Hva sier Bibelen egentlig?
Kristenheten er splittet selv om alle støtter seg til Bibelen. Men her tar man allerede munnen litt for full. Det eksisterer nemlig ikke en felles bibel, men mange bibler som avviker fra hverandre på forskjellige punkter. Det ene kirkesamfunn har ikke vært tilfreds med oversettelsen som et annet kirkesamfunn har gjort.. Så lager man sin egen oversettelse som stemmer bedre overens med det man mener og tror i dette samfunnet. Det betyr ikke at man ikke oversetter seriøst. Men det betyr at ved et slikt arbeid må oversetteren foreta noen valg. Han må velge hvilke kildeskrifter han vil bruke. Det finnes et stort antall skriftfragmenter å velge mellom. Og i enkelte tilfeller må man velge mellom ulike måter å forstå kildeteksten på.

Den som studerer dette nærmere, vil finne ut at den kristne læren ofte heller ikke har en klar basis i bibeltekstene. Det betyr at ytterligere forskjeller mellom kirkesamfunn kan oppstå av slike årsaker. Ved systematisk å finne ut hva Bibelen - det som de ulike biblene stort sett har felles - egentlig sier, vil det være mulig å rydde i det minste noe av forvirringen av veien og gjøre det lettere for søkende mennesker å komme videre. Det er hensikten med dette arbeidet som gjennom en rekke bibelsitater presenterer Bibelens egne svar på følgende sentrale spørsmål: Hva sier Bibelen om det hinsidige? - Hva sier Bibelen om gudsbegrepet? - Om forholdet mellom Gud og Jesus? - Om Bibelens to dødsbegrep - Hva sier Bibelen om det å leve? - Hva sier Bibelen om synd? - Hva sier Bibelen om Guds frelsesplan? - Hva sier Bibelen om dåp? - Hva sier Bibelen om oppstandelse? - Hva skjedde i påsken og hvorfor? - Hva sier Bibelen om menneskenes kommunikasjon med det hinsidige?

Hva sier Bibelen om det hinsidige?
Alle religioner er basert på menneskers forestillinger om noe hinsidig, noe åndelig som ikke hører denne verden til. Noen av religionene er dessuten basert på fortellinger om menneskers kontakt med denne hinsidige verden. Da denne kontakten er så sentral også når det gjelder kristndommens opprinnelse og utvikling, er det nærliggende å spørre: Hva sier Bibelen om det hinsidige? Det skal vi se litt nærmere på i dette kapitlet..

Bibelen antyder bare hvordan det hinsidige var i begynnelsen, før den materielle verden ble til. Gud er ånd (Joh 4,24), og den hinsidige verden er en åndelig, ikke-materiell eller finstofflig verden. I Mark 28,18 sier Jesus: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» I Joh 18,36 sier han videre: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, ville mine menn kjempet for meg.» I Joh 17,5 ber Jesus: «... gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til.» Og videre i Joh 17,24: «... fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.» Dessuten Joh 1,10: ...og verden er blitt til ved ham [Kristus].

Det fremgår av disse sitatene fra Bibelen at det - før den materielle verden ble til - eksisterte et åndelig rike med Kristus som leder. Og dessuten at den materielle verden ble til ved Kristus.

Videre fremgår det av Bibelen at det i en fjern fortid har funnet sted 2 såkalte syndefall. Når, hvor og hvorfor skjedde det? Syndefallet i Edens hage må ha skjedd etter det første som bare antydes på flere steder i Bibelen. Grunnen til dét er at det onde allerede eksisterte ved syndefallet i «Paradiset». Det betyr videre at det onde må ha oppstått ved det første syndefallet. Hva sier Bibelen om dette?

I Job 15,15 heter det. «Gud stoler ikke engang på sine hellige engler, selv himmelen er ikke ren i hans øyne.» Og 2. Pet. 2,4 sier: «For Gud skånte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, hvor de holdes i varetekt i mørke huler inntil dommen.» Og i Luk 10,18 sier Jesus at han så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Ju 6 peker i samme retning. Bibelen antyder i 1. Tim 3,6 dessuten grunnlaget for dette syndefallet, at det var hovmod, som vel her betyr ønsket om å ville være noe mer enn det man var. Da styrtet hovmod lett fører til hat, er det nærliggende å spørre om det var slik det onde oppsto i tilværelsen?

Det andre syndefallet er del av barnelærdommen. Var det en test som de mindre skyldige måtte igjennom i den (åndelige?) sfæren som ble kalt Paradiset - en test som man heller ikke besto? Var det et resultat av de to syndefallene at det oppsto en uovervinnelig kløft som delte den åndelige eller immaterielle verden i to atskilte deler, slik det fortelles i Luk 16,26? I den ene - «himmelen» eller Guds rike - var Kristus og alle engler eller åndsvesener som var trofaste mot ham. I den andre delen - «dødsriket» - var de frafalne under Satans herredømme. Det ser ut til at dermed hadde behovet for frelse oppstått.

Sier Bibelen noe om egenskapene til Guds rike? Bibelen gir noen indirekte opplysninger om Guds rike gjennom lignelser, slik som Mark 4.26. - som er lignelsen om såkornet. Men det finnes også mer konkrete opplysninger:

I Joh 14.2 sier Jesus: «I min fars hus er det mange rom.» Og i Hebr. 9,24 heter det at Kristus gikk inn i selve himmelen. Det kan tyde på at det finnes en slags for-himmel. Var Paradiset, der Jesus skulle møte røveren på korset, en slik forhimmel? I de 40 dagene Jesus besøkte Jorden etter oppstandelsen og før himmelfarten må han ha vekslet mellom å oppholde seg på Jorden og i en slik forhimmel. I 2. Kor 12,2 heter det videre at en person ble rykket opp i den tredje himmelen. Og i Hebr. 4,14 brukes himmel i den bestemte flertallsformen - himlene.
Av dette fremgår at det vi vanligvis kaller himmelen - ut fra Bibelens beretninger - har struktur - med både nivåer og eventuelt også underinndeling av nivåer.

Men den hinsidige verden består ifølge Bibelen ikke bare av himlene, men også av «dødsriket». Uten å gå nærmere inn på hva Bibelen sier om dette, må det være et utrivelig sted. Og vi har sett at det på Jesu tid var atskilt fra himlene av en uovervinnelig kløft. Det blir ikke sagt eksplisit, men det er vel Satan som på flere steder i Johannesevangeliet blir omtalt som «denne verdens fyrste». I så fall synes Jorden å inngå som del av dødsriket. Slik hele Bibelen vitner om, forhindrer det tydeligvis ikke at også Guds rike innvirker på det som foregår her på Jorden. Ut fra dette har Jorden en slags dobbeltstilling, slik at noen mennesker følger denne verdens fyrste, mens andre strekker seg mot Guds rike.

Hvem er det som - ifølge Bibelen - befolker «himlene»? Bibelens svar er engler. Her følger noen eksempler som viser det: Joh 1,51: Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.» Og Hebr 1,6: «Alle Guds engler skal tilbe ham.» Men andre uttrykk enn engler brukes også: Luk 2,13: «Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare...». Dessuten Joh 14,16: «Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen Talsmann .... sannhetens ånd.» Hva en engel er, fremgår av Hebr 1,14: «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste som sendes ut til hjelp for dem som skal få frelsen?» Det er vel grunn til å tro at også det omvendte gjelder, nemlig at alle ånder som sendes ut i Guds tjeneste - slik som Talsmannen - er engler? GTs hyppige bruk av engle-begrepet understøtter også et slikt syn.

