Nedenfor finner du bl.a. følgende artikler: To glimt inn i vår kultur - Kan vitenskap og religion forenes? - Filosofisk småplukk - Finnes en virkelighet? - Filosofisk småplukk - Det sanne og det populære - Prisen for ikke å ville vite - Refleksjoner om tidenes morgen - Refleksjoner om tid - Et liv i pengenes tjeneste - Et bidrag til verdidebatten - Om kunstig intelligens og bevissthet - Finnes en objektiv virkelighet? - Styring eller tilfeldigheter? - Noen tanker om religion og vitenskap - Om å tro på autoriteter - Finnes kloke mennesker? - Hva er mulig? - Risiko - Behovet for forståelse av helhet - Idé og virkelighet - Refleksjoner på et sykehus - Fabelen om hvordan bevisstheten reflekterte over seg selv - Fabelen om tiden - Langs erkjennelsens grenseland - Mannjevning mellom tankene og sanseinntrykkene - Refleksjoner over logikk og kausalitet - Da emosjonene ransaket seg selv - Fabelen om ønskene som gjennomskuet seg selv - Hva er sannhet? - Da kunnskapene og forståelsen hadde mannjevning - Vår opplyste tid - Om å sammenligne - Teori og praksis - Filosofering over filosofien - Den skjulte harmoni - Alder, hva er det? - Mening og innsikt.
************************************************************************
FORUM nr. 119

To glimt inn i vår kultur
Journalistenes språk gir av og til et glimt inn i spesielle sider ved vår kultur. To små eksempler skal illustrere hvordan journalister eksponerer sider ved vår kultur og samtidig bidrar til å opprettholde særegenhetene, da de har stor påvirkning i samfunnet.

Mennesker som nettopp har opplevd noe spesielt, en ulykke eller en usannsynlig redning etc. blir ofte oppsøkt av en journalist som da stiller standardspørsmålet: Hva tenkte du da det skjedde? Spørsmålet forutsetter stilltiende at man i slike situasjoner virkelig tenker. Dét er i tråd med vår kultur, som nærmest går ut fra som en selvfølge, at vi mennesker alltid tenker. Ja, mange synes å mene at tenker man ikke, da er man mer eller mindre bevisstløs. Så liten plass inntar selvinnsikt i vår kultur.

De aller fleste som opplever noe spesielt, tenker ikke i det hele tatt mens det skjer. Deres bevissthet er fylt av øyeblikkets sanseinntrykk og raske reaksjoner fra deres ubevisste psyke - det vil si fra egen fortid. Kanskje reagerer man i tillegg instinktivt med kroppen. Ikke noe av dette er tenkning. Tankene kommer eventuelt senere, hvor man begynner å spørre: hva skjedde? hvorfor? godt at det gikk som det gikk osv.

En annen journalist-spesialitet er slike spørsmål som: Hva er det beste, det verste, det største etc. du har spist, gjort eller opplevd? Hva vil du aller helst ikke oppleve igjen etc.? En del slike spørsmål blir stilt i uhøytidelige prate-intervjuer - det er greit. Men slett ikke alltid. Da vitner slike spørsmål om en endimensjonal tenkning som er betenkelig. Det er heldigvis ikke slik at vi mennesker innordner alt vi har opplevd langs en skala fra værst til best, etter at vi har sammenlignet det nye med det gamle og funnet opplevelsens rette plass på skalaen. Minnene om levd liv, for det er dét det dreier seg om, er ikke så endimensjonale som mmange journalister vil ha det til. Likevel: Det egentlige livet er langt viktigere enn minnene. Og dette livet, det egentlige, finner sted og kan oppleves i nå'et. I tillegg kan det jo være nokså likegyldig hva intervjuobjektet har å si til slike spørsmål.


                                                            ***

FORUM nr. 116

Kan vitenskap og religion forenes?
Spørsmålet rommer en rekke aspekter. La oss se: Har en person en tro som går inn på områder hvor vitenskapen også har et syn, da kan 1) troen overstyre vitenskapen, slik at fx skapelsesberetningen i Moseboken blir gjeldende. Men hos noen kan vitenskapens syn 2) sette Moseboken til side. Noen nedtoner kanskje spørsmålet og 3) lever med diskrepansen, mens andre igjen lager en personlig versjon av religionen og/eller justerer den offisielle vitenskapens syn, slik at de to stemmer overens.

På det kollektive plan er det noenlunde tilsvarende. Den gjeldende religionen og vitenskapen kan på en måte spille på hver sin banehalvdel uten å komme i veien for hverandre. Stort sett er det borgfred i verden på dette planet idag. Vitenskapen lar rreligion være religion og religionen lar vitenskap være vitenskap. Men det tenkende menneske får problemer med en vitenskap og en religion som ikke lar seg forene. For dem eksisterer virkeligheten som en udelt helhet, en realitet, hvor vitenskapen har sin plass og religionen sin plass.

For mange har vitenskapen erobret hele banen og henvist religionen til fantasiens verden. Det gjelder dem som har materialistiske og andre ateistiske livssyn. I andre - etter hvert sjeldnere - kulturer er det religionen som dominerer hele banen. Vanligst er det at vitenskapen og religionen konkurrerer på en del av midtbanen, slik at ethvert bevsisst menneske selv må ta stilling til hva man skal tro.

Men hvor er kontakten med virkeligheten? Ved nærmere undersøkelse viser det seg at både religionene og selv vitenskapen ikke alltid er like opptatt av at det de mener og sier, stemmer overens med virkeligheten. Da må man være klar over at alle oppfatninger som ikke er forankret i virkelighetens verden, er illusjoner. Det gjelder både religionene og vitenskapen. At vitenskapen kan ta feil, er en del av vitenskapen, så lenge den er rede til å finne og korrigere sine oppfatninger når observasjoner tilsier at noe er feil. Men slik er det ikke alltid, dessverre. For også i vitenskapen finnes mennesker med menneskelige svakheter som heller vil ha sine meninger bekreftet enn korrigert av andre- og mer realistiske syn. Vitenskapen er da blitt ideologi. Det betyr at i den grad vitenskapen og religionene nærmerer seg virkeligheten, hver på sin kant, nærmer de seg også hverandre. Derfor trer erkjennelse av virkeligheten frem her som den forløsende faktor. Der har begge en jobb å gjøre. I fotballspråket betyr det at både vitenskapen og religionen spiller på hele banen - og at det skjer i harmoni og fordragelighet med hverandre som deler av én og samme virkelighet.


                                                          ***

FORUM nr. 115

Filosofisk småplukk

En "ny" form for forståelse
Det er alltid mulig å oppdage noe nytt - å lære noe nytt - å forstå noe man ikke forsto tidligere. Forutsetningen er at man har- og tar imot med et åpent og våkent sinn. Vi har tidligere behandlet intellektuell og umiddelbar forståelse. Det "nye" aspektet gjelder forholdet mellom den forstående instans og det som skal forstås. Vanligvis vil det være en avstand mellom det eller den som forstår, og det som skal forstås - og det på den måten at den forstående kan betrakte det som skal forstås utenfra - selv om "man" går inn i det og betrakter dets indre - utenfra. Eksempelvis kan jeg "gå inn" i fordøyelessystemet og forstå hvordan det virker, sett utenfra.

Men hva skjer hvis den nevnte avstanden mellom det som forstår og det som skal forstås, reduseres? I et teoretisk grensetilfelle blir da avstanden lik null. Det vil si at oppgaven for den som forstår, blir å forstå seg selv. Basisspørsmålet synes da å være: Kan bevisstheten forstå seg selv? Hva innebærer denne prinsipielt endrede oppgaven, hvis den overhode er mulig? Intuitivt, sier noe meg at det å forstå går over til å være selve forståelsen og at forståelsen er noe geniunt opprinnelig som må ha to aspekter: det som forstår og samtidig det som blir forstått.

Hva er livet, og bruker vi det riktig?
Livet er tid - bevisst tid. Men hva er tid? Og hva er bevissthet? Livet er bevissthet og tid i kombinasjon. Hva med det innholdet vi gir tiden - og som er livet vårt? Så lenge vi er våkne, kan vi ikke la være å la tiden ha et innhold. Hva fyller vi tiden med? - gjør vi noe for å fylle tiden med innhold? Hva gjør vi med livet? Hva er livet?

Dette er vanskelig - kan vi komme et skritt nærmere? På en måte er livet det vi og ytre (og indre) omstendigheter fyller den bevisste tiden vår med. Men hva med den tiden som vi kan fylle livets innhold i? Enkelte ganger kan man oppleve at det eksisterer et forhold mellom to strømmer - strømmen av tid og strømmen av innhold. Mange pensjonister som har mye tid, kan oppleve at strømmen av innhold er for liten, slik at den ikke klarer å fylle strømmen av tid. Derfor kjeder man seg. Aktive mennesker derimot, kan oppleve det motsatte forhold - at strømmen av tid ikke er stor nok til å gi rom for alt innholdet som skal presses inn i den. Man lever derfor under en form for stress.

Dette kan tyde på at tid er noe som eksisterer i seg selv. På den annen side: I vår verden eksisterer ikke tid i seg selv; tid eksisterer gjennom bevegelse og konsekvenser av bevegelse! For tid kan ikke sanses på normal måte, bare på "microplan" gjennom en treghet i oppfattelsen som fx gjør at toner bindes sammen og oppleves som en melodi. Finnes noe annet (i vår verden) som - i likhet med tid - (kanskje) ikke eksisterer i seg selv, men bare gjennom sin konsekvens? Finnes en mer grunnleggende måte å se det på? Det finnes også liv i drømmeløs søvn, hvor bevisstheten bare potensielt er til stede - til stede som en mulighet. Er livet i drømmeløs søvn det mest grunnleggende - det som eksisterer uten å være blitt til?


                                                       ***

FORUM nr. 113

Finnes en virkelighet?
Hva vil det si at noe er virkelig? En skulle tro at det er et overflødig spørsmål. Men er det det? La oss se: Jeg går til butikken for å handle. Jeg gjør det jeg vil gjøre, jeg ser og opplever det som skjer. Det som skjer, det jeg gjør, er virkelig. Sansene mine forteller meg det. Jeg ser, hører og føler det jeg ut fra tidligere erfaring forventer skal skje. Jeg beveger meg i en sanset virkelighet. Vi kan kalle denne virkeligheten objektiv, fordi den på en måte eksisterer utenfor oss og uavhengig av oss, og fordi vi mennesker har en slags felles opplevelse av denne virkeligheten. Og det er sansene våre, de som er rettet utad, og de som er rettet innover i kroppen og psyken, som informerer oss - det vil si vår bevisshet - om denne virkeligheten.

Nå er det som kan sanses, utvidet enormt ved hjelp av den teknologiske utviklingen. Ved hjelp av ulike instrumenter gjør den det mulig å sanse utrolig små ting og utrolig store og fjerntliggende ting. Vår oppfattelse av virkeligheten utvides ytterligere ved at vi kan forstå ut over det vi kan sanse. Vi danner oss forestillinger om virkeligheten på grunnlag av den forståelsen som vår forstand og den sansede informasjon gir, og som favner videre enn denne informasjonen. Vi kan fx danne oss et bilde av hva som foregår inne i solen, et område som for alltid er utilgjengelig for sansenes observasjon. Men da melder et problem seg: nemlig usikkerhet. Hvor flinke er vi til å bruke tanken til å utvikle og bruke forestillinger om hvordan virkeligheten utenfor sansenes rekkevidde er? Her oppstår en gråsone med uklare grenser og eventuelt med alternative og konkurrerende forestillinger. I erkjennelsens grenseland er dette for mange forskere og for menneskeheten som helhet en aktuell problemstilling.

Men her er ytterligere tre forhold som kompliserer bildet. Det gjelder det forhold at selve observasjonen i visse tilfeller påvirker virkeligheten. Det interesserer forskere og vitenskapsfilosofer. Dessuten tolker vi bevisst eller ubevisst de inntrykkene vi mottar fra sansene. Det er en problemstilling som er aktuell for oss alle i dagliglivet. Et flagg kan for noen være et stykke farget tøy, for andre et symbol som fyller en med stolthet og for en tredje person være et hat-objekt som bør brennes eller trampes på. Det tredje punktet heter illusjon.

For bevissstheten mottar ikke bare informasjon fra sansene. Den får også en strøm av tanker fra hjernen - tanker med forskjellig innhold. Noe av dette tanke-innholdet stemmer overens med sanse-virkeligheten, men for de fleste av oss er det ikke alltid slik. Det hender at vi har et feilaktig bilde av virkeligheten uten at vi er klar over det. Vi sier at vi har en illusjon. Likevel er dette feilaktige bilde av den sansede og/eller tenkte virkeligheten, vår virkelighet der og da. Vi skjønner altså at det svært ofte også eksisterer en personlig virkelighet som er det vår bevisshet til enhver tid er fylt av. Denne vår virkelighet kan også være illusjonær, ha fordommer, fantasier, være usann!

Mange mennesker har opplevd situasjoner som de betegner som uvirkelige. De opplever da en slags uvirkelig virkelighet. Hva slags situasjon er dét? Slike situasjoner oppstår når den aktuelle sanseopplevelsen ikke stemmer overens med tilvant sanseopplevelse. Som eksempel kan nevnes en flodbølge som feier over et landskap og forandrer dette landskapets karakter fullstendig. Da vil den nye situasjonen kunne oppleves som uvirkelig av folk som har opplevd den store og raske forandringen.

Virkelighetsbegrepet dukker opp i enda en sammenheng. Da er vi inne på eksistensiell filosofi: Vi vet at noe eksisterer. Da noe ikke kan oppstå av intet, må det eksistere noe som eksisterer uten å være blitt til. Dette - det som eksisterer uten å være blitt til - kan da betegnes som det virkelig virkelige.

