable to imagine colours. Thus, thought is dominated by the past and the projection into what we call future. Thought introduces and maintains the dimension of psychological time in consciousness, not always being aware that the only existing "thing" is Now. 

Emotions are psychological feelings such as anger, happiness, self pity, disappointment etc. They have three common qualities: They are connected with some sort of energy, they can be imposed the unconscious psyche, and they can be deleted from it. Emotions are located in the unconscious psyche from where they condition our attitudes, thought and action. A breakthrough - a reaction - may occur when an emotion is triggered by a given situation. 

Thoughts may be emotional "neutral" - when they are not linked to emotional energies. Or they may be more or less loaded with emotions. In that case thought becomes less rational and under less control.

How does emotions enter the unconscious psyche? Whatever we experience with some sort of resistance, emotional energies are created and connected to the registration - to memory - in the unconscious psyche. Normally, soft experiences create weak- and strong experiences create strong emotions. In addition, thought may create or increase emotions - I may accuse myself  and thereby create emotions, emotions that may in turn create similar thoughts. The content of the unconscious psyche shapes our personality, our attitudes, prejudices, our weak spots, psychological problems and priorities, and from this content we think and act throughout our lives. 

Obvious, consciousness is its content and turntable for the main "acteurs" in the psyche - sensations, emotions and thought. They are acting in front of a background of weaker perceived information regarding one's attitudes, one's sex, how self-confident one is, how tolerant, and vulnerable etc. one is - one's image of oneself. Strong emotions have on the other hand the ability to call upon consciousness' attention - to place itself in the centre of consciousness. 

All information from the senses come from the outer world and the body. This information show at any time the Now. Thought and emotions come from the unconscious psyche. This information is dominated by psychological time as future and past. 

As freeing oneself from the past is a main issue here, we have to understand what we mean by understanding. There are two types; intellectual and direct understanding. Intellectual understanding is given by thought. Direct understanding occurs when consciousness - in that certain state - observes directly what is going on in the psyche. Direct understanding is possible when thought is absent, when thought doesn't intervene. One sees what is going on when it happens, and as no thought, no emotion is there to comment, one sees it as it is. In both cases consciousness itself is the understanding agency. 

Life takes place in consciousness. Our conscious life consists of the current of its content. That means that life is also time - chronological time in which this current takes place. On the other hand life  - paradoxically - takes place Now - all the time. 

The solution of a problem lies in the understanding of the problem. As psychological problems are related to the unconscious psyche, the solution of them lies in understanding the unconscious psyche. Unfortunately, most of its content is hidden and inaccessible.

We think that we know ourselves fairly well, although we have no idea of what is displaced and hidden in the "deeper layers" of the unconscious psyche. We know something about our likes and dislikes. We may be aware of some associations as thought and emotions, some reactions or our body language. But most of us are not aware of how our unconscious psyche shapes and puts colour to the "spectacles" through which we see the world and ourselves. Reactions - eventually with emotional energies - give us a far better opportunity getting in contact with the unconscious psyche as they come spontaneously and uncensored. In fact, if we are aware, we may get a new and unknown contact with - and understanding of - our unconscious psyche - with ourselves. This understanding has the potential to transform the unconscious psyche and our life radically. 

The keyword is awareness. We are in daily life exposed to different situations in the environment and in ourselves, and many of them trigger smooth or strong reactions, including re-experienceing of past incidents. Behind most small movements in the psyche there is some sort of hidden tension. There is a state of choiceless awareness from which it is possible to observe the reactions. 

In this state consciousness has some remarkable qualities. Tensions coming in its focus, relaxes, and what was hidden, is released. It has not only the ability to realise red as red, salt as salt and warm as warm etc. In the light of the attentive consciousness the thinking process withers away without force. And one realises that there is no thinker apart from thought. As thought has come to an end,  consciousness is able to see what is happening when it happens. In this state all movements in the psyche are a result of something happening, not a result of an action of will. One realises that consciousness is our ultimate perception "organ".

One experiences that seeing the unorder in one's psyche creates order. One see the false as false, the sane as sane. And emotional energy is released without doing any harm. The spot in the unconscious psyche which reacted and was exposed to the light of the attentive consciousness, has changed - been healed. 

If one makes this attentive observation one's way of daily life, the unconscious psyche may be emptied "layer" by "layer" as deeper parts of the psyche may come to the "surface" to be emptied in the same way. 