Bibelen bruker av og til uttrykket Guds engel, andre ganger Herrens engel eller bare en engel fra himmelen. Men lite tyder på at disse begrepene representerer forskjellige typer engler. 2. Pet 2,11 antyder at det finnes et hierarki av engler med forskjellig makt: «Ikke engang engler som står enda høyere i makt og styrke, kommer med spottende ord når de anklager dem for Herren.» Bibelen ser ut til å antyde at det eksisterer forskjellige typer spesialiserte engler i Guds rike. Bibelen opplyser også om at «...når de døde står opp, tar de ikke til ekte og tas de ikke til ekte, men de er som englene i himmelen.» Mark 12,25.
Hvordan skal Mark 10,14 forståes?: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til..» Betyr det at små barn her på Jorden tilhører Guds rike? Betyr det at små barn som dør, kommer til Guds rike, slik at det finnes barn i Guds hinsidige rike? - Eller betyr det begge deler?

Jesu oppgave her på Jorden - eller dét at han løste den - synes å ha hatt konsekvenser for strukturen i det hinsidige. Det synes å gå frem av flere bibelsteder. Men først må vi se på Bibelens bruk av dødsbegrepet og viser da til artikkelen om dette i FORUM nr. 78. Her minner vi bare om det vesentligste i denne artikkelen:

Det er ikke vanskelig å se at Bibelen bruker dødsbegrepet i to forskjellige betydninger. Den ene gjelder den vanlige jordiske døden, slik det fremgår av en rekke steder i Bibelen. Men å være død kan også bety å leve fjernt fra- eller i opposisjon til Gud. De som er døde i denne betydningen av ordet, befinner seg i dødsriket - om de lever her på Jorden eller i det hinsidige. Det finnes en rekke bibelsteder som understøtter et slikt syn. Her noen eksempler:

Å 2.10 er interessant fordi bibelstedet omhandler 2 forskjellige dødsbegrep. «...Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone. .... Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død.» Den førstnevnte døden må være den jordiske døden. Meningen til den siste setningen blir klarere i denne formen: Den som ikke seirer, blir rammet av den annen død. Er vi mao. trofaste mot Gud inntil vi dør den jordiske døden, får vi livets krone - som vel betyr at vi går til et hinsidig liv i Guds nærhet - som er selve Livet. I motsatt fall - er vi ikke trofaste mot Gud inntil den jordiske døden - vil vi bli rammet av den annen død som er et liv atskilt fra Gud enten her på Jorden eller i det hinsidige. Ut fra dette, er dét som kalles dødsriket ikke stedet der de jordisk døde befinner seg, men der de frafalne, de i opposisjon til Gud, befinner seg.

I lignelsen om den fortapte sønn (Luk 15.24) sier faren: «For denne sønnem min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Å komme bort fra Faderen betyr å være død, kommer man tilbake til Faderen, blir man levende, fordi Guds rike er Livets rike. Forstår man dødsbegrepet på denne måten, vil flere brikker falle på plass. Så langt om dødsbegrepet.

Den strukturforandringen i det hinsidige som vi antydet, må henge sammen med det som kalles frelsen: at vi mennesker kan bli frelst betyr at vi har muligheten til å komme til Guds rike etter vår jordiske død. Det betyr også at vi kan være del av Guds rike mens vi ennå lever her på Jorden. Men det må bety enda mer.

For frelsen gjaldt også de som befant seg i dødsriket: (1.Pet.4.6): "Også for døde er jo evangeliet blitt forkynt, for at de ved Ånden skulle leve, likesom Gud lever, selv om de her i verden var kommet under den dom som rammer alle mennesker." Hvordan kan dette forståes? De døde som nevnes her, synes å være avdøde mennesker som levde i dødsriket da Jesus døde på korset. Og da Jesus fôr ned til dødsriket, fikk de høre om evangeliet for at også de skulle få en mulighet for frelse.

Andre bibelsteder tyder på det samme: I Pet.3.19 sies det også hvem Jesus skal forkynne for i fangenskapet. ".. og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap. Det var de som på Noahs tid hadde vært ulydige, da Gud i sitt tålmod ventet mens arken ble bygd."
Hvilken død var det han [Jesus] - som den første (Apg 26,23) - hadde oppstått fra? Og hvilket dødsrike var det han - ifølge trosbekjennelsen - fõr ned til og oppsto fra den tredje dag? At han oppsto fra den jordiske døden, fremgår av mange tekster, selv om han i den nye tilstanden ikke lenger var et vanlig menneske. Men flere bibelsteder viser at det var Satans dødsrike han for ned til og oppsto fra.

1. Pet 3,18: «Den rettferdige led for de urettferdige for å føre dere frem for Gud. Han døde legemlig, men ved ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap.»
(Joh.5.25): "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den tid kommer, ja den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve." Her sikter Jesus antagelig til at han skal fare ned til dødsriket og ta med seg til livet, dvs. til Guds rike, de som hører og vil følge ham - når han - på den tredje dag - drar tilbake til sitt og Guds rike. Og han drar over den bro som han - ved sin frelsesgjerning - hadde lagt over kløften mellom dødsriket og Guds rike. For hør videre, vers 28: "Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer, da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme frem, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, [dvs til Guds rike] men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom."

Peter sier i 1. Pet 4,5: «Men de skal få avlegge regnskap for ham som står klar til å dømme både levende og døde. Også for døde er jo evangeliet blitt forkynt, for at de ved Ånden skulle leve, likesom Gud lever, selv om de her i verden var kommet under den dom som rammer alle mennesker.» Og Ef 2,1: «Dere var engang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av .... den ånd som nå er virksom i de ulydige. .... Slik var vi under Guds vrede, liksom de andre.»

Den praktiske konsekvens av Kristi frelsergjerning var at veien tilbake til Guds rike var åpnet. Det var slått en bro over den kløften mellom Guds rike og Satans rike som inntil da hadde vært uovervinnelig.
Vi må komme tilbake til Jordens rolle i dette dramaet, siden den strukturen vi snakker om på en måte går tvers igjennom denne vår Jord. Satan er ifølge (Joh 12,31) denne verdens fyrste. Samtidig gjelder store deler av Bibelens innhold Guds direkte og indirekte innvirkning på mennesker her på Jorden. Mens de hinsidige vesener fra Guds gode verden og fra den dårlige verden lever atskilt, lever mennesker fra de to verdener side om side her på Jorden. Slik er det fortsatt, men med den forskjell at det i og med Jesu gjerning ble slått en forbindelse mellom de to hinsidige verdener. Flere bibelsteder belyser dette forholdet.

Når utsendinger fra Guds rike er kommet til Jorden, sier Bibelen at Guds rike er kommet. Komme ditt rike heter det i «Fader vår» - dvs la ditt rike komme til oss. I Mat 12,28 sier Jesus: «Men er det ved Guds ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.» Og i Luk 17,21 heter det: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det, eller: Der er det. For Guds rike er iblant dere.»

Det er også nærliggende å se syndefallet i sammenheng med frelsen. Kristi gjerning besto av to ledd. Å forbli trofast mot Gud til siste slutt på korset. Og dessuten åpne veien fra dødsriket for dem som ville vende tilbake til Guds rike. (1.Pet.3.18): "For Kristus selv led døden for syndens skyld, én gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere frem for Gud. Han døde legemlig, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap."

Her står ganske mye. Kristus led den jordiske døden på grunn av den ene synden - syndefallet. Det var en engangsforeteelse. Og hensikten var å føre "dere" - det vil si de som mottok Peters første brev (og alle andre mennesker) - frem til Gud. Dette betyr vel også at Kristus var død i den forstand at han befant seg i dødsriket en kort stund. Og hensikten var to-sidig. Som vi har sett, forkynte han det glade budskap for åndene som var i fangenskap. Og dessuten: (2.Tim:1.10): "... Han har tilintetgjort døden og ført liv og udødelighet frem i lyset ved evangeliet;" Men ved Ånden ble Kristus igjen gjort levende, det vil si at Han (påskemorgen) forlot dødsriket - dvs. Lucifers rike - igjen av egen kraft, noe ingen før eller siden har gjort.