Også det som kort er beskrevet her, tilhører virkeligheten. Virkeligheten er fantastisk! Skjønner vi det, verdsetter vi den godt nok - virkeligheten?

                                                     ***

FORUM nr. 109

Filosofisk småplukk

Nye tanker om tid
Tiden er et stadig like forunderlig fenomen.
Er tid et punkt som beveger seg langs en tidsakse - eller strømmer tid ut av nå'et? Eller er tid begge deler, selv om de to synes uforenlige? Tid sett på den første måten, som bevegelse av et punkt langs en tidsskala, er en forestilling vedrørende tidsbegrepet som bare finnes som tanke i våre hoder. I det andre tilfellet har vi stanset opp, blir værende i nå'et med våre sanseer og ser - dvs sanser hva som skjer. Og det vi ser er at bevegelse, alt som skjer - dvs tid, strømmer ut av nå'et. Det første synes å være tankens tilnærming til tid. Det andre ser ut til å være sansenes tilnærming. Tanker og sanseinntrykk som synes uforenlige, lever side ved side i vår bevissthet uten å ligge i krig med hverandre.

Hva mener vi med bevissthet?
Å være seg bevisst er én måte å bruke bevissthetsbegrepet på. Med det mener vi at vi er klar over det eller det - at vi har forstått. Denne forståelsen befinner seg i vår bevissthet, men den er ikke selve bevisstheten. Bevisstheten er den "instans" som opplever, som har evnen til å forstå - instansen hvor livet finner sted.

Om å gjemme hodet i sanden eller å se sannheten i øynene
Menneskeheten har globale utfordringer på flere kanter. De viktigste synes å være: Klimapåvirkningen og dens konsekvenser, internasjonal kriminalitet og terror (inkl. plutonium), overforbruket av- og kampen om ressursene. særlig vann, fisk og åkerjord, den kjemiske forurensingen av miljøet og alt som lever (inkl. forplantningsevnen til dyr og mennesker).

Skal media også denne gangen vente med en mer seriøs behandling til det er for sent til å unngå alvorlige problemer, slik det nylig skjedde med klimaforandringene? Eller er trusselbildet allerde så skremmende at media ikke tør uroe befolkningen "unødig"? For i denne situasjonen flyter media over av underholdnig og sportens hundredels sekunder. Kunne ikke media - TV i beste sendetid - likevel bruke litt av sendetiden på alvoret i vår situasjon - fx i en programserie som tar for seg ett tema om gangen, og da med fokus på hva som kan gjøres. Erfaring tyder jo på at publikum tenker og handler mer rasjonelt enn mang en politiker. Det er ikke så lenge siden vi fikk høre fra en toppolitiker at folket måtte presse politikerne til å gjøre det som er rett! Det er fortsatt behov for en våken opinion som pressser opportunistiske politikere. Det har klimamøtet på Bali nettopp vist.


                                                       ***

FORUM nr. 105

Det sanne og det populære

Det sanne er ikke alltid populært, og det populære er ikke alltid sant. La oss se litt nærmere på disse to sentrale begrepene: det sanne og det populære.

Hva vil det si at et utsagn er sant? Utsagnet må beskrive en stor eller liten del av virkeligheten - av det som er eller har vært - på en så korrekt og fullstendig måte som mulig. Om dette utsagnet er populært eller ei, avhenger av hvilke reaksjoner utsagnet fremkaller blant de mange som mottar utsagnet, eller av deres tolkning av det. Oppfattes reaksjonene som behagelige, vil dette sanne utsagnet gjerne være populært. Oppfattes reaksjonene som ubehagelige, vil det sanne utsagnet stort sett være upopulært. Legger man større vekt på behaget enn på det sanne, kan det lett føre til at man avviser det sanne til fordel for det som er usant, men behagelig.

Det de mange liker, er altså populært - uansett om det er sant eller usant. Det som er populært, kan altså være sant, men behøver ikke å være det. For det er ikke noe i veien for at feilaktige utsagn kan være populære, hvis de er behagelige. Mens det sanne er knyttet til en objektiv virkelighet, er det populære knyttet til menneskenes emosjonelle følelser og reaksjoner - fx det man identifiserer seg med. Følgen av dette er at det sanne kan bli avvist, hvis det er upopulært, og illusjonen kan hilses velkommen fordi den er populær.

Eller sagt på annen måte: Det sanne kan være behagelig og kan da bli populært. Men er det sanne ubehagelig - blir det lett upopulært. Det populære er alltid behagelig og vil da alltid være "sant", om det virkelig er sant, eller usant. Hva skal vi la oss styre av - det sanne eller det behagelige?

Hva skiller så det sanne fra det populære?
Mens det populære er knyttet til de mange, behøver det sanne bare få - eller i ekstreme tilfeller bare en eneste person som i så fall har innsett at noe er sant. På denne måten oppstår et skjevt maktforhold mellom de få og de mange. Mens det sanne er som det er, så er det populære knyttet til det som finnes i mange menneskers psyke. Det innebærer at å følge det populære er ufarlig, mens det å si det sanne kan være farlig, fordi det kan vekke ubehag hos mange. Mens det sanne ikke kan kjøpes for penger, er ubestikkelig, så er det populære i høy grad påvirkbar av mennesker med jordiske ressurser - som i betydelig grad kan bestemme hva som stemmer - hva som er "sant". Hva er sterkest på lengre sikt, det sannes enorme slitestyrke, eller populariteten som må gå prøvingens og feilingens tornefulle vei?

Det er ikke vanskelig å finne ubehagelige sannheter i vår tid, sannheter som er så ubehagelige at de er godt gjemt under teppet. Og skulle en freidig person finne på å bringe frem et slikt tema, og klarer å trenge igjennom medias taushetsmur, da utsetter man seg for offentlig mobbing og latterliggjøring og risikerer sågar drapstrusler. Det er dette man kaller ytringsfrihet. Og man må spørre: Hvor ble det av den saklige meningsutvekslingen i det offentlige rom, en utveksling som ville øke vår erkjennelse og være vårt demokrati verdig? Er media for feige til å fylle denne, sin viktige rolle?

                                                          ***


FORUM nr. 103

Prisen for ikke å ville vite.
Er det ikke merkelig? I løpet av 2 til 3 år har store deler av verden våknet. Nå - mer eller mindre plutselig - skjønner de fleste at det skjer noe alvorlig galt med Jordens klima. Ja, det er så galt at vi allerede er for sent ute med tiltak som kunne forhindre en oppvarming med skjebnesvangre konsekvenser for millioner av mennesker. Selv med en plutselig stopp av CO2-utslipp nå - får vi høre - vil vi ikke kunne forhindre en temperaturstigning på ca. 2 gr.C. 

Det merkelige er at innsiktsfulle mennesker har skjønt dette lenge, i minst 12 til 15 år. Men de som skjønte det, ble - i den grad de fikk slippe til i media - avfeid med uttrykk som "skremselspropaganda", "ikke dokumentert" og lignende. 

Kan vi lære noe av dette? Det kan være risikabelt ikke å ville vite, slik menneskeheten nå har gjort, Det er av stor verdi å ta virkeligheten inn over seg i tide, selv om den skulle være ubehagelig i øyeblikket. Det gjelder ikke bare de menneskeskapte klimaforandringene. . . . . 

                                                     ***

FORUM nr. 96

Alt - inklusiv bevissthet og rommet - er i tiden  - bare tiden er ikke i tiden. Alt - inklusiv tid og bevissthet - er i rommet, - bare rommet er ikke i rommet. Alt - inklusiv tiden og rommet - er i bevissthet - men er også bevissthet i bevissthet?

Eller er det heller slik? Alt - inklusiv bevissthet og rommet - er i nå'et - bare nå'et er ikke i nå'et. Alt - inklusiv nå'et og bevissthet - er i rommet, - bare rommet er ikke i rommet. Alt - inklusiv nå'et og rommet - er i bevissthet - men er også bevissthet i bevissthet?

Vår forståelse av tiden, rommet og bevissthet kan bare skje innenfra, hvor det som forstår, er del av det som skal forstås. Deri ligger en begrensning for den intellektuelle forståelsen som vi ikke kommer utenom, men samtidig kanskje også en mulighet? Muligheten for å være det vi er del av, være tiden, være rommet, være bevissthet. Finnes en sammenheng når noen mener å ha opplevd en tilstand hvor den personlige bevisstheten går opp i en større "kosmisk" bevissthet som også favner rom og tid?

Refleksjoner om Tidenes Morgen

1   Tidenes morgen
Jeg eksisterer - altså finnes det noe som eksisterer. Da noe ikke kan oppstå av intet, må det finnes noe som eksisterer uten å være blitt til - noe som er Originalt i ordets egentlige betydning. Hva kan så det være? Materie eller urstoff? - energi? - liv? - bevissthet? - informasjon? - intelligens? - tid? - rom? - naturlovene? Dette er vel de mest aktuelle kandidatene. Alt dette eksisterer nå. Som vi har sett, må i det minste noe av dette eksistere uten å være blitt til. Spørsmålet er om alt som eksisterer, eksisterer uten å være blitt til. Eller om noe av det som eksisterer, er blitt til, mens noe annet eksisterer uten å være blitt til? I så fall må det som er blitt til - som har en begynnelse - være fremgått av det som eksisterer uten å være blitt til.

For å være litt mer konkret: Det synes å være på det rene at vårt univers har hatt en begynnelse. Da intet - heller ikke universet - kan frembringe seg selv, må av alt som eksisterer - i eller utenfor det kjente universet - noe være opprinnelig i den forstand at det eksisterer uten å være blitt til. Vi kaller det Det Genuint Opprinnelige (DGO). Og alt annet, som har en begynnelse - inklusiv vårt univers - må være en følge av det opprinnelige.

Det Genuint Opprinnelige (DGO)
En egenskap ved Det Genuint Opprinnelige (DGO) må altså være at det har frembragt det som ikke er genuint opprinnelig - deriblant vårt univers - som, ifølge én av vitenskapens teorier har hatt en begynnelse. Det som har eksistert opprinnelig, må i så fall ha gått inn i en prosess som må ha vært selvutviklende, fordi intet utenfra har kunnet innvirke på det, da noe utenfor per definisjon ikke finnes. En annen egenskap ved DGO er rimeligvis også at det ikke kan gå til grunne. Det betyr at DGO også finnes blant - eller som del av - det som eksisterer idag. Det kan likevel tenkes at DGO har vært underlagt en form for utvikling, slik at DGO ikke er helt det samme idag som ved "tidenes morgen". Vi synes også å skimte en annen av DGO's egenskaper, et forhold av betydning for den nevnte utviklingen, en egenskap vi straks kommer til.

Med den nevnte forutsetningen at vårt univers er blitt til - og da som en følge av noe utenfor dette universet - har det åpenbart vært en utvikling av altet - av summen av DGO og det DGO har frembragt. All vår erfaring tyder på at det har vært - og fortsatt er - en utvikling, en forandring. Vår logiske sans sier oss da, at det alltid har vært bevegelse, forandring. For forandring kan ikke oppstå ut fra et statisk system - uten energi i en eller annen form. Energi må derfor være del av det som eksisterer uten å være blitt til - del av "The Origin". Men forandring er ikke bare knyttet til energi, men også til det vi kaller tid. Varighet er en egenskap ved bevegelse eller forandring. Og varighet er tid. På denne måten, via bevegelse, er tid - som varig bevegelse - og energi - som bevegelsesenergi - knyttet sammen.

Finnes i tillegg til DGO's energi - ur-energien - også "laget" energi - energi som er frembragt av DGO ved å spalte "intet" i like store kvanta positiv og negativ energi - uten at "oppskriften" på en slik energifremstilling er kjent? Vi lar spørsmålet ligge, for det vesentlige for oss her må være at det finnes en ur-energi som inngår som del av DGO. Om de forskjellige former for materie vi kjenner, er fortettede utgaver av den ene eller andre energiformen er heller ikke vesentlig for våre resonnementer. Stemmer Big Bang - teorien, slik vi har forutsatt, har materien en begynnelse. Materie kan derfor ikke være genuint opprinnelig. Det synes klart at materie er en form for fortettet energi.

Hva med rommet? Vi befinner oss i et tredimensjonalt rom, hvor "tid" eller bevegelse i rommet ansees for å være en fjerde, ikke likeverdig dimensjon. Rommets natur er ikke forstått. Har rommet en grense? Hva finnes i så fall utenfor? Finnes rom med flere dimensjoner? Finnes flere rom inni hverandre, som en slags kinesiske esker med innhold av forskjellige fortetningsgrader? Men uansett synes bevegelse som tid og som energi å være forbundet med en form for rom av (minst) tre dimensjoner. Det samme gjelder liv. En to-dimensjonal livsform synes umulig.

Naturlovene har styrende funksjon. Er de del av DGO, eller har de en begynnelse? I så fall er de frembragt av Det genuint opprinnelige. I tillegg er det nærliggende å anta at de i så fall oppsto før eller senest samtidig med dét disse lovene styrer.

Fysikernes naturlover, tid og rom, slik vi kjenner dem, skal ha oppstått sammen med vårt univers. De synes derfor ikke å være genuint opprinnelige. Det synes ikke å forhindre at det kan eksistere overordnete naturlover og andre former for tid og rom som kan ha vært genuint opprinnelige. Å si at tid oppsto samtidig med det store smellet, synes å innebære en selvmotsigelse. For det må jo være tillatt å spørre om det fantes noe før smellet, slik noen forskere nå også gjør. En slik gigantisk hendelse kan jo ikke bare skje uten årsak og ut av intet? Og fantes det noe før smellet, så antyder ordet "før" at en form for tid også synes å ha eksistert før smellet.