As a result, rigid patterns in the psyche are dissolved and emotions emptied. Thought tends to operate in a different way; it becomes active to deal with a challenge. When the job is done, it keeps quiet. One can observe - be attentive - without concentration. The brain begins to operate more intelligently - less emotionally. Even bodily tensions may disappear. It is freedom from the past, freedom from the known, freedom from boring thought. It is to live where life is - it is to live Now and to realise that every moment is new. 

Don't ask how to enter that state. There is no method and there cannot be a method. Thought can never find a state where thought is not. One must come upon it, and it is quite easy; we lived in that state when we were small and had close contact with our senses. Be simple, rediscover your senses. Observe nature, listen to the wind in the trees, and observe your own reactions with interest, not to achieve anything - only to find out what is. 

                                                                 ***

FORUM nr. 87

Når sanseinntrykkene formidler tanker

Ser eller hører - sanser - vi noe i naturen, setter vi gjerne navn på det. Vi kaller samlingen av trær for en skog, Vi kaller fuglen en spurv eller blomsten en løvetann etc. Kanskje knytter vi automatisk andre kommentarer til også. Vi synes blomsten er pen eller treet stort og fint etc,.

Man kan se og høre uten å sette ord på det man opplever. Det skjer når man er våken og har vidåpne sanser. Slik kan vi oppleve "rene" sanseinntrykk uten at de er ledsaget av ord - det vil si tanker. Det skjer kanskje lettest når man er ute i naturen. Men noen sanseinntrykk er annerledes. Selve sanseinntrykket formidler ord og tanker. Leser vi en tekst - som denne - mottar hjernen gjennom øynene sanseinntrykk av noen tegn på papiret eller skjermen som vi kaller bokstaver og ord og som representerer en mening. Er disse på et språk vi ikke kjenner, stopper det der - som sanseinntrykk. Men kjenner vi språket, skaper hjernen tanker med mening ut fra symbolene på papiret. Da blir sanseinntrykkene og tankene de formidler, to sider av en og samme sak. Slik er det også når vi hører en tekst eller tale. Denne koblingen av sanseinntrykk og mening synes å danne grunnlaget for enhver kultur.

                                                          ***

FORUM nr. 83

Ved en sykeseng

Jeg er altfor trett til å skrive ned tankene mine og det jeg opplever i sykesengen. Men hadde jeg vært sterk nok, ville jeg ha skrevet dette:

Det var sterkt å motta dommen. Istedenfor cellegift nr..3 sa legen at kreften ble for sterk. Det hadde ingen hensikt å fortsette behandlingen. Lindrende behandling var det sykehuset nå kunne tilby. Jeg tok det med fatning uten å vise sterke følelser. Mannen min hadde større problemer med å tøyle tårene - tror jeg. Håpet vi hadde knyttet til cellegiftbehandlingen, var plutselig en fjern drøm. Jeg tror det var legens rolige stemme - rutinemessig, men medfølende - som likevel fikk oss til å snakke rolig og saklig om så vanskelige tema som hva jeg ønsket å prioritere i sluttfasen. Var det å leve så lenge som mulig? Var det å slippe smerter, eller var det å være klar og mentalt tilstede så lenge som mulig?

Konklusjonen kom raskt: Så lite smmerter som mulig selv om det skulle gå på bekostning av de to andre punktene. Et liv med sterke smerter hadde ingen hensikt. Var smertene begrenset, kunne det også være fint å være våken - uten innvirkingen av for mye sløvende medikamenter. Senere har dette vist seg å være umulig. Derfor har jeg vært villig til å ofre det meste av våkenheten for - ved hjelp av store doser smertestillende medisiner - å slippe de største smertene. «Jeg vil bli dopet», utbrøt jeg en gang. Kampen mot smertene er blitt min hverdag i sengen - både fysisk og kanskje også psykisk.

Litt senere gikk legen igjennom listen over medisinene jeg inntil da hadde brukt. Alt som skulle bekjempe kreften, ble plukket bort. Min kropp var ikke verd å kjempe for lenger. Med forundring og resignasjon tok jeg det til etterretning. Jeg ble tvunget til å tenke nytt. Kroppens helse, som vi hadde vært så opptatt av så lenge, var plutselig ikke verd å kjempe for lenger. Ja - den syntes ikke å være verd noe i det hele tatt. Den skulle jo gå til grunne likevel..