Omtrent det samme sies vel her? (Efes.4.8): "Derfor står det: Han steg opp i det høye og førte fanger bort, og menneskene gav han gaver. At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned i Jordens dyp." Han steg opp som seierherre: (Joh.åp.1.18): "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket."

Dette var allerede tidligere forutsagt: (Joh.5.28): ".... den time kommer da alle som er i gravene skal høre hans røst. De skal komme frem, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom."

Det var mange som ventet: (Rom.8.19-24): "Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herrlighet. For det som er skapt, ble lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men fordi Gud gjorde det slik. Likevel var det håp, for det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten." Med forgjengeligheten menes her antagelig både det forgjengelige, materielle univers og dødsriket.

Hva sier Bibelen om gudsbegrepet?
Gud fremstår som evig (1. Mos 21,33) og som den som skapte himmel og jord (1. Mos 1,1). Gud skapte også mennesket i sitt bilde (1. Mos 1,27). Dermed er vel indirekte sagt at mennesket har fått visse guddommelige egenskaper, slik at mennesket på grunnlag av disse kan slutte seg til noen av Guds egenskaper. Dét fremgår av en rekke bibelsteder i GT. Således omtales Gud som mann (1. Mos 1,27). Dessuten kan Gud snakke (1. Mos 3,3) og bli vred (3. Mos 10,6),. Ja han kan til og med angre (1. Mos 6,6). Gud er ifølge (2. Mos 20,5) nidkjær, men også barmhjertig og nådig (2. Mos 34,6). Dessuten er han trofast (5. Mos 7,9).

Gud er mektig (Job 36,5, Sal 89,9, 1 mfl.), allvitende (1. Sam 2,3) og rettferdig (Sal 7,10). Han er den som har rett til å dømme (5, Mos 1,17). Gud gjør aldri noe ondt (Job 34,10). Det finnes også en strålende glans rundt Gud. Sal 19,2 forteller: «Himmelen forkynner Guds herrlighet.» Selv om Gud oppholder seg i det som kalles himmelen (Mat 6,9), griper han i visse tilfeller inn i menneskenes verden; «Det var Gud som førte dem ut av Egypt», (4. Mos 23,22).

Men Bibelen bruker også gudsbegrepet i annen sammenheng. Den taler om fremmede guder (1. Mos 35,2): «Få bort de fremmede gudene som finnes hos dere.» Og (2. Mos 20,3) sier: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Men (5. Mos 10,17) sier at «Herren, deres Gud er Gud over alle guder.» Men gudsbegrepet blir brukt i enda en sammenheng, (Joh 10,35): «De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder.»
Bibelen forteller om en vedvarende kamp for å holde Israels folk borte fra avgudene, slik det bl.a. fremgår av (Dan 3,28): De våget livet for å slippe å .... tilbe noen annen gud enn sin egen.» og av (1. Joh 5,21): «Vær på vakt mot de falske guder.»

Av dette fremgår at det ifølge Bibelen finnes tre typer guder:: (1) Falske guder - også kalt avguder -, (2) de [menneskene] som Guds ord kom til og (3) Israels Gud som er Gud over alle guder. De to sistnevnte er vel selvforklarende. Men hva menes med "de falske guder"? Er det gudebilder av tre eller stein som folk tilla gudommelige egenskaper? Eller er "falske guder" åndsvesener som på en eller annen måte har verbal kontakt med menneskene, men som står i opposisjon til Gud?
Mange bibelsteder tyder på at det i flere tilfeller dreier seg om gudebilder som var laget, og som kunne ødelegges. Men kan det være hele forklaringen? I 1. Joh 4,3 beskrives åndsvesener som ikke bekjenner Jesus, og som ikke er av Gud. Det er grunn til å tro at slike er "falske guder eller avguder" i bibelsk forstand. Esek 23.37 forteller sågar at "de drev hor med sine avguder." Og Åp 9,20 tyder på det samme: ...de "sluttet ikke å tilbe sine henders verk, men tilba de onde ånder og avgudsbilder av gull, sølv og bronse, stein og tre, de som.verken kan se eller høre eller gå. De vendte ikke om fra sine mord og sine trolldomskunster, sitt horeliv og sine tyverier."

Hva sier Bibelen om forholdet mellom Gud og Jesus?
Forholdet mellom Gud og Jesus kommer frem på mange steder i NT. La oss se på noen av dem. Vi ordner bibelstedene i to grupper: de som belyser forholdet mellom Gud og Jesus og de som belyser uttrykket "å være ett". Først forholdet mellom Gud og Jasus:

Mat 19.26: "For Gud er alt mulig."
Joh 14.20: "Hvis dere elsket meg, hadde dere vært glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg." 1. Tim 2.5 sier: "For det er én Gud og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus ...."
Og Joh 5.19: "Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre." Og Mat 28.18: "Meg er gitt all makt i himmel og på Jord."

Joh. 5.22: "Og Faderen dømmer ingen, for han har overlatt all dom til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen, slik de ærer Faderen."
Joh. 5.26: "For liksom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg, og han har gitt ham myndighet til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen. ..... Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. .... For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg."

Joh 20.17: ".... men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud."

Av dette fremgår at Gud og Jesus er to forskjellige personer som kan være på to forskjellige steder. Og det ser ut til å være en betydelig forskjell mellom dem. Gud er den suverene JEG ER - personen som har alt i og av Seg Selv. Alt det Sønnen har - og det er veldig mye - har han fått av Faderen. Det var Jesus tydeligvis klar over, slik det også fremgår av sitatene. Ikke noe i NT tyder på at Jesus har påberopt seg gudestatus. Tvert imot, har han hele tiden understreket sin avhengighet av Gud. Jesu fortvilte rop på korset: Mat 27.46: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" understreker dette ytterligere.

Kirken legger stor vekt på at Jesus sa at han var ett med Faderen. Hva vil det si å være ett?

Det finnes mange relevante bibelsteder, men disse synes å være mest sentrale - alle fra Johannesevangeliet - nemlig: Joh 10.29: "Min far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noe ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett." Joh 10.38: "Da skal dere skjønne og innse at jeg er i Faderen og Faderen er i meg." Og Joh 14.11: "Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg."

Og Joh 17.11 sier: "Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, liksom vi er ett." Og Joh 17.21: "Jeg ber om at de alle må være ett, liksom du Far er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, liksom vi er ett; jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett." Og Joh 14.20: "Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere."

Det første avsnittet gjelder forholdet mellomGud og Jesus. Av det andre avsnittet fremgår at det å være ett favner mye videre enn til Faderen og Sønnen. Det favner også disiplene og de menneskene som gjennom disiplenes arbeid kommer til tro på Jesus. Treenighet er et begrep som ikke finnes i Bibelen.

Om Bibelens to dødsbegrep
Det er ikke vanskelig å se at Bibelen bruker dødsbegrepet i to forskjellige betydninger. Den ene gjelder den vanlige jordiske døden, slik det fremgår av en rekke steder i Bibelen. Men å være død kan også bety å leve fjernt fra- eller i opposisjon til Gud. De som er døde i denne betydningen av ordet, befinner seg i dødsriket - om de lever her på Jorden eller i det hinsidige. Det finnes en rekke bibelsteder som understøtter et slikt syn. Her noen eksempler:

Å 2.10 er interessant fordi bibelstedet omhandler 2 forskjellige dødsbegrep. «...Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone. .... Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død.» Den førstnevnte døden må være den jordiske døden. Meningen til den siste setningen blir klarere i denne formen: Den som ikke seirer, blir rammet av den annen død. Er vi mao. trofaste mot Gud inntil vi dør den jordiske døden, får vi livets krone - som vel betyr at vi går til et hinsidig liv i Guds nærhet - som er selve Livet. I motsatt fall - er vi ikke trofaste mot Gud inntil den jordiske døden - vil vi bli rammet av den annen død som er et liv i det hinsidige, atskilt fra Gud. Ut fra dette, er dét som kalles dødsriket ikke stedet der de jordisk døde befinner seg, men der de frafalne, de i opposisjon til Gud, befinner seg.