Vi har nå vurdert energi, tid, rom og naturlovene Tilbake står vi med liv, bevissthet og informasjon. Liv, bevissthet og intelligens hører sammen. Med bevissthet mener vi da ikke å være seg bevisst i betydningen være klar over. Med bevissthet mener vi det som opplever livet, "stedet" der livet finner sted. Av disse tre - liv, bevissthet og intelligens - fremstår derfor bevissthet som den sentrale intans; intansen hvor intelligens er en egenskap, og hvor livet finner sted. Bevissthet er en egenskap ved universet bl.a. fordi vi mennesker med vår bevissthet er del av universet.

Men før vi går videre til informasjon, må vi se nærmere på forholdet mellom bevissthet, energi og materie. Grunnen er at den "offisielle" (main stream) vitenskapen sier at bevissthet er et resultat av de prosessene på energiens og materiens område som har funnet sted på Jorden - og dermed i universet - før noe som kan kalles bevissthet kunne konstateres her på Jorden eller andre steder.

Det sentrale spørsmålet blir derfor: Er materien et resultat fremgått av bevissthet. Eller er bevissthet et resultat av materiens prosesser, slik vitenskapen sier? I bunnen ligger hele tiden energi som det helt grunnleggende. I de to alternativene er det altså tale om hvorvidt materien er et resultat av energi og bevissthet, eller om bevissthet er et resultat av energi og materie. I det førstnevnte tilfellet ville bevissthet være et kosmisk fenomen. I det sistnevnte tilfellet ville bevissthet være et jordisk fenomen.

Hva vet vi om relasjonene mellom bevissthet og materie? Vi vet at bevissthet med sin intelligens har vært i stand til å forstå ganske mye av materiens sammensetning og natur. Ja - så mye at mennesket nå kan frigjøre materiens innebygde energi i kontrollerte former. Hva innebærer dette? Det betyr at det angivelige produktet av energiens- og materiens prosesser - nemlig bevisstheten - tar en viss kontroll over de materielle prosessene som har frembragt den, nemlig bevissheten. At produktet tar kontroll over den prosessen som frembringer produktet, er enestående - og utenfor all menneskelig erfaring. Prosessen er heller ikke redegjort for og virker mer som tro enn som vitenskap.

Dessuten: Gjennom kvantemekanikkens teori og eksperimenter vet vi nå at bevissthet under visse forutsetninger innvirker umiddelbart på materien. Det indikerer en støtte til det alternativet som sier at energi og bevissthet er det grunnleggende i tilværelsen - det som har frembragt materien som et resultat.

Går det an å gå enda lenger tilbake i tid og spørre: Hva skjedde før Big Bang - fra tidenes morgen og frem til det store smellet? Før vi går inn på dette, vil vi se litt nærmere på hva vi mener å vite om bevissthet - siden vi har sett at bevissthet synes å ha en sentral plass i denne problemstilingen. Det gjør vi ved å henvise til min Hypotese om Bevissthetens Natur på denne hjemmesiden og ved å ta med en utvidet utgave av ingressen:

Kort om Bevissthetens Natur
På tross av metodiske vanskeligheter synes det mulig å skjelne visse hovedtrekk ved bevissthetens natur. Bevissthet er et slags subtilt "stoff" med energiaspekter. Bevisstheten er sitt innhold. Informasjon gjør potensiell bevissthet bevisst. Derved er informasjon knyttet til bevissthet. Men hva er informasjon? Forskjellige typer informasjon; sanseinntrykk og tanker etc., ledes til bevisstheten gjennom "kanaler". Avhengig av informasjonsinnholdet oppstår ulike bevissthetstilstander. Ulikt informasjonsinnhold hensetter således den samme bevisstheten i ulike bevissthetstilstander. Dyr og mennesker med paranormale evner kan derfor ha bevissthetstilstander som er ukjent for de fleste av oss. Er innholdet "dagligdags", snakker vi om dagsbevissthet.

Bevissthet som sådan synes også å ha egenskaper. Bevisstheten synes å foreta en slags "evaluering" av de mottatte inntrykkene. Denne evnen skiller mellom typer inntrykk, slik som farger og former. Og den synes å ordne inntrykkene ut fra et slags behagelighets-kriterium, fra smerte over nøytral til velbehag. Dette er persepsjon, og slike egenskaper er genuint knyttet til bevisstheten som er det ultimate sanseorgan. Dessuten synes bevisstheten å kunne sette seg selv i forskjellige grader av våkenhet eller oppmerksomhet. Bevissthetens persepsjonsevne innebærer å "se" det som er, slik det er. Det er en form for intelligens, ved siden- og uavhengig av den intellektuelle - tankens intelligens. Det synes dessuten mulig å erkjenne en slags vilje, og en slags kreativitet som egenskaper ved bevisstheten.

Mennesker og dyr har essensielt samme bevissthet. I den grad dyr har organer som formidler sanseinntrykk, har de også bevissthet, inklusiv bevissthet av grader av smerte og glede. Menneskets bevissthet har ubrukte potensialer. Organismenes bevissthet er begrenset av de kanalene vedkommende organisme har, og som leder informasjon til organismens bevissthet.

Den potensielle bevisstheten er blitt - og blir - bevisst gjennom en oppvåkningsprosess. Alt som er blitt til, har aspekter av den opprinnelige bevissthet i seg. Det er blitt til gjennom en kreativ handling. Ikke-lokalitet er en egenskap ved bevissthet. Så langt notatet om bevissthet.

2   Er DGO blitt til?
Vi har sett at allerede før universet ble til, eksisterte Det Genuint Opprinnelige og eventuelle eksistenser som DGO hadde frembragt før deenne hendelsen.

Vi har også sett at DGO må ha hatt en rekke egenskaper da dette hendte.
Og spørsmålet melder seg: Har noe så avansert som DGO hatt en utvikling bak seg, en utvikling basert på omforming av "enklere og mer grunnleggende ingredienser"? Vi tenker oss en omforming av det som helt opprinnelig eksisterte uten å være blitt til - en nyskaping var per definisjon ikke mulig. Vi tenker oss en prosess som ikke var drevet av vilje, men blant annet av tilfeldige mønstere i den foreliggende energien. På grunnlag av ovenstående og vårt kjennskap til egen bevissthet er følgende hypotese for denne fasen i tilværelsens utvikling skissert:

Ved tidenes morgen eksisterte bevissthet bare som en mulighet - den var bare potensielt til stede. Potensiell bevissthet var en egenskap ved det opprinnelige "tomme" rom. Hva skulle så til for å realisere dette potensialet - for å gjøre den potensielle bevisstheten bevisst? Det samme dengang som nå. Drømmeløs søvn er en bevisstløs tilstand, hvor bevisstheten bare er potensielt til stede, det vil si til stede som en mulighet. Når vi våkner fra en drømmeløs søvn, da skjer det fordi bevissthetens "speil" fylles med informasjon av en eller annen kvalitet, styrke og kilde. Og det er denne informasjonen som gjør at vi våkner - som gjør den potensielle bevisstheten bevisst. Slik er det nå - og slik var det dengang da dette skjedde første gang, selv om omstendighetene dengang må ha vært ganske annerledes.

Den potensielle bevisstheten ble bevisst gjennom informasjon som var tilfeldig dannet av den opprinnelige, vibrerende energien. Langsomt, nesten uendelig langsomt våknet den potensielle bevissthet til bevissthet ved at det, ved ur-energiens vibrasjon, oppsto spor av informasjon som bidro til å gjøre den potensielle bevisstheten bitte lite grann bevisst. Dette førte i sin tur til nye spor av informasjon som bidro til å gjøre den langsomt oppvåknende bevisstheten lite grann mer bevisst osv. Slik kan rudimentær informasjon over enorme tidsrom ha frembragt rudimentær bevissthet. Og slik kan det tenkes at rudimentær bevissthet har frembragt spor av ny informasjon, slik at bevisstheten ble litt mindre rudimentær.

Slik ble den potensielle bevissthet som en (opprinnelig) egenskap ved det opprinnelige, "tomme" rom, seg bevisst. Bevisstheten ble bevisst gjennom en slags selvbefruktende oppvåkningsprosess som til å begynne med var meget langsom, men som foregikk stadig fortere - frem til full våkenhet.
Derved ble det "tomme" rommet fylt av oppvåknende bevissthet med alle dens egenskaper, samt informasjon. Det opprinnelig tomme rommet med sine opprinnelige egenskaper ble fylt av alt dette i en irreversibel prosess. Med tiltagende bevissthet oppsto muligheten for bevisst, villet initiativ i tillegg til det fysiske "initiativ" knyttet til den opprinnelige energien. Mot denne bakgrunn kan man si:

I begynnelsen var informasjon, og informasjon var hos bevissthet. Og informasjon var bevissthet.

Ser vi litt nærmere - og generelt - på dette, synes det klart at ethvert selvutviklende system - og det er dét det er tale om her - ved begynnelsen må ha minst to aspekter som innvirker på hverandre for at en felles utvikling skal kunne finne sted. Prosessen involverer informasjon og energi. Den antydete utviklingen før universets tilblivelse passer inn i denne generelle modellen, der det er ur-energi som driver prosessen. Den potensielle bevisstheten var altså dét som energien - gjennom sin informasjonsgenererende virksomhet - kunne innvirke på for å skape bevegelse eller utvikling.

Av de to aspektene - informasjon og potensiell bevissthet - er det informasjonen som omgjør den potensielle bevissthet til aktuell-, det vil si til oppvåknende eller våken bevissthet. Og prosessen innebærer en oppvåkning av bevissthet med alle dens egenskaper samt skaping av informasjon. Det er ikke kjent at det eksisterer andre dualiteter med et tilsvarende utviklingspotensiale. Modellen innebærer et felles utgangspunkt for materie og ånd.

Altså: Det som opprinnelig eksisterte uten å være blitt til var: Urenergi med dens ulike aspekter: potensiell bevissthet, bevegelse som favner tid og rom, og som kan skape (tilfeldig) informasjon som gjør potensiell bevissthet bevisst.

Det som forelå etter at den potensielle bevisstheten var blitt bevisst: Bevegelsesenergi som favner tid og rom, bevissthet med intelligens og vilje.

I vår modell er antydet en utvikling som kan ha funnet sted i uminnelige tider, en utvikling mot stadig våknere bevissthet, hvor bevissthet og informasjon befrukter hverandre gjensidig i en oppvåkningsprosess. Er den prosessen, hvis den virkelig har funnet sted, avsluttet, eller pågår den ennå etter samme mønster, eventuelt med et utviklingspotensiale uten ende? Det kan i så fall bety at bevissthet ikke har noen form for kapasitetsbegrensning, verken når det gjelder type informasjonsbærer, mengden informasjon eller dens kompleksitet.

Kan bevissthet være bevisst på seg selv, og er nå'et og bevissthet to sider av samme sak? Bevissthet er alltid i nå'et. De to synes også forenet ved at tid oppstår i nå'et, og tid - via bevegelse - er koblet med energi som er et aspekt ved bevissthet? Er kjernen i dette: bevissthet med to aspekter: energi og nå? Ved at bevissthet alltid er nå, kan dette komprimeres ytterligere til bevissthet og energi eller rettere, bevissthet er en form for energi i nå'et.

Men bevissthet er ikke helt oppeinnelig. Den er blitt til ved at potensiell bevissthet (til stede i drømmeløs søvn) er blitt vekket av tilførsel av informasjon. Dengang eksisterte intet nå. Genuint opprinnelig var således subtil energi med et aspekt av potensiell bevissthet som kunne bli- og ble vekket opp ved at energien tilfeldig - gjennom sine bevegelser - skapte informasjon som lot den potensielle bevisstheten våkne. Ved at den potensielle bevisstheten ble bevisst, eller ved at energien våknet til bevissthet, ble den i stand til å utøve intelligent vilje. Ved at bevissthet alltid er i nå'et, oppsto nå'et sammen med bevisshet, og slik oppsto skaperkraft..

3   DGO's egenskaper og bruken av dem
Det Genuint Opprinnelige har bevissthet - er bevisst! Tillater vi oss å tilskrive denne universelle bevisstheten de egenskapene som vi har analysert oss frem til for vår egen bevissthets vedkommende, får det en rekke konsekvenser. Denne antagelsen er ikke helt ubegrunnet, siden vår bevissthet nødvendigvis må være nær beslektet med den opprinnelige, fordi vår bevissthet må være utgått av den opprinnelige. Dette har vi beskrevet ovenfor.

Vi så at tid er et aspekt av energi. Grunnen er at energi er bevegelse - som antas å være energiens grunnform(?) - og gjennom bevegelse møter energien tid, da bevegelse er tidens vesen. I bunnen av alt - og dermed som en egenskap ved DGO - ligger altså bevegelse som på den ene siden er en form for energi, og på den annen side tid, fordi tid også er et aspekt av bevegelse. Men her synes å være flere sammenhenger: Vi så at gjennom bevegelse er energi knyttet til tid. Gjennom energi - ur-energien - synes bevegelse å ha enda ett aspekt, nemlig potensiell bevisstehet, hvor informasjon - som et mønster i energien - er dét som er i stand til å gjøre potensiell bevissthet bevisst. Dette kan (kanskje) tjene som definisjon på informasjon?

Ut fra dette er DGO blitt til som følge av en selvutviklende oppvåkningsprosess som hadde sitt utgangspunkt i en form for rom og en ur-energi i form av en potensiell bevissthet. Som resultat av denne oppvåkningsprosessen oppsto DGO, som er to-spannet informasjon og bevissthet - bevissthet som en form for ur-energi, hvis andre aspekt var bevegelse og dermed tid - alt dette fantes i en form for rom. Alt annet som eksisterer, synes å være en følge av Det Genuint Opprinnelige.

Dermed vender vi tilbake til spørsmålet: Hva skjedde før Big Bang - men etter at DGO var blitt dannet ved oppvåkning?