Med disse og mange andre tanker var jeg stort sett alene. I et våkent øyeblikk snakket vi om noe av dette - min mann og jeg. Men jeg var fryktelig alene. Alene med smertene - alene med tankene - alene med tristheten - alene med bekymringene over hvordan de etterlatte ville klare seg. Kanskje var jeg også alene med frykten for det ukjente? Vi var så nær hverandre, de som satt ved sengekanten og jeg. Likevel var det et hav av avstand mellom oss. Hvordan kunne disse forstå - sette seg inn i - min situasjon? I tillegg kom avhengigheten og maktesløsheten av å være nesten fullstendig utlevert til andre mennesker.

Legen spurte om jeg ville snakke med en prest. Men det ville jeg ikke. Jeg føler ro i forholdet til Gud - og det sa jeg også til legen.

Vi er vant til å tenke i fortid og fremtid - det som har vært, og det som skal komme. Plutselig hadde jeg ingen fremtid mer her på Jorden. Og fortiden var det lite interessant å snakke om i denne situasjonen. Hva var da tilbake? - Nå'et? Å være til stede i det nå'et sansene formidlet? For sansene plasserer oss jo hele tiden i nå'et. Men i nå'et var også smertene, de fysiske og de psykiske - når det var de som dominerte. Og i nå'et var også sløvheten - når det var den som var sterkest. Men innimellom - en sjelden gang - kunne v i oppleve
gyldne øyeblikk - min mann og jeg - øyeblikk uten ord og uten tanker - bare kontakt.

Trangen til smertestillende midler ble etter hvert påtrengende. Smertene var varige, men ikke alltid like sterke. Det var antagelig vanskelig å møte smertene fort nok med smertestillende når de meldte seg - sterkt og plutselig. Da oppsto det de kalte "de vanskelige minuttene" - ventetiden frem til sprøyten ble satt og den virket..Da er det vanskelig for meg å være tålmodig. «Dere aner ikke hvordan jeg har det», sa jeg en gang til dem. I sluttfasen ble rutinene forbedret og de smertestillende medisinene endret, slik at ventetiden ble vesentlig kortere og virkningen kom fortere. Og det var bra - men dessverre ikke alltid bra nok.

Det var av flere grunner godt å ha nære pårørende hos meg. I denne min tilstand som varte flere uker, hadde jeg mange små ønsker og behov som personlaet ikke kunne ta seg av: En fuktig klut på pannen, en sup vann fra sugerøret, puter som skulle legges bedre til rette eller teppet som skulle snues når det ble for varmt.

Etter hvert ble jeg svakere og svakere. Fikk problemer med å snakke - gjøre meg forståelig. Og det gjorde ikke min situasjon bedre. Noen ganger måtte jeg - utmattet - bare gi opp. Denne mangelen på god kommunikasjon førte en gang til at jeg ble skeptisk til det de gjorde, og jeg var usikker på om de ville lure meg ved å gi meg mindre medisiner enn de sa. Det var veldig vondt - sikkert også for dem som ville hjelpe meg.

Mmennesker i min situasjon hører og oppfatter mer enn det man skulle tro ut fra den generelle tilstanen. Jeg overrasket en gang de rundt meg ved å kommentere noe de sikkert trodde jeg ikke hadde oppfattet. Jeg sier dette for å gjøre oppmerksom på at man ikke skal kommentere den sykes tilstand i den tro at den syke ikke hører. For svært syke kan fortsatt høre ganske bra. Jeg tror noen pleiere er for lite oppmerksom på dette. Men etter hvert svinner også hørselen som den siste av de mentale funksjonen.som fungerer.... Til slutt falt jeg inn i en fjern døs som jeg aldri voknet fra her på Jorden.

Dette var en beskrivelse av hvordan en pårørende prøver å tenke seg inn i den sykes situasjon. Men hvordan har den pårørende det selv?

Også for den pårørende ble nå'et påtrengende - og det på flere måter. Den sykes mange små behov skulle dekkes der og da. Da den syke ble kasteball mellom sykehuset og sykehjemmet i kommunen, gjaldt det å få gjort noe med det så fort som mulig. Av praktiske grunner var tankene derfor opptatt med det nære og det aktuelle - det som krevde handling raskt. Dessuten vegret tankene seg mot å tenke fremover. Hva den nære fremtiden ville bringe, var på en måte kjent uten at tanken var tenkt.

Det siste, dype pustet skapte plutselig en ny situasjon. Det kom egentlig ganske overraskende. Alt vi lenge hadde vært opptatt av, ble plutselig uaktuelt. Og den første sorgreaksjonen ble druknet i en stor praktisk oppgave: Å organisere begravelsen med etterfølgende minnestund for en stor vennekrets. Men sorgen - som dukket opp innimellom og etterpå - hva besto og består den i? Er d