Herren sa til Adam i Edens hage (1. Mos 2,17): «... for den dagen du spiser av det, må du dø.» Følgen av å spise ble - som kjent - at de ble drevet ut av hagen - ikke at de døde den jordiske døden. Å dø må også her bety å falle fra - å bli utestengt fra Gud som følge av frafallet. Konf. også Esek. 18.21.

I lignelsen om den fortapte sønn (Luk 15.24) sier faren: «For denne sønnem min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Å komme bort fra Faderen betyr å være død, kommer man tilbake til Faderen, blir man levende, fordi Guds rike er Livets rike.
«Døden» er også betegnelsen på den som hersker i dødens rike. Han ble beseiret av Jesus, som også seiret over den jordiske døden. Men vi mennesker er fortsatt underlagt den jordiske døden, som vi har rett til å kjempe mot. Og vi er fortsatt utsatt for «den andre dødens» påvirkning, som vi har enda større grunn til å stå imot.

Denne Bibelens bruk av dødsbegrepet kommer ofte ikke godt nok frem i forkynnelse og kommentarer med den følge at det som blir sagt kan virke uklart eller forvirrende. Men forstår man dødsbegrepet på denne måten, vil flere brikker falle på plass.

Hva sier Bibelen om det å leve?
Som fortsettelse på artikkelserien om hva Bibelen sier, kan det her være interessant å prøve å finne ut hvordan Bibelen bruker begrep knyttet til det å leve. Vi begynner med en rekke bibelsitater med dette innholdet for - om mulig - å finne ut hva de kan bety.

Matt 6,25: "Vær ikke bekymret for mat og drikke som dere må ha for å leve." Det er åpenbart at det her - og på mange andre steder i Bibelen - ganske enkelt er ment at vi må ha mat og drikke for å leve her på Jorden. 

Men hva betyr Joh 11,25?: "Jesus sier til henne: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø."" Her er to utsagn. Vi tar det siste først. ".... hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Det er åpenbart at Jesus her ikke mener å oppheve den jordiske døden. Den ligger fast. Hvilken død er det da de som tror på Jesus, aldri i evighet skal smake? Den åndelige døden? Den som består i å vende Gud ryggen eller å komme i opposisjon til Ham? For de som tror på Jesus vil umulig kunne vende Gud ryggen. Åndelig død kan man altså være både når man lever her på Jorden, og når man befinner seg i det hinsidige. For i begge situasjoner kan man være i opposisjon til Gud.

Finner vi også støtte for dette synet i Mat 8,22?: "En annen, en av disiplene sa til ham: "Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far." Men Jesus svarte: "Følg du meg, og la de døde begrave sine døde."" - hvilket utlagt da vil si: ... la de åndelig døde begrave sine jordisk døde. Slik sett får utsagnet en mening i stedet for å virke som en litt uvøren bemerkning, noe Jesus jo ikke hadde for vane å komme med. 

Lignelsen om den bortkomne sønn (Luk 15,32) peker i samme retning: Er man kommet bort fra Faderens hus, er man (åndelig) død. Kommer man tilbake, blir man (åndelig) levende. 

Og så det andre utsagnet i Joh 11,25: Den som tror på Jesus, "... skal leve om han enn dør." Dette må vel forståes slik?: Den som dør den vanlige, jordiske døden i troen på Jesus, skal leve videre i livets-, dvs. i Guds rike. 

Hvordan passer dette med Joh 5,25?: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den tid kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve." Det synes å bety at de døde - det vil si de som levde fjernt fra Gud på Jorden og i det hinsidige - nå kunne høre Guds Sønns røst, og at de som trodde på Ham, skulle leve - dvs. være del av Guds- eller livets rike - uansett om de levde her på Jorden eller i det hinsidige. 

Dette innebærer at det hinsidige - ifølge Bibelen - er delt i to deler som før Jesu frelsergjerning var uten forbindelse med hverandre. Dette fremgår dessuten av en rekke andre bibelsteder, blant annet disse tre: 
Joh 3,16: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." Her viser Bibelen påny to-delingen av det hinsidige; den delen som tar imot de fortapte, og som også er kalt Dødsriket, og den delen som tar imot de som ikke går fortapt når de dør den jordiske døden; nemlig den delen av det hinsidige som også er kalt Guds rike. 

Luk 16,26: "Og dessuten er det en dyp kløft mellomm oss og dere, slik at ingen kan komme herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere [som er i Dødsriket] over til oss." Av dette fremgår også to-delingen før frelsen var fullbyrdet; Dødsriket og Guds rike. 

Mat 25,41: "Deretter skal han si til dem på venstre side: "Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler."

Av stort sett hele NT går det frem at det er godt å komme til himmelen - eller Guds rike - når vi forlater denne Jorden. For der er stor herlighet og glede. Hensikten med hele NT er jo å vise verdens mennesker veien til Guds rike. Det synes derfor overflødig og lite dekkende å ta med noen få sitater for å vise at det skal oppleves godt å være i Guds hinsidige rike. Men hvordan forholder det seg med det hinsidige dødsriket? Her følger to sitater som viser at man ifølge Bibelen også opplever noe der. 

Luk 16,22: "Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans side." Også i Dødsriket er man altså levende på den måten at man er bevisst og opplever sin situasjon.

Mat 11,23: "Og du, Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen, til dødsriket skal du støtes ned." Teksten videre viser at det her er tale om en straff. Og grunnen var at dette bysamfunnet ikke hadde vendt seg til Gud på tross av de mektige gjerningene Jesus hadde gjort der. Å komme til Dødsriket gjaldt altså de gudløse og innebar en straff som de det gjaldt, opplevde. 

Dette må bety at levende mennesker på Jorden vil være levende i dobbel forstand, hvis de lever i pakt med Gud. De lever både fysisk og åndelig. Lever man derimot fjernt fra Gud, er man åndelig død, selv om man altså lever fysisk her på Jorden.
 
I det hinsidige lever alle i den forstand at man har bevissthet og opplever sin situasjon. Men det hinsidige er to-delt slik eksemplene ovenfor viser, selv om Jesus nå har skapt en forbindelse. De to delene er Guds rike og det som kalles Dødsriket. 

Det betyr at de som lever i Guds rike, lever i dobbel forstand, fordi de både er bevisste vesener, og fordi de lever i Livets rike. Det kan også gjelde mennesker etter den jordiske døden, nemlig "de som lever om de enn dør". Etter den jordiske døden befinner de seg altså ikke i Dødsriket, men i livets-, det vil si Guds rike. 

Men ifølge Bibelen lever også noen i Dødsriket. Blant dem finnes også avdøde mennesker som levde atskilt fra Gud før de døde den jordiske døden. Disse er altså døde i dobbel forstand; de er for det første jordisk døde. Dessuten befinner de seg i Dødsriket, fordi de levde fjernt fra Gud. Men selv om de er døde i dobbelt forstand, lever de i den forstand at de har bevissthet og opplever den tilstanden de befinner seg i.

Hva sier Bibelen om synd?
Bibelen taler om skyld og synd i forskjellig sammenheng. På flere steder i 2. Mosebok - fx i 20.5 - står: «Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg ....» Dette er i dagligtale kalt «arvesynd», men arvesynd er ikke et begrep Bibelen bruker. På den annen sider sier Bibelen i Esek 18,20 at en sønn ikke skal bære farens skyld, og en far skal ikke bære sønnens skyld. Og i 1. Joh 5,16/17 er det tale om to typer synd - to typer som synes å komme i tillegg til «arvesynden».