Det viste seg altså at bevisstheten hadde en rekke egenskaper, særlig intelligens og vilje som begge var skjulte aspekter ved den opprinnelige potensielle bevisstheten. Men samtidig hadde bevissthetens vilje energien i sin makt, slik at det var makt bak viljen. Slik var DGO etter oppvåkningen, Derfor vil DGO heretter bli kalt Den Mektige Intelligens (DMI) som - sett på en annen måte - også besto av alt det genuint opprinnelige som fysisk eksisterte. DMI forente altså i seg selv alt det fysiske og alt det psykiske og dermed det hele - alt som eksisterte uten å være blitt til. DMI ble etter hvert klar over sine store evner og skaperkraft. Det vi med rimelighet kanskje kan anta, er at den opprinnelige bevissthet med sin intelligens og kreative evner måtte ha et slags genuint ønske om å bli klar over seg selv og sine muligheter og å gjøre bruk av sine evner. Det ser da også ut til å ha skjedd.

DMI må ha vært kjærlig overfor alt den skapte. Det henger sammen med at intet - heller ikke DMI - kunne og kan frembringe noe som er vesensforskjellig fra seg selv. Og intet kan i utgangspunktet være i motsetning til sitt genuine opphav. Det skapte må på en måte svinge i takt med Skaperen. Og kjærlighetens vesen kan - noe forenklet - betraktes som harmoniske svingninger. Alt det DMI frembragte eller skapte, svingte altså ut fra sin natur i harmoni med DMI selv. Men kjærlighet oppsto selvsagt først da DMI ut fra sin kraft og intelligens hadde skapt noe som svingte i takt - noe å være forbundet med i kjærlighet. Alt dette skjedde i en subtil, finstofflig tilværelse lenge før det materielle universet oppsto gjennom et "Big Bang". Det som forelå, kan i knappe ordelag formuleres til å være: et (mor)-univers fylt av liv, intelligens, kreativitet og harmoni.

At DMI begynte å skape noe, henger sammen med at DMI ville bruke sine enorme evner som DMI etter hvert var blitt klar over. DMI ville skape et ordnet samfunn av skapninger som i prinsippet var så like DMI som mulig - skapninger som samtidig kunne leve lykkelig som frie og selvstendige individer i et harmonisk og stabilt samfunn. Først skapte DMI de grunnleggende naturlovene og de finstofflige verdener som skapningene skulle leve og utvikle seg i. Deretter innhyllet DMI seg selv i et legeme som var svært likt det legemet DMI hadde tenkt ut for skapningene sine. Disse delene av skaperverket ble skapt ved å tenke det og så å ville det.

Slik ble skapningene skapt i DMI's bilde. I samsvar med DMI's enorme evner var skapningene fullkomne av form, renhet og muligheter - muligheter som skapningene selv kunne fylle med innhold. For også de var lykkelige over å kunne bruke og utvikle sine evner.

For skapningene oppsto på denne måten en utvendig relasjon til Skaperen - ved at Skaperen og skapningene fremsto som atskilte vesener. Dessuten fantes en indre relasjon ved at DMI hadde festet en personlig utformet "gnist" av Seg Selv på "bunnen" av psyken til hver enkelt skapning. Det var denne gnisten som ga skapningene liv og bevissthet. På denne måten hadde hver skapning to relasjoner til sin Skaper; en ytre og en indre. Da alle skapte vesener - ja, alt det skapte - hadde slike relasjoner, fikk også hver skapning to relasjoner til sine medskapninger - en ytre og en indre.

Ved dette hadde hver skapning - ved siden av andre egenskaper - også fått vilje til å handle selvstendig og derved fått ansvar for hva de gjorde eller unnlot å gjøre. Ansvaret besto i å tåle konsekvensene av handlingene eller unnlatelsene; for - som nevnt - hadde DMI skapt lover som regulerte og skapte orden og forutsigbarhet innen den finstofflig-fysiske verden som eksisterte dengang.

Dette innebar at dét fremtiden ville bringe, ikke i alle deler var gitt på forhånd - heller ikke for DMI. Det som avhang av skapningenes frie beslutninger, kunne selv DMI ikke vite på forhånd, selv om DMI - ut fra sitt inngående kjennskap til sine skapninger - med stor grad av treffsikkerhet kunne tenke seg hva den enkelte ville gjøre i en gitt situasjon. Bare slik kunne et skaperverk oppstå som var interessant for DMI. Alternativet hadde vært et enormt mekanisk system som - for DMI - ville forløpe på kjent måte og i kjente baner til evig tid - og derfor være fullstendig uinteressant for DMI.

Men ved at skapningene hadde fått en selvstendig vilje, oppsto også den muligheten at noe kunne gå galt - at noen av skapningene kunne komme i opposisjon til sin Skaper. Men om det skjedde og hvilke konsekvenser det fikk, går disse refleksjonene ikke nærmere inn på.

Hele dette resonnementet åpner for tilstedeværelsen av andre verdener utenfor vårt univers., men går ikke nærmere inn på at det faktisk synes å eksistere slike - såvidt vi vet finstofflige - verdener. Mange psranormale fenomen peker i den retning, selv om de ikke er like iøynefallende som fenomenene i vår såkalt materielle verden. DGO's egenskaper virker også ganske immaterielle eller finstofflige. Da naturlovene har styrende funksjoner i vår materielle verden, drister vi oss til å antyde at det finstofflige kan være mer opprinnelig enn det materielle. Kan det bety at et eventuelt mor-univers var og er finstofflig?

Det genuint opprinnelige i tilværelsen må selvsagt også være genuint opprinnelig for en eventuell finstofflig verden. Vår materielle verden og en eventuell, finstofflig må altså ha samme opprinnelse. DGO må også ha vært genuint opprinnelig for en finstofflig verden. Det erfaringsmaterialet som finnes på dette området må ved videre bearbeidelse av slike refleksjoner tas hensyn til.

                                                                        ***



FORUM nr. 95

Nye refleksjoner om tid

Om Nå'et

Det er ikke mulig å nærme seg tid uten å se på Nå'et. Alt som skjer, og alt som gjøres, det skjer og gjøres Nå. Det betyr at all forandring, all bevegelse skjer Nå. Da tid er knyttet til bevegelse, ja, da tid = bevegelse, betyr det at tid oppstår i Nå'et - i det forunderlige Nå'et.

Men selv om Nå'et er forunderlig, så kan det på en måte oppleves. Ja, alle opplevelser skjer i Nå'et. Vi opplever Nå'ets innhold. Det betyr ikke at vi opplever det tomme Nå'et. Dessverre er vi i vår kultur lite oppmerksomme på dette - lite bevisste. Men selv om alle opplevelser - i vid forstand - skjer i Nå'et, kan det være stor forskjell på hvordan vi opplever opplevelsene. Er vi i en tilstand av ren sansning, opplever vi opplevelsene mer intenst enn hvis vi i våre tanker er opptatt av det vi kaller fortid og fremtid. Spørsmålet er om det også er mulig å oppleve det tomme Nå'et - Nå uten innhold?

Men vi kan også oppleve Nå'et selv om tanker er til stede i bevisstheten. Avhengig av situasjonen, kan det skje med ulik grad av intensitet. De fleste av oss har vel opplevd (kreative) situasjoner hvor vi har vært fordypet i tanker som hensetter oss til Nå'et, om vi vil løse en teoretisk oppgave eller er opptatt med å snekre en krakk. Ved nærmere ettersyn finner vi et stort spektrum av ulike bevissthetstilstander som i varierende grad hensetter oss til Nå'et, og som vi ikke kan gå nærmere inn på her. Mer om dette finnes i min bok Langs Erkjennelsens Grenseland på denne hjemmesiden.

Energi kan ikke skapes eller forsvinne. Det betyr at bevegelsens energi resirkuleres i Nå'et - men samtidig omdannes den entropisk, dvs. mot stigende entropi eller uorden. Samtidig er bevegelsens tidsaspekt alltid nytt. Ut av Nå'et strømmer mao ny, ubrukt tid og resirkulert energi - så å si side ved side - hele tiden. Altså: Gjennom bevegelse knyttes energi og tid sammen, hvor i tillegg tiden er ny og energien er resirkulert. Hvordan kan koblingen mellom tid og energi være - så forskjellige som de to synes å være ut fra dagliglivets erfaring?

Og hva vil det si at tidsaspektet er nytt - at ny og ubrukt tid, tid uten innhold, uten informasjon - strømmer til oss kontinuerlig - uten at vi kan stanse den, bremse eller påskynde den - eller i det hele skjønne hva som skjer? Denne strømmen av ubrukt tid fylles med innhold hos alt med bevissthet - om sløv eller våken - og utgjør da livet til den det gjelder. Her - er jeg "redd" - støter vi på enda ett av tilværelsens store mysterier.

I våre tanker har fortid og fremtid varighet med åpen ende. Vi kan tenke fremover så langt vi vil og ditto tilbake. Fortid og fremtid ligger på en måte symmetrisk på begge sider av et Nå, som (nesten) er uten varighet. Men, som vi skal se, er begrepene ikke symmetriske. Det som skjer i Nå'et, blir i vår tanke straks etter til fortid. Det som skjedde i Nå'et, fryses på en måte, og blir uforanderlig, straks det har skjedd. Uansett om det ligger lagret som nær eller fjern fortid, så ligger det fast (i Nå'et), en gang for alle - uten noen form for slingringsmonn.

Slik er det ikke med fremtiden. Fortiden har en fortid som hendelse i nåtid, en hendelse som fantes i den objektive virkeligheten eller i tankeverdenen, som jo også er den del av den objektive virkeligheten. Det samme gjelder også tankene om fremtiden. Men tankene om fremtiden - og noe annet enn tanker finnes ikke om det vi kaller fremtid - tankene om fremtiden har altså også en fortid i nåtid straks de er tenkt. Fremtidens fortid i nåtid(!) ligger i tankemessige forestillinger om noe som ikke har funnet sted, men som vi mener vil komme når det riktige Nå foreligger.

Det innebærer at fremtiden - eller våre forestillinger om den - er preget av usikkerhet - uansett om vi snakker om prognoser eller planer, håp eller frykt. En kan nesten si det så sterkt som at det eneste som er sikkert om fremtiden - eller våre forestillinger om den - er at de ikke er sikre. Men vi er jo også klar over at Jorden vil fortsette sin rotasjon rundt Solen og seg selv også imorgen, så alt er ikke like usikkert.

De nevnte stikkordene ovenfor antyder at fremtiden melder seg i vår bevissthet gjennom mange forskjellige ord eller begreper. Prognosene prøver å si oss hva som vil skje, hvis ikke noe blir gjort - eller skjer - for å endre utviklingen. Værmeldingen er den best kjente form for prognose. Her blir også usikkerheten demonstrert. En plan tar sikte på å endre noe i fremtiden - noe vi har en mer konkret forestilling om og kontroll over. Egentlig vil en plan si hva som skal gjøres i fremtididg nåtid, slik at en ønsket tilstand oppnås i en enda senere fremtidig nåtid. Ved håp og frykt etc. er emosjonelle følelser knyttet til prognosene, som kan være mer eller mindre realistiske.

Det betyr at også forestillingene om fremtiden blir til i Nå'et. Og straks de er blitt til i Nå'et, fryses de, som alt annet som skjer (og da selvsagt i Nå'et) og blir til fastfrossen fortid - denne gangen som forestillinger om fremtid. Det forhindrer ikke at alle typer tanker om fremtiden kan oppdateres. Det skjer i så fall i nye Nå.

Alt som skjer og alt som gjøres, det skjer og gjøres i Nå'et. Det gjelder også tankevirksomheten - inklusiv det som tenkes om fremtiden. Og har det skjedd, og er det gjort, så er det forbi - det er blitt fortid. Det gjelder også tankene om fremtiden. Men det som skjer, har - eller kan ha - egenskaper; nemlig i form av kronologi eller konsekvens, om det skjer i tankene eller i den fysiske verden. Fortiden er preget av disse egenskapene, slik at hendelsenes rekkefølge og eventuelle kausaliteter kan leses ut av den. Fortid inneholder efaringer og kan rekonstrueres.

Men hva med fremtiden? Som vi har sett, er fremtiden en del av fortidens tanker - og bare det. Det betyr at alt som skjer, og alt som gjøres, ikke har noen fremtid, bare fortid - eller rettere: fremtiden ligger i fortiden(!) Alle former for rekkefølge og konsekvens er her knyttet til tankene om fremtiden og er begrenset på den måten. For en fysisk konsekvens - om lovmessig eller ei - er ikke mulig. Fremtiden kan ikke rekonstrueres. Fremtiden kan bare eksistere - hvis man kan bruke et slikt uttrykk - i form av tanker eller forestillinger om noe man forventer, håper, eller frykter vil komme. Fremtiden er en slags projeksjon av fortiden.

Ved hele tiden å være i Nå'et søker og forsker historikere i det som er frosset - uansett om man kaller det fortid - registreringer av det som har skjedd eller registreringer av noe man trodde ville hende - plan eller prognose - og som man den gang registreringen fant sted, kalte fremtid.

Det er tidens innhold i vår individuelle bevissthet som utgjør livet vårt. Det vil si at innholdet ser ut til å være felles både for tiden og bevisstheten, slik at det er det felles innhold i tiden og den individuelle bevisstheten som utgjør livet. Eller sagt på annen måte: Det er strømmen av innholdet gjennom bevisstheten over tid som utgjør livet vårt. Dermed er også informasjon - i vid betydning av ordet - knyttet til bevissthet og tid, og dermed også til energi. Er bevissthet, informasjon og bevegelse - i form av tid og energi - det mest sentrale i tilværelsen? Det er i det minste interessant at de er knyttet sammen, slik de synes å være.

Er Nå'et bevissthetens essens?

Fra sanseinntrykk til lagret informasjon - fra Nå til fortid

All sansning skjer i Nå'et i bevisstheten, slik at den sansede informasjonen forsvinner etter et kort opphold i bevisstheten. Da vi i de fleste tilfeller etterpå vet hva vi har sanset - dvs. har sett eller hørt - må den samme - eller omtrent den samme - informasjonen etterpå finnes som lagret informasjon i hjernen. Hva er det som skjer i den korte tiden hvor sanset informasjon mottas i bevisstheten og så forsvinner, mens hjernen mottar, registrerer og lagrer tilsvarende informasjon?

Når går en kontinuerlig strøm av informasjon - lyder og/eller bilder - over fra å være bevisste sanseinntrykk til å bli (ubevisst) registrert og lagret informasjon? Det dreier seg her om en informasjon som eventuelt kan hentes frem til bevisst hukommelse eller tanke, en tanke som i sin tur kan - men som ikke behøver - være en tankemessig simulering av den tiligere sansede bevegelsen. Jeg kan fx se for meg fuglens flukt eller gjenta som tanke den iørefallende melodistumpen jeg tidligere, eller nettopp, har hørt, dvs sanset.

Det forhold at vi kan simulere en tidligere sanset (enkel) opplevelse, tyder på at hele bevegelsesfenomenet blir automatisk og løpende forsøkt registrert i hjernen, hvis forutsetningene for å lykkes er noenlunde til stede. Et utsagn jeg ikke kan forstå, vil ikke automatisk bli registrert og lagret. Det betyr at den tregheten i oppfattelsen som gjør at vi oppfatter- at vi "ser" og "hører" bevegelse, i utgangspunktet kan tilbakeføres enten til dét sansene har oppfattet, eller til den løpende registreringen i hjernen som synes å foregå parallelt med sansningen. Det er som et stafettløp med diffus overlevering av "pinnen" - dvs. informasjonen - fra sansene til hjernen som tar imot og oppbevarer på mer varig basis - og med muligheten for senere å gjenskape eller huske.

Slik synes det å fungere når vi ikke er kjent med den informasjonen som kommer. Hvordan er det hvis vi kjenner den melodien vi hører - det vil si. sanser? Kan vi unngå å huske melodien samtidig med at vi sanser den? Vil vi på en måte løpende ha en dobbeltinformasjon i bevisstheten, hvor den ene informasjonen høres - dvs sanses - og den andre, sammenfallende informasjonen stammer fra hukommelsen? Mye tyder på det, for hvis de to informasjonene ikke er helt sammenfallende - det nye ikke er helt som det gamle - vil vi straks merke det. Det må vel bety at vi løpende sammenligner ubevisst, hvilket igjen må bety at begge er til stede hele tiden.

Verbale tanker (som også kan inneholde figurer etc.) er interessante her, fordi de bærer muligheten i seg til å formidle mening. Det synes klart at sanseinntrykk bare i en del spesielle situasjoner kan formidle mening. Altså er mening vanligvis hjernens, dvs. tankens verk. Det betyr igjen at den diffuse overleveringen av "pinnen" må foregå slik at hjernen hele tiden er a'jour med det sansene oppfatter. Overleveringen foregår i bevisstheten, og den ser ut til å begynne med én gang.

Er da tanken om at sansene oppfatter med en viss treghet, feil? De levende bildene på kinolerretet og et lite tankeeksperiment - basert på en egen opplevelse - tyder på at den nevnte tregheten likevel er reell: En liten gutt svingte et gnistrende "stjerneskudd" i raske sirkelbevegelser en mørk vinternatt. Hva så jeg, som iakttager? Det jeg så, var en stasjonær, lysende sluttet sirkel. Og hva betyr det? Hver stilling det gnistrende lyset inntok i sirkelbevegelsen, sendte en lysstråle til mitt øye som i min bevisstehet varte til lyset var på samme stedet etter en ny runde i sirkelen, og hvor det opprettholdt det tidligere lysinntrykket. (Her hadde det vært mulig å måle tregheten og dens grense - tiden sirkelbevegelsen ville ta i det øyeblikk den stasjonære sirkelen kollapset.)

Det kompliserer forståelsen at tanken ikke behøver å være endimensjonal. Man kan "se for seg" et konglomerat av samhørige tanker samtidig, hvor ikke alt hele tiden behøver å være like klart. Derved oppstår et indre "forståelsesrom" som kanskje også kan henge sammen med den nevnte tregheten. Dette har tydeligvis med (en av formene for) intelligens å gjøre.

Finnes tid bare som begrep i tanken, eller er det noe reelt ved tidsbegrepet?

Alt som skjer, det skjer i Nå'et. Nå'et synes derfor å være bevegelsenes kilde (eller kankjse operasjonsfelt?) Bevegelser er reelle, men hva med tid? Tidsbegrepet er en følge av opplevd bevegelse og finnes i utgangspunktet bare som en forestilling i hjernen. Men kan noe av det reelle ved bevegelser likevel være overført til tidsbegrepet?

Bevegelser er varige ut over det som kan sanses i form av treghet i oppfattelsen, og som er drøftet ovenfor. At det er reelt, skjønner vi ut fra konsekvensene av varige bevegelser. Vi har fx reist lenge og befinner oss derfor - som en konsekvens - på et sted som er fjernt fra utgangspunktet. Det har skjedd som en varig bevegelse uten at vi har sanset tid.

Det ser ut til å bety at det finnes realiteter som av prinsipp ikke kan sanses, og at disse realiteter (særlig?) er knyttet til varige bevegelser. I dette tilfellet dreier det seg om tid. Tiden kan ikke sanses, fordi den ikke er sansbar. Men tidens varighet er likevel reell, fordi bevegelsers varighet er reelle - det sier blant annet konsekvensene av bevegelsers varighet oss.



                                                      ***

Det forunderlige NÅ Ut av Nå'et strømmer tiden, ut av Nå'et strømmer livet, som bevissthet over tid. Er det på den andre siden bevisstheten som skaper både Nå og tiden? På et vis utstrømmer, Nå'et varig av seg selv.

Alt som er, det er det Nå. Alt som skjer, skjer alltid Nå, Nå'et har forandrings kraft. Slik forenes universet i det felles Nå. Nå'et favner evigheten, men er for tanken null, punktet der fortiden blir til. Har du opplevd Nå'et, vet du hva det er å være.

FORUM nr. 90

Refleksjoner om tid

Fortid og fremtid er begrep skapt av tanken. Fortid og fremtid finnes også bare der. De finnes ikke i virkeligheten. Men selv om de ofte omtales sammen, er de ikke symmetriske omkring et nullpunkt - nå'et. Hva er deres egenart, og hvor er forskjellene mellom dem - fortid og fremtid?

Fremtiden fremstår som en strøm av tanker om hendelser som man tror, frykter eller forventer vil komme. Vi kaller slike tanker prognoser, forventninger eller planer, avhengig av hvor delaktige vi er i utformingen av det som vil skje, hvor sikre vi er, og hvor følelsesmessig angasjerte vi er. Det er i ethvert tilfelle knyttet usikkerhet til våre forestillinger om fremtidige hendelser. Derfor kan vi snakke om alternative prognoser, om kriseplaner og lignende.

I vår forestilling ligger nåtid som et lite punkt mellom fremtid og fortid selv om nå'et på en måte varer hele tiden. I nå'et genereres alt som skjer. Alt som skjer, det skjer i nå'et. Utenom nå'et skjer intet. Nå'et gjør alle typer hendelser mulig - uten selv å ta del i dem. Det vi kaller fortiden, er registreringer av det som skjer i nå'et. Fortiden - det som skjedde ved tidligere nå - ligger fast og kan ikke endres. Gjort er gjort. Skjedd er skjedd. Her er intet slingringsmonn - ingen alternative hendelser. Vi kan likevel - av mangel på informasjon - måtte regne med alternative hendelser. Men av fremtidens mulige hendelser har én - og bare én - materialisert seg som det som virkelig skjedde - om vi har tilstrekkelig kunnskap om det eller ikke.

Men - vi befinner oss altså alltid i nå'et, selv om vi mentalt - i våre tanker - er opptatt av fortid eller fremtid. Nå'et er som en umerkelig strøm av noe vi ikke får tak på, og som vi heller ikke kommer unna så lenge vi er bevisste. Det er en strøm som vi likevel forholder oss til på den ene eller andre måteen. Vi fyller denne strømmen med former for aktivitet hele tiden. Har vi lite å fylle denne strømmen med, kan det hende at følelsen av kjedsomhet dukker opp. Store deler av vår kultur dekker behovet for å fjerne ubehaget knyttet til kjedsomhet.

Dessverre er vi lite oppmerksomme på at kjedsomhet kan bli interessant, hvis vi undersøker dens vesen - ikke ved å tenke, men ved å observere. Vi er ikke flinke til å observere i vår kultur. Tankevirksomheten er for dominerende til det. All observasjon finner sted i nå'et - også observasjonen av oss selv. Er vi årvåkne i vår observasjon, faller tankevirksomheten til ro av seg selv, uten tvang. Dermed er tidens dimensjon borte fra vår bevissthet. Vi har kontakt med nå'et i oss selv - det som skjer i oss selv mens det skjer og derfor også slik det skjer. Vi har mao en unik mulighet til å lære om oss selv.

Har vi på den annen side svært mye å fylle denne strømmen med, har vi det travelt. Vi kan bli stresset og utålmodige, hvis vi er avhengige av andre. Få mest mulig ut av livet, sier noen som er i aktivitet hele tiden - og aner ikke hva de går glipp av i sitt jag etter noe de kanskje ikke engang vet hva er. Det gjelder derfor å bli bevisste på hva som skjer og hva vi gjør - bevisste ved å observere. Årvåken observasjon knytter oss til nå'et - virkeligheten. På et visst plan kan tanken hjelpe oss til å være bevisste. Men tanken kan aldri fatte en tilstand der tankevirksomheten ikke er til stedee - og heller ikke de interessante mulightene denne tilstanden - nå'ets tilstand - åpner.

                                                                       ***

FORUM nr. 85

Et liv i pengenes tjeneste

Nesten hver uke kommer brev i posten som vil ha meg til å forandre på noe; Det kan være at de leverandørene jeg har for strøm, fosikring, internett og telefoner har funnet på noe nytt som jeg kan nyte godt av, og som jeg eventuelt vil bli straffet for med gebyr, hvis jeg ikke vil nyte godt av «tilbudet». Eller det kan være leverandører jeg ikke har, som mener de kan levere de tjenestene jeg trenger på en bedre og billigere måte enn den konkurrenten jeg nå benytter.

Jeg kan fx bytte bank eller flytte forsikringen mine og oppnå noen små fordeler. Jeg bør skifte strømleverandør - får jeg vite - og spare mye penger - eller bruke avtalegiro eller e-faktura for å unngå straffegebyr. Firma X sier jeg bør bruke dem som internettleverandør hvis jeg vil unngå unødige kostnader. Og så har vi vanlig telefon og mobiltelefon som alle koster unødig mye, hvis jeg ikke bruker timer på å finne ut hvor det er billigst. Har jeg kabelfjernsyn eller andre spesialiteter, finnes nye muligheter for å spare penger eller unngå gebyrer. Skal jeg skifte kortselskap, kjøpe i butikken eller over internett Og hva med bredbånd eller bredbånd «light»? Er dette noe jeg kan ha bruk for - og hva koster det? Hva skal til for å installere og bruke det på mitt utstyr?

Store deler av det norske folk må ha meldt seg ut av denne karusellen. Det blir for komplisert, tar for mye tid, og lønnen for strevet er ofte ikke så stor. For noen stiller også spørsmålet seg: Skal virkelig jakten på små besparelser bli en vesentlig del av livet mitt?

Jeg har nylig vært med å tømme to hus som tilhørte to dødsbo. Erfaringene her har pekt på en annen relasjon mellom liv og penger. Et hus som noen har bodd i lenge, inneholder utrolig mye - møbler, tepper, store og små gjenstander som har samlet seg i løpet av et langt liv - et liv som var vant til å spare, ikke å kaste; man kunne jo en gang for bruk for....

Den kastingen som den eldre generasjonen vegret seg for, tas kraftfullt igjen av deres voksne barn. Mye av det man tidligere hadde skrapt sammen penger for å kunne kjøpe, og som man har tatt vare på i årevis; - i løpet av timer blir alt dette til verdiløst søppel som havner i kontaineren.

Vil den eldre generasjonen prøve å redde unna noe som synes for godt til å bli kastet, vender man seg forhåpningsfullt til Frelesarmeen eller en annen veldedig organsisasjon som tidligere tok imot brukte ting for gjenbruk blant mennesker med dårlig råd. Men nei! Den muligheten er nesten ikke til stede lenger. Input'en av alt mulig fra dødsbo og husholdninger er blitt mye større enn output'en. De blir ikke kvitt varene. Man kan til og med risikere at de veldedige organisasjonene skal ha penger for å ta imot de gode tingene som den avdøde og arvingene ikke har bruk for lenger!

Er det ikke merkelig? På den ene siden skal vi bruke mye tid og krefter på å spare noen kroner. På den annen side kaster vi gode og nyttige bruksgjenstander som det har kostet både slit og penger å anskaffe. Finnes en forklaring? Vil vi virkeliggjøre oss selv gjennom å være moderne? Bruke den mest moderne teknologien og de bruksgjenstandene som for øyeblikket er «in»? Er det dette som skal til for å holde økonomien i gang, slik økonomenes nåværende teorier tilsier? Bare sørgelig at Jorden i lengden ikke tåler det økonomene sier er bra.