Når det gjelder «arvesynden» synes Bibelen å motsi seg selv. For 2. Mos 20.5 er uforenlig med Esek 18,20. Skal man velge tolkning for seg selv her, er det vel riktig å ta med det vi har sagt om Guds rettferdighet tidligere, og som vel klart støtter utsagnet i Esek 18,20.

Hvilke to typer synd er det tale om i 1. Joh 5,16/17? Teksten her lyder: «Det finnes en synd som fører til død» og «...All urett er synd, men ikke all synd fører til død.» Det finnes altså to typer synd; den ene fører til død, den andre fører ikke til død. Hva slags død kan det være tale om? Her må vi igjen støtte oss til det som er sagt om død tidligere. Der så vi at Bibelen bruker dødsbbegrepet i to betydninger: den jordiske døden og den åndelige døden - det å leve i motsetning til Gud. At det finnes synd som ikke fører til den jordiske døden, synes helt klart. Det må gjelde de feiltrinn vi - som svake mennesker - begår. Men finnes en synd som ufravikelig fører til den jordiske døden for den som synder? All erfaring tilsier at selv den verst tenkelige synden ikke fører til (den jordiske) døden for den som begår synden. Det betyr at det finnes en synd som fører til den åndelige døden - vi kunne vel si: består i den åndelige døden - nemlig bevisst å vende seg bort fra Gud. Vender man seg bort fra Gud, dør man den åndelige død - begår man «dødssynden» - som heller ikke er et bibelsk begrep.

Vi kommer ikke utenom begrepet «syndefallet» selv om dette ordet ikke finnes i Bibelens tekster, bare som overskrift til 1. Mos, kapittel 3. Beretningen om Adam og Eva i Edens hage er kjent for de fleste. De hadde vært ulydige mot Guds forbud mot å spise frukten av et nærmere bestemt tre. Og som følge av dette ble de jaget ut av hagen for å dyrke jorden som de var tatt av - for «med svette i ansiktet å ete sitt brød».

Bibelen antyder også et annet syndefall, og på ett sted brukes faktisk syndsbegrepet, nemlig i 2. Pet 2,4 som sier: «For Gud skånte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, hvor de holdes i varetekt i mørke huler inntil dommen.» Også andre bibelsteder har hentydninger til denne hendelsen og da særlig Luk 10,18, Ju 6 og 1. Tim 3,6. Det er grunn til å tro at dette skjedde før syndefallet i Edens hage, og at det onde i tilværelsen - og derved behovet for frelse - oppsto i forbindelse med denne hendelsen.

Vi har nå sett på hvordan syndsbegrepet brukes i Bibelen og hva synd kan bestå i. Vi skal nå se på hva Bibelen sier om å få syndsforlatelse og om å bli fri for synd..Sentralt i denne problemstilingen synes Guds frelsesplan å stå, og som vi skal se nærmere på i neste avsnitt, som kommer i FORUM nr. 88.

Hva sier Bibelen om Guds frelsesplan?
Frelsesbegrepet brukes på en rekke steder i Bibelen i betydningen frelse fra jordisk nød. Den betydningen ser vi bort fra her, og retter oppmerksomheten mot Guds frelsesplan, hvor Jesus har en sentral funksjon. Begrepet Guds frelsesplan er brukt på noen få steder i Bibelen, blant annet disse:

Ef 1,10: «Slik ga han oss all visdom og innsikt, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, den frie beslutning han hadde fattet om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne: å sammenfatte alt i Kristus - alt i himmel og på jord.»

Ef 3,8/9: «Jeg, som den minste av de hellige, har fått den nåde å forkynne for folkeslagene det glade budskap om Kristi ufattelige rikdom og bringe Guds frelsesplan frem i lyset, den hemmelighet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt.»

I 1. Tim 1,4 sier Paulus til Timoteus: «Du skal si til dem at de ikke må gi seg av med myter og endeløse ættetavler. For slikt fører bare til spekulasjoner og tjener ikke Guds frelsesplan; den er for troen.»

Av dette fremgår at Gud har en frelsesplan som «fra evighet av har vært skjult hos Gud». Planen går ut på - når tiden er inne - å sammenfatte alt i himmel og på Jord i Kristus. Målet synes klart og altomfattende. Men Bibelen får ikke like klart frem hvordan det Gud og Kristus har gjort og gjør, er ledd i virkeliggjørelsen av denne planen. Det gjelder selv om Paulus hadde fått den nåde å «bringe Guds frelsesplan frem i lyset»..
Målet for Kristi komme og virke på Jorden synes klart og fremgår bl.a. av følgende bibelsteder: Luk 19,10: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt og frelse det.» Og Joh 3,17: «Gud sendte sin ... sønn til verden ... for at verden skulle bli frelst ved ham.» Men hvordan dette skulle være egnet til å tjene målet, fremgår ikke.

Som forklaring bruker kristne trossamfunn begrepet "stedfortredende soning" og støtter seg vel særlig på følgende bibelsteder: Rom 3,25 - det eneste stedet i Bibelen som snakker om Kristi sonoffer, og som lyder: "...for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer - for dem som tror." Og dessuten følgende to steder som bruker begrepert "soning", nemlig 1. Joh 2,2: "Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verden." og 1. Joh 4,10: "Kjærligheten er ... at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder."

Dette har fått noen til å mene at Jesus hadde oppfylt sin oppgave som sonoffer ved å lide og dø på korset. Men oppgaven ble vel oppfylt ved at han forble trofast mot Gud på tross av all lidelsen og fornedrelsen i forbindelse med korsfestelen? Hadde han falt fra Gud på korset, hadde han fortsatt vært "sonoffer", men uten å være blitt frelser. Men hvordan disse hendelsene tjente målet, fremgår - som sagt - ikke av bibeltekstene.

Hva sier Bibelen om dåp?
Ved nærmere ettersyn viser det seg at dåpsbegrepet brukes i ulike sammenhenger. Her følger noen bibelsteder som illustrerer dette. Mat 3,11: «Jeg [Johannes] døper dere med vann... Han [Jesus] skal døpe dere med Hellig ånd og ild.»

Apg 19,3. «Hva slags dåp er dere døpt med? De sa: Johannes' dåp.» Og videre Apg 19,4: «Johannes døpte omvendelsens dåp.» det synes også å gjelde for Mat 28,19: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere.»

Mark 10,39: «... den dåp jeg [Jesus] døpes med, skal også dere blir døpt med.» Det er rimelig å anta at Jesus her ikke mener dåp med vann - han var jo forlengst døpt av Johannes - men at han siktet til de prøvelsene han - og senere disiplene - skulle utsettes for. Meningen i Luk 12,50 synes å være den samme: «En dåp må jeg [Jesus] døpes med, hvor tynget jeg er til den er fullført.»

1. Kor 12,13: «For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle én ånd å drikke.» Kan dette forståes slik? Å bli døpt med «Hellig ånd og ild» slik Jesus ifølge døperen Johannes skulle gjøre, innebærer «å være ett legeme» - å være del av Kristi rike?

Er ilddåp en slags fellesnevner for de fleste av disse eksemplene? Den ilddåpen som består i å bekjenne sin tilhørighet til Kristi rike på tross av forfølgelse, frykt og smerte som lett kan komme i bekjennelsens kjølvann - frykt for hånlatter etter omvendele og frykt for fysisk smerte ved brutal henrettelse eller lignende som følge av å bekjenne? Den sistnevnte bruken av dåpsbegrepet synes å bety noe helt annet. Den dåpen synes å være bekreftelsen på å være opptatt i Kristi rike.

Hva sier Bibelen om oppstandelse?
I forskjellige sammenhenger omhandler Bibelen ulike former av begrepet "oppstandelse", slik som "oppstå" og "å oppstå fra de døde". La oss først se hva Bibelen sier om dette.

Jesu oppstandelse blir omtalt en rekke steder, slik som i Mat 16.21: "... og den tredje dagen skulle han oppstå." Og Mat 28.6: "Han er ikke her, han er oppstått" Dessuten, Mark 16.9: "Etter at Jesus var oppstått, ... viste han seg først for Maria." Mat 26.32 sier: "Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere."

Hva kan det bety at Jesus sto opp fra de døde? Her er tre muligheter: (1) Han sto opp fra den jordiske døden ved å vise seg som et levende vesen for Maria og disiplene. Eller (2): Han sto opp fra dødsriket - det vil si fra Lucifers underverden - som han etter trosbekjennelsens utsagn fôr ned til etter sin jordiske død på langfredag (står bare indirekte i Bibelen). Denne oppstandelsen skjedde påskemorgen. Og den tredje muligheten består i at begge deler var tilfelle - at Jesu oppstandelse både betyr at han etter døden på korset viste seg som et levende vesen på Jorden igjen - selv om han da hadde visse andre egenskaper - og at han - som den første (Apg 26.23: "... Messias skulle lide og være den første som sto opp fra de døde." ) - vendte tilbake fra dødsriket - hvor han hadde befridd ånder som var holdt fanget der (Ef 4,8).. At Jesus skulle gå i forveien for disiplene må vel bety at det var til Guds rike Jesus skulle gå og at disiplene da skulle komme dit noe senere.

Spørsmålet gjenstår: Hva vil det si å oppstå fra de døde, slik Paulus ønsker i Fil 3,11:: "måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde!" Grunnen til dette ønsket synes å fremgå av Luk 20.36: "og fordi de har fått del i oppstandelsen, er de Guds barn." - et syn som underbygges av Mat 22.31: "har dere ikke lest hva Gud har sagt om de dødes oppstandelse? .... Han er ikke en Gud for døde, men for levende." Ifølge Apg 4,2 er de dødes oppstandelse mulig fordi Jesus var oppstått: "...de forkynte de dødes oppstandelse, fordi Jesus var oppstått."

Men det er også tale om de rettferdiges oppstandelse: I Luk 14.14 sier Jesus: "...når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår." Hva kan dette bety? Bibelen bruker begrepet "den/de rettferdige" på en rekke steder. Jesus er ikke kommet for å kalle retterige, men syndere (Mat 9,13). Og (Mat 25,46): Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg. Og disse skal gå bort til evig straff,.men de rettferdige skal (gå bort) til evig liv. Teksten for øvrig tyder på at kriteriet for "rettferdighet" er utøvelse av praktisk nestekjærlighet. Å gå bort til evig liv må vel være et annet uttrykk for oppstandelse?

Til slutt må vi kort komme inn på det man i enkelte trossamfunn kaller "kjødets oppstandelse" I senere tid er dette forandret til "legemets oppstandelse". Det er ingen uvesentlig forandring. For det første uttrykket må vel bety det materielle legemets oppstandelse, mens uttrykket "legemets oppstandelse" også kan bety det åndelige legemets oppstandelse som naturlig kan sees i sammenheng med Pauli beskrivelse av et legeme med sjel og et åndelig legeme. I 1. Kor 15.44-50 er han ikke så klar. Noe tydeliger er han i 1. Kor 15.40, hvor det heter: "det finnes himmelske legemer og jordiske legemer, og de himmelske legemene har én glans, de jordiske en annen." Det støttes også av fortellingen om Jesu møte med Moses og Elias på bjerget, hvor deres legemer fremsto i en overjordisk glans. I 1. Tes 5.23 beskrives mennesket som et vesen med ånd, sjel og legeme.

Hva skjedde i påsken og hvorfor?
Vi har nettopp feiret påske, og mange har uttalt seg om det som skjedde i tiden før og etter den jødiske påskehøytiden for cirka 2000 år siden. Når også jeg drister meg til å si noe i den anledning, så er det fordi det som er sagt, stort sett virker mer forvirrende enn avklarende. Forskere har sin nøkterne tilnærming til stoffet, selv om de også støtter seg til evangelienes tekster som dels må ha kommet til menneskene ad paranormal vei. Det gjelder ikke minst det som fortelles om Jesus da han var alene i Getsemane. De teologisk orienterte på sin side presenterte hendelsene i lys av hva de mener var hensikten med det som skjedde.

Det begynte med at Jesus kom ridende inn til Jerusalem på et esel. Med dette skal Jesus ha provosert jødenes teologer, fordi den Messias de ventet på - og som de ikke på noen måte identifiserte med Jesus - ifølge profetene skulle komme ridende nettopp på denne måten. Vi har også fått høre at Jesus på dette tidspunktet hadde hatt rikelig anledning til å flykte og å unngå konfrontasjonen med den jødiske og den romerske øvrigheten. Hvorfor provoserte Jesus øvrigheten og hvorfor flyktet han ikke - undrer forskerne?

Jesus visste hvem han var og hvilken oppgave han sto overfor. Det fremgår ganske tydelig av Skriften. At Jesus kjente fremtiden ved andre anledninger fremgår også. Blant annet forutså han hvordan Peter ville fornekten han. Om han kjente til dette gjennom klarsyn eller på annen måte, er et åpent spørsmål. Oppgaven hans besto i å gjennomføre det Skriften sier skjedde, og som Skriften i noen grad hadde forutsagt. Derfor lot han dét skje som var nødvendig for å gjennomføre oppgaven. Ja enkelte steder i Skriften tyder på at Jesus selv aktivt bidro til at det som skulle skje, virkelig skjedde - blant annet ved å komme ridende på et esel. Men Jesus må også ha kjent hensikten med oppgaven - hva som sto på spill. Blant annet skulle han få anledning til å sende Talsmannen - sannhetens ånd - til sine etterfølgere på Jorden, hvis han gjennomførte oppdraget.

Tok Jesus feil av seg selv og sin oppgave? Det finnes mennesker som mener det. I så fall var Jesus bare en tragisk figur på linje med alle de andre på den tiden som mente om seg selv at de var jødenes messias. Men de som mener at Jesus tok feil om seg selv, har et forklaringsproblem. De må på en troverdig måte kunne bortforklare alt som er sett og bevitnet av mange i forbindelse med Jesu liv, hans død og oppstandelse. Og dessuten alt det som skjedde blant apostlene i den første kristne tiden, men også senere gjennom århundrene og frem til våre dager. I tillegg må man kunne forklare hvordan en slik tragisk figur kunne være kimen til den verdensomspennende religionen som kristendommen - tross alle svakheter - er idag.

På skjærtorsdag samlet Jesus disiplene rundt seg for å innta jødenes påskemåltid. Vi får opplyst at de berømte maleriene som viser Jesus med disiplene rundt et bord, er feil. På den tiden lå man rundt små lave bord eller opphøyninger - tre personer per bord. Og man har funnet ut at de som lå sammen med Jesus, var Johannes - på hans høyre side - og Judas på den andre siden. Jesus skal da ha sagt til Judas: «Gjør det snart det du vil gjøre.» (Joh. 13.27). Dette utsagnet har fått noen til å spørre om Jesus hadde en avtale med Judas eller en felles plan. Hvordan skal dette forstås?

Den nærliggende tanken er for meg at Jesus ut fra sitt kjennskap til fremtiden - det være seg ut fra sitt klarsyn eller på andre måter - visste nøyaktig hva som ville skje, og hvordan de ulike personene - inklusiv han selv - ville forholde seg. Dette forløpet var på en måte planlagt allerede på profetens tid, og alt måtte skje i samsvar med planen skulle Jesus fullføre det oppdraget han hadde fått - og som han rimeligvis påtok seg overfor Gud en gang i en fjern fortid. Derfor flyktet han ikke, og derfor bidro han selv til at det som skulle skje, også skjedde. Hans ekstremt vanskelige oppgave i denne fasen var å forbli trofast mot Gud på tross av all forlattheten, alle ydmykelsene, og alle pinslene på kropp og sjel.