                              ***

FORUM nr. 84

Et bidrag til verdidebatten.
Uten å gå inn på en akademisk diskusjon må det - som et eksempel - kunne sies at sannferdighet er en sentral verdi som blant annet innebærer

- å være interessert i realiteter,
- å ta konsekvensen av realiteter,
- å være sannferdig, formidle sann (og fullstendig) informasjon.
- å tåle å høre informasjon om realiteter

Hvordan forholder dette seg i vårt samfunn? I Politikken?, Næringslivet? I Kirken?, Vitenskapen?, La oss kort se på dette i tur og orden.

Politikken: Vi ser da bort fra de få tilfellene hvor politikerne er nødt til å lyve - ofte fordi media - mer eller mindre unødvendig - setter dem i en slik situasjon. To forhold synes å være sentrale her. Det gjelder for det første avviket mellom (1) det man sier man vil gå inn for før et valg og (2) det man gjør etter valget. I politikken er det dessuten slik at flertallet i gruppen bestemmer hva man skal mene. Det betyr at noen må hevde meninger de ikke har. Ikke alle kan leve med en slik uærlighet og holder seg heller borte fra politikken.

I den aktuelle budsjettsituasjonen virker det også forvirrende hvordan politikere krangler om busjettposter - om de er gått opp eller eller ned. Det henger sammen med at det foreligger to budsjetter - ett fra den avgåtte- og ett fra den nye regjeringen. Senest i det øyeblikk den nye regjeringens budsjett foreligger, er den avgåtte regjeringens budsjettforslag helt uinteressant for publikum. Det er et uforbindtlig budsjett uten mulighet for å bli gjennomført - et budsjett sågar med «snubletråder». Likevel sammenligner tidligere statsråder det nye budsjettet med sitt eget, istedenfor å sammenligne det med det som gjelder i inneværende år. Slik får man fx en reell økning til å se ut som en reduksjon. Denne formen for argumentasjon bidrar til politikerforakten, virker uærlig, forvirrende og burde ikke forkomme.

Her noen verdispørsmål fra næringslivet: Hvor sann er den informasjonen som blir gitt til kunder gjennom reklamen? Spørsmålet gjelder ikke bare noen postordreforretninger og salg av hus i Spanien. Også presumptivt seriøse norske storselskaper informerer av og til tendensiøst - ved fx å nevne produktets fordeler i reklamen og tie om ulempene. Korrupsjon har vært et tema i det siste. Dessuten har vel skattemyndighetene en del erfaringer vedrørende næringslivets sannferdighet..

Hva med kirken? Hvor interessert er den i realiteter? Nå er det selvsagt mye som er uvisst på de områdene kirkens lære omfatter. Men også her finnes realiteter som man i utgangspunktet måtte være interesserrt i. Spørsmålet er om man søker bekreftelse på det man tror, eller om man - der det er mulig - søker sannhet ved å sjekke om det man tror og hevder, stemmer. Slik kontroll kan enkelte ganger være mulig - og det på to måter; ved å sjekke mot menneskelige og vitenskapelige erfaringer og mot det Bibelen sier. Dessverre gjøres lite av dette. Resultatet er at deler av læren er uten tilstrekkelig grunnlag i Bibelen. Dessuten unnlater man å gjøre bruk av informasjon som kunne gjøre læren mer i samsvar med realitetene. Jeg tenker her primært på visse godt dokumenterte paranormale fenomen. Det er dessverre lenge mellom hver gang media stiller kritiske spørsmål på dette området.

Vitenskapen?: Den må vel være interessert i realiteter - i sannhet? I utgangspunktet - ja. Men merkelig nok har den offisielle (norske mfl.) vitenskapen stilltiende definert deler av virkeligheten som uinteressant. Det gjelder ikke bare de nevnte paranormale fenomenene. Men det finnes også godt dokumenterte lysfenomen i Selbu-traktene i Trøndelag som ikke er forstått, og som ser ut til å interessere italienske forskere mer enn norske. Også her - og i vitenskapen for øvrig - synes media å være fraværende med kritisk journalistikk.

Sannhet - realisme - er et verdispørsmål som venter utålmodig på å bli behandlet. Men problemstillingene i tilknytning til verdi favner selvsagt mye videre.

                               ***

FORUM nr. 82

Om kunstig intelligens og bevissthet

Begrepet kunstig intelligens møter oss ganske ofte nå for tiden. Mange blir engstelige og føler seg truet, eller tror at roboter vil overta styringsfunksjoner i samfunnet. Slike forestillinger må springe ut av vår manglende forståelse av oss selv og livet vårt. La oss derfor se litt nærmere på saken.

Maskiner har alltid økt menneskets evner. Det er derfor vi har maskinene. Det gjelder både våre fysiske- og våre mentale evner. Regnemaskinen er fx. et gammelt hjelpemiddel. Og steintavler har for flere tusen år siden vært brukt til å lagre informasjon.

Hvorfor snakker vi nå om kunstig intelligens? Det må være fordi datamaskiner kan utføre nye, mentale funksjoner. Men hva er intelligens? Vitenskapen regner for tiden med flere typer intelligens; praktisk intelligens, intellektuell intelligens, kreativ intelligens osv. Her skal vi skjelne mellom (1) umiddelbar intelligens, (2) tankemessig intelligens. Dette synes å være to prinsipielt forskjellige former for intelligens som eksisterer i virkeligheten, og som derfor ikke beror på definisjoner som er basert på ullne avgrensninger.

Den umiddelbare intelligensen foregår i bevisstheten: Vi ser og skjønner det som skjer mens det skjer. Denne form for intelligens er basert på bevissthetens direkte oppfattelse av sanseinntrykk. Det er åpenbart at maskiner ikke kan ha en slik form for intelligens, av den enkle grunn at maskiner ikke har bevissthet. 

Den intellektuelle intelligensen er basert på tankesimulering i bevisstheten. Med en grov forenkling kan vi si at tanken består av symboler som (stort sett) representerer noe virkelig. Med disse symbolene skaper tanken prosesser og produkter i bevisstheten som motsvarer prosesser og produkter i virkeligheten. Vi sier at tanken simulerer virkeligheten. Også denne form for intelligens finner sted i bevisstheten og finnes derfor ikke i maskiner. Men ved denne prosessen foregår også noe i menneskets ubevisste psyke - en ubevisst prosess som skaper den bevisste tenkeprosessen.  

Det som forgår i den ubevisste psyken, kan kanskje på en måte etterlignes av maskiner. Slik den ubevisste psyken simulerer utenfor bevisstheten, slik kan også maskiner i prinsippet simulere - dvs foreta ubevisst tenkning - og komme frem til riktige resultater. Men - som nevnt, er dette ikke noe nytt. 

Da maskiner ikke har bevissthet, kan maskiner heller ikke føle. Men en maskin kan programmeres til å oppføre seg som om den følte noe. Og den kan programmeres til å reagere slik vi vanligvis reagerer etter at vi har følt noe. Det betyr at maskiner kan lages slik at de oppfører seg svært likt mennesker, at de tilsynelatende blir svært like mennesker. Det forhold at maskiner også kan lære og samle erfaringer på forskjellige måter, endrer ikke på dette. For likevel finnes en uovervinnelig kløft mellom menneske og maskin, som gjør at maskin er og blir maskin. 

Dette blir klarere for oss i den grad vi lærer oss selv bedre å kjenne. Dessverre er selverkjennelse nærmest et fremmedord i vår kultur. Derfor kan vi ha problemer med å se våre egne- og maskinenes muligheter og begrensninger. Så lenge maskinen ikke har bevissthet, kan den ikke overta styringen, er den ingen konkurrent om menneskeverdet. Bevisstheten er en stor og uløst gåte fremdeles, og intet tyder på at en maskin noen gang skal bli bevisst.



                                   ***

FORUM nr. 78

Finnes en objektiv virkelighet?

Det finnes en virkelighet som er tilpasset våre sanser og sanseforlengende instrumenter. Kanskje finnes oså en annen virkelighet, og at våre sanseinntrykk ser illusjonære ut ut fra det ståstedet. Enkelte fenomen - som kalles paranormale - kan tyde på at det er slik.

Men så har vi - ut over dette - en subjektiv virkelighet. Den er dannet ut fra måten vi tolker sanseinntrykkene fra den objektive virkeligheten på. Hva består denne tolkningen i? Vi mennesker tolker sanseinntrykkene vi mottar på et nærmest ubegrenset antall måter som fx disse: Noe ser det lyse og positive, mulighetene. Andre ser det mørke og negative, vanskelighetene. Noen lager grupper eller «båser» og putter mennesker inn i dem, selv om man bare kjenner dem overfladisk. Alle i samme bås har de og de egenskapene. Og de må behandles deretter!

Når vi her snakket om subjektiv virkelighet, var det ut fra ståstedet til en utenforstående. For den som opplever, blir den subjektive virkeligheten innholdet i vedkommendes liv. Glede, smerte og tanker blir levd liv - og dermed objektiv virkelighet for vedkommende. Alle skjønner at smerten er virkelig. Den er objektiv i relasjon til vedkommendes opplevelse.

Noen synes å blande sammen disse virkelighetene og mener at hvert menneske har sin virkelighet, og at alle virkelighetsforståelsene er like berettigede. Det er åpenbart at slik kan det ikke være. De er like berettiget på den måten at alle har «rett» til å skape sine egne illusjoner. Men de er ikke like berettiget på den måten at de i like stor grad representerer objektiv virkelighet. En kan ikke opphøye illusjon til å bli virklighet på den måten, slik noen synes å ville gjøre.

Det er sansene som informerer oss om virkeligheten ved å motta sanseinntrykk, vel å merke sanseinntrykk som ikke blir tolket av psyken. Nå er det slik at noen mottar såkalt paranormale sanseinntrykk. Betyr det at det finnes en paranormal virkelighet som kilde for disse sanseinntrykkene? Godt dokumentert forskning tyder på det.

Noen er også av den oppfatning at tanken umiddelbart skaper - eller kan skape - objektive realiteter. Bakgrunnen for denne oppfatningen er vanskelig å få tak i. Overvurderer de tankens kraft og derfor tankens muligheter til å skape i vår materielle verden?

Hva er det vi innledningsvis har kalt objektive realiteter? Hvor har vi det fra? Ved nærmere ettersyn finner vi ut at vår erfaring med dem finnes i våre hoder - og bare der. Alt vi tenker, alle våre forestillinger, alt vi husker finnes i våre hoder - og bare der. Likevel, når vi i denne sammenhengen snakker om objektiv virkelighet, så er det fordi vi har forskjellige typer sanseinntrykk fra den samme kilden, inntrykk som gjensidig støtter og bekrefter hverandre. Det gjelder ikke bare syn og hørsel etc., men også de interne sansene knyttet til motorikken eller bevegelsene våre.

Hvor er vitenskapens plass i dette bildet? Vitenskapens oppgave er jo å utforske virkeligheten. Men hvilken virkelighet - vi har sett at det finnes flere? Det må vel være den vi innledningsvis har kalt den objektive virkeligheten. Men den finnes også bare som forestillinger i hodene våre. Hvor objektiv kan den da være? Her må vitenskapen gripe til de samme hjelpemidler som menigmann; inntrykkene gjennom de forskjellige sansene - og sanseforlengende hjelpemidlene som vitenskapen rår over - supplerer og støtter hverandre. Men det gjør de ikke alltid - et forhold som indikerer at vitenskapens forstillinger om den objektive virkeligheten ennå ikke har funnet sin «endelige» form.


                                  ***

FORUM nr. 71

Styring eller tilfeldigheter?

Av og til i løpet av livet opplever man hendelser som kan virke merkelige. Og mange spør seg: Er det en styring bak, eller beror det hele på tilfeldigheter? Både i samlivet med D., og særlig etter at jeg traff A., har spørsmålet også dukket opp for meg. Har noen merkelige hendelser i livet mitt berodd på tilfeldigheter, eller sto det en form for styring og mening bak?

Det har fått meg til å se bakover for å samle opp relevante hendelser, for å se hva det dreier seg om. På dette grunnlaget har jeg forsøkt å stille opp noen kriterier for å komme nærmere et svar på spørsmålet om styring eller tilfeldighet.

Hva mener jeg med litt merkelige hendelser? Hva må foreligge for at hendelsen reiser spørsmålet? Hvilke kriterier må være oppfylt? Det må etter mitt skjønn være at

-     hendelsen er sjelden og at
-     hendelsen er av en viss betydning målt ut fra hendelsens konsekvenser i livet

Særlig påfallende synes en hendelse å være når 2 enestående tilfeller faller sammen i én opplevelse som får en vesentlig konsekvens i livet. Slike "tilfeldigheter" kan innebære at dører stenges inntil tiden er inne, eller at dører åpnes når tiden er inne. Kanskje det også vil være nyttig for deg som leser dette å tenke tilbake på de merkelige hendelsene i livet ditt og se dem i lys av disse kriteriene?


                              ***

FORUM nr. 68

Noen tanker om religion og vitenskap

Jeg ser det slik at alt som finnes - og det er ufattelig stort og komplekst - danner en udelt helhet. Noe av dette er gripbart gjennom tradisjonell «mainstream» vitenskap - og noe er det ikke. Det som kvalifiserer til betegnelsen religion finnes etter mine begreper begge steder. En religion som ikke finner sin plass i den totale virkeligheten, er illusjonær. For meg finnes det derfor ingen motsetning mellom sann vitenskap og sann religion. De er begge del av den samme totale virkeligheten. Den er uten selvmotsigelser. Dessverre støter både vitenskapen og religionene mot dette prinsippet. Det skjer idag, og det har vel skjedd til alle tider.