To ganger gir Skriften et ørlite blikk inn i hans situasjon. Det første gjelder svetten i form av blod i Getsemane. Vitenskapen kan idag fortelle oss at dette er et sjeldent, men likevel kjent fenomen, særlig blant dødsdømte fanger kort tid før henrettelsen. Da kan dødsangsten frembringe svette som blod. Vitenskapen sier da også om Jesus at det var dødsangsten som lå bak. Men - var Jesus virkelig redd den fysiske døden - han med den bakgrunnen? Neppe! Tanken på all den smerten han skulle igjennom ga derimot i høy grad grunn til angst. Men muligheten for å bli svak og falle fra Gud i den ytterste nøden må i tillegg ha virket svært, svært skremmende. Da hadde han ikke fullført oppdraget sitt, og han hadde ikke kunnet vende tilbake til sin Far i himmelen. Han hadde vært åndelig død - atskilt fra Guds rike.

Det andre sitatet jeg tenker på gjelder «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark. 15.34). Ut fra det Skriften forteller, hadde Jesus hele tiden hatt løpende kontakt med sin Far i himmelen - direkte eller indirekte, via budbringere. Men i denne ytterste prøvelsens time skulle også denne kontakten tas fra ham, slik at han helt og holdent var utlevert ondskapen i denne verden og det hinsidige. Han klarte det, han holdt stand, slik at han til slutt kunne si «Det er fullbragt» (Joh. 19.30). og «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk. 23.46).

Det har vært spekulert mye om Jesus virkelig var død da han ble tatt ned av korset. En teori har gått ut på at det var blandet bedøvende urter i det eddikvannet Jesus fikk å drikke. Men vitenskapen ser ikke ut til å ha noen bedre forklaring enn at Jesus virkelig døde på korset selv om de undrer seg over at han døde forholdsvis fort.

Det neste vitenskapen undrer seg over, er det forhold at Jesus - ifølge Skriften - var såpass mye annerledes etter oppstandelsen at hans nærmeste ikke straks kjente ham igjen. Var han kanskje en hallusinasjon skapt av deres ønsker og håp om å treffe han igjen? Vitenskapen våger ikke å trekke den konklusjonen heller. Til det er vitnespyrdene for mange og for konkrete.

Er det mulig å få en samlet forståelse av det som foregikk i løpet av påskedagene og hvilken hensikt det hadde? Var hensikten å stifte en ny religion? Eller ville Jesus bare være et slags forbilde som måtte dø på korset, fordi han kom på kant med den jødiske og romerske øvrigheten? Var hensikten å forsone en hevngjerrig Gud, slik at straffen ikke skulle treffe en syndig menneskehet, men så og si ledes over på en uskyldig person fra himmelen - en person som var uten synd? Og innbar dette for de troende en frelse fra all skyld? Tok han med andre ord på seg all vår synd? Eller tok han fullstendig feil av seg selv?

Hvordan kan dette også besvares? Jesus kjørte sitt løp uten å ta hensyn til konsekvensene, fordi han visste hvem han var og hvilken oppgave han hadde. Slik det fremgår av Skriften, var hans oppgave å beseire de onde makter. Oppgaven var to-delt. Den første delen utspilte seg her på Jorden. Den andre i det hinsidige. Her på Jorden måtte han forbli trofast mot Gud på tross av alle de prøvelsene han ble utsatt for. Etter at denne prøven var bestått, og han hadde utåndet her på Jorden, var han - som åndsvesen - berettiget og i stand til å beseire de onde makter i deres del av det hinsidige - som Skriften kaller dødsriket. Dødsriket i Skriftens forstand er altså ikke det riket de avdøde befinner seg i , med det hinsidige riket hvor de som er i opposisjon til Gud, befinner seg. Flere steder i Skriften viser det. I tråd med dette sier trosbekjennelsen «fôr ned til dødsriket» hvor han beseiret denne verdens fyrste. At Jesus med sine hærskarer samtidig befridde sjeler som befant seg i dette dødsriket, fremgår også av Skriften. Jesus hadde fullført oppdraget; først - som menneske - ved å tåle uten å falle fra Gud, deretter - som åndsvesen - ved å beseire Lucifer i hans eget rike - dødsriket.

Hva betyr da utsagnet «oppsto fra de døde?» I tråd med ovenstående må det her bety to «ting»: Jesus forlot - «som den første (Apg. 26,22)» - dødsriket, dvs de onde makters rike. Dessuten viste han seg som menneske igjen for sine venner. Det forhold at de ikke straks kjente han igjen kan tyde på at han nå - som materialisert ånd - ikke var helt den samme å se til. At han materialiserte seg, fremgår blant annet også av Joh. 20,26, hvor han plutselig var blant disiplene, selv om dørene var låst på forhånd. Hans jordiske hylle som han hadde forlatt da han døde, og som siden ble lagt i den omtalte graven, må ha blitt oppløst eller dematerialisert. Etter Jesus fantes intet lik.

Og hva betyr Jesu gjerning for menneskeheten dengang og nå? Jesus slo en bro over den uovervinnelige kløften som omtales i Luk. 16,26, slik at alle som vil, kan begi seg på den smale veien til Guds rike. Men vi må gå den selv. Til hjelp på veien skulle vi få støtte av Talsmannen som Jesus nå hadde fått rett til å sende oss mennesker.

Men to sentrale spørsmål - hvorfor vi mennesker trenger frelse, og hvorfor Gud valgte denne fremgangsmåten for frelsen - får stå ubesvart her.
 

Hva sier Bibelen om menneskenes kommunikasjon med det hinsidige?
Enhver religion blir stiftet på grunnlag av kommunikasjon mellom mennesker og det hinsidige. Det gjelder i høy grad også for Jødedommen og dens forlengelse, kalt Kristendommen. Vi skal her se nærmere på hva Bibelen sier om denne kommunikasjonen i Det gamle- og Det nye testamentet.

Hva sier Det gamle testamentet (GT) om mmenneskenes kommunikasjon med det hinsidige?
Vi begynner med Abraham: 1.Mos 12,1 sier: "Herren sa til Abram: "Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus og til det landet som jeg vil vise deg." Og videre i 12,7: "Da viste Herren seg for Abram og sa: "Din ætt vil jeg gi dette landet." Og der bygde Abram et alter for Herren som hadde vist seg for ham." Og senere; i 12,8: "Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn."

I 1.Mos 15,4 heter det: videre "Da kom Herrens ord til Abram, og det lød så: "." .... "Så tok Herren ham med seg ut og sa til ham: "Se opp mot himmelen osv." Her følger en hel samtale mellom Herren og Abram. Den senere teksten har eksempler på flere slike samtaler mellom Herren og Abram. I 1.Mos 18 gjester Herren sågar Abraham. 1. Mos 17,9 sier: "Da sa Herrrens engel til henne: "Vend tilbake til din matmor osv."" Og 1.Mos, 17,1: "Da Abram var 99 år, viste Herren seg for ham og sa: "

I 1. Mos 22,1 heter det: "Han [Gud] sa til ham. "Abraham!"....." og lenger nede, i 22,11 heter det: "Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa:..." Og videre i 22,15: "Enda en gang ropte Herrens engel til Abraham fra himmelen og sa: "Jeg sverger ved meg selv, lyder ordet fra Herren: ...." Her (og mange andre steder) handler og taler en engel på Herrens oppdrag.

I 2. Mos 3,4 finnes en samtale mellom Herren og Moses ved den brennende tornebusken. Uttrykket "Da sa Herren til Moses:" finner vi på ganske mange stder i Mosebøkene. Av og til finner vi også "Da sa Herren til Moses og Aron."

Den 2. Mosebøken forteller også hvodan Herren i detalj beskriver hvordan helligdommen skal være.

La oss stanse litt opp her og se hvordan Abraham og Moses kommuniserte med Guds rike i disse eksemplene..Det brukes forskjellige former for kommunikasjon. Herren snakker enkelte ganger til Abraham og Moses i klartekst. Noen ganger har Herren og Moses lengre samtaler. Vi får også vite at Herren viste seg både for Abraham og Moses. Ja, Herren gjestet sågar Abraham en gang. Noen ganger bruker Herren en engel som mellomledd i kommunikasjonen med Moses. Enda en annen fremgangsmåte henvises det til i 2. Mos, 33,11, hvor det heter: "Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler til en annen."

Men også personer av folket kunne kommunisere med Gud, slik det fremgår av Dom 18,5, hvor det heter: "Spør Gud for oss." Og 2. Mos 33,7 sier: "Alle som ville søke råd hos Herren, gikk til dette teltet utenfor leiren." Enkeltpersoners kommunikasjon med Gud må ha vært dagligdags, og det synes å ha skjedd via mellommann.

Guds trofaste profeter må ha vært en annen form for mellomledd. Gud talte til dem i klartekst, og de bragte budskapet videre til Israels folk eller dets ledere. Det finnes tallrike eksempler som viser dette..Som eksempel nevner vi 2. Krøn 18,13, hvor det heter: "Men Mika svarte [til kongens sendebud]: "Så sant Herren lever: Det min Gud sier til meg, det må jeg tale.""

To bibelsteder i GT indikerer enda en måte å kommunisere med Gud på. Det gjelder 2. Mos 28,30 som sier: "I brystduken skal du legge urim og tummin." og 1. Sam 28,6, hvor det heter :" men Herrren svarte ham ikke, verken gjennom drømmer eller urim." Av dette fremgår at i det minste urim var et hjelpemiddel ved kommunikasjonen med Gud. Det gjaldt vel også tummin, for de to nevnes alltid sammen.

Her melder en rekke spørsmål seg: Hva var det som forgikk? Finnes realiteter bak disse fortellingene i GT om kommunikasjonen mellom Gud og mennesker? Foregår noe tilsvarende idag - og hvis nei, hvorfor ikke?

 
Hva sier Det nye testamentet (NT) om menneskenes kommunikasjon med det hinsidige?
Også NT forteller om en slik kommunikasjon, men stort sett foregår den annerledes enn i GT. Gud taler ikke ut av en sky. Bortsett fra døperen Johannes er der ingen profet i den gammeltestamentlige betydningen av ordet som formidler Guds tale til menneskene. Jesus er den store formidleren av Guds tale til menneskene så lenge han virket blant menneskene, selv om han - Jesus - bruker sine egne formuleringer. Joh 1,51 sier vel noe om hvordan denne kommunikasjonen fant sted: "Så sa han [Jesus]: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.""

Når det gjelder Jesu kommunikasjon med det hinsidge, er det nærliggende å nevne to hendelser.Den ene gjelder Jesu samtale med Fristeren i ørkenen, slik den er omtalt i begynnelsen av Luk 4. Ut fra Bibelens premisser kan denne merkelige historien kanskje forklares slik. Jesus var klarsynt, slik det fremgår av flere steder i NT. Derfor kunne han se og kommunisere med Satan. Men hvem har fortalt denne historien til evangelisten? Kan det være noen annen enn Talsmannen, som vi straks kommer til? Men først det andre tilfellet som er meget spesielt. Mat 17,3 sier: "Da viste Moses og Elia seg for dem og talte med ham [Jesus]..

Men Jesus er ikke helt enerådende i kommunikasjonen. Fortsatt formidler engler Guds budskap. Også med direkte stemme formidler Gud av og til et budskap, slik som i Mat 3,17 som sier: "Og det lød en stemme fra himmelen: "Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i."" Og i Apg 9,4: "Han [Saulus] falt til jorden og hørte en røst si til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?"" Dessuten i Mat 17,5: "Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen." Her nevnes en sky som kilde for stemmen på lignende måte som beskrevet flere steder i GT. Vi skal nå se på andre eksempler på kommunikasjonen i NT..

I Mat 1,20 viser Herrens engel seg for Josef i en drøm hvor han får instruksjoner om hva han skal gjøre. Og Luk 2,9 forteller: Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herrlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: "Frygt ikke! ...."

Apg 10,3 forteller: "En dag omkring den niende time hadde han [Kornelius] et syn. Han så tydelig en Guds engel som kom inn til ham og sa. "Kornelius!"" - .Og så følger en samtale mellom dem. Og i 10,10: "Han [Peter] ble sulten og ville spise. Da de holdt på å lage maten, kom han i henrykkelse og fikk et syn. Han så .... Og en røst talte til ham: "Peter, ta for deg ..."

Men det var ikke alltid slik at kontakten skjedde i en drøm eller et syn som eventuelt kom i en tilstand av såkalt henrykkelse. Det fortelles om mer direkte kommunikasjon i våken tilstand, slik som i Luk 2,9 ovenfor og de følgende eksemplene:

Apg 12,7: "Med ett sto en Herrens engel der, og et lys strålte i rommet. Han vekket Peter med et puff i siden og sa: "Skynd deg, stå opp!""
Og Joh 20,13: "Hvorfor gråter du, kvinne?" spurte de [englene]. Hun svarte: "De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.""

Talsmannens komme blir annonsert av Jesus på to steder i Joh 14: nemlig i Joh 14,16: "Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid, sannhetens ånd.".og i Joh 14,26: "Men talsmannen, Den hellige ånd som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere."

Det er åpenbart at den form for kommunikasjon som Jesus her lover, blir oppfylt ved disiplenes pinsehøytid, slik det er beskrevet i Apg 2. Sammenhengen mellom Jesu løfte og det som skjedde i pinsen, fremgår av Apg 1,4: "...."Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen har lovet, og som jeg [Jesus] har talt om. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager døpes med Den Hellige Ånd."

Hva slags kommunikasjon er det Talsmannen, sannhetens ånd, har med menneskene? Det finnes noen bibelsteder som belyser dette spørsmålet, og som vi skal se nærmere på.

I Apg 2,4 leser vi: "Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne." Og litt lenger nede - i 2,7: "Forskrekket og forundret spurte de: "Er de ikke galileere alle disse som taler? Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål?"

Også 1. Joh brev uttaler seg om dette; først i 4,1: "Mine kjære, tro ikke enhverr ånd! Prøv åndene om de er av Gud! Foi det er gått mange falske ånderr ut i verden. Guds ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud."

I 1. Kor 14 utdyper Paulus deler av denne kommunikasjonen. Av dette fremgår at noen som hadde ånden over seg, "talte i tunger", dvs de talte på et fremmed språk som de selv ikke forsto, men som noen av tilhørerne kunne. Forutsetningen for at denne formen var bra, var - ifølge Paulus - at det som ble sagt på det fremmede språket, ble oversatt til et språk alle forsto av en annen som også hadde ånden over seg. Andre som også hadde ånden over seg, talte "profetisk" - dvs. de talte på sitt eget språk, slik Paulus foretrakk. I 1. Kor 6 sier han noe om innholdet i denne kommunikasjonen: "Hva gagn har dere av det [jeg taler i tunger], hvis jeg ikke med det jeg sier gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære?"

Hva sier disse sitatene? De disiplene som Ånden kom over, talte plutselig på språk de ellers ikke kunne. Og de talte i klartekst. De sier også at det finnes to typer ånder, ånder fra Gud og andre.
Kommunikasjonen mellom Guds verden og menneskene må være et vesentlig grunnlag for hele kristenheten. Men hvilken rolle spiller den i dag?

Til hovedsiden