Vitenskapens «brøde» består i at den utelukker deler av virkeligheten som ikke lar seg utforske med aksepterte vitenskapelige metoder. Ja, den vender seg sågar bort fra eksisterende forskningsresultater som ikke passer inn i de aksepterte modellene. Og de organiserte religionene er heller ikke så interessert i å knytte det de lærer opp mot erkjennbar virkelighet - for å si det pent. Kristendommens organisasjoner danner dessverre intet unntak her. Det er mindre enn 50 år siden Den katolske kirken «godtok» at Jorden er rund! Men slike forhold gjelder ikke bare Den katolske kirken. Og en må spørre seg hvor lang tid det skal ta før alle selvmotsigelsene og urimelighetene i kirkenes lære blir fjernet. Saklig sett burde det ikke være så vanskelig, siden grunnlaget i Bibelen for mye av dette synes å være ganske tynt.

For å komme vår tids søkende mennesker i møte diskuteres nå endringer i bruken av kirkerommet og små liturgiske(?) forandringer etc. Men kan det være nok? Slik jeg ser det, er det behov for en ny reformasjon for å bringe både læren (og kanskje også livet?) mer i overensstemmelse både med virkeligheten, «sunn fornuft» (dvs uten selvmotsigelser og urimeligheter) og Bibelen. Heldigvis synes det å være mulig - hvis da ikke psykologiske stengsler hadde stått i veien.


                                 ***

FORUM nr. 65

Om å tro på autoriteter

Det hender at mennesker som ønsker å orientere seg i livet, kommer sammen for å utveksle synspunkter om de store livsspørsmål og om erfaringer de har gjort i livet og med livet. Men svært lett skjer da dette: Alle kommer etter tur med sin egen bakgrunn og sine oppfatninger. Ofte har de søkt og funnet autoriteter som de ønsker å tro på - og hvis synspunkter de bevisst eller ubevisst identifiserer seg med. I stedet for å observere realiteter - det som eksisterer - så vender man seg til det deres utvalgte autoriteter har sagt, og siterer mer elle mindre korrekt det de har sagt, slik at de andre i gruppen skal få del i innsikten til den utvalgte autoriteten.

Tilhørerne på sin side prøver å følge med i denne fremmede måten å tenke på, og ser det de hører i lys av det de har lært av sine egne utvalgte autoriteter. På denne måten oppfatter man ikke det som blir sagt, men tolker det i lys av sin egen bakgrunn. Når ordet går på rundgang fører dette til at dårlig siterte autoriteter står mot andre dårlig siterte autoriteter. Det er selvsagt lite fruktbart. Og hvor ble det av kontakten med virkeligheten? For det finnes jo en virkelighet som det gjelder å forstå, selv om det kan være vanskelig?

Hvorfor griper vi så lett til det autoriteter har sagt - og som gjør det så vanskelig å «face facts»? Er det fordi vi tror at det er for vanskelig - at vi ikke kan fordi vi er blitt opplært til å tro på vår egen utilstrekkelighet og til å ty til autoriteter?

Hvordan velger vi så våre autoriteter? Er det de som er flinke til å snakke og skrive? - De som er anerkjent av mange? - De som betrakter seg selv som store lærere? Eller er det de som på en måte bekrefter dét jeg i mitt stille sinn har ment eller trodd? Man kan bli autoritet på mange forskjellige grunnlag.

Men det er også flere måter å bruke autoriteter på. Man kan bli disippel i betydningern beundrer. Man kan la autoriteten bli impulsgiver eller veileder. Det er ikke likegyldig hvordan man bruker autoriteter. Det kan sågar være risikabelt, hvis man ikke er seg bevisst hvordan man bruker dem.

Et krav til «min» autoritet er at han eller hun må ha den nødvendige kontakt med virkeligheten innenfor det aktuelle området. Men hvordan skal jeg kunne kontrollere det, jeg som ikke har denne kontakten? Mitt svar er at min autoritet må gi meg det jeg trenger for selv å oppnå denne kontakten med virkeligheten og dermed gjøre meg uavhengig av vedkommende - ja av alle autoriteter - fordi virkeligheten - det som er - er blitt min nye autoritet. Nøkkelen er altså å oppnå kontakt med virkeligheten - og den autoriteten som åpner denne veien for meg, og som derved gjør seg selv overflødig - tilfredsstiller mine krav til en autoritet.


                                ***

FORUM nr. 60

En etterlysning: Kloke mennesker - finnes de?

Vi er inne i en brytningstid hvor store forandringer skjer raskt. Det gjelder forandringer på mange områder slik som, verdenssamfunnet, forskningen og dens resultater i form av innsikt og teknologi, menneskets psyke som følge av en rekke forhold, slik som den såkalte frigjøringen, informasjonsmengden, urbaniseringen, befolkningseksplosjonen, arbeidsledigheten, levestandardutviklingen, konkurransejaget og reklamen, forholdet til autoriteter, interessen for «alternativer» osv.

Hvor bærer det hen alt dette store som skjer med en slik fart? Finnes det noen som har oversikt? Og hvis oversikten fantes, ville vi innrette oss deretter? Politikernes horisont er preget av valgperioder og løpende oppgaver. Så de har ikke denne oversikten, selv om de vel burde ha den i større grad enn det som er tilfelle nå. Hva med kirkens kvinner og menn - er de opptatt av de store linjene her på Jorden? På meg virker de påfallende tyste. Kanskje det henger sammen med at de er så uenige i visse spørsmål? Og filosofene? Har de overblikk, og kan de uttrykke seg slik at de blir forstått? Jeg lytter forgjeves. Ville media i så fall være behjelpelige med å formidle et vanskelig budskap?

Alt dette er en stor problemstilling som bør undersøkes nærmere. Her vil jeg bare trekke frem to forhold som synes viktige, men som har vært lite fremme i den offentlige debatten. Det gjelder
- tendensene til at sex etter hvert utvikler seg til å bli meningen med livet og
- det forhold at det blir mindre og mindre fokus på at den enkelte bærer ansvar for den han eller hun gjør eller unnlater å gjøre.

La oss se litt nærmere på dette:
Et TV-program på «Discovery» nylig viste hva som utvikler seg på sex-fronten. Med piller skal det oppnås at orgasmen varer i timevis. Men ser for seg en nær fremtid hvor sex med kunstige midler blir enda mer frikoblet fra kjærlighet og reproduksjon. Hvor sexuell nytelse så og si blir meningen med livet.

En annen trend tilskriver arvestoffet DNA stadig mer av menneskets egenskaper, svakheter og sykdommer. Hvis DNA har skylden, da har jeg en arvelig sykdom, og arvelige sykdommer kan man jo ikke gjøre så mye med. Følgelig blir det en sak for det offentlige helsevesenet.

Siste skudd på denne stammen gjelder fedme. Man har funnet et gen som disponerer for å bli tykk. Dermed er fedme blitt en sykdom som samfunnet må ta seg av. Og det forhold at mange nå blir for tykke gjør at fedme er blitt en «epidemi».

Tidligere var epidemiske sykdommer sykdommer man kunne bli smittet av ved å ferdes på normal måte blant andre mennesker. Man ble smittet uforskyldt. Slik er det ikke lenger - helt i tråd med tendensene til ansvarsfraskrivelse. Vi har lenge hørt at HIV er en epidemi ,og kanskje vennet oss til utsagnet. Men er HIV virkelig en epidemi? Får man HIV uforskyldt? En sjelden gang kan det faktisk være tilfellet - ellers ikke.

Er vi bare et viljeløst produkt av vårt DNA? Kan vi ikke gjøre noe selv? Har vi ikke ansvar for noe lenger? Hvilke konsekvenser vil det få for samfunnet, hvis dette blir allment akseptert? Hele vårt samfunn er basert på personlig ansvar. Og uten forestillingen om personlig ansvar ville også grunnlaget for religiøs virksomhet og tro falle bort.

For å vende tilbake til begynnelsen: Finnes ikke kloke mennesker her i landet som kan sette alle disse tingene i perspektiv - som ser, skjønner, formulerer og sier ifra?

                              ***

FORUM nr. 47

HVA ER MULIG?

At noe er mulig, blir åpenbart for alle i det øyeblikket beviset foreligger. Men muligheten har eksistert som en realitet hele tiden før beviset forelå.

Den første måneferden viste for alle at det var mulig for mennesket å reise til månen. Men muligheten var til stede før dette tidspunktet, bare det at ingen inntil da hadde gjort bruk av denne muligheten. Ja, for noen årtier tilbake var det ingen, bortsett fra science fiction forfattere, som hadde tenkt på denne muligheten, som da også ble betraktet som urealistisk. Det var den også på det tidspunktet, fordi de teknologiske og økonomiske forutsetningene ikke var til stede. Men kanskje forutså disse forfatterne at disse forutsetningene en dag i fremtiden ville foreligge?

Så lever vi i en verden full av realistiske muligheter. Noen vil kunne realiseres nå, andre først når forutsetningene er til stede. Vi aner ikke engang omfanget på denne mulighetenes verden, og den er heller ikke synlig. Det må være grunnen til at så mange ikke regner med dens eksistens. Disse mulighetene har det potensialet i seg at de kan rokke ved våre nåværende forestillinger om nær sagt alt. Kanskje er det grunnen til at mennesker som gjør oppmersom på nye muligheter, møter så mye motbør. For vi mennesker er jo ikke alltid så saklige. Vi knytter noe av oss selv, prestisje, selvfølelse, såkalt identitet mv. til våre forestillinger, til det vi tror vi vet. Det gjør det mye vanskeligere å innse at noe av det vi tror vi vet, er feil, straks det går an å innse det. Og det blir vanskelig å skifte det ut med et mer realistisk syn.

Den verden av muligheter som eksisterer, omfatter ikke bare det mennesket kan gjøre når forutsetningene for det er til stede. Den omfatter også det som eksisterer, men som ennå ikke er oppdaget og/eller erkjent som en mulig oppdagelse. Verdenen av muligheter er spennende for den som har skaperevne og skaperglede. Det er en verden som kanskje er så stor og rik at den for den menneskelige intelligens vil være uuttømmelig.

Så har vi erkjent at det ikke er beviset som skaper realiteter. Realitetene, det som er, er slik det er uavhengig av om noen har erkjent det, oppdaget det eller bevist det. Hva er for øvrig et bevis? Det er kanskje ikke så entydig som mange tror. Det at noe ikke kan bevises, betyr heller ikke at det ikke er tilfelle. Jeg kan ikke bevise at jeg ikke har vært i Westminster Abby i London. Men det er likevel tilfelle.

Det såkalte vitenskapelige beviset krever at et fenomen, for å bli ansett som reelt, skal kunne repeteres under de samme forutsetningene, og da gi de samme resultatene. Ved å postulere dette må en rekke realiteter bli ubevisbare, og det var vel ikke meningen? Bevisets oppgave skulle vel være å skille mellom reelt og ureelt. Nå anerkjennes bare en del av det reelle som reelt. Og det som utelukkes kan være både reelt og ureelt. Jordskjelvet i Leninakan kan ikke repeteres. Men det er vel en realitet likevel?




FABELEN om TIDENES MORGEN

Dette er fabelen om hvordan "alt" er, og hvordan "alt" er blitt til. Jeg - fortellern av denne fabelen - er også fabel-aktig; for jeg er en virtuell iakttager - en ikke-eksisterende flue på veggen, så og si - som har iakttatt det hele siden tidenes morgen. Jeg forteller dette for at dere små mennesker bedre skal forstå den tilværlsen dere er en del av, og slik at dere kan innrette dere mer fornuftig.

At noe eksisterer nå, det vet alle. Men uansett hvor langt tilbake i tid jeg skuer, så ser jeg at noe eksisterte. Og det er naturlig, for noe kan ikke oppstå av intet; det som eksisterer nå, kan ikke ha oppstått av intet. I tidenes morgen eksisterte det derfor noe som ikke var blitt til - som var og er uten begynnelse, og det eksisterer fremdeles, selv om det nå kan ha en annen form.

Hva var det så som eksisterte uten å være blitt til? Siden det har skjedd en utvikling fra den opprinnelige tilstanden og frem til idag, må energi ha vært til stede i en eller annen vibrerende form. For uten energi - ingen bevegelse eller forandring, ingen utvikling. Dessuten måtte energien ha noe å innvirke på - noe som i sin tur kunne innvirke på energien igjen. Uten en slik to-sidighet kan utvikling ikke finne sted.

Forandring innebærer tid, men dengang fantes ingen eller intet som kunne oppfatte verken bevegelse eller tid. Bevissthet eksisterte dengang bare som en potensiell mulighet - som potensiell bevissthet. Hva skulle så til for å realisere dette potensialet - for å gjøre den potensielle bevisstheten bevisst? Det samme dengang som nå. Når dere mennesker våkner fra en drømmeløs søvn - som er en bevisstløs tilstand, hvor bevisstheten bare er potensiell - fylles bevissthetens "speil" med forskjellige typer informasjon. Og det er denne informasjonen som gjør den potensielle bevisstheten bevisst. Slik er det nå - og slik var det dengang da dette skjedde første gang. Denne potensielle bevisstheten ble bevisst gjennom informasjon som var tilfeldig dannet av den opprinnelige, vibrerende energien. Den ble bevisst gjennom en slags oppvåkningsprosess som til å begynne med var meget langsom, men som foregikk stadig fortere frem til full våkenhet. Den potensielle bevisstheten var altså dette "noe" som energien kunne innvirke på for å skape bevegelse eller utvikling. Mot denne bakgrunn kan man si:

I begynnelsen var informasjon, og informasjon var hos bevissthet. Og informasjon var bevissthet.

Det viste seg da at bevisstheten hadde egenskaper, særlig intelligens og vilje som begge var aspekter ved den opprinnelige energien, men samtidig hadde bevisstheten energien i sin makt. Slik oppsto Den Mektige Intelligens (DMI) som - sett på en annen måte - også besto av alt det genuint opprinnelige som fysisk eksisterte. DMI forente altså i seg selv alt det fysiske og alt det psykiske.

At DMI også var kjærlig henger sammen med at slik måtte den være. Intet kan nemlig frembringe noe som er vesensforskjellig fra seg selv. Det skapte må på en måte svinge i takt med Skaperen. Og kjærlighetens vesen kan - noe forenklet - betraktes som harmoniske svingninger. Alt DMI frembragte eller skapte, svingte altså ut fra sin natur i harmoni med DMI selv. Men kjærlighet oppsto selvsagt først da DMI ut fra sin kraft og intelligens hadde skapt noe som svingte i takt - noe å være forbundet med i kjærlighet. Dette skjedde i en subtil, finstofflig tilværelse lenge før det materielle universet oppsto gjennom et "Big Bang".

At DMI begynte å skape noe, henger sammen med at DMI ville bruke sine enorme evner som DMI etter hvert var blitt klar over. DMI ville skape et ordnet samfunn av skapninger som i prinsippet var så like DMI som mulig - skapninger som samtidig kunne leve lykkelig som frie og selvstendige individer i et harmonisk og stabilt samfunn. Først innhyllet DMI seg selv i et legeme som var svært likt det legemet DMI hadde tenkt ut for skapningene sine. Deretter skapte DMI de grunnleggende naturlovene og de finstofflige verdener som skapningene skulle leve og utvikle seg i. Denne delen av skaperverket ble skapt ved å tenke det og så å ville det.

Slik ble skapningene skapt i DMI's bilde. I samsvar med DMI's enorme evner var skapningene fullkomne av form, renhet og muligheter - muligheter som skapningene selv kunne fylle med innhold. For også de var lykkelige over å kunne bruke og utvikle sine evner.

For skapningene oppsto på denne måten en utvendig relasjon til Skaperen. Dessuten fantes en indre relasjon ved at DMI hadde festet en personlig utformet "gnist" av Seg Selv i psyken til hver enkelt skapning. Ved dette hadde hver skapning blant annet fått vilje til å handle selvstendig. Samtidig hadde skapningene fått selve livet - blitt levende - og dessuten fått ansvar for hva de gjorde eller unnlot å gjøre. Ansvaret besto i å tåle konsekvensene av handlingene eller unnlatelsene; for - som nevnt - hadde DMI skapt lover som regulerte og skapte orden og forutsigbarhet innen den finstofflig-fysiske verden som eksisterte dengang.

Dette innebar at det fremtiden ville bringe, ikke i alle deler var gitt på forhånd - heller ikke for DMI. Det som avhang av skapningenes frie beslutninger, kunne selv DMI ikke vite på forhånd, selv om DMI med stor grad av treffsikkerhet kunne tenke seg hva den enkelte ville gjøre. Bare slik kunne et skaperverk oppstå som var verdig DMI. Alternativet var et enormt mekanisk system som ville forløpe på kjent måte og i kjente baner til evig tid - og derfor være fullstendig uinteressant for DMI.




                               ***

FORUM nr. 46

RISIKO

Alle gjør risikofylte ting, bevisst eller ubevisst. Det gjelder privatpersoner, bedrifter og myndigheter. Men selv om vi lever i nær kontakt med risiki, har vi et lite bevisst forhold til hva risiko er, hvordan vi gjør bruk av risikofylte handlinger, eller søker å unngå risikofylte situasjoner. La oss først foreta en liten teoretisk gjennomgang.

Forholdet mellom innsats og mulig gevinst må påvirke risikoen. Også sjansene for gevinst og det vi har råd til å tape. Risikofylte tiltak har en gevinstside og en innsats-side. La oss først se på gevinstsiden, hvor vi grovt kan skjelne mellom 4 tilfeller: (1) Stor gevinst kombinert med stor sjanse for å vinne. (2) Stor gevinst, med liten sjanse for å vinne. (3) Liten gevinst og stor sjanse for å vinne, (4) Liten gevinst kombinert med liten sjanse for å vinne.

For hvert av disse tilfellene skal vi så se på innsats-siden, som samtidig illustrerer muligheten for tap.

Tilfelle (1) "Stor gevinst og stor sjanse for å vinne" er meget gunstig, særlig hvis innsatsen er liten. Tilfellet blir mindre gunstig etter hvert som innsatsen stiger i forhold til gevinsten. Går innsatsen ut over det jeg i det lange løp har råd til å tape, da gambler jeg.

Pengelotteriet kan kanskje brukes som illustrasjon på tilfelle (2) "Stor gevinst, med liten sjanse for å vinne". Man satser småbeløp og har minimale sjanser til å vinne de store gevinstene. Å satse beløp jeg ikke har råd til å tape, ville også her være å gamble.

Med liten innsats i forhold til gevinsten er tilfelle (3) "Liten gevinst og stor sjanse for å vinne" ufarlig. Men det kan utarte til gambling, hvis innsatsen er stor. En spesiell form for gambling passer inn her, nemlig russisk rulett, hvor sjansen til å vinne kanskje er 6:1. Gevinsten ligger i å kunne imponere noen få mennesker. Innsatsen er eget liv.

Selv med stor innsats blir tilfelle (3) ufarlig, hvis sjansen for gevinst er svært stor. Det er denne form for risiko vi alle nesten daglig løper når vi flyr, går over gaten eller kjører bil. Vi ser da bort fra den form for kjøring som blir så risikofylt at sjansen for gevinst - å komme frem til målet - reduseres vesentlig, i visse tilfeller så vesentlig at kjøringen blir til en slags russisk rullett.

For vanlige folk er tilfelle (4) uinteressant. Men også her kan man gamble i form av russisk rullett, men da med flere enn en kule i magasinet.

Vi har snakket om sjanse. Ordet brukes ved manglende informasjon om utfallet, men hvor utfallet kan forutsies men en viss sannsynlighet på grunnlag av "de store talls lov". Mangler også denne informasjonen, rykker grensen for gambling nærmere, og vi vet ikke hvor nær den kommer. Vil man i slike tilfeller redusere risikoen, må man skaffe seg mer informasjon. Det er denne situasjonen bedrifter som vil satse, befinner seg i. De store talls lov gjelder ikke. Men selv med godt informasjonsunderlag blir risikoen til gambling, hvis man satser beløp man ikke har råd til å tape.

Internasjonalisering er blitt et påtrengende behov for mange, selv for små bedrifter med produkter innenfor en smal og spesialisert nisje. Internasjonalisering krever satsning på flere måter. Man må skaffe seg informasjon om markeder, myndigheter, kulturer osv. Det koster penger. I tillegg kommer selve fremstøtet i form av etablering, markedføring osv.

Dette krever kapital, kapital som man må ha råd til å tape. Kravet stilles ofte til bedrifter som har en uvanlig lav egenkapitalandel eller soliditet sammenlignet med bedrifter i mange andre land. Her må en av grunnene ligge til at mange norske bedrifter har problemer med å komme seg ut på en noenlunde trygg måte. Vil man ut, blir man nødt til å satse beløp man ikke har råd til å tape. Man tvinges på en måte til å gamble. Alternativet er å satse før informasjonsgrunnlaget er tilfredsstillende. I begge tilfeller er risikoen stor.

Det fins flere veier å komme ut av dette på. Risikogaranti fra myndighetenes side er ett virkemiddel. Dessuten bør bedriftene få anledning til å bygge opp egenkapitalreserver i større grad enn i dag. Det vil riktignok kreve en betydelig selvdisiplin av alle de sterke kreftene her i landet som står klare til å hente ut til seg selv de verdiene bedriftene skaper. På lengre sikt kan det likevel bli en god anvendelse av midlene. Forutsetningen er dessuten en tilstrekkelig nøktern systematikk i arbeidet. Det synes å ha vært en mangelvare i mange bedrifters satsning internasjonalt. Kanskje er det en svakhet som springer ut av vår "folkesjel"?

Når vi diskuterer risiko, er vi vel i dagens situasjon nesten forpliktet til å spørre om vi ikke gambler på andre og langt alvorligere områder. Vi nevner bare kort: Dumpingen av giftavfall i verdenshavene, forbrenningen av fossile energibærere med en langsom forandring av atmosfærens kjemiske sammensetning som følge, angrepet på ozonlaget i atmosfæren osv.

Når vi ikke vet med sikkerhet, er vi vanligvis forsiktige og unngår unødig risiko. Slik forholder de aller fleste normale mennesker seg i det daglige liv. Men slik forholder vi oss ikke (som kollektiv) i disse alvorlige sakene. Ser vi på vår lille analyse ovenfor, blir det klart at vi gambler.

Vi gambler fordi innsatsen er langt større enn det vi har råd til å tape.

Vi gambler fordi indikasjonene på tap er "gode", hvis man kan bruke et slikt uttrykk i denne sammenheng.

Vi gambler fordi vi, ut over et kort tidsperspektiv, ikke engang har grunnlag for å si at vi har så og så stor sjanse for gevinst.

Hva grunnene enn måtte være: Vi fortsetter å gamble. Og vi gambler antagelig på en like dumdristig måte som de som prøver seg på russisk rullett. Forskjellen er bare at det er de som kommer etter oss som får ta følgene.

Homo sapiens,
hvor er din
intelligens?!


                                  ***



FORUM nr. 45

BEHOVET FOR FORSTÅELSE AV HELHET

Det enkle, "primitive" mennesket levde stort sett i en udelt verden som besto av de nære omgivelser sansene oppfattet. Etter hvert som tankevirksomheten utviklet seg, ble det nødvendig å dele opp den tilgjengelige verden i disipliner eller fagområder. Disse fikk sine spesialister, som ofte også ble til autoriteter. Dette har menneskene levd med i hundrevis-, ja mange steder i tusenvis av år. Og her står vi fremdeles.

Men det erkjennes stadig oftere og merkes stadig tydeligere at verden, virkeligheten, som vi selv er en del av, ikke er oppdelt på samme måten. En uoppdelt, total, hel virkelighet blir således møtt av spesialisthjerner som er istand til forståelse og delforståelse på delområder, men som ikke har oversikt over forståelsens premisser. Dette forhold kan både forklares og unnskyldes. Men det forblir likevel utilstrekkelig, ja uheldig og risikabelt. Det kan føre til feil konklusjoner, til neglisjering av viktige konsekvenser og til utestenging av mer omfattende erkjennelse.

At det her ikke dreier seg om teoretiske spekulasjoner, men om praktisk virkelighet, skal illustreres med fire aktuelle eksempler.

***

Vi snakker ikke lenger om den økonomiske krisen. Men ca. 20-25 mill. mennesker i den vestlige verden er fortsatt uten arbeid. Et ukjent- men mye strørre antall millioner i den tredje verden føler virkningene av forskjellige kriser kanskje enda sterkere. Sakens betydning er derfor hevet over tvil. I denne alvorlige situasjonen er fagekspertene rådville, men har likevel ikke opphørt å være fageksperter!

Langsomt synes erkjennelsen å bre seg at det ikke er nok å prøve å forstå økonomiske sammenhenger bare ut fra de økonomiske størrelsene som hittil har inngått i de økonomiske teoriene. Psykologiske faktorer, og hvordan de blant annet kommer til uttrykk gjennom konsum og forskjellige organisasjoner, ser dessuten ut til å stå sentralt. Etter hvert som menneskeheten blir større, vil også ressursknapphet innvirke på de økonomiske lovmessighetene. Dessuten vil også hensynet til miljøet etter hvert innvirke på de økonomiske frihetene. Stikkord her er mangel på rent ferksvann og utslipp av CO2 og andre klimagasser fra fabrikker og annen økonomisk virksomhet.

Hvordan skal man da komme videre? Skal sosialøkonomene også bli psykologer og økologer etc.? Skal samarbeid etableres mellom fagfolk som i utgangspunktet har så lite felles? Skal systemteoretikere putte alle brikkene inn i et større og integrert system? Svaret er åpent. Men vi må komme videre, fort. Da er det viktig for de økonomiske spesialistene å la prestisjen fare, innse sin egen begrensning og å lytte til andres, slik at utvidet forståelse kan oppstå.

***

At mennesket er en helhet, som funksjonerer internt og i samspill med andre og omverdenen for øvrig, er vel et enkelt faktum. Ikke desto mindre er kunnskapene om og forståelsen for og av dette kompliserte vesen kalt mennesket delt opp på en rekke fagområder og fag. Disse er dels meget spesialisert og dels rettet mot syke tilstander. Noen fenomener og fagområder er akseptert i samfunnet, andre ikke. Grensen mellom det aksepterte og ikke aksepterte er uklar og flytende. Det er ikke påvist at alt som er akseptert, er reelt. Og det er heller ikke påvist at alt som ikke er akseptert, er urealistisk. Dette innebærer at forståelsen av helheten menneske - mennesket som funksjonelt system så å si - er meget mangelfult, vitenskapelig sett. Det enkelte menneskes forståelse av seg selv må dessuten betegnes som både rudimentært og/eller illusjonært.

Egentlig er det vel ikke nødvendig å begrunne behovet for en bedre forståelse av menneskets natur nærmere. Man ser umiddelbart nytten på det medisinske og sykdomsforebyggende området. Men den potensielle nytten favner meget videre. Vold og narkotika er stikkord her, dessuten angst og psykiske problemer av enhver art. For noen år siden var verden vitne til hvordan to upopulære regjeringer plutselig fikk bred støtte av sine respektive folk i det øyeblikk disse regjeringene bragte landene i krig med hverandre (Falklandskrigen). Kanskje det ikke bare er våpnene som er farlige? At psykologiske faktorer også har betydning for verdensøkonomien, ble nevnt i det foregående eksemplet. Kanskje en bedre forståelse av menneskets natur også kan bidra til å svare på menneskenes grunnleggende livsspørsmål?

***

Erfaringer fra over 30 års arbeid i utviklingsland har ikke kunnet forhindre at pros